Rt-1953-311

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1943-03-11
Publisert:	Rt-1953-311
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44/1953
Parter:	Andreas Ivarson Moss (høyesterettsadvokat Erik Dahlen) mot Berge Bergesen Aga (overrettssakfører S. Mossige Nygaard - til prøve).
Forfatter:	Andenæs, Helgesen, Wold, Skau, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Odelsfrigjøringsloven (1907), LOV-1903-07-09, Tilleggslov til Odelsfrigjøringsloven (1936)

Dommer Andenæs: Denne sak gjelder et odelssøksmål anlagt av Berge Bergesen Aga mot Andreas Ivarson Moss til løsning av eiendommen g.nr. 64 Aga br.nr. 9 Syreflaat i Ullensvang herred.

Hardanger herredsrett avsa 24. juni 1941 dom med denne domsslutning:

«Andreas Moss frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en domsmann stemte for å godta saksøkerens løsningsrett.

Herredsrettens dom ble påanket av Berge Bergesen Aga, og Gulating lagmannsrett avsa 25. oktober 1942 dom med denne domsslutning:

«Motparten Andreas Ivarson Moss tilpliktes innen første faredag etter dommens forkynnelse mot erleggelse av løsningssummen å utstede skjøte til den ankende part Berge Bergesen Aga på Syreflaat, g.nr. 64, br.nr. 9 Aga i Ullensvang og å fravike bruket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Også lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet rettens formann og et av dens juridiske medlemmer, stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Andreas Ivarson Moss har anket til Høyesterett. Hans prosessfullmektig har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Berge Bergesen Aga dømmes til å betale saksomkostninger til Andreas Ivarson Moss for alle retter.»

Ankemotpartens prosessfullmektig har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes og fravikelsen settes til 14. april 1953.

II. Subsidiært: Berge Bergesen Aga kjennes løsningsberettiget

Side:312

til 1/2 eller 1/4 av Syreflaat g.nr. 64, br.nr. 9 i Ullensvang mot å betale 1/2 eller 1/4 av kr. 23 000,00 med fradrag av mulige pengeheftelser.

III. At advokat Arne Eftestøl og jeg tilkjennes salær som oppnevnte prosessfullmektiger for Høyesterett.

IV. At Andreas Ivarson Moss tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger som om den ikke hadde vært benefisert.»

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Hardanger herredsrett 29. og 30. januar og 17. juni 1948 og ved Sunnhordland herredsrett 18. juni 1949. Det har også vært fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å nevne enkeltvis.

Om sakens sammenheng viser jeg til de underordnede retters domsgrunner.

Prosedyren i saken har falt i to deler. Dels har striden dreiet seg om hvorvidt odelsløseren Berge Bergesen Aga i det hele har hatt odelsrett til eiendommen. Dels har den dreiet seg om hvorvidt eiendommen er blitt odelsfri etter loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 b, en bestemmelse som kom inn ved tilleggslov av 16. juli 1936. Etter det resultat jeg er kommet til på dette siste punkt, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Tilleggsloven av 1936 erklærte for odelsfri «særskilt matrikulerte småbruk, som er bebygget eller bebygges som selvstendige småbruk og som er utskilt fra bruk som er betydelig større enn det fraskilte småbruk når hesyn tas særlig til dyrket og dyrkbar jord, skog og beitesmark». Odelsfrihet inntrer dog etter loven bare såfremt grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann.

Jeg nevner først at det under prosedyren har vært reist spørsmål om loven av 1936 kan anvendes på tidligere utskilte bruk - i det foreliggende tilfelle ligger utskillelsen så langt tilbake som 1875. Etter min mening må en svare ja på spørsmålet. Forskriften i §1 nr. 2 b sier at «etternevnte eiendommer er odelsfri, således at de ikke kan være gjenstand for odelsløsning,» og gjør ingen forskjell etter som bruket er utskilt før eller etter loven. At dette heller ikke har vært meningen, bekreftes av ikrafttredelsesbestemmelsen i avsnitt II av loven av 1936, som sier at «denne lov får ikke anvendelse i tilfelle hvor det ved lovens ikrafttreden er oppstått adgang til å gjøre odelsrett gjeldende til eiendommen eller fraskilt bruk som omhandles i loven.» Bestemmelsen utelukker at loven får anvendelse i de tilfelle hvor det er oppstått en aktuell løsningsrett ved lovens ikrafttreden, men forutsetter da på den annen side at når det ikke er oppstått noen slik aktuell løsningsrett, får loven anvendelse også på tidligere utskilte bruk.

Det er enighet mellom partene om at bruket Syreflaat er «utskilt fra bruk som er betydelig større enn det fraskilte» og

Side:313

at bruket er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann. Det springende punkt i saken er derfor om eiendommen kan sies å være et småbruk i lovens forstand.

De opplysninger som foreligger om bruket kan sammenfattes slik:

Da det ble utskilt i 1875, var det et udyrket beitestykke. Arealet er ca. 42 mål, derav ca. 15 mål oppdyrket. Dyrkningsmulighetene er dermed iallfall i alt vesentlig uttømt. Resten av eiendommen består for det meste av bergknauser og annen skrapmark. Det finnes ikke skog på eiendommen, bortsett fra 15-20 eiketrær, som er blitt særskilt taksert, og et lite skogholt. Det hører ikke utmark til bruket, men det har en rett til vår- og høstbeite i hovedbrukets utmark. Besetningen har som regel vært en ku og 6-8 sauer. Undertiden har det vært holdt to kuer, men da har det vært kjøpt fôr eller utnyttet tillatelse til å bruke utslåtter tilhørende andre eiendommer. Det har aldri vært holdt hest på bruket. I forbindelse med besetningens størrelse må det imidlertid fremheves at bruket er sterkt beplantet med frukttrær, som iallfall i de senere år har utgjort eierens største inntektskilde. Tallet på frukttrær er i lagmannsrettens dom angitt til vel 200. En privat opptelling, som odelsløseren har latt foreta i 1943 ved to bygdefolk, kom til i alt 353 frukttrær, derav 322 i produktiv alder og 31 i tilvekst. Det er opplyst at jorden på bruket er skrinn, men vel egnet til fruktdyrking. I det vesentlige har bruket vært drevet med familiens egen arbeidshjelp, selv om det leilighetsvis har vært nyttet fremmed hjelp, især under den forrige bruker, Hans I. Moss, da han og konen var gamle folk. På den annen side har brukeren delvis søkt arbeid utenfor bruket.

Ved odelsovertakst av 20. september 1940 ble eiendommens verdi satt til 23 000 kroner, med bemerkning blant annet om at det ved taksten er tatt hensyn til eiendommens verdifulle hus, deriblant sagbruks- og verkstedsbygning med naglefaste innretninger og med tilhørende vannrett.

Uttrykket småbruk har hverken i lovgivningen eller i den alminnelige språkbruk noen skarp avgrenset betydning. Når en skal finne frem til den betydning uttrykket har i odelsfrigjøringsloven, kan en etter min mening finne betydelig veiledning i forhistorien til lovendringen av 1936.

Loven av 1936 hadde særlig til formål å sikre bureisere mot å bli berøvet frukten av sitt arbeid ved et odelssøksmål. I proposisjonen til loven (Ot. prp. nr. 16/1936) og likeså i komitéinnstillingen (Innst. O. XIII for 1936) var det et vilkår for odelsfrihet for småbruk «at den utskilte parsell er belånt eller belånes i Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank». Dette vilkår gikk ut under den videre lovbehandling etter forslag fra representanten Stray, dels med den begrunnelse at det var uheldig å gjøre odelsretten avhengig av beslutninger i herredsstyrer og bankdireksjoner, dels at den småbruker som

Side:314

skaffet seg lån på annen måte fortjente samme vern mot odelsløsning som den som fikk lån i Småbruk- og Boligbanken, Selv om det ikke var formålet med den endring som herved ble foretatt å gi adgang til odelsfrihet for bruk som var for store til å få lån i Småbruk- eller Boligbanken, må konsekvensen av at henvisningen til Småbruk- og Boligbanken gikk ut være at spørsmålet om odelsfriheten ikke i detalj er avhengig av om betingelsene for lån i banken foreligger. Men så nær som sammenhengen var mellom de to lover, har den tidligere utvikling av lovgivningen om lån til småbruk betydelig interesse ved tolkningen av begrepet «småbruk» i odelsfrigjøringsloven, fordi denne utvikling kaster lys over de forutsetninger som loven av 1936 hviler på.

Forgjengeren til loven av 1915 om småbruk- og boliglån var lov av 9. juli 1903 om Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank. Denne lov hvilte på tanken om at arbeiderbrukene skulle gi brukeren en bifortjeneste ved siden av hans inntekt i arbeid for andre. Loven fastsatte derfor at bruket ikke måtte ha mer enn 20 mål oppdyrket jord og ikke ha større låneverdi (takstsum for jord og hus) enn kr. 3000,00, derav ikke over kr. 2000,00 for jorden alene (lovens §12).

Ved loven av 1915 ble dette system forlatt. Tanken var nå at Staten burde hjelpe til med å skape småbruk av den størrelse at brukeren kunne ofre sin arbeidskraft på bruket og finne utkomme der for seg og sin familie (se f. eks. uttalelser i Ot. prp. nr. 10/1914 20-22, 60-61, 89, Indst. O. VII/1915 9, 30, 31). I lovens formålsparagraf (§1) heter det blant annet at Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank har til formål å gi lån «til opprettelse, ervervelse, utvidelse eller bebyggelse av små gårdsbruk (småbruk)». Den departementale jordkomité, som hadde utarbeidet forslaget til loven, uttalte om bruksstørrelsen blant annet: «Komiteen går ut fra, at et selvstendig småbruk som regel bør kunne fø en hest og etter forholdene et noe forskjellig antall småfe og storfe». (Ot. prp. nr. 10/1914 22).

Den tidligere begrensning til 20 mål dyrket mark ble derfor sløyfet i den nye lov, og begrensningen ble nå utelukkende knyttet til de fastsatte maksimumsgrenser for låneverdien. I loven av 1915 ble denne grense satt til kr. 6000,00, derav ikke over kr. 4000,00 for jorden (lovens §13) altså det dobbelte av de tidligere grenser. Senere har grensen stadig vært hevet, dels for å møte synkningen av pengeverdien, dels som følge av et endret syn på den hensiktsmessige bruksstørrelse. Da loven av 1936 ble gitt, var låneverdigrensen satt til kr. 20 000,00 for nybrottsbruk og for husmanns-, bygsel og leilendingsbruk, og kr. 15 000,00 for andre bruk. Etter krigen er grensen hevet ytterligere. Ved den nye lov av 30. oktober 1947 og Noregs Småbruk- og Bustadbank, som avløste loven av 1915, ble grensen for låneverdien satt til kr. 40 000,00.

Side:315

Samtidig ble det bestemt at den eiendom som skal få lån «må vera så stor at han gjev arbeid nok for ein huslyd, når det ikkje er opplyst om tilhøve som gjer at bankstyret utan tvilsmål kan gje lån på mindre bruk» (§14 fjerde ledd). Ved lovendring av 12. desember 1952 ble grensen for låneverdien satt opp til kr. 70 000,00. Jeg nevner for fullstendighets skyld i forbindelse med denne seneste utvikling at betegnelsen «småbruk» er gått ut av formålsangivelsen i den nye lov, selv om den finnes i lovens titel. Formålet for Noregs Småbruk- og Bustadbank er etter lovens §1 «å yta lån til å reisa, kjøpa, utvida og kosta på bruk og til å reisa, utvida og kosta på bustader».

Jeg peker på at låneverdigrensene etter lovgivningen om småbruk- og boliglån den hele tid har vært felles for hele landet. Maksimumsstørrelsen for et låneberettiget småbruk har altså vært uavhengig av hvilken bruksstørrelse som er vanlig i vedkommende distrikt. Jeg nevner i denne sammenheng at flertallet i den forenede landbruks- og sosialkomité ved behandlingen av loven av 1915 i anledning av et forslag om å sette låneverdigrensen høyere enn det ble gjort uttalte at «allerede med denne grense vil de fleste bruk i mange herreder komme innenfor lovens ramme» (Innst. O. VII/1915 30).

På denne bakgrunn finner jeg det helt klart at et bruk av den størrelse det her er tale om - 15 mål dyrket jord, ingen ytterligere dyrkningsjord og ingen egen utmark - i alminnelighet må betraktes som et utpreget småbruk. Jeg henviser her også til Høyesteretts dom i Rt-1948-1001. Det har vært diskutert under saken om ikke forholdet i det foreliggende tilfelle ligger annerledes an på grunn av den utstrakte fruktdyrkning på eiendommen. Det er opplyst i saken at fruktavl etter hvert er blitt tyngdepunktet innenfor jordbruket i de indre Hardangerbygder. Fruktavlen drives her som et ledd i det ordinære jordbruk, og den gir en betydelig større avkastning enn de tradisjonelle utnyttelsesmåter. Det står for meg slik at den ting at jorden egner seg godt til fruktdyrkning, er et moment å ta i betraktning ved avgjørelsen av hvilket areal som skal til for å bringe et bruk utenfor kategorien småbruk, på samme måte som en må ta hensyn til utnyttelsesmulighetene for øvrig, slik som de er bestemt av jordsmonn, værlag og andre faktorer. Det skal, tror jeg, ikke det samme areal til i en fruktbar jordbruksbygd i lavlandet sørpå som under de karrigere forhold i en fjellbygd eller i landets nordligste distrikter, hvor brukeren kanskje vesentlig er henvist til husdyrhold. Den måte som jorden faktisk utnyttes på i det enkelte tilfelle, om brukeren f. eks. dyrker grønnsaker eller driver fedrift, må en derimot i sin alminnelighet se bort fra. Det kan etter min oppfatning være plass for delte meninger om dette også gjelder det forhold at jorden er blitt beplantet med frukttrær, noe som forutsetter et langsiktig arbeid, og som i høy grad øker jordens avkastningsevne. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig

Side:316

å ta standpunkt til dette spørsmål. Uansett hva en vil svare på spørsmålet, mener jeg nemlig at bruket må karakteriseres som småbruk, når arealet er så lite som i dette tilfelle.

Jeg nevner til slutt at det har vært hevdet under prosedyren for Høyesterett at eiendommen ikke kan sies å være «bebygget som selvstendig småbruk» fordi det på eiendommen, foruten vanlige hus som hører til en gård, også finnes en sag og et verksted. Denne anførsel finner jeg åpenbart uholdbar.

Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger finner jeg heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Skau og justitiarius Grette: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Olaf Erdal, sorenskriverne Karluf Hanssen og Høegh-Omdal med domsmenn Johannes Aksnes, Anders A. Breievne, Reidar Næss og Johannes L. Kinsarvik):

- - -

Lagmannsretten bemerker, at etter en for lagmannsretten fremlagt oppgave fra utskiftningen over Aga har Syreflaat et areal dyrket mark av 119,6 år 1. klasse og 224,8 år «naturlig eng o.l.» av 2. klasse.

Derhos har Syreflaat et ubonitert areal skogmark av 54,8 ar. Det som «naturlig eng o. l.» oppførte areal omfatter en del skarv og bergknauser, således at den «naturlige eng» er mindre enn 224,8 år. Lagmannsretten vil videre bemerke at der på Syreflaat er sagbruk og bødtkerverksted. Det må antas at dette har hatt en vesentlig betydning for takstene over eiendommen. Det skal derhos bemerkes at jorden på Syreflaat er av mindre god kvalitet som alminnelig dyrkningsjord betraktet. Den trenger meget gjødsling og meget regn. Derimot egner jorden seg, etter hva der er opplyst for lagmannsretten, godt til fruktdyrkning, som derfor er den mest økonomiske utnyttelse av jorden.

Motparten har opplyst at besetningen på bruket er en ku og syv sauer. Han kan ikke ha større besetning, når den skal fores alene med den avling, som bruket gir. Han hadde første året 2 kyr, men måtte da kjøpe en hel del fôr. Motparten mener at bergknausene utgjør minst 1/3 av det på den forannevnte oppgave som «naturlig eng o. l.» oppførte areal. Motparten er, anfører han, i skatteligningen betegnet som småbruker.

Etter en for lagmannsretten fremlagt artikkel i bladet «Hardanger» nr. 87 for 1941 er det anført, at i skatteligningen i Hordaland for 1940/41 er bruk som føder 3 kyr eller mindre regnet som småbruk og bruk med 4 kyr eller mer som gårdsbruk.

Side:317

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten. Ved avgjørelsen av spørsmålet om Syreflaat er et småbruk i lovens forstand er det etter lagmannsrettens mening forholdene i dag eller rettere sagt da spørsmålet om odelsløsning oppsto i 1938, som er det avgjørende. Og som forholdene har utviklet seg i Hardangerfjorden og ligger an dag, mener lagmannsretten at Syreflaat gir avkastning nok til underhold av en familie uten at den behøver å søke arbeid annetsteds. Syreflaat har et areal på vel 40 mål - ca. 1/3 av hovedbrukets - hvorav alt som kan dyrkes nå er oppdyrket og ligger like til fjorden i et av Hardangers beste fruktstrøk. Vel er jorden skrinn, men den egner seg særdeles godt for fruktavl og der er god anledning til anlegg for vanning og sprøytning. Der er vel 200 frukttrær på gården og der fødes for tiden 1 ku og 7 sauer. Dette kreaturhold vil for øvrig, etter rettens oppfatning, lett kunne økes betydelig ved en intensere drift. Under normale forhold skal der for øvrig ikke meget til før avkastningen av et eller noen frukttrær tilsvarer avdrotten av en ku. Bruket står i samme stiling som så mange andre gårdsbruk omkring Sørfjorden. Etter hva 9. vitne Olav Knudsen Svartveit har forklart, er der i Kinsarvik på vestsiden av fjorden 74 av 102 bruk som har under 40 mål dyrket mark, derav har 61 under 30 mål. Vitnet tilføyet at på den andre siden av fjorden var brukene gjennomsnittlig mindre. Vitnet opplyste samtidig at i Kinsarvik kalles bruk på 20 mål dyrket jord for gårdsbruk, men også jevnt over ellers i Ullensvang regnes bruk av denne størrelse for gårdsbruk. - - -

Lagdommer Erdal og sorenskriver Høegh-Omdal finner i motetning til lagmannsrettens flertall at Syreflaat må betraktes som et småbruk i lovens forstand. Vi er enig med flertallet i at det er forholdene nå eller da spørsmålet om odelsløsning av bruket oppsto i 1938 som er avgjørende for bedømmelsen av om Syreflaat er et småbruk. Vi er ikke enig med flertallet i at Syreflaat gir et tilstrekkelig utbytte til underhold av en familie. Etter de for lagmannsretten foreliggende opplysninger kan man vel regne med at Syreflaat gir en nettoinntekt under alminnelige omstendigheter av ca. 1000 kroner. Ved odelsovertaksten er bruket verdsatt til kr. 23 000,00. En vesentlig del av inntekten vil da medgå til forrentning av denne sum. På bruket er der som nevnt et sagbruk og et bodtkerverksted, og hvis man ikke hadde disse innretninger eller inntektskilder ville det være nødvendig for eieren av Syreflaat å søke arbeid annetsteds. Vi er heller ikke enige i at bruket ved en intensere drift ville gi en betydelig større avkastning. Som før nevnt må det være den mest økonomiske utnyttelse av jorden å benytte den til fruktavl, og skal fruktavlen fremdeles drives som hittil eller i det vesentlige som før, vil der ikke kunne produseres synderlig større høyavling enn nå. Det bemerkes at engen til dels svir av i torre somre. Motparten har opplyst at han antar at der er ca. 200 frukttrær på bruket, herav er omtrent halvparten morelltrær, resten epler og pærer. Vi anser det ikke avgjørende at man her i Hardanger til dels regner bruk på 20 mål som gårdsbruk. Uttrykket småbruk er lite kjent på disse trakter og på Vestlandet i det hele tatt. Her er brukene overalt mindre og man taler gjerne om en større gård, en middels gård eller

Side:318

en mindre gård. I denne sak er der avhørt en rekke vitner fra inlensvang og fra Kinsarvik herreder. Oppfatningen av spørsmålet om Syreflaat er et småbruk er forskjellig. Enkelte av vitnene har karakterisert Syreflaat som et småbruk. - - -