Rt-1953-419

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-04-09
Publisert:	Rt-1953-419
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49 B/1953
Parter:	1. Sør-Aurdal kommune v/ ordføreren, 2. Gårdbruker M.E. Fønhus, 3. Gårdbruker Arne A. Fønhus (høyesterettsadvokat Magne Schødt) mot Foreningen til Bægnavassdragets Regulering (høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Gaarder, Eckhoff, Schei, Berger, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Vassdragsreguleringsloven (1917), Veiloven (1912) §80, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §19

Dommer Gaarder: Saken gjelder anke over et overskjønn holdt ved Valdres herredsrett 5. august 1949. Dette var et «tiltaksskjønn» i forbindelse med regulering av Åbjøravassdraget. Foreningen til Bægnavassdragets Regulering fikk ved kgl. res. av 21 januar 1949 konsesjon på regulering av Åbjøra. I konsesjonsvilkårenes punkt 12 var det fastsatt - så vidt skjønnes med hjemmel i reguleringsloven 14. desember 1917 §12 punkt 18 - at konsesjonæren pliktet å treffe de nødvendige tiltak for å søke å avhjelpe de skader og ulemper som reguleringen ville føre med seg for «bygdefolkets interesserer». Spørsmålet om hvilke tiltak som ble å treffe, skulle i tilfelle av tvist fastsettes ved skjønn i forbindelse med skjønn etter reguleringslovens §19.

Underskjønn ble holdt ved Valdres herredsrett og ble avhjemlet 4. juni 1949. De befaringsnummer som har interesse for denne sak er nr. 26 (Langedrag), nr. 27 (Steinseter) og nr. 28 (Fønhus) i Sør-Aurdal. Under befaringen av disse nummer møtte Sør-Aurdal kommune ved ordføreren og en antatt prosessfullmektig som representant for den alminnelige ferdsel (reguleringslovens §19) og bygdefolkets interesser, og videre møtte en del interesserte grunneiere, således oppsittere på Langedrag, Steinseter og Fønhus ved høyesterettsadvokat Nicolay Berg som felles prosessfullmektig.

Det ble for skjønnsretten fremsatt krav om at konsesjonæren skulle pålegges å bygge bru ved Langedrag (nr. 26), der det før ikke var noen bru, videre at en privat gangbru over elven ved Steinseter skulle forsterkes, så den kunne benyttes som kjørebru, og endelig var det krevd vedlikehold av en eksisterende privatbru ved Fønhus, eventuelt nybygging av bru der. I forbindelse med hvert av disse bru-krav ble det også reist forskjellige krav med hensyn til veier. Kravene under nr. 26 og 28 var fremsatt både av Sør-Aurdal kommune og av de interesserte grunneiere (ved advokat Berg). Skjønnsretten fant «ut fra almenhetens og bygdefolkets interesser» å måtte se disse krav (for alle 3 befaringsnummer) under ett. (Avstanden fra Langedrag til

Side:420

Fønhus er opplyst å være ca. 3 km.) Retten avslo kravene om bru ved Langedrag og forsterkning av brua ved Steinseter, men ga konsesjonæren pålegg om å bygge ny bru ved Fønhus, og ga videre forskjellige spesielle pålegg i forbindelse med denne brua, bl.a. at konsesjonæren skulle yte et bidrag på kr. 40 000,00 en gang for alle til bygging av bilvei fra Fønhus bru til Granum.

Den 30. juni 1949 begjærte advokat Berg på vegne av de interesserte grunneiere ved Langedrag overskjønn for så vidt angikk befaringsnummer 26. Derimot ble det ikke begjært overskjønn for befaringsnummer 27 og 28, hverken av kommunen, grunneierne eller Reguleringsforeningen. Kommunen begjærte overskjønn for en del andre befaringsnummer langs elven, men ikke for dem som er aktuelle i denne sak. Om grunnen hertil er det opplyst at herredsstyret var fornøyd med underskjønnet for så vidt angikk befaringsnumrene 26-28, og at herredsstyret ikke ved å begjære overskjønn ville risikere at bidraget på kr. 40 000,00 til vei ble strøket.

Der ble deretter holdt overskjønn som ble avhjemlet 5. august 1949. Under behandlingen av befaringsnummer 26 oppsto spørsmålet om overskjønnsretten i forbindelse med det krav som var fremsatt under nr. 26 også kunne ta opp til ny behandling underskjønnsrettens avgjørelse for så vidt angikk nr. 28. Advokat Berg påsto at det ikke var anledning for overskjønnsretten til å forandre underskjønnets avgjørelse ved Fønhus fordi det på dette punkt ikke var anvendt rettsmidler mot det. Overskjønnsretten avsa imidlertid den 5. august 1949 kjennelse med denne slutning:

«Overskjønnsretten har rett til å oppta til prøvelse i sin helhet den av underskjønnsretten trufne avgjørelse for så vidt angår befaringsnr. 26, 27 og 28.»

Det henvises for øvrig til kjennelsens premisser. Det bemerkes at denne kjennelse - så vidt jeg forstår - er avsagt i umiddelbar forbindelse med avgjørelsen av selve skjønnet etter at befaring og prosedyre var forbi.

Overskjønnet kom til at det skulle bygges en hengebru ved Langedrag. Men underskjønnsrettens bestemmelse om nybygging av brua ved Fønhus og om bidrag til vei skulle til gjengjeld bortfalle. Overskjønnsrettens avgjørelse for så vidt angår befaringsnr. 28 er sålydende:

«Overskjønnsretten finner at den av underskjønnsretten trufne ordning om å bygge ny bru ved Fønhus er et tiltak som går lenger enn å avhjelpe den skade og ulempe reguleringen fører med seg.

Overskjønnsretten finner at den nå eksisterende bru ved Fønhus må klare seg og kan ta trafikken også etter reguleringen. Retten er oppmerksom på at brua eies av to private gårdbrukere, som har rett til å nekte andre å benytte brua, og det er under befaringen blitt anført, at brua vil bli stengt for andre enn eierne såfremt underskjønnsrettens avgjørelse blir

Side:421

forandret. Overskjønnsretten er oppmerksom på det forhold at brua av eierne kan bli stengt, men det er adgang for dem som har interesse av å bruke brua og de private veier til å ekspropriere seg rett til å bruke brua og veiene i medhold av veilovens §80 m. fl.

Overskjønnsretten finner det naturlig at eierne av Fønhus bru får godtgjørelse for den mulig økede trafikk som følge av reguleringen, hvorfor overskjønnsretten pålegger Reguleringsforeningen å erstatte de interesserte hva det vil koste å ekspropriere seg rett til bruk av veiene og brua.

Det av underskjønnet pålagte bidrag til vei fra Fønhus til Granum bortfaller.»

Denne kjennelse og dette skjønn har Sør-Aurdal kommune (ved ordføreren) og gårdbrukerne M. E. Fønhus og Arne A. Fønhus påanket på grunn av feil ved saksbehandlingen for så vidt angår befaringsnr. 28. De ankende hevder at underskjønnets avgjørelse vedrørende nr. 28 ikke kunne endres all den stund det ikke var begjært overskjønn for dette takstnummer. De ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Overskjønnsrettens avgjørelse (ved kjennelse og skjønn) under befaringsnummer 26, 27 og 28 om at foreningen til Bægnavassdragets regulering fritas for underskjønnets pålegg om ny bru ved Fønhus og bidrag på 40 000 kroner til bygging av bilvei fra Fønhus bru til Granum oppheves.

2. Foreningen til Bægnavassdragets regulering ilegges sakskostnader for Høgsterett.»

Motparten, Foreningen til Bægnavassdragets Regulering, har tatt til gjenmæle og har hevdet at hverken kommunen, grunneierne eller andre interesserte kan erverve noe rettskrav på grunnlag av bestemmelser truffet ved et tiltaksskjønn. Ved reguleringskonsesjonen stiftes det et forvaltningsmessig kontraktsforhold mellom konsesjonæren og staten, og de tiltak som besluttes ved et slikt skjønn som nevnt, er å betrakte som utfyllende spesielle vilkår i dette kontraktsforhold. Vilkårene medfører rettigheter for staten og tilsvarende plikter for konsesjonæren, og de kan medføre fordeler for tredjemann eller for almenheten, men de som på denne måten nyter godt av en konsesjon, erverver ingen særlige rettigheter på grunn av konsesjonen. Det er i nærværende sak staten og bare den som er Reguleringsforeningens motpart i skjønnssaken, og kommunen og de grunneiere som har opptrådt under saken, har ikke vært parter, men bare hjelpeintervenienter, som ikke har gjort selvstendige rettskrav gjeldende. Underskjønnet har avgjort under ett rettsforholdet mellom staten og Reguleringsforeningen på strekningen Fønhus-Langedrag, og når overskjønn ble begjært av Langedrag, måtte overskjønnsretten ta opp hele denne strekning til ny vurdering fordi det i virkeligheten dreier seg om ett skjønnsobjekt. Både underskjønnet og overskjønnet var nemlig på det rene med at det på denne strekning bare kunne

Side:422

bli spørsmål om en bru, og spørsmålet var bare hvor denne skulle ligge, altså hvilket alternativ - Fønhus eller Langedrag - som skulle velges.

Motparten har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Valdres herredsretts overskjønn av 5. august 1949 stadfestes for så vidt det er påanket.

Subsidiært: Valdres herredsretts overskjønn av 5. august 1949 oppheves for så vidt angår skjønnet vedrørende befaringsnumrene 26, 27 og 28 og hjemvises til ny behandling av overskjønnsretten.

I begge tilfelle: De ankende parter dømmes til å betale ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter. Blant disse nevner jeg uttalelser av bl.a. ordføreren i Sør-Aurdal og M. E. Fønhus og Arne A. Fønhus om hva som passerte under overskjønnet. Videre brev av 21. november 1950 fra advokat Magne Schjødt til Industridepartementet. I dette brevet ber advokaten bl.a. om departementets uttalelse om følgende spørsmål: «Får kommunen (på bygdefolkets vegne) en rett til å kreve et tiltak utført som etter påstand fra den (også på bygdefolkets vegne) blir pålagt regulanten ved endelig tiltaksskjønn?» Både Hovedstyret for Vassdragsvesenet og Industridepartementet har i anledning av dette brev avgitt uttalelser, som likeledes er fremlagt. Departementets svar på det siterte spørsmål er sålydende:

«En kommune antas å kunne få (på bygdefolkets vegne) en rett til å kreve et tiltak utført, som etter påstand fra den (også på bygdefolkets vegne) blir pålagt konsesjonæren ved endelig tiltaksskjønn.

Ved den aktuelle sak, Åbjøraskjønnet, er takst nr. 26, 27 og 28 behandlet under ett. Dette kan etter departementets mening enkelte steder være den eneste rimelige løsning. Men et eventuelt overskjønn må da etter departementets oppfatning lede til ny prøvelse av samtlige takstnummer som berøres, og innstevning av samtlige parter, hvis interesser berøres.»

I tilslutning til dette antar departementet at staten ikke kan frita konsesjonshaveren for tiltak som er pålagt ved tiltaksskjønn, og opplyser videre at det ikke kjenner noe eksempel på slik fritagelse.

Jeg nevner endelig at professor Per Augdahl og høyesterettsdommer Edv. Alten har avgitt betenkninger som er mangfoldiggjort og tilstillet rettens medlemmer Disse betenkninger forelå for øvrig også for Hovedstyret og Industridepartementet da disse avga sine uttalelser.

Jeg er kommet til at det påankede overskjønn må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen, og skal bemerke:

Når det gjelder partsstillingen vil jeg fremheve at de tiltak som konsesjonsvilkårene i slike tilfelle som dette instituerer og som i konkret form blir bestemt ved skjønnet, blir

Side:423

pålagt for å verne om «bygdefolkets» interesser. I den uttalelse fra Hovedstyret for Vassdragsvesenet som jeg alt har nevnt, er det understreket at hensikten ved å gi slike pålegg har vært å oppnå «at det så vidt mulig blir ytet vederlag for skadevirkningene i realverdier, og at avgjørelsen av hvilke tiltak som skal gjennomføres, er forutsatt truffet i forholdet mellom konsesjonæren og representanter for bygdefolkets interesser, uten noen inngripen fra konsesjonsmyndighetenes side». Som før nevnt ser da også Industridepartementet - i tilslutning til Hovedstyret - saken slik at en kommune som opptrer som representant for bygdefolkets interesser, får rett til å kreve utført tiltak som etter påstand fra den er blitt pålagt. Jeg antar at dette syn er riktig og at det derfor ikke - som anført av Reguleringsforeningen - er staten som er rettighetshaver. Iallfall er «bygdefolket» under tiltaksskjønnet ved sine representanter overlatt å vareta disse interesser prosessuelt. Men det må innrømmes at «bygdefolket» er et noe uklart begrep. Man har ingen hjemmel for at kommunens organer har noen eksklusiv rett til å opptre på dets vegne. Det må antas at f. eks. også interesserte grunneiere kan opptre, slik som tilfellet har vært i denne sak og slik som det så vidt jeg vet vanligvis gjøres i praksis. Men det må fastholdes at det i tilfelle ikke er sine private interesser, men «bygdefolkets» interesser som grunneierne i så fall varetar. Nå kan det lett hende at det mellom de interesserte gjør seg gjeldende forskjellige syn på hva som er bygdefolkets interesser, særlig når det er spørsmål om valg mellom flere alternative tiltak. Der kan da for samme skjønnsobjekt bli nedlagt flere påstander, og det blir da skjønnsrettens oppgave å treffe det valg som - etter dens bedømmelse - innenfor konsesjonsvilkårene best avhjelper skadevirkningene for bygdefolket. Denne prosessuelle ordning for varetagelsen av bygdefolkets tarv leder - så vidt jeg forstår - til den konsekvens at ved overskjønn på en strekning hvor det er spørsmål om alternative løsninger, må de representanter for bygdefolket som har opptrådt under underskjønnet og har nedlagt påstand der, også behandles som parter under overskjønnet, med de følger for varsel m.v. som de prosessuelle regler for så vidt fører til.

I den foreliggende sak har underskjønnsretten behandlet de tre befaringsnummer 26, 27 og 28 under ett, som én skjønnsgjenstand, idet retten åpenbart har ment at det ikke kunne bli spørsmål om å bygge bru både ved Langedrag og ved Fønhus, men bare på ett av stedene. Overskjønnsbegjæringen fra Langedrags oppsittere nevner imidlertid bare befaringsnr. 26. Det er da plass for å oppfatte den på to måter: Enten derhen at det påståes ny bru ved Langedrag i tillegg til den ordning som var bestemt ved Fønhus, og slik at brua ved Langedrag ikke besluttes hvis den skulle gå ut over ordningen ved Fønhus. Om det er rettslig adgang til å avgrense skjønnstemaet på

Side:424

denne måte, eller om begjæringen i tilfelle hadde måttes avvises, lar jeg stå hen. Eller begjæringen kunne være slik å forstå at bygdefolkets interesser etter Langedrag-oppsitternes mening i ethvert fall tilsa at det ble bygd bru ved Langedrag, og dette selv om det førte til at Fønhus-ordningen måtte falle. Jeg må anta at kommunens vedkommende og de interesserte ved Fønhus har oppfattet situasjonen derhen at Langedrag-folkenes overskjønnsbegjæring ikke kunne ha noen betydning for underskjønnets ordning ved Fønhus og at denne derfor måtte stå urokket. Om Langedrag ville ha begjæringen fremmet dersom behandlingen ikke kunne begrenses til befaringsnr. 26, står for meg som et uklart spørsmål. Jeg mener imidlertid at skjønnsretten ved henvendelse til Langedrags prosessfullmektig i tide skulle fått brakt klart på det rene hvordan begjæringen var å forstå, og få tydeliggjort den. I tilfelle av at den var å oppfatte på den sistnevnte av de to måter jeg har nevnt, skulle retten sørget for at forholdet var blitt klarlagt og at kommunen og opsitterne på Fønhus var blitt behandlet som parter under behandlingen av Langedrags overskjønnsbegjæring, som etter denne forståelse også angikk befaringsnr. 28. Det er nok så at så vel M. E. Fønhus og Arne A. Fønhus som kommunens ordfører har vært med på befaringen under overskjønnet og at denne faktisk også omfattet befaringsnr. 28, men jeg må etter de foreliggende uttalelser gå ut fra at de har vært i villrede om situasjonen og ikke har fått oppfordring til eller har sett seg foranlediget til å uttale seg om Fønhus-prosjektet. Jeg mener at det her foreligger en feil i saksbehandlingen, og det er ikke usannsynlig at den har innvirket på overskjønnsrettens resultat. Overskjønnet for så vidt angår befaringsnr. 28 kan derfor ikke opprettholdes.

Men heller ikke avgjørelsen for så vidt angår befaringsnr. 26 kan bli stående. Både underskjønn og overskjønn har funnet at numrene 26, 27 og 28 bør utgjøre ett enkelt skjønnsobjekt, og jeg antar at det nye overskjønn som måtte bli holdt, må få anledning til å skjønne på fritt grunnlag. Prosessuelt foreligger riktignok den situasjon at grunneierne ved befaringsnr. 26, etter hvis begjæring overskjønnsretten besluttet bruanlegget ved Langedrag, ikke er gjort til motparter under ankesaken for Høyesterett. Men dette kan ikke føre til at skjønnet for nr. 26 blir stående, og jeg finner en avgjørende støtte for dette syn i tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 6, sammenholdt med paragrafens siste ledd. Den feil som er gjort ved overskjønnet og som leder til at dette oppheves, likestiller jeg da med den som er omhandlet i det nevnte nr. 6 i §384. Jeg tilføyer at resultatet i dette prosessuelle spørsmål klarligvis ikke kunne blitt et annet om Langedrag var blitt innstevnet til Høyesterett.

Jeg finner at det bør oppnevnes nye skjønnsmenn ved overskjønnet. Derimot finner jeg ikke grunn til å påby ny skjønnsbestyrer.

Side:425

Saksomkostninger bør ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Valdres herredsretts kjennelse og overskjønn av 5, august 1949 oppheves for så vidt angår skjønnet vedrørende befaringsnumrene 26, 27 og 28 og hjemvises til ny behandling av overskjønnsretten med nye skjønnsmenn.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Berger og Soelseth: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver O. Ulfsby med skjønnsmenn kraftverksjef J. Collet Holst, overingeniør Jacob Natvig Matzow, gårdbrukerne Kristian Høva, Helge Båsen, Tor Ile og Sigvald Stakston):

- - -

Ad befaringsnr. 26, 27 og 28.

Der ble avsagt sådan

kjennelse:

Underskjønnet har slått disse 3 befaringsnr. sammen og avgitt et pålegg som utvilsomt er ment å komme alle 3 befaringsnr. til gode.

For så vidt angår befaringsnr. 26 er dette forhold av grunneierne begjært prøvet ved overskjønnsretten men ikke nr. 27 og 28. Reguleringsforeningen har ikke anket over noen av disse befaringsnr.

Grunneiernes prosessfullmektig advokat Berg har hevdet, at når ingen av partene har anket over befaringsnummer 27 og 28, så er det ikke rettslig adgang til å ta disse befaringsnr. opp til prøvelse for overskjønnsretten.

Reguleringsforeningen ved advokat Mauritz har anført, at all den stund overskjønnet har slått disse tre befaringsnr. sammen og det så ankes over avgjørelsen av ett befaringsnr. så står det overskjønnsretten fritt å ta hensyn til hele forholdet, idet man ikke kan rive opp en del av avgjørelsen uten å røre ved hele forholdet.

Overskjønnsretten skal bemerke. Det faktiske forhold er at ved underskjønnsrettens avgjørelse er det også tatt hensyn til befaringsnr. 26. De interesser som knytter seg til befaringsnr. 26 har altså andel i den felles avgjørelse underskjønnet har truffet. Å utskille hvor stor andel i det felles tiltak faller på befaringsnr. 26 er en umulighet.

Overskjønnsretten er derfor kommet til det resultat, at når der er truffet en felles avgjørelse for alle 3 befaringsnr. og når det er blitt anket over ett befaringsnr. og man ikke kan si hvor stor andel dette befaningsnr. har i det påbudte tiltak så må overskjønnsretten ha rett og plikt til å kunne forandre forholdet for samtlige 3 befaringsnummer.

Slutning:

Overskjønnsretten har rett til å oppta til prøvelse i sin helhet den av underskjønnsretten trufne avgjørelse for så vidt angår befaringsnr. 26, 27 og 28. - - -

Side:426