Rt-1953-1489

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-11-28
Publisert:	Rt-1953-1489
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 162/1953
Parter:	A/S A (høyesterettsadvokat Rolf Løchen) mot B m.fl. (høyesterettsadvokat Olav Nergaard).
Forfatter:	Bendiksby, Eckhoff, Bahr, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Landssvikloven (1947) §22, Straffeloven (1902) §36, Landssvikanordningen (1944) §25, §32, Midl lov om konfiskert eiendom (1946) §17, §20

Dommer Bendiksby: I sak mellom A/S Østlendingen og Simon Grindalen m. fl. avsa Sør-Østerdal herredsrett den 28. april 1942 dom med slik domsslutning:

«1. Simon Grindalen, Asbjørn Hagen Bergseng, Lars Gjersøyen, Peder Olsen, Per Bangen og Johan Woll dømmes til innen 2 uker fra denne doms forkynnelse å betale til A/S «Østlendingen», Elverum, kr. 65 000,00 med 4 % årlig rente fra forliksklagens behandling den 6. januar 1947 og inntil betaling skjer.

2. Simon Grindalen og Johan Woll dømmes til en for begge og begge for en å betale til A/S «Østlendingen», Elverum, innen 2 uker fra dommens forkynnelse kroner 7 250,00 med 4 % årlig rente fra forliksklagens behandling den 6. januar 1947 og inntil betaling skjer.

3. Johan Woll dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til A/S «Østlendingen», Elverum, kroner 92,67 med 4 % årlig rente fra forliksklagens behandling den 6. januar 1947 og inntil betaling skjer.

4. Simon Grindalen, Asbjørn Hagen Bergseng, Lars Gjersøyen, Peder Olsen, Per Bangen og Johan Woll dømmes til en for alle og alle for en å betale til A/S «Østlendingen», Elverum kroner 1 000,00 i saksomkostninger.»

Herredsrettens dom ble av Simon Grindalen, Asbjørn Hagen-Bergseng, Lars Gjersøyen, Peder Olsen, Per Bangen og Johan Woll innanket for Eidsivating lagmannsrett. Asbjørn Hagen-Bergseng avgikk ved døden før hovedforhandlingen i lagmannsretten, og hans enke i uskiftet bo, fru Olaug Hagen-Bergseng, trådte inn i saken. Under hovedforhandlingen ved lagmannsretten frafalt A/S Østlendingen kravet mot Johan Woll om betaling av kr. 92,67 for kjøp av bilder m.v. (herredsrettens domsslutning post 4) samt kravet mot Simon Grindalen og Johan Woll om betaling av kr. 1250,00, i anledning av bevilgningen til frontkjempere og NSH (herredsrettens domsslutning post 2). Lagmannsretten avsa dom i saken den 30. mai 1951 med slik domsslutning:

Side:1490

«Simon Grindalen, Asbjørn Hagen-Bergsengs i uskiftet bo sittende enke Olaug Hagen-Bergseng, Lars Gjersøyen, Peder Olsen, Per Bangen og Johan Woll frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å ta A/S Østlendingens påstand overfor Simon Grindalen, Asbjørn Hagen-Bergsengs enke, Peder Olsen og Johan Woll til følge.

Lagmannsrettens dom er av A/S Østflendingen innanket for Høyesterett for så vidt Simon Grindalen, fru Olaug HagenBergseng, Peder Olsen og Johan Woll er frifunnet. A/S Østlendingen har akkviescert ved dommen for så vidt angår Lars Gjersøyen og Per Bangen.

A/S Østlendingen har bl.a. gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er uriktig når den har bygd på at hele den inntekt som bladet har hatt i tiden fra det ulovlige styre tiltrådte til frigjøringen, er vunnet ved straffbar virksomhet og derfor gjenstand for inndragning, samt at A/S Østlendingen derfor ikke kan kreve erstatning for at en del av denne inntekt er blitt forspilt. Det dreier seg her, hevdes det, om bestemte tapbringende disposisjoner som ankemotpartene er ansvarlige for etter vanlige erstatningsregler.

A/S Østlendingen har nedlagt slik påstand:

«1. Simon Grindalen, Asbjørn Hagen-Bergsengs i uskiftet bo hensittende enke Olaug Hagen-Bergseng, Peder Olsen og Johan Woll dømmes til å betale in solidum til A/S Østlendingen kr. 65 000,00 - med 4 prosent årlig rente fra forliksklagens behandling den 6. januar 1947 og inntil betaling skjer.

2. Simon Grindalen og Johan Woll dømmes til in solidum å betale til A/S Østlendingen kr. 6 000,00 - med renter som ovenfor nevnt.

3. De under 1 nevnte dømmes til å betale en for alle og alle for en til A/S Østlendingen saksomkostninger for alle tre retter.»

Simon Grindalen, Olaug Hagen-Bergseng, Peder Olsen og Johan Woll har nedlagt følgende påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nytt materiale, således utskrifter av A/S Østlendingens styreprotokoll for styremøter 26. august 1942, 13. mars 1943 og 23. mars 1945, brev fra Arbeiderpressens Samvirke A/L til disponent Østbye av 1. november 1945, brev fra Erstatningsdirektoratet til advokat Løchen av 2. januar 1952, utskrifter av A/S Østlendingens regnskaper for årene 1942-44, og revisjonsberetning fra

Side:1491

statsautorisert revisor Georg Kjelstrup. Til bruk for Høyesterett har Simon Grindalen, Peder Olsen, Johan Woll og formannen i A/S Østlendingens styre, Chr. Skrokbæk, gitt skriftlige partserklæringer, liksom det er fremlagt erklæring fra maskinmester Rolf E. Larsen.

Jeg er kommet til samme resultat som det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

På samme måte som det dissenterende medlem av lagmannsretten finner jeg det etter vanlige erstatningsregler avgjørende for ankemotpartenes erstatningsplikt når det gjelder kjøpet av rotasjonspressen, at de da kjøpet ble foretatt, visste at pressen var beslaglagt hos Bergens Arbeiderblad, samt at de forsto eller burde forstå at pressen når okkupasjonen sluttet måtte leveres tilbake uten refusjon av kjøpesummen og at A/S Østlendingen derved ville bli påført tap. Hva kjøpet av «Dagningen»s typemateriell m.v. angår, må det på tilsvarende måte være avgjørende for Grindalens og Wolls erstatningsplikt at de, som nevnt av herredsretten med tilslutning av lagmannsrettens mindretall, visste at materiellet var beslaglagt hos «Dagningen» og at de forsto eller burde forstå at det uten refusjon av kjøpesummen måtte leveres tilbake.

Ankemotpartene har for Høyesterett innskrenket seg til å hevde at A/S Østlendingens erstatningspåstand ikke kan tas til følge, fordi hele bladets inntekt i den tiden ankemotpartene styrte det, er ervervet ved deres straffbare virksomhet og derfor i sin helhet er gjenstand for inndragning. Det er i den forbindelse vist til Høyesteretts plenumsdom i saken mot «Morgenposten» ( Rt-1948-89). Driften i det nevnte tidsrom brakte overskudd, hevdes det videre, selv om kjøpesummene for pressen og materiellet avskrives som tapt, og kjøpesummene er i sin helhet betalt av den ulovlig innvunne inntekt uten at bladets kapital er angrepet. Jeg finner ikke å kunne gi ankemotpartene medhold i disse anførsler. Den omstendighet at A/S Østlendingens utbytte i det omhandlede tidsrom kan bli inndratt - og det er her alene spørsmål om en fakultativ adgang til inndragning - kan etter min mening ikke utelukke bladet fra å søke erstatning for tapbringende disposisjoner av den art som det her er spørsmål om. Det gjelder her bestemte, forretningsmessige disposisjoner. Det er derfor etter min mening uten betydning for avgjørelsen om regnskapene for det tidsrom ankemotpartene styrte bladet viste overskudd eller underskudd, og om deres virksomhet i bladet - sett under ett - brakte tap eller gevinst.

Ankemotpartene har subsidiært gjort gjeldende at A/S Østlendingen ved kjøpene av rotasjonspressen og typemateriellet ikke er påført noe tap som er gjenstand for erstatning, idet et beløp svarende til kjøpesummene ville blitt inndratt hvis kjøpesummene ikke hadde vært tapt. Jeg finner at heller

Side:1492

ikke denne innsigelse kan gis medhold. Det er på det rene at kjøpesummene, tilsammen kr. 71 000,00, er tapt for bladet ved ankemotpartenes disposisjoner, og den omstendighet at en større eller mindre del av bladets utbytte kan bli inndratt må, som jeg allerede har sagt, i denne sammenheng være uten betydning.

Ankemotpartene har for Høyesterett ikke tatt opp den innsigelse at erstatningsansvaret går inn under landssviklovens §22 første ledd, og derfor er avgjort ved straffedommene mot dem (for Hagen-Bergsengs vedkommende ved vedtagelse av forelegg). Jeg tilføyer for øvrig at jeg ser dette spørsmål på samme måte som lagmannsrettens mindretall.

Jeg finner til slutt å burde tilføye at Simon Grindalen ved Sør-østerdal herredsretts dom av 2. desember 1946 og Peder Olsen ved samme retts dom av 18. februar 1947 i medhold av landssvikanordningens §25 (landssviklovens §22) er dømt til å betale erstatning med henholdsvis kr. 60 000,00 og kr. 10 000,00. Hagen-Bergseng har vedtatt forelegg på bl.a. erstatning med kr. 20 000,00. Det fremgår av de nevnte dommer at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene og bøtene for Grindalen og Peder Olsen er lagt vekt på deres formuesforhold, jfr. landssviklovens §22 annet ledd, og det samme går jeg ut fra har vært tilfelle for Hagen-Bergsengs vedkommende. Det er imidlertid på det rene at det ikke er tatt hensyn til det erstatningsansvar som nærværende sak gjelder og som allerede den gang besto. Det synes naturlig og rimelig at ankemotpartenes erstatningsansvar etter landssviklovens §22 søkes revidert under hensyntagen til det erstatningsansvar som ved dommen i nærværende sak blir konstatert.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at ankemotparten må dømmes til å betale saksomkostninger til den ankende part for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Simon Grindalen, Asbjørn Hagen-Bergseng, eller nå hans enke Olaug Hagen-Bergseng i uskiftet bo, Peder Olsen og Johan Woll dømmes til å betale in solidum til A/S Østlendingen 65 000 - sekstifemtusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 6. januar 1947 til betaling skjer.

2. Simon Grindalen og Johan Woll dømmes til in solidum å betale til A/S Østlendingen 6 000 - sekstusen - kroner med renter som ovenfor nevnt.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Simon Grindalen, Olaug Hagen-Bergseng, Peder Olsen og Johan Woll in solidum til A/S Østlendingen 2 000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:1493

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Schei og Berger: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Birger M. Gaden, lagdommerne Thor Breien og Arne Aas):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

I formen har NS innsatt et styre for A/S Østlendingen, men i realiteten har NS-myndighetene beslaglagt avisforetagendet Østlendingen for å drive avisen helt ut i NS' interesser. Det er propaganda som har vært det eneste formål. Det økonomiske var av underordnet betydning - uten for så vidt som det naturligvis var ønskelig at avisforetagendet bar seg selv. Den inntekt som bladet har hatt etter at NS-styret overtok, er derfor, i sin helhet, Inntekt vunnet ved lovstridig, straffbar virksomhet, og er gjenstand for inndragning av Staten. Ingen del av denne inntekt kan skilles ut som lovlig og som sådan ervervet for A/S Østlendingen, Ganske visst har A/S Østlendingen ved frigjøringen overtatt avisforetagendet igjen, og da også det som var i behold av den under det ulovlige styre opptjente inntekt. Det antas imidlertid å være uten betydning for den foreliggende sak, om statsmyndighetene skulle finne å kunne la A/S Østlendingen beholde en del av inntekten fra nazi-tiden. Det er på det rene i saken at Statens inndragningskrav ikke er frafalt.

Der foreligger selvsagt også rettsbrudd overfor A/S Østlendingen ved at dens drift av avisen ble stanset - med erstatningsplikt for vedkommende NS-myndighet og også for det ulovlig innsatte styre og redaktør Woll, hvis disse kan ansees å ha medvirket til stansningen av den lovlige drift av avisen. Men det er ikke et slikt erstatningskrav som foreligger i denne sak. Her krever A/S Østlendingen erstatning for at en del av den ved straffbar virksomhet vunne inntekt er blitt forspilt av det ulovlige styre ved kjøpet av rotasjonspressen og materiellet fra «Dagningen». Men A/S Østlendingen kan ikke i eget navn kreve erstatning for tap av denne del av den ulovlig ervervede inntekt. Det bemerkes her, at man etter de foreliggende regnskaper anser det godtgjort at beløpene i sin helhet er betalt av inntekten i okkupasjonstiden.

Noen overdragelse til A/S Østlendingen av krav Staten måtte ha på de saksøkte, foreligger ikke. Erstatningsdirektoratet har bare gitt samtykke til at A/S Østlendingen selv driver inn sitt eventuelle erstatningskrav.

I denne forbindelse kan det for øvrig være grunn til å nevne at beløpet kr. 65 000,00 for rotasjonspressen, etter hva der ble opplyst, ble innbetalt til NS' riksøkonomiavdeling - og der angivelig innsatt på en felles konto. Det er, etter hva der opplyses, ikke viderebetalt noe av beløpet til Bergens Privatbank som hadde utlegg i pressen. Man må da regne med at en større eller mindre del av dette beløp er tilfalt Staten gjennom dens overtagelse av riksøkonomiavdelingens midler ved frigjøringen. - - -

Lagdommer Breien er ikke enig med flertallet og bemerker:

Det av NS-myndighetene innsatte «styre» har fra 1. juli 1942 til

Side:1494

okkupasjonens opphør ulovlig forvaltet A/S Østlendingens midler og forestått driften av avisen.

A/S Østlendingen søker erstattet det tap som er påført avisen ved at det under forvaltningen ble kjøpt inn en rotasjonspresse og diverse typemateriell, som var ulovlig konfiskert av NS-myndighetene og derfor måtte overgis til de rette eiere etter frigjøringen uten at kjøpesummen kunne fåes tilbake. A/S Østlendingens driftsoverskudd i forvaltningstiden er derved blitt tilsvarende redusert. Etter min mening må A/S Østlendingen kunne fremme dette krav overfor de ankende parter, for så vidt disse ellers etter vanlige regler er erstatningspliktige. At erstatningsbeløpene vil inngå i den fortjeneste avisen har hatt i angjeldende tid - en fortjeneste som er vunnet ved ulovlig og straffbar virksomhet fra det innsatte styres og redaktørens side - er så vidt skjønnes ikke til hinder herfor. Etter straffelovens §36, jfr. landssviklovens §20 (landssvikanordningens §32) kan riktignok det offentlige inndra denne ulovlige fortjeneste. Men det er her tale om en fakultativ adgang til inndragning, og det kan i denne sak ikke uten videre presumeres at fortjenesten vil bli inndratt og at den vil bli inndratt i sin helhet. Det offentlige har ikke adgang til å inntale erstatning hos de ansvarlige og kan heller ikke rette inndragningssak mot disse, som her ikke har oppnådd noen fortjeneste. Det ville være urimelig om de ansvarlige parter skulle kunne disponere som de her har gjort uten å kunne trekkes til ansvar økonomisk for sine handlinger.

Spørsmålet blir da i hvilken utstrekning de ankende parter er ansvarlige for de omhandlede tap.

Jeg finner det bevist at Simon Grindalen (formann i det ulovlige styre) og Asbjørn Hagen-Bergseng og Peder Olsen (medlemmer av dette) alle har samvirket i innkjøpet av rotasjonspressen. De deltok i styremøte 2. februar 1944 hvor de besluttet å kjøpe inn pressen for en pris av inntil kr. 65 000,00, hvilken pris ble akseptert av NS' riksøkonomiavdeling. Johan Woll, som var en ganske mektig mann i avisen, tilskyndet til kjøpet på en måte som bidro til at de tre styremedlemmer besluttet seg for kjøpet. Alle fire var oppmerksomme på at NS' riksøkonomiavdeling var selger av pressen, og at denne var beslaglagt av NS-myndighetene hos «Bergens Arbeiderblad», og de måtte eller burde forstå at beslaget var ulovlig og at pressen måtte leveres tilbake til «Bergens Arbeiderblad» i tilfelle alliert seier. Kjøpet var straffbart etter provisorisk anordning av 18. desember 1942 §3, jfr. provisorisk anordning av 21. september 1945 §17, jfr. lov nr. 27 av 13. desember 1946 §17. De må etter dette være solidarisk ansvarlige for det tap A/S Østlendingen her har lidt.

Det tilføyes at betalingen for pressen etter A/S Østlendingens kjøpetilbud skulle skje når maskinen var «opplastet Bergen», jfr. skriv fra Grindalen til riksøkonomisjefen av 2. og 4. februar 1944. Riksøkonomisjefen aksepterte tilbudet den 8. s. m., men anførte at pressen skulle leveres «på det nåværende lagringssted». Det ble ikke tatt noen reservasjon i den anledning fra A/S Østlendingens side. Grindalen lovet senere under konferanse på riksøkonomisjefens kontor å betale kjøpesummen straks, og de kr. 65 000,00 ble betalt ved sjekk oversendt av Johan Woll

Side:1495

den 5. mai 1944. Det lykkedes ikke senere A/S Østlendingen å få demontert pressen, og denne berodde fremdeles i «Bergens Arbeiderblad»s lokale ved frigjøringen. Det har vært anført av de ankende parter, utenom Grindalen, at hvis Grindalen ikke hadde betalt pressen før den var opplastet i Bergen, ville det ikke blitt noe tap på kjøpet, og at de derfor er ansvarsfri. Til dette er å bemerke at styrebeslutningen av 2. februar 1944 ikke inneholdt noen reservasjon angående tidspunktet for erleggelsen av kjøpesummen. Det er også rimelig å anta at hvis det hadde lykkedes å få kjøpet i stand på det vilkår at betaling skulle skje når pressen var «opplastet Bergen», ville NS' riksøkonomiavdeling ha sørget for at pressen var blitt opplastet. - - -

Med hensyn til det innkjøpte typemateriell fra «Dagningen» er erstatningskravet i ankesaken bare gjort gjeldende overfor Simon Grindalen og Johan Woll. Jeg er enig med herredsretten i at disse må være solidarisk ansvarlige for kjøpet og viser for så vidt til herredsrettens begrunnelse.

Spørsmålet blir dernest om de erstatningsansvar som her er konstatert, er av den art at de faller inn under bestemmelsen i landssviklovens §22 (landssvikanordningens §25), og i tilfelle om det får betydning for denne sak at de ansvarlige - utenom Johan Woll - allerede ved straffedom er ilagt erstatning etter landssviklovens §22.

Etter min mening faller det ansvar det her er tale om, ikke inn under landssviklovens §22. Tapet er voldt ved at det er kjøpt inn ulovlig beslaglagt presse og typemateriell. Innkjøp herav kan ikke ansees som en «åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkemåten åt samskipnaden», som det heter i §22. I denne forbindelse bemerkes at kjøpet ikke er straffbart etter landssviklovens bestemmelser, men som nevnt etter provisorisk anordning av 18. desember 1942 §3. jfr. provisorisk anordning av 21. september 1945 §17, jfr. lov nr. 27 av 13. desember 1946 §17. Etter det resultat jeg således er kommet til kan A/S Østlendingen inntale sitt krav hos de ansvarlige uten hinder av de tidligere avsagte straffedommer. - - -

Side:1496