Rt-1953-398

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-03-28
Publisert:	Rt-1953-398
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55/1953
Parter:	Herr A (høyesterettsadvokat) mot fru A (høyesterettsadvokat).
Forfatter:	Bendiksby, Thrap, Andenæs, Helgesen, Skau
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §41, §43, §48, §54, §59, Ekteskapsloven (1918), Ektefelleloven (1927) §54

Dommer Bendiksby: I sak mellom fru A. A. og herr T. A. angående skilsmisse m.v. avsa X byrett den 16. juni 1949 dom med slik domsslutning:

«Ekteskapet mellom fru A. A., født ......, og herr T. A., inngått i Y 4. juni 1924 oppløses i medhold av §48 i lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap 31. mai 1918.

Overenskomsten av 14. desember 1948 legges ikke til grunn for formuesoppgjøret som finner sted etter ektefellelovens §54 første ledd.

Særskilt underholdsbidrag til hustruen tilståes ikke.

Foreldremyndigheten over de felles barn, ...... tillegges fru A. A.

I saksomkostninger betaler herr T. A. til fru A. A. kr. 500,00.»

Dommen ble av herr A. påanket til .....ting lagmannsrett for så vidt angikk byrettens avgjørelse av at overenskomsten mellom ektefellene av 14. desember 1948 ikke skulle legges til grunn for formuesoppgjøret mellom dem. Fru A. påanket avgjørelsen av bidragsspørsmålet. Lagmannsretten avsa 4. mai 1950 dom i saken med følgende domsslutning:

Side:399

«Den ankende T. A. betaler fra 1. januar 1949 til den motankende A. A. kr. 500,00 pr. måned i underholdsbidrag.

For øvrig stadfestes byrettens dom for så vidt den er påanket.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler T. A. innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom kr. 1000,00 - ett tusen kroner - til A. A.»

Denne dom er av herr A. anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens dom i sin helhet.

Herr A. har anført at lagmannsretten har tatt feil når den har gått ut fra at det er mulig at ektefellene ikke ville ha blitt separert eller skilt hvis herr A. ikke hadde satt skilsmissesaken i gang igjen ved prosess-skrift av 21. februar 1949 eller han ikke hadde avvist fru A.s henvendelse om fortsettelse av ekte skapet. Det var helt på det rene for begge ektefeller at ekteskapet var gått håpløst i stykker og at ingen av dem ønsket å fortsette det. Det anføres videre at det er uriktig når lagmanns retten har uttalt at det ikke er slik sammenheng mellom den påtenkte administrative separasjon og gjennomføringen av skilsmissesaken, at overenskomsten, som var inngått med administrativ separasjon for øye, er bindende for hustruen. Hva spørsmålet om underholdsbidrag angår, er det anført at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at hustruens andel av formuen ikke sikrer henne rimelig underhold etter partenes forhold.

Herr A. har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Overenskomst av 14. desember 1948 mellom. A. A. og T. A. legges til grunn for det økonomiske oppgjøret. mellom partene.

T. A. frifinnes for A. A.s krav på underholdsbidrag.

Subsidiært: I overenskomst av 14. desember 1948 mellom A. A. og T. A. settes bestemmelsen om gjensidig frafall av underholdsbidrag ut av kraft. Underholdsbidrag til fru A. A. fastsettes etter rettens skjønn. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Fru A. har tatt til motmæle og har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

1. Overenskomst av 14. desember 1948 mellom A. A. og T. A. sette ut av kraft, for så vidt angår følgende bestemmelser:

a) Gjensidig frafallelse av underholdsbidrag.

b) At hustruen skal delta med en halvdel av eventuell engangsskatt og av skatt som skriver seg fra inntekt oppebåret før 1. januar 1949.

c) at mannen skal ha begge hjemmene, så vel hjemmet i ......gt. som eiendommen «......» - - -.

2. A. A. tilkjennes bidrag etter rettens skjønn.

3. A. A. tilkjennes bruksrett til eiendommen «......» - - -.

Side:400

I alle tilfelle: A. A. tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hva overenskomsten av 14. desember 1948 angår har fru A. prinsipalt hevdet at denne er falt bort idet den forutsatte administrativ separasjon. Subsidiært har hun påstått overenskomsten helt eller delvis satt til side i medhold av ekteskapslovens §59 annet ledd som åpenbart ubillig.

Om sakens sammenheng viser jeg til lagmannsrettens og byrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har fru A. og sønnen T. A. jr. vært avhørt ved bevisopptak ved X byrett. Det er fremlagt en rekke erklæringer, således fra den ankende part, herr A., partenes døtre ......, overrettsakfører ......, advokat ...... m. fl. Videre er det som nytt for Høyesterett fremlagt et betydelig materiale vedkommende etterligning av herr A. og en del korrespondanse, hvorav jeg spesielt nevner brev fra advokat ...... til overrettssakfører ...... av 2. februar 1949 som jeg senere kommer tilbake til.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg behandler først spørsmålet om overenskomsten mellom partene av 14. desember 1948 er bindende og kan kreves lagt til grunn for formuesoppgjøret mellom partene.

Det er på det rene at det i lengre tid hadde vært et dårlig forhold mellom ektefellene og at fru A. mistenkte mannen for å stå i forhold til en annen kvinne. Etter at fru A. natten til 14. september 1947 hadde overraske; mannen med denne annen kvinne slik som nærmere beskrevet i byrettens dom, gjorde hun henvendelse til en advokat. Det ble deretter ført forhandlinger mellom partene og deres prosessfullmektiger om en ordning. Da forhandlingene ikke førte til noe resultat, uttok fru A.s prosessfullmektig den 12. mar. 1948 stevning til X byrett med påstand om skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd. Det var uttrykkelig sagt i stevningen at «stevning sendes nu inn av hensyn til fristbestemmelsen i §48 i ekteskapsloven, men det forhandles fremdeles om en minnelig ordning». Av hensyn til disse forhandlinger fikk herr A. gjentatte utsettelser med å gi tilsvar i saken. Forhandlingene resulterte i et utkast til overenskomst datert 17. august 1948, dei det i pkt. 1 er sagt: «Vi begjærer herved separasjon og etter 1 års adskillelse skilsmisse. Separasjons- og skilsmissespørsmålet skal behandles administrativt i henhold til ekteskapslovens §41 og §43 .» Utkastet ble ikke akseptert av fru A.

Etter at fru A. hadde engasjert ny prosessfullmektig, advokat ....., fortsatte forhandlingene. Advokat ...... fremsatte et forslag til ordning av det økonomiske mellomværende den 1. november 1948, og senere et nytt forslag den 8. desember s. å. I dette siste forslag var det uttrykkelig sagt at forslaget var fremsatt «under forutsetning av minnelig ordning». Den 10. desember 1948 fremsatte overrettssakfører ...... på

Side:401

vegne av herr A. et motforslag som i møte den 14. desember 1948 mellom partene og deres prosessfullmektiger ble vedtatt som overenskomst ved at brevet ble gitt en påtegning som begge parter underskrev. Forliksmegling ble deretter foretatt den 24. januar 1949. Med brev av 26. januar 1949 oversendte overrettssakfører ...... til advokat ...... forskjellige dokumenter til gjennomføring av overenskomsten, således separasjonsbegjæring til fylkesmannen, med anmodning om å få disse underskrevet av fru A. Imidlertid mottok advokat ...... den 28. januar 1949 brev fra fru A. om at hun ikke ville vedstå overenskomsten, idet hun påberopte som grunn at hun hadde fått opplysning om at A. hadde gjort tilnærmelser til to av deres tidligere hushjelper, og de nevnte dokumenter ble ikke underskrevet av henne. Etter at advokat ...... i brev til overrettssakfører ...... av 2. februar 1949 blant annet hadde meddelt at han ville begjære den anlagte sak fremmet til hovedforhandling såfremt herr A. ikke ville gå med på å overlate eiendommen «......» til fru A., ga overrettssakfører ...... den 21. februar 1949 tilsvar i saken på vegne av herr A. I tilsvaret ble det benektet at herr A. hadde gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, og herr A. fremsatte motpåstand om separasjon.

Etter opplysningene i saken må jeg legge til grunn at det var begge parters mening, da overenskomsten ble sluttet, at den ekteskapelige konflikt skulle løses ved bevilling til separasjon etter ekteskapslovens §41, og at det for så vidt var enighet herom mellom partene. Det er på det rene at et samtykke til separasjon etter ekteskapslovens §41 kan kalles tilbake så lenge separasjonsbevilling ikke er gitt. Men jeg kan ikke være enig med ankemotparten i at en slik tilbakekallelse i et tilfelle som - det foreliggende medfører at den overenskomst om det økonomiske oppgjør som er truffet i forbindelse med separasjonsavtalen, faller bort. Når fru A. nektet å vedstå sitt samtykke til separasjon etter ekteskapslovens §41, så var det, etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, ikke fordi hun ønsket å fortsette ekteskapet. Det ville i så fall ha vært naturlig om hun hadde frafalt sitt krav om skilsmisse, subsidiært separasjon. Jeg tilføyer at jeg heller ikke kan legge noen særlig vekt på opplysningene om den henvendelse som hun gjennom sønnen rettet til herr A. om fortsettelse av ekteskapet uten ekteskapelig samliv. Etter opplysningene i saken må jeg tvert imot bygge på at fru A.s virkelige grunn for å nekte å vedstå samtykket til separasjon, ikke var den at hun angret på sitt samtykke til separasjon i og for seg, men at hun var misnøyd med overenskomsten om bodelingen og at hun ved å nekte å gå med på separasjon etter ekteskapslovens §41 håpet å oppnå gunstigere økonomiske vilkår. I det brev fra henne som advokat ...... har sitert i sitt brev av 28. januar 1949 til overrettssakfører ...... uttalte hun således at hun på «ingen måte

Side:402

kan godta ordningen av desember 1948» og ba ham «fremskynde en avgjørelse». Jeg finner det ikke tvilsomt at hun ved uttrykket «ordningen» siktet til den økonomiske ordning. Jeg nevner videre at advokat ...... i det forannevnte brev til overrettssakfører ...... av 2. februar 1949 meddelte at han ville forlange den anlagte sak fremmet til hovedforhandling snarest hvis herr A. ikke gikk med på å overlate eiendommen «......» til fru A. i tillegg til det hun hadde fått ved overenskomsten. Dersom fru A. hadde frafalt sitt krav om skilsmisse eller separasjon, ville overenskomsten ha falt bort i og med at hun fragikk sitt samtykke til separasjon etter ekteskapslovens §41. Men etter min oppfatning kunne hun ikke komme fra overenskomsten om bodelingen ved å nekte å vedstå sitt samtykke til separasjon etter ekteskapslovens §41, samtidig som hun fastholdt sitt krav om at ekteskapet skulle bringes til opphør, men valgte en annen fremgangsmåte, for å oppnå dette enn den som overenskomsten var basert på.

Det er fra fru A.s side hevdet at det var en forutsetning for overenskomsten at det ble gitt separasjon ved bevilling etter ekteskapslovens §41 og at overenskomsten er ugyldig etter vanlige avtalerettslige regler når denne forutsetning brister. Jeg er ikke enig i dette, og finner det tilstrekkelig å nevne at det var fru A. selv som brøt forutsetningen ved å nekte å vedstå sitt samtykke til separasjon etter ekteskapslovens §41. Jeg kan videre ikke gi fru A. medhold i at de opplysninger som hun etter avslutningen av overenskomsten fikk om herr A.s tilnærmelser til to tidligere hushjelper, som for øvrig er benektet av herr A., ga henne rett til å fragå overenskomsten på grunn av bristende forutsetninger. Disse tilnærmelser, som for den enes vedkommende lå langt tilbake i tiden, og som begge var blitt avvist av vedkommende hushjelper og ikke hadde ført til noe mer, måtte fortone seg som lite vesentlige sammenlignet med den utroskap som fru A. påberopte seg som grunnlag for kravet om skilsmisse.

Jeg går dernest over til å behandle spørsmålet om overenskomsten helt eller delvis kan settes ut av kraft etter bestemmelsene i ekteskapslovens §59 annet ledd.

Innledningsvis bemerker jeg at jeg etter de opplysninger som foreligger ikke kan betegne det som åpenbart urimelig at herr A. på sin part har fått overta både leiligheten i og landstedet ...... Etter de opplysninger som foreligger om landstedets beliggenhet og karakter ville det være lite skikket som permanent hjem for fru A. Det er opplyst at fru A. har overtatt en 6-værelsers leilighet i ...... som herr A. er medeier i. Jeg nevner videre at fru A. har fått overta en del møbler og at hun etter overenskomsten skal ha utbetalt kr. 20 000,00 til komplettering av sitt innbo.

Når man bortser fra aksjene i herr A.s selskaper, som jeg senere kommer tilbake til, kan jeg heller ikke finne at det

Side:403

isolert sett er noe å si på selve formuesfordelingen, herunder fordelingen av gjelden. For samtlige faste eiendommers vedkommende er de verditakster som er avgitt av byggmester ...... etter anmodning fra advokat ....., lagt til grunn. Livspolisene har herr A. overtatt etter gjenkjøpsverdien. Med hensyn til overenskomstens bestemmelse om fordeling av eventuell engangsskatt og eventuelle etterlignede skatter, finner jeg det tilstrekkelig å nevne at de etterlignede skatter har vist seg å utgjøre meget betydelige beløp, men at herr A. har avgitt erklæring om at han alene overtar disse mot at engangsskatten regnes med i oppgjøret for det beløp som ville fremkomme om etterligning ikke var foretatt.

Aksjene i herr A.s selskaper skal etter overenskomsten overtas av ham etter ligningsansettelse pr. 1. januar 1947, kr. 34 700,00. Jeg antar at denne verdiansettelse var for lav, særlig når man tar hensyn til de inntektsmuligheter besittelsen av aksjene, og dermed faktisk av de inntektsbringende virksomheter, ga herr A. sammenlignet med hustruen. Fru A.s inntekter vil være begrenset til inntektene av de faste eiendommer og avkastningen av det kontantbeløp som hun får utbetalt etter oppgjøret mellom ektefellene og som ikke vil bli betydelig. Nettoinntektene av de faste eiendommer er opplyst å ha utgjort ikke over 5-600 kroner pr. måned. Herr A. på den annen side var for inntektsåret 1948 lignet etter en inntekt av kr. 30 950,00, heri inkludert inntektene av de faste eiendommer. Selskapenes inntekter det samme år var etter skatteligningen for A/S X kr. 57 829,00 og for A/S Y kr. 18 626,00. Som bevis for de inntektsmuligheter besittelsen av aksjene ga, er det ytterligere nevnt at A/S X i inntektsåret 1949 hadde en inntekt på kr. 89 652,00 og i 1950 kr. 118 378,00. (A/S Y er opphørt). Når det gjelder selskapsinntektene, må det tas hensyn til at en betydelig del av disse går bort til skatter, samt at året 1948 og årene 1949 og 1950 var særlig gode år for herr A.s bransje. Ved sammenligningen må det videre tas hensyn til at A. er bundet av de gjeldende bestemmelser om uttak av aksjeselskapers overskudd. Det som er nevnt viser likevel, etter de opplysninger som nå foreligger, at overenskomsten medfører betydelig og urimelig ulikhet i ektefellenes inntektsforhold, og dermed i deres levestandard, når den ikke har gitt fru A. noen andel i forretningsinntektene i form av bidrag. Jeg finner at overenskomsten for så vidt må settes ut av kraft og at det bør fastsettes et underholdsbidrag for fru A.

Jeg antar at bidraget passende kan settes til kr. 800,00 pr. måned. Ved fastsettelsen av beløpet tar jeg hensyn til at herr A. vil få fradrag for bidraget ved ligningsansettelsen og at fru A. vil bli lignet for det.

Bidraget blir å fastsette med virkning fra 1. januar 1949, men slik at de beløp som herr A. senere måtte ha utbetalt til fru A. som bidrag går til fradrag.

Side:404

Jeg antar at saksomkostninger ikke blir å tilkjenne ved noen instans.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Overenskomst av 14. desember 1948 mellom fru A. A. og herr T. A. settes ut av kraft for så vidt angår bestemmelsen om gjensidig frafall av underholdsbidrag. For øvrig blir overenskomsten å legge til grunn for det økonomiske oppgjør mellom partene.

2. Herr T. A. betaler til fru A. A. underholdsbidrag fra 1. januar 1949 med 800 - åtte hundre - kroner pr. måned.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Andenæs, Helgesen og Skau: Likeså.