Rt-1953-1014
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-01 |
| Publisert: | Rt-1953-1014 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 107/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hioth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Dæhli, Thrap, Schei, Gundersen, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Arbeidervernloven (1936) §51, §6, §43, Arbeidervernloven (1936) |
Dommer Dæhli: Ved forelegg utferdiget av Rogaland politikammer 27. september 1952 ble A forelagt en bot på kr. 100,00, subsidiært 12 dagers fengsel, for forseelse mot lov om arbeidervern av 19. juni 1936 §51 pkt. 1, jfr. §6 pkt. 1, derved at han «som arbeidsgiver i sitt sandtak på Grude i Klepp i april og mai 1952 har unnlatt å sørge for, at arbeidet i sandtaket ble utført på en slik måte, at arbeidernes liv og helse var tilstrekkelig vernet, idet sandtaket den 1. april, da en dødsulykke skjedde der, og ved senere inspeksjon den 21. mai 1952, var undergravet, med altfor bratte skråninger og dels med overheng». I enstemmig dom av 27. mars 1953 av Jæren herredsrett, sorenskriveren med domsmenn, ble A frifunnet og tilkjent forsvarsutgifter med kr. 200,00.
Politimesteren i Rogaland har påanket herredsrettens dom på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen. Påtalemyndigheten hevder at herredsretten har lagt for mild målestokk til grunn når den har funnet at tiltalte har oppfylt sin plikt etter loven til positivt «å sørge for at bedriften er slik innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet er ordnet og blir utført på en sådan måte at arbeiderne er vernet mot skade på liv og helse så godt og hensiktsmessig som det etter forholdene lar seg gjøre». Trass i dødsulykken og etterfølgende skriftlig pålegg fra arbeidstilsynet om å endre driftsmåten (som var «å grave gryter nede i bunnen av sandtaket for å få sanden til å rase ned av seg selv») på grunn av faremomentet, ble arbeidet utført på samme måte ved senere inspeksjon med «gryter», for bratte skråninger og dels overheng. Det er etter påtalemyndighetens oppfatning ikke nok at tiltalte som eier av bedriften til stadighet har innskjerpet overfor arbeiderne å vise forsiktighet. Tiltalte plikter å anskaffe redskaper eller maskinelt utstyr som på tilfredsstillende måte trygger arbeiderne mot ulykker, selv om dette fordyrer driften. Det minsker ikke tiltaltes positive plikter etter arbeidervernloven at arbeiderne også har plikt til å være forsiktige.
Jeg finner at anken bør forkastes. A var tiltalt for overtredelse av arbeidervernlovens bestemmelse om at arbeidsgiveren skal sørge for «at arbeiderne er vernet mot skade på liv og helse så godt som det etter forholdene lar seg gjøre». Avgjørelsen av om aktsomhetsplikten er overholdt må i det enkelte
Side:1015
tilfelle være avhengig av rettens skjønn på grunnlag av de konkrete omstendigheter. Når det gjelder grus- eller sandtak, vil f. eks. de geologiske forhold, sandens finhet, lagdeling, fuktighet og naturlige stigningsvinkel være av betydning. I den foreliggende sak må domsmennene selv antas å ha sittet inne med praktisk erfaring av betydning, og herredsretten har foretatt åstedsbefaring og avhørt ikke bare en rekke vitner, hvoriblant representanter for arbeidstilsynet, men også to sakkyndige.
Den beskrivelse av de faktiske forhold som den frifinnende herredsrettsdom inneholder, viser etter min oppfatning tilstrekkelig hvilket faktum retten har lagt til grunn for sin avgjørelse. Jeg kan heller ikke se at herredsretten ved utøvelsen av sitt skjønn har bygd på en uriktig forståelse av de lovbestemmelser det gjelder.
Som nevnt forelå det tiltale for overtredelse av lovens alminnelige bestemmelse om aktsomhetsplikt for arbeidsgiveren, og ikke for overtredelse av forskrifter, reglement eller noe bestemt pålegg utferdiget i samsvar med loven - jfr. arbeidervernlovens §43, pkt. 1. Det er derfor ikke grunn for meg til å drøfte om de pålegg som tilsynet har gitt 29. april 1952 og senere, har vært tilstrekkelig klare eller presise.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Gundersen og justitiarius Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Birketvedt med domsmenn Ingebret S. Gausland og Jon Heskje):
Tiltalte A er født xx.xx.1906. Han er sjåfør og bosatt i Klepp, ugift og uten forsørgelsesbyrde, oppgir sin inntekt siste år til om lag 5000 kroner og sin formue til ca. 13 000 kroner. - - -
Retten legger følgende forhold til grunn for dommen:
Tiltalte A har siden 1948 drevet et sandtak på Grude i Klepp sammen med B. Det er tiltalte som står som ansvarshavende for driften av sandtaket. A driver også med vanlig transportkjøring og kan således ikke til stadighet selv arbeide i sandtaket. Han har imidlertid forklart at han deltar i arbeidet der så ofte han har anledning til det. Også ellers er han leilighetsvis borte i sandtaket for å se hvordan det går med arbeidet. Etter det som er opplyst må en gå ut fra, at det er forholdsvis kontinuerlig drift i sandtaket, selv om det ikke arbeides året rundt. Dette avhenger av behovet til enhver tid. Arbeidsstokken består av en eller et par leiede arbeidere, som lønnes etter timebetaling. Dessuten deltar vedkommende sjåfører, som kommer for å hente sand, i pålessingen av bilene. Det nyttes herunder transportbånd.
Side:1016
Den 1. april i fjor inntraff det en dødsulykke i sandtaket, idet en av arbeiderne C ble begravet av sand som raste ut. C hadde bare vært i arbeid der et par ukers tid. Foruten ham arbeidet også D der, han hadde på det tidspunkt arbeidet et års tid i sandtaket. Videre var den ene av eierne B nettopp kommet til stede med sin lastebil for å hente et lass sand. Sistnevnte oppholdt seg oppe på bilen for å jevne ut sanden, mens C og D sto og skuffet sand i transportøren. D sto noe høyere opp enn C, som oppholdt seg helt nede i bunnen av sandtaket. I sin vitneforklaring har D opplyst, at han var klar over at det var en viss fare for at det kunne komme ras. Han hadde derfor også flere ganger advart C og bedt ham om å være forsiktig. I det samme han så at det begynte å rase oppe fra «stuen» ropte han til C, men denne kom seg ikke vekk i tide. Der hvor de arbeidet hadde de en høy og bratt «stu» foran seg. Høyden av sandtaket er under hovedforhandlingen oppgitt til anslagsvis 10 à 12 meter.
Med brev av 29. april 1952 ble tiltalte av Statens arbeidstilsyn 5. Arbeidsinspektorat tilstillet de gjeldende sikkerhetsregler for arbeid i grustak, dvs. rundskriv nr. 111 fra Statens arbeidstilsyn om Veiledning for arbeid i grustak. Samtidig ble det gitt pålegg om at disse sikkerhetsregler måtte nøye etterfølges. I samband med dette - heter det videre i pålegget - må en gjøre Dem merksam på, at drift av grustak hvor det tas sikte på å få grusen til å rase ned i større partier på transpoftør eller lasteplass, ikke er tillatt. Grusveggen må ikke være brattere enn at arbeidet kan ansees helt betryggende og forsvarlig. Det ble enn videre pekt på, at forseelse mot dette kunne føre med seg straffansvar og eventuelt også erstatningsansvar ved ulykker.
Den 21. mai 1952 foretok distriktsingeniør Søndenaa i 5. Arbeidsinspektorat inspeksjon av grustaket. Han fant at forholdene i As sandtak fremdeles ikke var tilfredsstillende og det ble derfor gitt et nytt pålegg i brev av 24. s. mnd. Det tidligere pålegg av 29. april s. å. ble innskjerpet. I det nye pålegget er det videre anført, at arbeidet i sandtaket ved inspeksjonen ble utført med sikte på å få i stand ras i veggene. Hvis arbeidet ikke kan utføres på annen måte med de redskaper som brukes nå - uttales det videre - må det skaffes nye og andre redskaper, slik at arbeidet kan utføres på en trygg og tilfredsstillende måte.
Distriktsingeniør Søndenaa har som vitne under hovedforhandlingen fastholdt, at arbeidsforholdene ikke var bra da han foretok sin inspeksjon den 21. mai ifjor. Det var ikke tatt forholdsregler for å verne arbeiderne mot rasfaren. Arbeidet ble fremdeles lagt an med sikte på å få veggene til å rase ned i større eller mindre partier ved at det ble gravd «gryter» i bunnen av sandtaket. Skråningene i dette var alt for bratte der hvor man da holdt på å arbeide, og det var til dels også «overheng». På grunnlag av de fotografiene som var tatt like etter ulykken den 1. april i fjor, mener ellers distriktsingeniør Søndenaa, at forholdene også den gang var uforsvarlige. Fotografiene viser etter hans mening, at arbeidet ikke var lagt til rette på en slik måte, at det ga tilstrekkelig sikkerhet for dem som arbeidet i grustaket.
Når det gjelder arbeidsmåten i tiltaltes sandtak, må en etter
Side:1017
vitneforklaringen fra D, som har arbeidet der i lengre tid, gå ut fra at det til dels har vært brukt å plasere mindre ladninger med sprengstoff fra toppen av grustaket, for på denne måten å få massene til å løsne. Men ved siden herav har det til vanlig vært praktisert å grave «gryter» nede i bunnen av sandtaket, for å få sanden til å rase ned av seg selv. Det er etter det som foreligger ikke tvilsomt, at tiltalte har vært kjent med den arbeidsmetoden som således har vært benyttet. I sin vitneforklaring har imidlertid D fremholdt, at A til stadighet innskjerpet overfor dem som arbeidet på stedet, at de måtte vise forsiktighet. Dette bekreftes også av det som er kommet frem gjennom forklaringene fra Abraham Salte, som er sjåfør og som til stadighet har vært i As sandtak for å hente sand, og av Oskar Erga som har arbeidet der i noen tid ved et par forskjellige anledninger. Alle de her nevnte vitner har som sin oppfatning uttalt, at det ikke er noe å si på den måten sandtaket ble drevet på. I samme retning går også vitneforklaringen fra Martin Hove, som eier og driver et sandtak like ved.
På grunnlag av det som er kommet frem under hovedforhandlingen og etter det han har hatt høve til å iaktta under åstedsbefaringen, har den sakkyndige avdelingsingeniør Frafjord som sin oppfatning fremholdt, at han for sin del nok ville ha lagt arbeidet noe annerledes an, enn gjort av A. Han ville i større utstrekning enn av ham gjort, sørget for å få massene løsnet ved å skyte av noen skudd på toppen av grustaket. Retten har dog oppfattet den sakkyndige slik, at han dermed ikke vil bebreide tiltalte som noen uaktsomhet at han har innrettet arbeidet således som skjedd. Det skulle så vidt skjønnes ikke være forbundet med noen særlig fare om man i det her nevnte grustaket legger an på å grave mindre «gryter» i bunnen med sikte på å få sanden ovenfor til å rase ned. I denne forbindelse har den sakkyndige fremholdt, at det også må kreves en positiv innsats fra arbeidernes side, derved at disse selv viser forsiktighet under utførelsen av sitt arbeid. Den annen sakkyndige ingeniør Thesen har sluttet seg til det således anførte. Etter hans oppfatning kan det overhodet ikke bebreides A noe i den måten han har lagt arbeidet an på. Når det i saken også har vært pekt på, at det i tilfelle må kunne anskaffes det nødvendige maskinelle utstyr, for å bringe sanden ned til transportøren, mener de sakkyndige at dette ikke er økonomisk gjennomførlig ved driften av et grustak av den størrelsen det her er tale om.
Etter de opplysningene som foreligger, finner retten det godtgjort, at A har ført tilsyn med arbeidet i den utstrekning han har anledning til det. I så måte synes det ikke å være noe å bebreide ham. Det er heller ikke grunn til å dra i tvil hans forklaring om, at han til stadighet har innskjerpet overfor sine folk å vise størst mulig forsiktighet under arbeidet. Dette er som nevnt bekreftet gjennom vitneforklaringene fra D, Salte og Erga. Den omstendighet at tiltalte har instruert sine folk om å være påpasselige og forsiktige, kan selvsagt ikke frita ham for eventuelt ansvar for den måten hvorpå driften av sandtaket er lagt an. Det spørsmål som derfor i første rekke melder seg er, om den arbeidsmåten som med As uttrykkelige eller stiltiende godkjenning har
Side:1018
vært brukt, også kan betegnes som forsvarlig. Som fremholdt av aktor under hovedforhandlingen er det arbeidervernlovens forutsetning at arbeidsgiveren også sørger for, at arbeidet er ordnet og blir utført på en slik måte, at arbeiderne er vernet mot skade så godt og hensiktsmessig som det etter forholdene lar seg gjøre. Som formuleringen av loven viser, må det bero på en vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle, hvor strenge krav man her skal stille til de sikkerhetstiltak som må treffes for å hindre arbeidsulykker. Når det gjelder driften av et grustak vil forholdene - som fremholdt av de sakkyndige - kunne være temmelig forskjellige fra det ene tilfelle til det annet. Ved avgjørelsen av om det fra As side er vist uforsiktighet under hans planlegging av eller tilsyn med arbeidet i hans sandtak, finner retten å måtte legge en vesentlig vekt på de sakkyndiges bedømmelse av forholdene. Som nevnt har disse bl.a. gitt uttrykk for, at det også må kreves at arbeiderne selv viser forsiktighet. Retten er enig i dette, og ved bedømmelsen av tiltaltes forhold må det også legges en viss vekt på det her nevnte moment. Det som her er anført om at også arbeiderne må vise aktsomhet, er det for øvrig gitt positivt uttrykk for i arbeidervernlovens §6, nr. 1 tredje ledd.
Ved en samlet vurdering av forholdene kommer retten på samme måten som de sakkyndige til det resultat, at det ikke kan sies å foreligge noen ansvarsbetingende uaktsomhet fra tiltaltes side. Han vil etter dette bli å frifinne.
Når det særlig gjelder arbeidsulykken den 1. april i fjor, kan det være grunn til å nevne, at lensmann Karlsen, som kom til stede kort tid etter uhellet, i sin vitneforklaring har opplyst, at skråningen i grustaket på det sted hvor uheilet hendte, ikke var særlig bratt, sammenlignet med det han har sett i andre grustak. I samme retning går også vitneforklaringen fra lensmannsbetjent Hatteland, som kom til stede sammen med lensmannen for å delta i etterforskningen i forbindelse med ulykken. - - -