Rt-1953-1052
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1953-09-12 |
| Publisert: | Rt-1953-1052 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 119/1953 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Gundersen, Nygaard, Berger, Dæhli, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §63, Motorvognloven (1926) §15, §17, §29 |
Dommer Gundersen: A var av politimesteren i Oslo satt under tiltale for i beruset tilstand å ha kjørt eller forsøkt å kjøre bil - motorvognlovens §29, jfr. §17, 2, ledd og første ledds 2. punktum, og §15 første ledd, jfr. straffelovens §63. Ved Oslo byretts dom av 7. mai 1953 ble tiltalte frifunnet for å ha kjørt, men dømt for å ha forsøkt å kjøre bil (motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd). Han ble frifunnet for de andre tiltalepostene. Straffen ble satt til fengsel i 24 dager ubetinget.
Domfelte har anket. Han mener at loven er uriktig anvendt når han er dømt for å ha forsøkt å kjøre bil, og påstår seg frifunnet. Subsidiært hevder han at domsgrunnene er uklare og at dommen må oppheves.
Jeg viser til byrettens domsgrunner. Retten har lagt til grunn at det var vitnet B som kjørte bilen gjennom Bygdø Allé. Ved en anledning, da B ville svinge inn i en sidegate, grep tiltalte, som satt ved siden av bilføreren, fatt i rattet og svingte bilen tilbake til den kjøreretning den hadde øyeblikket i forveien. Byretten fortsetter beskrivelsen av saksforholdet slik: «- - - må retten anse det på det rene at tiltalte under Bs kjøring, som nevnt, har grepet fatt i rattet
Side:1053
i den hensikt å influere på kjøringen og at han faktisk også har foranlediget den tilsiktede endring av kjøringen, uten at det kan sies å være helt på det rene om det kun var hans tak i rattet som foranlediget oppretting av vognen eller om det kun har vært en medvirkende årsak. Det som således sees bevist kan etter rettens mening ikke karakteriseres som kjøring i lovens forstand fra tiltaltes side, men vel som forsøk på kjøring.»
Når jeg legger denne beskrivelse til grunn, kan jeg ikke se at tiltaltes handling kan karakteriseres som forsøk på å kjøre bil. Tiltalte har etter beskrivelsen nok forsøkt, og så vidt jeg forstår også greidd å få føreren til å endre kjøreretningen ved at han grep fatt i rattet, men det virker på meg som en uholdbar konstruksjon å si at tiltalte selv har forsøkt å kjøre. B satt ved rattet, han hadde herredømmet over clutch, motor og bremser, og han kunne sette ned farten eller stoppe vognen, hvis han fant grunn til det.
Annerledes kunne saken kanskje ha stilt seg om tiltalte til stadighet eller over en viss strekning grep fatt i eller holdt i rattet for å ta herredømmet over styringen. Det er mulig at tiltaltes forhold kan rammes av andre straffebestemmelser, det spørsmål foreligger ikke for Høyesterett. Av hensyn til denne mulighet mener jeg at frifinnelsesdom ikke bør avsies, men at dommen må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berger, Dæhli og justitiarius Grette: Likeså.
Av byrettens dom (dommer A. Hillestad med domsmenn Liv Varwig og Jakob A. Krogstie):
- - -
Det er på det rene at tiltalte den 17. februar 1953 ca. kl. 19.30 kom gjennom Bygdø Allé med sin motorvogn A-38 492, en varevogn. Etter den blodprøve og etter tiltaltes egen erkjennelse, er det på det rene at han ved den anledning var forholdsvis sterkt påvirket av alkohol. Blodprøvene som ble tatt kl. 21.00 og kl. 22.00 viste henholdsvis 2,59 og 2,41 promille alkohol.
Tiltalte hevder at det ikke var ham som ved anledningen kjørte vognen, men at hans bekjente B satt ved rattet og kjørte. Da vognen etter signal fra en bakenforkjørende bil, som ble ført av 1. vitne revisor C, stoppet og nevnte vitne kom bort til vognen satt tiltalte bak rattet. Tiltalte forklarer imidlertid at B da hadde forlatt ham i sinne, fordi de var blitt uenige om kjøringen og at han hadde
Side:1054
flyttet seg på førersetet for å slukke lyset, som B hadde latt bli stående på da han forlot bilen. B har som vitne bekreftet denne fremstilling og forklart at det var ham som kjørte bilen inntil han stoppet den på det sted hvor 1. vitne kom bort til bilen.
Retten finner det påfallende at tiltalte ikke straks forklarte for det nevnte vitne og for politiet som kom til stede at det var B som hadde kjørt bilen. Etter det som foreligger finner en imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag til å sette Bs vitneforklaring til side og finner å måtte godta at det var B som kjørte bilen gjennom Bygdø Allé. B har imidlertid forklart til politiet at tiltalte som satt ved siden av ham i førersetet grep fatt i rattet da han var misfornøyd med at B var begynt å svinge for å ta opp en sidegate fra Bygdø Allé. Tiltalte svingte da vognen tilbake til den kjøreretning han mente de skulle holde, nemlig rett frem i Bygdø Allé. Dette var etter Bs forklaring grunnen til den ureglementerte kjøring som ble observert av 1. vitne, hvorved vognen kjorte i sikk-sakk og bl.a. var inne på en av trafikkøyene i gaten. - - -