Rt-1953-1573
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-11-03 |
| Publisert: | Rt-1953-1573 |
| Stikkord: | Husleierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 239 B/1953 |
| Parter: | Trygve Trømborg (overrettssakfører Kjetil Moe) mot Leopold Bermanns dødsbo (overrettssakfører Leon Jarner). |
| Forfatter: | Soelseth, Bahr, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §5, §8, Husleieloven (1939) §31 |
Dommerne Soelseth, Bahr og Heiberg.
I 1938 leiet tannlæge Bermann en leilighet i Storgaten 37, Oslo. I 1945 leiet han ytterligere to rom i gården, og disse ble benyttet i hans tannlægepraksis. Etter Bermanns død like før jul 1952 sa gårdeieren 27. desember opp dødsboet fra de to sist leiede rom med den begrunnelse at enken og barna ikke hadde rett til å fortsette leieforholdet fordi den drevne virksomhet var avhengig av autorisasjon. Mindre enn to uker deretter meddelte fru Bermann at hun i medhold av husleielovens §31 ville tre inn i mannens leie av kontorene. Da oppsigelsesfristen var ute fremsatte gårdeieren krav om utkastelse, og namsretten tok begjæringen til følge.
For lagmannsretten gjorde Bermanns bo gjeldende at det lå utenfor namsrettens kompetanse å avgjøre om leieretten fremdeles besto, og at namsrettens kjennelse derfor måtte oppheves. Videre ble det anmodet om at kjæremålet måtte gis oppsettende virkning. Endelig ba boet om at kjæremålssaken måtte bli stanset i medhold av tvistemålslovens §107 fordi spørsmålet om leieforholdet kunne bringes til opphør ved oppsigelse som følge av Bermanns død, nå var brakt inn for husleieretten. - Ved kjennelse av 11. juli 1953 nektet lagmannsretten å tillegge kjæremålet oppsettende virkning. Ved kjennelse av 28. august besluttet lagmannsretten at kjæremålssaken skulle stanses i medhold av tvistemålslovens §107 første ledd, i påvente av husleierettens avgjørelse. I samme kjennelse bestemte lagmannsretten at kjæremålet skulle ha oppsettende virkning.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Høyesteretts Kjæremålsutvalg finner det utvilsomt, at namsretten - og lagmannsretten som kjæremålsrett - var
Side:1574
kompetent til å løse de tvistespørsmål som det var nødvendig å ta standpunkt til for å kunne avgjøre om begjæringen om utkastelse skulle tas til følge. Dette gjelder også etterat boet hadde innbrakt for husleieretten spørsmålet om leierettens fortsatte beståen etter tannlæge Bermanns død. Utvalget finner videre - i betraktning av at saken ved husleieretten er reist på et så sent tidspunkt - at det ikke er rimelig grunn til å stanse kjæremålssaken i påvente av en avgjørelse av husleieretten. Utvalget henviser for så vidt til Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. desember 1948 i l.nr. 216/1948 i kjæremålssak Anders Andersen mot Anders Nedenes. Avgjørelsen om å stanse kjæremålssaken blir derfor å omgjøre. Siden saken står for lagmannsretten, hvor den etter avsigelsen av denne kjennelse forutsettes videre behandlet, ansees, det upåkrevet som påstått av Storgaten 37 å innta i slutningen noen uttrykkelig bestemmelse om at saken hjemvises til fortsatt behandling av lagmannsretten.
Etter tvangsfullbyrdelseslovens §8 jfr. §5 kan lagmannsrettens avgjørelse om at kjæremålet skal ha oppsettende virkning ikke angripes ved kjæremål. Kjæremålet for så vidt må derfor avvises.
Utvalget vil imidlertid i denne forbindelse tilføye at man har antatt, at lagmannsrettens avgjørelse om at kjæremålet skal ha oppsettende virkning har sammenheng med dens beslutning om å stanse kjæremålssaken. Når denne etter det før anførte blir å behandle av lagmannsretten uten å avvente husleierettens avgjørelse, antas det å bero på lagmannsrettens vurdering om kjæremålet under de således endrede forhold fortsatt skal tillegges oppsettende virkning.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten bør avgjøres ved lagmannsrettens kjennelse i kjæremålssaken.
Tannlæge Bermanns dødsbo v/fru Jenny Bermann bør betale saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»