Rt-1953-1025
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-01 |
| Publisert: | Rt-1953-1025 |
| Stikkord: | Grove tyverier, Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 108/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Schei, Gundersen, Dæhli, Thrap, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §39a, §49, Løsgjengerloven (1900) §16, §263, §29, §30, §61, §62, LOV-1953-05-22-§31, LOV-1953-05-22-3 |
Dommer Schei: Ved Salten herredsretts dom av 10. juni 1953 ble A dømt for forbrytelser mot straffelovens §258, jfr. §257, og §258, jfr. §257, jfr. §49, sammenholdt med straffelovens §62 og §263 første ledd, til fengsel i 1 år, med fradrag av 163 dager for utholdt varetektsfengsel. Han ble for et tidsrom av 10 år fradømt de i straffelovens §29, nr. 2 nevnte rettigheter, og videre dømt til forvaring i samsvar med straffelovens §30a nr. 1 i inntil 5 år etter at straffen helt eller delvis er sonet. Han ble frifunnet for tiltalens post III.
Domfelte har anket over at han er dømt til forvaring. Han anfører at det ikke kan være riktig når herredsretten har dømt ham for to forbrytelser mot straffelovens §258, jfr. §257. Etter hans mening må den handling han er funnet skyldig i, sees som en enkelt forbrytelse. Han har også henvist til at det er 23 år siden han siste gang ble dømt for grovt tyveri - ikke 14 år som herredsretten anfører.
Jeg finner at anken bør tas til følge. Tiltalte er dømt etter straffelovens §258, jfr. 257 for å ha banet seg adgang til rutebilekspedisjonen ved å knuse flere vindusruter og ha borttatt 50 kroner, og for ved samme anledning og på samme sted å ha prøvd å bryte opp et pengeskap. Jeg er enig med tiltalte i at det er rimelig å se dette som en forbrytelse mot straffelovens §258, jfr. §257 - en oppfatning som også aktor for Høyesterett har gitt uttrykk for. Spørsmålet er for øvrig i det foreliggende tilfelle uten betydning for adgangen til å anvende forvaring, idet tiltalte tidligere er dømt for grove tyverier. Jeg mener imidlertid at det ikke er rimelig å gi dom på forvaring i denne sak. Domfeltes siste dom for grovt tyveri er fra 1929, og ligger således hele 24 år tilbake i tiden. Det synes under disse forhold tvilsomt om det er grunn til å anta at han på ny vil begå noen forbrytelse av den grove karakter som straffelovens §39a 1 omhandler.
Etter lov om endringer i lovgivningen om rettighetstap av 22. mai 1953 I §31 faller bestemmelsen om tap av stemmerett
Side:1026
i dette tilfelle bort. Det er etter min oppfatning heller ikke grunn til nå å opprettholde rettighetstapet for øvrig.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om forvaring og bestemmelsen om rettighetstap utgår.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Thrap og justitiarius Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver viggo Dunér med domsmenn Bjørn Karlsen og Einar Nystad):
Tiltalte nr. 1 A er født i Namsos den 3. mars 1903. Han har senest vært agent, er ugift, uten forsørgelsesbyrde, er uten formue, hadde i 1952 en inntekt på ca. kr. 1500,00, og har i årene 1922-1950 vært dømt i alt 24 ganger for forskjellige forbrytelser, senest den 20. mai 1950 til 90 dagers fengsel for overtredelse av strl. §257 og løsgjengerlovens §16 første ledd, jfr annet ledd, jfr. strl. §62. Denne dom er sonet. Han har 3 ganger vært anbrakt i tvangsarbeid på Opstad, hvorfra han sist kom ut den 17. september 1952 på prøve med en resttid av 1 år og 275 dager. De fleste dommer gjelder tyverier. - - -
Statsadvokaten i Nordland har den 3. mars 1953 satt de to tiltalte under tiltale ved Salten herredsrett til fellelse etter:
I. Straffelovens §258, jfr. §257 derved at de natt til den 30. desember 1952 i vinnings hensikt banet seg adgang til rutebil-ekspedisjonen på Fauske ved å knuse flere vindusruter hvoretter de derfra borttok ca. kr. 50,00 i kontanter tilhørende Saltens Bilruter A/S,
I. Straffelovens §258, jfr. §257, jfr. §49 derved at de i vinnings hensikt, til tid og sted som nevnt i post I og etter å ha banet seg adgang som der beskrevet, forsøkte å stjele fra et pengeskap som tilhørte B, idet de med en øks hugget av hengslene på pengeskapet og ellers forsøkte å hugge hull i det uten at dette lyktes. - - -
Retten finner det derfor godtgjort at begge de tiltalte har forholdt seg slik som anført i tiltaltebeslutningens post I og II, og også at de subjektive vilkår for straff foreligger. - - -
Begge de to tiltalte har innenfor den i strl. §61 fastsatte frist av 6 år flere ganger sonet fengselsstraffer for forbrytelser mot kapitel 24, hvorfor strl. §263 første ledd, kommer til anvendelse om straffens forhøyelse med inntil det halve.
Ved fastsettelsen av straffen tar retten i skjerpende retning hensyn til at begge de to tiltalte er straffet en rekke ganger. Særlig gjelder dette tiltalte nr. 1 A. Han har også tre ganger vært anbrakt på Opstad. De forbrytelser de tiltalte felles for har også forvoldt betydelig skade, som anslåes til kr. 1300,00. - - -
Ved straffens fastsettelse tar retten for tiltalte nr. 1 i betraktning at han, som anført nedenfor, antas å burde dømmes til forvaring etter strl. §39a nr. 1 og at han nå formentlig igjen vil bli innsatt på Opstad. - - -
Side:1027
Ved nærværende dom felles tiltalte nr. 1 A for 2 forbrytelser mot strl. §258, og det oppstår derfor spørsmål om forvaring etter strl. §39a nr. 1 for hans vedkommende. Når en ser hen til den lange rekke dommer som er overgått ham i årene 1922-1953, dette er hans 25., og at de fleste av dem gjelder tyvsforbrytelser, er retten kommet til det resultat at det er grunn til å anta at han på ny vil begå overtredelser av strl. §258. Riktignok er det nå ca. 14 år siden han siste gang ble dømt for forbrytelse mot denne bestemmelse, mens hele hans øvrige strafferegister viser at han neppe vil ta i betenkning å begå et nytt grovt tyveri om leilighet gis. Fra han begikk de handlinger som han nå felles for var det bare gått ca. 3 1/2 måned siden han slapp ut fra Opstad. Når det gjelder tiltalte nr. 2 C synes det å være god grunn til å anta at han nå vil kunne holde seg borte fra nye overtredelser av de i strl. §39a nr. 1 nevnte slags. For hans vedkommende antas derfor forvaring ikke nødvendig. - - -