Rt-1953-24

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-01-10
Publisert:	Rt-1953-24
Stikkord:	Plenumssak
Sammendrag:	Dissens: 9-4
Saksgang:	L.nr. 5/1953
Parter:	A, B, C, D (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans A. Michelsen).
Forfatter:	Thrap, Soelseth, Bahr, Gaarder, Schei, Eckhoff, Helgesen, Bendiksby, Grette, Mindretall: Berger, Kruse-Jensen, Dæhli, Holmboe
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §22, Grunnloven (1814), Straffeloven (1902) §86, §98, Tjenestemannsloven (1918) §25, Tjenestemannsloven (1918), Plenumsloven (1926) §3, §4, Lov om høyere almenskoler (1935) §28, Landsfolkeskoleloven (1936) §32, Utrenskingsloven (1946) §2, Utrenskingsloven (1946), Landssvikloven (1947) §10, §2, §3

Dommer Thrap: I en sak anlagt av Martinius Stensrud, Gustav Hoel, Bjarne Berg, Kjartan Bruun-Hanssen og John Trygve Fehn mot Staten v/Justisdepartementet angående krav på lønn i suspensjonstiden avsa Oslo byrett - med 3 juridiske dommere - den 13. april 1950 dom med sådan domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksøkerne har med Kjæremålsutvalgets samtykke påanket dommen direkte til Høyesterett, og Høyesteretts justitiarius har med hjemmel i lov nr. 2 av 25. juni 1926 §3, jfr. §4, 1. og 3. ledd, bestemt at saken i sin helhet skal behandles i den samlede Høyesterett. Justisdepartementet er underrettet om dette i særskilt skrivelse.

For John Trygve Fehn er anken trukket tilbake under sakens behandling i Høyesterett, idet partene er enige om at tvistespørsmålet for hans vedkommende er løst ved den avgjørelse som Høyesterett traff i plenum den 13. september 1952 i Sak Rolf Meyer m. fl. mot Staten.1)

1) Se Rt-1952-932.

Side:25

De ankende parter har ved den oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Magne Schjødt, nedlagt sådan påstand:

«1. De ankende parter kjennes berettiget til regulativmessig lønn med stillingstillegg og uniformsgodtgjøring i suspensjonstiden til avskjed er gitt ved endelig dom med 4 % renter fra 10. oktober 1948 (forkynning av stevning).

2. Det tilkjennes meg salær som beskikket sakfører.»

Staten har påstått Oslo byretts dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens dom.

De ankende parter gjør i det vesentlige gjeldende:

1. At de har et ubetinget krav på lønn i suspensjonstiden, bygget direkte på Grunnlovens §22 eller på konstitusjonell sedvanerett.

2. At lovlig suspensjon ikke foreligger, fordi vedtak om suspensjon ikke er truffet av Kongen i statsråd og fordi de vedtak om suspensjon som ble truffet av underordnede administrative organer i henhold til delegert myndighet, ikke senere er blitt godkjent av Kongen i statsråd. I hvert fall mener de ankende parter å ha krav på lønn i den tid som er gått fra suspensjonsvedtakene ble truffet og til tiltale ble utferdiget mot hver enkelt av dem, idet Grunnlovens §22 påbyr at tiltale straks skal reises.

3. Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at suspensjon i de foreliggende tilfelle ikke er hjemlet ved utrenskningslovens §2, fordi det ikke er godtgjort at de ankende parter har begått noe sådant straffbart forhold som nevnt i loven etter at utrenskningsanordningen av 24. november 1944 trådte i kraft.

Jeg finner at anken ikke fører frem.

Når det gjelder de ankegrunner som er nevnt under pkt. 1 og 2, finner jeg det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som er gitt av annenvoterende i den før nevnte plenumsdom av 13. september 1952. Den begrunnelse som her er gitt for at en embetsmann ikke har noen grunnlovfestet rett til lønn i suspensjonstiden og for at gyldig suspensjonsvedtak foreligger, har etter min mening fullt ut anvendelse også i den foreliggende sak. Jeg skal bare knytte et par bemerkninger til enkelte anførsler i plenumsdommen:

I samsvar med den oppfatning som Høyesterett har bygget sin avgjørelse i plenumsdommen på legger jeg til grunn at en suspendert embetsmann etter gjeldende rett på det tidspunkt da utrenskningsanordningen trådte i kraft, hadde krav på full lønn i suspensjonstiden. Høyesteretts flertall har ved plenumsdommen ikke tatt standpunkt til spørsmålet om retten følger direkte av grunnlovbudet i §22, og har heller ikke tatt standpunkt til om den sedvanerettsdannelse som ble antatt å foreligge, er en del av den grunnlovsbestemte rett. Jeg finner

Side:26

i likhet med annenvoterende i plenumsdommen at en rett for embetsmenn til lønn i suspensjonstiden ikke kan utledes ved tolkning av Grunnlovens §22 og viser for så vidt til hans begrunnelse. Videre mener jeg at den sedvanerettsdannelse som plenumsdommen med støtte i administrativ praksis og positive lovbestemmelser bygger på, ikke kan sies å være av konstitusjonell karakter slik at det skulle være lagt bånd på den fremtidige utøvelse av vanlig lovgivningsmyndighet på dette område.

Tilbake står da bare å behandle den ankegrunn som er nevnt foran under pkt. 3. Jeg antar etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett at vilkårene for suspensjon i utrenskningslovens §2 var til stede for alle de ankende parters vedkommende. Tre av de ankende parter (Stensrud, Hoel og Bruun-Hanssen) er straffedømt for medlemskap i Nasjonal Samling også etter 24. november 1944 nemlig like til landets frigjøring. For den fjerde av de ankende parter (Berg) som overhodet ikke hadde vært medlem av Nasjonal Samling, er det på det rene at han er straffedømt for en rekke landssvikerske forhold. Et av disse forhold skriver seg fra våren 1945, og besto i at han lot utarbeide og innsende til Politidepartementet en liste inneholdende navnene på 1000 personer fra Bergen, som skulle fungere som borgervakter. Det er et selvstendig straffbart forhold som i tid ligger etter anordningen av 1944. Heller ikke for Bergs vedkommende blir det således tale om å gi anordningen tilbakevirkende kraft.

Etter dette antar jeg at byrettens dom må bli å stadfeste.

Etter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Jeg er kommet til det resultat at de ankende parters påstand må tas til følge.

Med hensyn til spørsmålet om det foreligger en lovlig suspensjon, vil jeg bemerke at det etter min mening er en feil at suspensjonen av de ankende parter ikke senere er blitt forelagt for Kongen i statsråd til endelig godkjennelse, men jeg finner det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette.

Det er i denne sak for meg nødvendig å ta standpunkt til om de ankende parters krav er hjemlet i Grunnlovens §22, et spørsmål som uttrykkelig ble holdt åpent i Høyesteretts dom av 13. september 1952 i sak mot Rolf Meyer m. fl.

Etter min mening hjemler Grunnlovens §22 en embetsmann krav på lønn om han suspenderes. Denne fortolkning står for

Side:27

meg som den eneste mulige, hvis der skal bli sammenheng i paragrafens bestemmelser om embetsmennenes rettsstilling. Paragrafens første ledd sikrer de embetsmenn som kan avsettes av Kongen 2/3 lønn inntil Stortinget har avgjort pensjonsspørsmålet, og jeg finner at det må følge herav at denne regel også må gjelde om Kongen i stedet for å gå til avskjedigelse av dem, velger å suspendere dem; deres lønnskrav må i begge tilfelle være det samme. Jeg mener da at de embetsmenn som er uavsettelige - og altså står i en sterkere stilling enn de avsettelige - med hensyn til lønn under suspensjonen ikke kan stå svakere.

Jeg anser dette for å være den mest naturlige fortolkning av Grunnlovens §22, og en fortolkning som er i full overensstemmelse med de ideer som var oppe i tiden da Grunnloven ble gitt. Knesettelsen av dette prinsipp, at en embetsmann skal oppebære lønn i suspensjonstiden, anser jeg som sluttstenen på en utvikling som hadde fått et uttrykk i reskript av 8. desember 1741 med dets alminnelige regler om lønnsbetaling under suspensjon. Til endelig utvikling kunne prinsippet ikke godt komme under eneveldet, mens det var naturlig under en fri forfatning, som innførte konstitusjonelt monarki og som la vekt på å gi embetsmennene en fri og uavhengig stilling.

Om den lovgivning, administrative praksis og teori som etter min mening bekrefter denne fortolkning henviser jeg til de opplysninger som er gitt av førstvoterende i Meyer-saken. Hvor sikkert fastslått dette har vært, fremgår kanskje aller best derav at prinsippet en rekke steder uten videre betraktes som gitt, jeg kan som eksempel henvise til Innst. V fra Spare- og forenklingskommisjonen av 1932 8, hvor det heter: «Når embetsmenn er holdt utenfor tjenestemannsloven, så kommer det i første rekke av at loven var tenkt som en beskyttelseslov for tjenestemenn og at sådan beskyttelse ansåes unødig for embetsmennene, som hadde sin beskyttelse i Grunnloven. De innvendinger som fra det offentliges side har vært reist like overfor en så tungvint ordning som den der etter Grunnloven gjelder for embetsmennenes forflytning og avskjed, er i tidens løp delvis avsvekket,- - -», og senere heter det: «Suspensjon av embetsmenn kan foretas ved kongelig resolusjon. Under suspensjonen oppebæres full lønn.» Det er jo også fullt på det rene at både forarbeidene til anordningen av 26. februar 1943 og til anordningen av 24. november 1944 la til grunn at prinsippet var fastslått i Grunnloven; jeg kan for så vidt henvise til det som er anført herom av førstvoterende i Meyer-saken. Av forarbeidene til anordningen av 1943 siterer jeg etter Ot. prp. nr. 91 for 1945/46 side 21: «Derimot synes det å måtte følge av Grunnlovens §22 og lov om offentlige tjenestemenn av 15. februar 1918 §25 at embetsmenn samt bestillingsmenn som går inn under den sistnevnte lov, har krav på lønn i suspensjonstiden.» Av forarbeidene til anordningen av 1944 siterer

Side:28

jeg etter samme proposisjon side 8: «Någjeldende lovbestemmelser som tilsier en suspendert tjenestemann lønn i suspensjonstiden, er bl.a. Grunnlovens §22, tjenestemannsloven av 15. februar 1918 §25 annet ledd, samt lov om høyere almenskoler av 10. mai 1935 §28 sjette ledd, og de to folkeskolelover av 16. juli 1936 §32 nr. 2, siste punktum.»

Jeg vil også fremheve at regelen er utslag av en bevisst tanke om å sikre en uavhengig embetsstand, og for så vidt har en klar og rimelig begrunnelse. Det er ikke den enkelte embetsmann, men selve embetsstanden som sådan den vil sikre. Det ville ikke være i samsvar med formålet med Grunnlovens §22 om det skulle være noen adgang til en ordning hvoretter en embetsmann ved suspensjon uten lønn skulle kunne tvinges ut av sitt embete. Regelen vil i enkelte tilfelle føre til at der må foretas lønnsutbetalinger som kan synes lite rimelige, men dette vil, som nevnt av førstvoterende i Meyer-saken, korrigeres ved erstatningskrav overfor den suspenderte.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg er mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Berger.

Dommer Dæhli: Likeså.

Dommer Holmboe: Med hensyn til suspensjonsbeslutningens gyldighet er jeg enig Wed førstvoterende.

Med hensyn til fortolkningen av Grunnlovens §22 annet ledd er jeg kommet til samme resultat som annenvoterende dommer Berger. I mitt votum i den av førstvoterende nevnte sak Rolf Meyer m. fl. mot Staten, hevdet jeg den oppfatning at en embetsmann som suspenderes, ikke har grunnlovsbeskyttet krav på lønn i suspensjonstiden, forutsatt at suspensjonsbeslutningen straks følges av beslutning om å reise sak til embetets fortapelse. Jeg er fremdeles av den mening at denne fortolkning stemmer best med grunnlovstedets ord og mening, men etter rådslagningen er jeg på det rene med at min oppfatning ikke har noen tilslutning i Høyesterett. Under den tvil som fortolkningen av Grunnlovens §22 annet ledd fremkaller, hvorom jeg henviser til de foregående voterendes utredning, finner jeg da å måtte legge avgjørende vekt på at dette grunnlovsbud, når man forstår det slik som førstvoterende gjør, ikke får den betydning som jeg må anse tilsiktet, hvorom jeg henviser til dommer Bergers votum.

Jeg legger også stor vekt på de av annenvoterende nevnte uttalelser i forarbeidene til anordningen av 1943 og 1944, som etter min mening viser at lovgiverne har forutsatt at suspenderte embetsmenn vil ha krav på lønn i suspensjonstiden.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Side:29

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Gaarder, Schei, Eckhoff, Helgesen og Bendiksby og justitiarius Grette: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (dommer Torolf Juell med meddommere dommerne Bjørn Stensvold og Paul H. Vindhol):

Saken gjelder krav om lønn av Staten for politiembetsmenn, som etter frigjøringen ble suspendert på grunn av forhold under okkupasjonen.

Om saksøkernes personlige forhold skal bemerkes følgende:

Martinius Stensrud er født xx.xx.1898. Han ble utnevnt til politimester i Kongsvinger ved kgl. res. av 9. februar 1940 og tiltrådte embetet 8. april s. å. Under det press politiets embetsmenn var utsatt for høsten 1940, reiste han 16. oktober inn til Oslo for å orientere seg i departementet. Han traff Jonas Lie, som viste ham brev fra politimester Aug. Pedersen om at alle politiembetsmenn i Bergen hadde meldt seg inn i N.S. Han traff også Askvig. Disse talte for innmeldelse og han traff ikke noen som talte imot. Etter grundige overveielser meldte han seg inn 22. oktober 1940. Han ble dog for partiet en svak N.S.-mann, uten den rette ånd, ikke respektert av partiet og omgikkes jøssinger istedenfor partifolk. Han meldte seg med hensikt aldri ut av partiet, fordi han mente å ha en oppgave ved å bli i sitt embete. Ved frigjøringen ble han av hjemmevernet satt ut av virksomhet og lønnen stoppet. Ved tiltalebeslutning av 2. august 1947 ble han satt under tiltale etter landssvikl. §3, jfr. §2 nr. 1 a, nr. 2 og 4. Ved dom av 7. november 1947 ved Kongsvinger byrett ble han etter foran nevnte bestemmelser dømt til fengsel i 6 mdr. og rettighetstap etter landssvikl. §10 nr. 1 og 2 for 10 år, likesom han for alltid ble fradømt sitt embete som politimester i Kongsvinger. Han anket dommen til Høyesterett. ved hvis dom av 3. mars 1949 byrettens hovedforhandling delvis ble opphevet, dels ble han frifunnet, men dømt for sitt medlemskap i N.S. til tap av stillingen som politimester i Kongsvinger. Frihetsstraff og rettighetstap for øvrig bortfalt.

Gustav Hoel er født xx.xx.1884. Han ble utnevnt til politimester i Ut-Trøndelag den 8. oktober 1938. Han meldte seg inn i N.S. I midten av september 1940. Grunnen var at han følte seg under press eller tvang fordi han i aprildagene s.å. ikke hadde forhindret arrestasjon av en fremtredende N.S.-mann. Der ble reist en aksjon fra vedkommende mot Hoel av denne grunn, og som en utvei for å beskytte seg meldte han seg inn i partiet, hvilket var blitt ham tilrådet. Han ble stående som medlem til frigjøringen, fordi han fant ikke å kunne gå fra embetet av frykt for at den illegale virksomhet som var drevet ved kontoret, derved ville komme for en dag. Han ble satt ut av embetet den 7. mai 1945 uten å motta noen formelig suspensjonserklæring. Ved Trondheim

Side:30

byretts dom av 18. januar 1947 ble han fradømt sitt embete, uten rettighetstap for øvrig, men med inndragning kr. 500,00. Ved Høyesteretts dom av 13. desember 1947 ble fradømmelse av embetet opprettholdt, men inndragningen bortfalt. Demmene er inntatt i Riksadvokatens Meddelelsesblad nr. 44 16 flg. ( Ram 44 16)

Bjarne Berg er født xx.xx.1890. Han kom i 1910 inn i politiet og etter å ha tatt juridisk embetseksamen, hadde han forskjellige stillinger i politiet inntil han 11. april 1930 ble utnevnt til politimester i Kongsberg og av Administrasjonsrådet til politimester i Drammen den 29. august 1940. I november 1941 fikk han henvendelse fra Olbjørn om å overta embetet som politimester i Bergen. Berg ønsket ikke dette, men etter ordre fra Jonas Lie tiltrådte han dog den 16. januar 1942. Han fortsatte i embetet som politipresident i Bergen inntil frigjøringen, da han ble satt ut av funksjon, men uten å motta formelig suspensjonserklæring.

Berg avviste alle oppfordringer om å gå inn i Nasjonal Samling med at han av tradisjon og overbevisning var venstremann og derfor ikke kunne tenke seg å bli medlem av noe annet politisk parti.

Ved tiltalebeslutning av 27. april 1946 ble han for en rekke forhold satt under tiltale ved Gulating lagmannsrett. Ved dennes dom av 15. juni 1946 ble han for overtredelse av landssvikanordn. §3 jfr. §2 nr. 4, jfr. strl. §86 og §98 dømt til tvangsarbeid i 2 år og 6 mdr. Dessuten ble han fradømt embetet som politimester i Drammen for alltid og rettighetstap etter landssv.anord. §11 nr. 1, 2 og 4, for en tid av 10 år. Lagmannen stemte for frihetsstraff i 3 år og 3 mdr. og direkte henføring under strl. §86 og §98. Både påtalemyndigheten og Berg anket til Høyesterett, ved hvis dom av 30. april 1948 lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet for en rekke tiltaleposters vedkommende. For de øvrige forbrytelser ble straffen fastsatt som i lagmannsrettens dom.

Kjartan Bruun-Hanssen er født xx.xx.1894. Han ble utnevnt til politimester i Sandefjord den 7. mai 1936 og var i denne stilling ved krigens utbrudd. Høsten 1940 var han i konferanse med embetskolleger i Skien om hvordan man skulle stille seg til N.S. Han forsto situasjonen slik at man for å holde stillingen burde gå inn i partiet. Bruun-Hanssen nølte, men meldte seg inn den 28. oktober 1940. Han hørte senere intet misbilligende ord fra noen og ble derfor i partiet til frigjøringen.

Av det såkalte «ministerens kontor» ble han 16. desember 1941 be ordret til å overta Skien sorenskriverembete, hvilket han vegret seg for, men han tiltrådte omsider 7. april 1942 fordi vegringen ble avvist.

Den 9. mai 1945 ble han fengslet og vist avskrift av et telegram som gikk ut på at han var avskjediget som sorenskriver uten rett til å praktisere som sakfører. Ved Skien byretts dom av 16. desember 1946 ble han for overtredelse av landssvikanordn. §3 jfr. §2 nr. 1 og 2 dømt til tvangsarbeid i 1 år og 2 mdr. Rettighetstap etter anordningens §11 nr. 1 og 2 for 10 år og for alltid fradømt embetet som politimester i Sandefjord. Dommen ble endelig den 14. januar 1947. Tvangsarbeidet er sonet. - - -

Saksøkerne har fremholdt at de forsøkte å gjøre det best mulige ut av en vanskelig situasjon. De søkte så godt det lot seg gjøre å dempe

Side:31

nazistenes og tyskernes forsøk på å nazifisere landet, og de 4 av dem som meldte seg inn i N.S. deltok ikke i partiets virksomhet, men begrenset seg til et hel passivt og formelt medlemskap. De har også søkt å se gjennom fingrene med og hjelpe til med den illegale virksomhet, og har de noen gang opptrådt annerledes var det fordi forholdene gjorde det nødvendig og fordi de måtte opprettholde et skinn, for ikke å bli avskjediget.

Om selve det rettslige grunnlag for kravene har saksøkerne henvist til den prosedyre som har vært fremført i sak nr. 3429/1948 Rolf Meyer m. fl. mot Staten v/Justisdepartementet, som har vært prosedert av de samme prosessfullmektiger og for de samme dommere. Saksøkernes argumentasjon er inntatt i Oslo byretts dom av 30. mars 1950 i nevnte sak, hvortil henvises.

Saksøkerne har nedlagt følgende påstand:

«1. Saksøkerne kjennes berettiget til regulativmessig lønn med stillingstillegg og uniformsgodtgjøring i suspensjonstiden til underretning om avskjed er mottatt med 4 % renter fra saksanlegget.

2. Staten ilegges saksomkostninger.»

Saksøkte har også henvist til sin prosedyre i sak nr. 3429/1948 Rolf Meyer m.fl. mot Staten, men har dessuten fremhevet at retten til å suspendere uten lønn er så meget klarere i denne sak hvor der fra de 4 foreligger rettskraftige fellende dommer og for den 5. et vedtatt forelegg. Samtlige har vært N.S.-medlemmer eller er dømt for annen landssvik.

Der er fra saksøkernes side ikke fremlagt noe nytt stoff i faktisk henseende som kan avkrefte dommene eller forelegget.

For Bjarne Berg har saksøkte gjort den bemerkning at han ved å overta politimesterstillingen i Bergen dermed har gitt avkall på sitt tidligere embete som politimester i Drammen og at det derfor hadde vært unødvendig å fradømme ham dette embete.

På tilsvarende side for Bruun-Hanssen som har tiltrådt embete som sorenskriver i Skien og dermed har gitt avkall på sitt tidligere embete som politimester i Sandefjord. Der var da ikke lenger grunn til å anse ham som innehaver av sistnevnte embete.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«Staten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Retten har gjennomgått og avgjort de forskjellige spørsmål som har vært forelagt i den foran nevnte sak nr. 3429/1948 Rolf Meyer m. fl. mot Staten. Det ansees da unødvendig å referere rettens synspunkter på ny i nærværende sak. Man skal derfor henvise til byrettens dom av 30. mars 1950.

For samtlige saksøkere er det ved rettskraftig straffedom eller ved vedtatt forelegg, som har samme virkning, fastslått at de har begått straffbare handlinger i okkupasjonstiden. For disse er de alle straffet. Retten anser det da klart at det har vært berettiget å suspendere dem som gjort. Med hensyn til lønnskravene etter suspensjonens iverksettelse blir de å stille i klasse med Leif Vaglum i den tidligere sak, for hvem der også forelå rettskraftig fellende straffedom. Staten blir derfor å frifinne for kravene.

Side:32

Saksomkostningene bør oppheves på samme måte som i den foregående sak.

Dommen er enstemmig med den reservasjon som dommer Stensvold har gjort i den foregående sak.