Rt-1953-267

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1943-02-21
Publisert:	Rt-1953-267
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 24 B/1953
Parter:	Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer overrettssakfører Knut Henriksen - til prøve).
Forfatter:	Thrap, Nygaard, Bendiksby, Eckhoff, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Håndverksloven (1913), Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913) §2

Dommer Thrap: Ved Kristiansand byretts dom av 10. mai 1951 ble A og B dømt for forseelse mot straffelovens §332 første ledd, jfr. kgl. res. av 24. oktober 1930, jfr. lov om håndverksnæring §2 første ledd, til en bot til statskassen stor kr. 10,00 for hver, eller hvis boten ikke blir betalt, til fengsel i 1 dag. Dommen er avsagt under dissens fra en av domsmennene, som stemte for frifinnelse.

De domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. Det anføres i ankeerklæringen bl.a. følgende: «Byretten har med urette antatt at den kgl. resolusjon av 24, oktober 1930 utelukker en maler, som har fått sitt svennebrev i malerfaget etter 1. januar 1931, fra å utføre byggtapetsering.

Vi viser til dommens premisser hvori er redegjort utførlig for hvorledes resolusjonen av 24. oktober 1930 upåtalt har vært praktisert etter 1. januar 1931, både av myndighetene, de utøvende håndverkere og i tariffavtaler utenom Oslo.

Det må antas, at selv om denne praksis har vært stridende mot resolusjonens formelle lydende, har den gitt bestemmelsen et reelt innhold som er levende rett i dag, og i samsvar med den hensikt malermestrenes landsforbund hadde, da dette støttet opp om håndverkerforbundets arbeid for å bringe tapetserfaget i sin helhet inn under håndverksloven.»

Forsvareren har for Høyesterett subsidiært gjort gjeldende at byrettens avgjørelse av rettsvillfarelsesspørsmålet er uriktig.

Jeg antar at den prinsipale anke over lovanvendelsen ikke fører frem.

Ved kgl. res. av 24. oktober 1930 ble strietapetsering og linoleumspålegging lagt inn under håndverksloven og prøve på dette arbeid tatt opp i svenneprøveplakaten for bygningstapetserere. Selv om det ikke er kommet direkte til uttrykk i resolusjonen, var det utvilsomt myndighetenes mening med vedtaket at de nevnte arbeider for fremtiden skulle forbeholdes bygningstapetserfaget med utelukkelse av andre fag. Denne enerett for det nye håndverksfag ble alene begrenset ved håndverkslovens §2, siste ledd, hvoretter de som tidligere drev virksomheten

Side:268

hadde rett til uhindret å fortsette den av dem hittil drevne næring. Departementets oppfatning er kommet til uttrykk i det foredrag som ligger til grunn for resolusjonen og hvor det bl.a. heter: «For øvrig henvises til den sistnevnte komites ( - det siktes her til den av Oslo Haandverks- og Industriforening nedsatte komite med auksjonsforvalter Olafsen som formann -) uttalelse om at ingen av de håndverkere som nå befatter seg med bygningstapetsering, det være seg malere, salmakere eller tapetserere, taper noe ved den av Håndverkerforbundet foreslåtte ordning. De beholder i henhold til håndverkslovens §2 rett til å fortsette den av dem hittil drevne næring og de arbeidere som har fått sin utdannelse hos dem, får anledning til å underkaste seg svenneprøve både i sine respektive fag og i bygningstapetserfaget, hvilket de nå er avskåret fra.»

Jeg kan således hverken i resolusjonens ordlyd eller i dens forarbeider finne noen støtte for den oppfatning som de domfelte har gjort gjeldende i nærværende sak, og som går ut på at også de som har løst håndverksbrev i malerfaget etter resolusjonens ikrafttreden fritt kan utføre det omhandlede arbeid med strietapetsering og linoleumspålegging. Hermed er etter min mening det rettslige spørsmål som omhandles i anken avgjort. Jeg tilføyer imidlertid at den oppfatning som departementet la til grunn, også deltes av de håndverksorganisasjoner som var forelagt spørsmålet i forbindelse med istandbringelsen av resolusjonen. Jeg viser til de forskjellige uttalelser herom som er tatt inn i departementets foredrag. Norges Håndverkerforbund, som i skrivelse av 16. juni 1928 hadde foreslått tapetserfaget delt i to, bygnings- og møbeltapetserfaget, har således i skrivelse av 21. mai 1929 gitt en nærmere redegjørelse for sitt arbeid med saken og bl.a. anført:

«Etter forutgående overveielser i forbundets håndverksplakatkomité spurte man foreningene hva de mente om å løse spørsmålet linoleumspålegging og tapetoppsetning gjennom opprettelse av et eget bygningstapetserfag, idet man skisserte hvordan dette kunne gjøres. Denne plan fikk foreningenes tilslutning hvoretter der ble forelagt dem forslag til de nye prøver, som likeledes ble vedtatt. Saken kunne så vært ekspedert til departementet, men på grunn av dens betydning fant man allikevel å ville forelegge den for samtlige medlemmer av forbundets styre, i et antall av 22 der bor fordelt over det hele land. Etter at også disse hadde erklært seg enig i forslaget ble dette av forbundet innsendt til departementet.»

Jeg nevner også at det av foredraget fremgår at departementet, som fant det tvilsomt om strietapetsering og linoleumspålegging på den tid kunne ansees som håndverksarbeider, forela for Håndverkerforbundet spørsmålet om det i tilfelle var nødvendig i resolusjonen å treffe bestemmelse om at de nevnte arbeider skulle være underkastet håndverkslovens bestemmelser. Som svar herpå meddelte forbundet i skrivelse av

Side:269

31. mars 1930 at det anbefalte håndverkslovens §2 anvendt. Jeg forstår dette slik at det var bestemmelsen i §2 tredje ledds 1. punktum, som det her siktes til.

Jeg kan heller ikke se at malermestrenes egen organisasjon ved utarbeidelsen av resolusjonen har hatt noen annen forståelse av den enn den som departementet ga uttrykk for. Det er riktignok så at Malermestrenes Landsforbund - som det fremgår av foredraget - i 1927 hadde innsendt en protest, vedtatt på landsmøtet, mot at malerne ble fratatt arbeidet med bygningstapetsering, betrekningsarbeid og linoleumspålegging. Det anføres i protesten at disse arbeider «i alle tider har vært utført av malere». Men jeg nevner at landsforbundet på et senere trinn under utarbeidelsen undertegnet en fellesskrivelse sammen med Bygningstapetserernes forening, Oslo Tapetser-og Dekoratørforening og Oslo Sadelmaker- og Bygningstapetsermestres gruppe, hvori det ble henstillet til departementet å gi Norges Håndverkerforbunds enstemmige innstilling kongelig approbasjon. Jeg nevner for øvrig at selv om malermestrene den gang ikke fullt ut hadde vært enige i resolusjonen, kan dette etter omstendighetene ikke bevirke noen endring med hensyn til resolusjonens gyldighet eller tillegges noen avgjørende vekt ved tolkningen av den.

Jeg tilføyer i denne forbindelse at det for Høyesterett også er dokumentert en del skrivelser fra håndverksorganisasjonene fra de senere år, som viser hvorledes deres syn på resolusjonen var. Jeg nevner således at Malermestrenes Landsforbund i brev av 26. april 1949 til departementet har henstillet til dette å foranledige at det i svenneprøveplakaten for bygningsmalere blir inntatt en prøve i bygningstapetsering. Skrivelsen inneholder bl.a. følgende uttalelse: «Vi kan ikke forstå annet enn at man under utarbeidelsen av den kgl. resolusjon av 24. oktober 1930 for det første ikke har vært klar over i hvilken dominerende utstrekning byggtapetserarbeide utføres av malerne. Mer enn 1000 malermestre driver nå med byggtapetsering. For det annet tror vi ikke man har forstått de praktiske konsekvenser som måtte følge av den juridiske form som den gang ble valgt. De interesserte håndverksfag tilsiktet at deres hevdvundne og naturlige rett til å utføre byggtapetsering skulle fastslås i Håndverksloven, da man ellers fryktet at det i økende utstrekning ville bli praktisert av ikke-håndverkere med derav følgende nedbrytende virkning på faglig nivå og utvikling av byggtapetserarbeidet. Men den juridiske konsekvens av den kgl. resolusjon er at byggtapetsering utgår helt bl.a. av malerfaget. Det er det stikk motsatte av hva man den gang arbeidet for, og åpner uhyggelige perspektiver for vedlikehold og gjenreising.»

I henhold hertil henstillet Landsforbundet til departementet at håndverksplakaten uten opphold ble opptatt til endring. Jeg viser også til Håndverkerforbundets skriv av 15. februar

Side:270

1950 til Kristiansand politikammer, hvor forbundet uttaler at det er på det rene at den kongelige resolusjon av 24. oktober 1930 ikke hjemler adgang for malermestrene til å utføre byggtapetsering med leid hjelp med mindre de i medhold av håndverkslovens §2, siste ledd, fikk håndverksrett i byggtapetserfaget. - Disse skrivelser viser at de nevnte organisasjoner var klar over hvilken status malerne hadde etter resolusjonen, og at de også var klar over at en revisjon av bestemmelsene måtte til for at forholdet kunne bringes i lovlig orden.

Forsvareren har for Høyesterett gjort gjeldende at resolusjonen hviler på et sviktende faktisk grunnlag, idet departementet ved utarbeidelsen ikke i tilstrekkelig grad var klar over at tapetsering utenom Oslo-området ble utøvd av malere, ikke av tapetserere. Det er spesielt vist til at departementet i foredraget til resolusjonen har tatt inn en skrivelse av 16. mars 1926 fra Norges Håndverkerforbund hvor det - etter forsvarerens mening med urette - er anført at strietapetsering etter hvert er gått mer og mer over til tapetserfaget etter at det gjennom lengre tid har vært utført av flere fag. Jeg kan ikke finne det godtgjort at departementet har bygd sin avgjørelse i saken på et uriktig faktisk grunnlag. Det er - som jeg tidligere har nevnt - på det rene at departementet var fullt klar over at malerne over det hele land og i lengre tid faktisk hadde utført det i saken omhandlede arbeid. Når departementet likevel gikk til opprettelse av det nye håndverk, var det antagelig særlig fordi det ble antatt å være behov for faglig utdannelse i yrket og fordi en ønsket å fremme utviklingen i retning av den økte spesialisering som departementet har omtalt i foredraget til resolusjonen.

Det er på det rene at i den lange tid som er gått siden resolusjonen trådte i kraft den 1. januar 1931, har dens bestemmelser vært meget mangelfullt håndhevet. Etter hva der er opplyst har den i virkeligheten bare vært praktisert i Osloområdet og i en del byer på Østlandet. I hele landet for øvrig har malere med håndverksbrev fra tiden etter 1. januar 1931 drevet strietapetsering som om resolusjonens bestemmelser ikke hadde eksistert. Jeg viser til de opplysninger herom som finnes i byrettens dom og hvorav bl.a. fremgår at det for tiden i Norge er ca. 1000 malermestre som driver med byggtapetsering og hvorav det overveiende antall har løst næringsbrev i malerfaget etter 1. januar 1931, at det for tiden utenfor Oslo er ca. 2500 malersvenner som alltid har vært beskjeftiget med og fremdeles er beskjeftiget med byggtapetserarbeid, at det i bare 8 av de 27 kommuner hvor undersøkelser er anstillet i dag finnes håndverkere med næringsbrev i byggtapetserfaget, at antallet byggtapetsermestre for hele landet i dag er atskillig under 100 og at de fleste av disse har sin bedrift i Oslo og de nærmeste byer. Den ordning som her er nevnt, må karakteriseres som ytterst uheldig. Men jeg kan ikke se

Side:271

at den omstendighet at bestemmelsen i resolusjonen i lengre tid ikke har vært fulgt av et overveiende antall av yrkesutøvere, i seg selv er tilstrekkelig til at domstolene kan anse bestemmelsene for å være bortfalt eller at malerne skulle kunne ansees berettiget til å utøve et yrke som de etter resolusjonen ikke var berettiget til. Hvis man nå skulle oppfatte resolusjonen slik at den ikke etablerte noen enerett for byggtapetsererne ville det etter min mening gå ut over dem som i tillit til bestemmelsene har søkt sin utdannelse i og har løst sitt håndverksbrev i det nye fag.

Etter de opplysninger som foreligger, antar jeg at utviklingen siden 1930 har vist at resolusjonen på mange måter har vært uheldig i sine virkninger, og at det på en eller annen måte må åpnes adgang for malerne til lovlig å utføre bygnings tapetsering - et yrke som de har en naturlig tilknytning til, som de gjennom sitt arbeid i malerfaget har fagkunnskap i og som det vil være rasjonelt å utføre i forbindelse med malerarbeid. Det er imidlertid etter min mening administrasjonens og ikke domstolenes sak i dette tilfelle å finne frem til den mest hensiktsmessige ordning. Departementet har da også gitt uttrykk for at revisjon av bestemmelsene er påkrevd. I et fremlagt notat av 19. februar 1952 utarbeidet av Industridepartementet er det således anført: «Det må være en avgjørende forutsetning for å forbeholde visse næringsutøvere å drive et fag med leiet hjelp at det etter hvert utdannes tilstrekkelig av mestre og svenner med henholdsvis håndverksbrev og svennebrev (full svenneutdannelse) i faget til at disse kan tilfredsstille behovet. Svikter dette så alvorlig som tilfelle synes å være for bygningstapetserfaget, må gjeldende ordning endres snarest.» Det heter videre at hvis Høyesteretts avgjørelse går malerne imot, er «alle, også tapesererne, enige om at malerne må få lettere adgang til å få håndverksrett i bygningstapetsering».

Etter dette kan jeg ikke finne at byrettens dom hviler på noen uriktig lovforståelse, når den har antatt at de domfelte objektivt sett har overtrådt håndverksloven. Derimot antar jeg at domsgrunnene er mangelfulle når det gjelder avgjørelsen. av rettsvillfarelsesspørsmålet. Byretten har funnet det uten interesse å fastslå om de tiltalte var i rettsvillfarelse i tiden før anmeldelse i saken fremkom, men har innskrenket seg til å. fastslå at de har fortsatt sin virksomhet uten å la seg påvirke av anmeldelsen, som gjorde dem oppmerksom på den kongelige resolusjon. Avgjørelsen synes bygget på den oppfatning at en anmeldelse straks og under enhver omstendighet avbryter den gode tro, en oppfatning som etter min mening ikke er holdbar. Det samme antas å gjelde rettens uttalelser om at god tro er utelukket, fordi spørsmålet om lovligheten av virksomheten, da anmeldelsen forelå, var tatt opp til organisasjonsmessig behandling, og fordi tiltalte nr. 1 i et møte i mai 1945 uttalte

Side:272

at han ville se saken som en prinsippsak og ikke ville påberope seg rettsvillfarelse. Byrettens subsidiære begrunnelse for at tiltaltes rettsvillfarelse i ethvert fall ikke kan betegnes som unnskyldelig, er etter min mening utilstrekkelig.

Jeg antar etter dette at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bendiksby: Likeså.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende i hans syn på det fagskille som ble etablert ved den kongelige resolusjon av 1930. Etter min oppfatning er byrettens begrunnelse lest samlet tilstrekkelig, når det gjelder spørsmålet om rettsvillfarelse, men jeg opptar etter omstendighetene ikke dissens på dette punkt.

Dommer Berger: Den kongelige resolusjon av 24. oktober 1930 bestemmer i punkt 2 at «strietapetsering og linoleumspålegging skal være undergitt håndverkslovens bestemmelser». Hovedspørsmålet i saken er om denne bestemmelse er så å forstå, at disse arbeider er tillagt bygningstapetsererhåndverket som enerett, eller om den er å forstå etter sin ordlyd, således at arbeidet ikke lenger er fritt, men uten at det gis med enerett til noen enkelt håndverker.

Jeg er i og for seg ikke i tvil om at departementet ved utferdigelsen av resolusjonen forutsatte den førstnevnte fortolkning, men jeg vil fremheve at departementets forutsetning er bygd på et meget svakt grunnlag. Resolusjonen av 1930 er ikke tilfredsstillende forberedt, og de uttalelser som i denne forbindelse er avgitt av håndverkerorganisasjonene er mangelfulle. Departementet synes i det vesentlige å ha behandlet spørsmålene ut fra de spesielle faktiske forhold som forelå i Oslo, og da som gjeldende nærmest et indre forhold innen tapetsererhåndverket. Men departementet synes ikke å ha hatt noen virkelig forståelse av det faktum at forholdene reelt var helt annerledes i Oslo-området, hvor bygningstapetsererfaget allerede den gang var blitt en spesialitet, enn i resten av landet hvor bygningstapetsering i alt vesentlig ble utført av malere som et ledd i malerhåndverket. Dette er etter min mening av sentral betydning ved behandlingen av denne sak. Og følgene av at departementet ikke har hatt dette klart for seg, er at det har misforstått situasjonen på flere punkter, således f. eks. når det først siterer protesten av 21. mars 1927 fra Malermestrenes Landsforbunds møte, hvor det først og fremst møtte

Side:273

malere utenom Oslo, og dernest lenger ute anser denne protest for tilbakekalt ved at Oslo-mestrene, for hvem forholdet faktisk lå helt annerledes an, har sluttet seg til en henvendelse fra flere fagforbund til departementet. Rent bortsett herfra inneholder foredraget mot slutten bemerkninger om adgangen til å ta prøver i begge fag som er villedende.

Den annen forståelse av resolusjonen av 1930 - at bygningstapetseringshåndverket ikke har enerett til de i saken omhandlede arbeider - anser jeg imidlertid fastslått ved langvarig praksis. Jeg mener at denne annen forståelse også har de beste reelle grunner for seg. Etter de opplysninger som foreligger var det før resolusjonen av 1930 utenom Oslo-området det vanlige at disse arbeider utførtes av malere som et ledd i deres håndverk, og dette var en arbeidsmessig sett rasjonell og for publikum billig ordning. Arbeidene var et normalt ledd i malerhåndverket, og opplæringen i dette omfattet også disse arbeider. Etter resolusjonen, som trådte i kraft den 1. januar 1931, er det ikke blitt noen forandring i disse forhold, og det gjelder også for de nye håndverkere som etter hvert er kommet til, og denne tilstand har vart like til nå. Det må være store mengder av arbeider av denne art som er utført i landet i hele denne tid, og det synes ikke å være falt noen inn at dette skulle være ulovlig - ikke malerne selv, ikke publikum, ikke bygningsmyndigheter og ikke departementet som ga bestemmelsen; heller ikke bygningstapetsererhåndverkerne eller deres organisasjoner har funnet dette ulovlig. Der er ingen opplysning om at de noen gang har grepet inn overfor forholdet, som foregikk åpent over hele landet, også i så store byer som Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette synes jeg har særlig betydning, når man vet med hvor stor nidkjærhet håndverkerne og deres organisasjoner i alminnelighet våker over sine faglige rettigheter. Man står altså her overfor en klar, uanfektet og meget langvarig praktisering av en bestemt fortolkning av resolusjonen av 1930. Jeg vil i denne forbindelse bemerke at jeg legger ingen vekt på de av førstvoterende siterte skrivelser av 23. april 1949 og 15. februar 1950 fra Malermestrenes Forening, idet jeg ikke legger mer i dem enn at de aksepterer departementets forutsetning for forståelsen av resolusjonen.

Heller ikke i Oslo gjorde resolusjonen av 1930 noen forandring i forholdene, men her hadde utviklingen vært en annen. Før resolusjonen av 1930 hadde det her dannet seg et eget bygningstapetsererfag som nærmest var utgått fra det gamle tapetsererfaget, som først og fremst omfattet møbeltapetsering. Det var bygningstapetsererne som utførte de arbeider som er omhandlet i saken, mens de større malerforretninger ikke befattet seg med det. Da det var tvil om hvorvidt disse arbeider gikk inn under håndverksloven og da svenneprøven for tapetserere ikke tok særlig hensyn til bygningstapetsererne, ble

Side:274

saken tatt opp med det resultat at tapetsererfaget ved resolusjonen av 1930 ble delt og strietapetsering og linoleumspålegging ble gjort til egne håndverk. Men ellers fortsatte forholdet som før i Oslo. Jeg kan derfor ikke se at forholdene i Oslo kan anføres som bevis for at påtalemyndighetens fortolkning av resolusjonen av 1930 noe sted har vært praktisert. Det er både før og etter resolusjonen av 1930 den samme faktiske forskjell i forholdene i Oslo-området på den ene side og resten av landet på den annen. Den eneste forskjell resolusjonen av 1930 gjorde, var at de arbeider det her gjelder, ble fastslått å være håndverk både i og utenfor Oslo-området.

Etter min mening er da den fortolkning av resolusjonen av 1930 at bygningstapetsererne ikke har enerett til strietapetsering og linoleumspålegging fastslått ved en klar og fast praksis som ikke har vært anfektet eller dratt i tvil fra noen kant, og som har vært hevdet og respektert som rettstilstand fra resolusjonen trådte i kraft i 1931 og til denne sak ble reist 1949, altså i 19 år. Jeg mener at det vil være urimelig og i strid med de linjer Høyesterett har fulgt i disse saker nå å rive opp i denne festnede rettstilstand. Det vil også føre til den etter min mening uantagelige konsekvens at man erklærer for ulovlig en stor mengde arbeider utført rundt om i landet i tillit til denne rettstilstand og under medvirkning av offentlige myndigheter. Hvor store mengder av arbeider og hvor fast praksis det her dreier seg om, fremgår klart av de tall som av førstvoterende er sitert fra herredsrettsdommen. Jeg vil også bemerke at jeg mener at de som har utdannet seg i bygningstapetsererfaget, har gjort det i tillit til den rettstilstand som faktisk forelå og de muligheter den ga, og jeg synes det fremgår nokså tydelig av antallet av de som har valt dette håndverk, jfr. opplysningene herom i byrettens dom. Jeg vil endelig bemerke at det hele tiden har vært så at det i malerfaget er gitt opplæring i disse arbeider.

Etter min mening er det altså fastslått ved praksis at resolusjonen av 1930 skal fortolkes så at bygningstapetsererne ikke har enerett til strietapetsering og linoleumspålegging, og jeg stemmer derfor for at de tiltalte frifinnes.

Av byrettens dom (dommerfullmektig E. M. Jacobsen med domsmenn Gunnar Arntsen og Olaf Vaboen):

- - -

A er født xx.xx.1919 i Bygland, han er malermester med næringsbrev i malerfaget fra 1942 eller 1943. - - -

B er født xx.xx.1917 i Spangereid, han er malermester med næringsbrev i malerfaget fra ca. 1942. - - -

Retten finner således bevist at tiltalte A, som siden 1942/43 har drevet sin bedrift i Kristiansand og omliggende distrikter og for tiden beskjeftiger 12 mann årlig, med leiet hjelp har utført tapetserarbeid for ca. kr. 30 000,00, uten å ha næringsbrev i

Side:275

bygningstapetserfaget, bl.a. i april 1950 ved en av sine svenner lot oppsette papirtapet på underlag av ullpapp i et værelse på Lærerskolen i Kristiansand.

Retten finner videre bevist at tiltalte B, som siden 1945 har drevet sin bedrift i Kristiansand og for tiden beskjeftiger 14 mann, med leiet hjelp har utført tapetserarbeid svarende til 1/3 av sin bedrifts omsetning, uten å ha næringsbrev i bygningstapetserfaget, bl.a. ved årsskiftet 1948/49 ved en av sine svenner og sin læregutt lot oppsette papirtapet på underlag av ullpapp samt lot trekke tak med strie, som ble påklebet maskinpapir, i en leilighet i Hamreheia 7 i Kristiansand. - - -

Rettens flertall, domsmann Arntsen og rettsformannen bemerker:

Den kgl. res. av 24. oktober 1930, som er gitt i medhold av håndverkslovens §2, og som innfører fagskille mellom bygnings- og møbeltapetserfaget, bestemmer at strietapetsering skal være undergitt håndverkslovens bestemmelser.

De tiltalte har ikke bestridt at de arbeider tiltalen gjelder, går inn under den kgl. res., og flertallet vil bemerke at det anser det for utvilsomt at arbeidene iflg. den kgl. res. faller inn under bygningstapetserfaget.

Derimot finner retten ikke noen støtte for riktigheten av de tiltaltes påstand om at den kgl. res. er slik å forstå at den visstnok fastslår at byggtapetsering er håndverksarbeid, hvortil utkreves næringsbrev i bygningstapetserfaget, mens den på den annen side ikke fastslår noe om deres rett til å utføre tapetserarbeid, som fremtidig løser næringsbrev i malerfaget. Flertallet finner ikke at den kgl. res. forbeholder dem som fremtidig løser næringsbrev i malerfaget, noen som helst rett til uten næringsbrev i bygningstapetserfaget å utføre byggtapetsering, og den finner heller ikke at forbehold av en slik rett har vært tilsiktet ved den kgl. res.

Det foreligger således fra de tiltaltes side en utøvelse av en virksomhet hvortil kreves offentlig bemyndigelse eller tillatelse, som de tiltalte ikke har innehatt, nemlig næringsbrev i bygningstapetserfaget, og en overskridelse av den bemyndigelse eller tillatelse til å utøve en virksomhet som er meddelt dem ved næringsbrev i malerfaget.

Rettens flertall finner ikke at de tiltalte har vært i en slik villfarelse om sin rett til å utføre byggtapetserarbeid at de kan fritas for straff.

Flertallet finner for det første ikke bevist at det hos de tiltalte på tiden for forøvelsen av det straffbare forhold har foreligget noen egentlig villfarelse om retten til å utføre byggtapetserarbeid. Tiltalen omfatter for tiltalte nr. 1 et forhold som strekker seg fra 1. januar 1950 til 15. juni 1950, for tiltalte nr. 2 tidsrommet fra sommeren 1945 til 15. juni 1950. Flertallet anser det imidlertid for åpenbart at det, da det gjelder en fortsatt virksomhet, er adgang og plikt for retten til ved pådømmelse å medta de tiltaltes forhold inntil saken er tatt opp til doms. Det er, for så vidt gjelder tiltalte nr. 2, hvis forhold for øvrig antas å være delvis foreldet, uten interesse å fastslå om det hos ham, liksom hos tiltalte nr. 1, har foreligget noen rettsvillfarelse på tiden før anmeldelsen for ulovlig håndverksdrift fremkom, idet det fra de tiltaltes side er innrømmet at de har fortsatt sin virksomhet uten å la seg påvirke av

Side:276

anmeldelsen, som gjorde dem oppmerksom på den kgl. res., om de ikke hadde kjent den før, hva visstnok tiltalte nr. 2 ikke gjorde.

Rettens flertall finner bevist at de tiltalte, senest da anmeldelsene forelå, ble klar over at deres forhold var ulovlig. Spørsmålet hadde da vært tatt opp til organisasjonsmessig behandling, og tiltalte nr. 1 uttalte i et møte i mai 1949 at han ville se saken som en prinsippsak, at han ikke ville påberope seg noen rettsvillfarelse, men hevder at den kgl. res. var umulig å håndheve av hensyn til landets gjenreisning. Tiltalte nr. 2 var gjennom sin organisasjon og tiltalte nr. 1 kjent med det standpunkt tiltalte nr. 1 inntok og delte dette.

Mens det således hos de tiltalte ikke finnes å ha foreligget noen rettsvillfarelse, finner rettens flertall bevist at det hos dem har foreligget en alvorlig overbevisning om at den kgl. res. ikke lot seg praktisere, så vel av faglige som økonomiske grunner, og også av hensyn til landets gjenreisning, og at de tiltalte til inntekt for sin overbevisning tok den formentlige kjensgjerning at en mengde av landets malermestre i et antall som etter hvert var kommet i en betydelig majoritet, utøvet sin virksomhet med byggtapetsering uten at det noen gang var blitt grepet inn overfor dem under påberopelse av at deres byggtapetservirksomhet var ulovlig håndverksdrift.

Det er ovenfor utførlig gjort rede for de synspunkter de tiltalte i så henseende har påberopt seg. Det står ikke til retten å vurdere hensiktsmessigheten av den kgl. res. av 1930. På bakgrunn av forholdene, slik de har utviklet seg. vil rettens flertall imidlertid bemerke at de synspunkter de tiltalte, med støtte av sin organisasjon, har anført, synes å ha gode, til dels meget gode, grunner for seg. Forventningen om at et lovbud ikke vil bli håndhevet og overbevisningen om at et lovbud ikke lar seg håndheve overensstemmende med sitt eget innhold danner imidlertid så langt fra grunnlag for noen rettsvillfarelse som den gir et vitnesbyrd om at lovens regel er riktig oppfattet. At lovbudet skulle være falt bort ved en sedvanerettsdannelse, finner rettens flertall ganske uantagelig, og det finner heller ikke at en slik oppfatning noensinne har foreligget hos de tiltalte.

Rettens flertall finner dernest, at selv om det hadde foreligget en rettsvillfarelse hos de tiltalte, ville villfarelsen ikke kunne betegnes som unnskyldelig. Flertallet vil herom innskrenke seg til å bemerke at det er en selvsagt ting at en håndverksdrivende må gjøre seg kjent med de bestemmelser som er grunnleggende for hans næring, især de bestemmelser som avgrenser hans rettigheter overfor andre håndverksdrivende. og den bestemmelse det her er tale om, finnes ikke å være særlig egnet til å skape misforståelser. - - -

Side:277