Rt-1953-478

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-04-21
Publisert:	Rt-1953-478
Stikkord:	Erstatning, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58 B/1953
Parter:	Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsiktige motorvogner, Oslo (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen) mot 1. Marie Olsen, 2. Reidun Olsen v/verge Marie Olsen (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen-Just).
Forfatter:	Qvigstad, Nygaard, Bendiksby, Kruse-Jensen, Soelseth
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Motorvognloven (1926) §11, §30, Forsikringsavtaleloven (1930) §29, Foreldelsesloven (1896) §3, §21, §25, Tvistemålsloven (1915) §366, §367, §17, §28

Dommer Qvigstad: Sandefjord byrett avsa den 7. mai 1948 dom med slik domsslutning:

«Felleskontoret til oppgjør for ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Søksmålet var reist av fru Marie Olsen på egne vegne og som verge for datteren Reidun Olsen med krav om erstatning etter motorvognlovens §30 jfr. §11, siste ledd, for tap av forsørger ved kommunearbeider Kristian Olsens død natten mellom 5. og 6. april 1940.

Byrettens dom ble av Marie Olsen og Reidun Olsen, som nå er blitt myndig, påanket til Agder lagmannsrett, som den 27. januar 1951 avsa dom med slik domsslutning:

«Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner dømmes til å betale til Marie Olsen kr. 15 000,00 og til Reidun Olsen kr. 2500,00 innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Denne dom er den 12. mars 1951 av Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner (nedenfor kalt «Felleskontoret») påanket til Høyesterett. Marie og Reidun Olsen har erklært motanke. De sistnevnte har for byretten og Høyesterett fått bevilling til fri sakførsel, og for lagmannsretten fritagelse for rettsgebyrer m.v.

Saksforholdet fremgår av de tidligere retters domsgrunner.

Av ankeerklæringen hitsettes:

«Felleskontoret påanker denne dommen til Høyesterett Den ankende part vil gjøre gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den på grunnlag av det som er opplyst om ulykken anser det bevist at skaden er voldt av en ukjent bil og at føreren

Side:479

av den ukjente bil ved anledningen har overtrådt tr.r. §7 og m.v.l. §17 første ledd 2. punktum. Den ankende part vil hevde at det som foreligger av opplysninger ikke gir tilstrekkelig grunnlag for denne antagelse.

Videre vil den ankende part gjøre gjeldende at selv om det var riktig som lagmannsretten har antatt at man på grunnlag av det som er opplyst kan slutte at bilen ved anledningen befant seg til venstre for veiens midtlinje og at der således rent objektivt skulle kunne konstateres en avvikelse fra bestemmelsene i tr.r. §7, så er det uriktig på dette grunnlag å anse det bevist at bilens fører har utvist straffbart forhold ved anledningen. Det faktum at en bil befant seg til venstre for veiens midtlinje er ikke tilstrekkelig til at der kan konstateres et straffbart forhold fra førerens side, idet man intet vet om de subjektive betingelser som er nødvendige for at der skal foreligge et straffbart forhold. - - -

Lagmannsretten har avvist innsigelsen om at kravet er foreldet med den begrunnelse at erstatningskravet er utsprunget av en straffbar handling. Av det som foran er anført vil det fremgå at den ankende part mener at dette grunnlag for å avvise foreldelsesinnsigelsen er faktisk uriktig fordi det ikke foreligger bevis for et straffbart forhold. Videre vil den ankende part gjøre gjeldende at Felleskontorets ansvar er et selvstendig objektivt ansvar som foreldes uten hensyn til om det kan antas å løpe en 10 års foreldelsesfrist for den ukjente bils fører eller eier.

Prinsipalt vil den ankende part under henvisning til bestemmelsene i m.v.l. §11, 8. ledds siste punktum gjøre gjeldende at foreldelsesfristen er 1 år fra det tidspunkt Felleskontorets ansvar er konstatert, subsidiært 3 år regnet fra samme tidspunkt.

Subsidiært vil den ankende part gjøre gjeldende at lagmannsrettens skjønnsmessige ansettelse av erstatningens størrelse er for høy når den for enken fastsettes til kr. 30 000,00.»

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Felleskontoret til oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner frifinnes.»

Av tilsvaret med motankeerklæring hitsettes:

«Motpartene mener at lagmannsretten med rette har lagt til grunn at skaden er voldt ved bil, og at føreren av den ukjente bil ved anledningen utviste straffbart forhold. Felleskontorets ansvar finnes derfor hjemlet i motorvognlovens §30 jfr. §11.

De ankende parter (skal være ankemotparten) mener imidlertid at lagmannsretten uberettiget har lagt til grunn at avdøde Kristian Olsen medvirket til skaden ved grov uaktsomhet, hvorfor der på dette punkt erklæres motanke. Motpartene bestrider at der på grunnlag av blodprøven kan trekkes den slutning at Kristian Olsen ved anledningen var beruset, enn si overstadig beruset, og i hvert fall benektes det at denne

Side:480

omstendighet kan ansees som tilstrekkelig bevis for at Kristian Olsen har opptrådt grovt uaktsomt.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartene erstatning for tapt forsørger, utmålt etter rettens skjønn og oppad begrenset til kr. 20 000,00 med 4 % rente fra 14. juli 1947. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartene og det offentlige saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett. Mitt salær som oppnevnt sakfører fastsettes av retten og utredes av det offentlige.»

Som nytt for Høyesterett foreligger en betenkning fra den oppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Jacob Molland ved Universitetets Farmakologiske Institutt. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt ankemotparten, fru Marie Olsen, samt 6 av de tidligere avhørte vitner, hvoriblant læge Olav Bertnes som etter dødsfallet tok blodprøve av avdøde.

Med hensyn til bevisbedømmelsen er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, bortsett fra at jeg ikke kan finne det godtgjort at avdøde ved den omhandlede anledning natten mellom 5. og 6. april 1940 var sterkt beruset.

Jeg finner det således godtgjort at Kristian Olsens død må skyldes at han er blitt påkjørt av en ukjent motorvogn og at det er en erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjøringen og hans død. Jeg tiltrer hva der om dette er anført i lagmannsrettens domsgrunner, og er enig i at de for så vidt er grunnlag for et erstatningsansvar for Felleskontoret i medhold av motorvognlovens §30 første ledd sammenholdt med §11, siste ledd.

Derimot finner jeg at spørsmålet om hvorvidt avdøde har medvirket til skaden ved grov uaktsomhet, er kommet i annen stilling ved den ovennevnte sakkyndige erklæring av professor Molland. Så vel byretten som lagmannsretten bygger på dette punkt sitt resultat i alt vesentlig på den blodprøve som ble tatt fra Olsens lik, og som etter de undersøkelser som da ble foretatt ved Universitetets Farmakologiske Institutt, viste seg å inneholde en mengde flyktig reduserende substans svarende til 2,71 promille etylalkohol.

Av professor Mollands betenkning fremgår det imidlertid bl.a. at påliteligheten av dette resultat står og faller med om en kan utelukke muligheten av at den sprøyte hvormed blodprøven ble tatt fra Olsens lik, har vært sterilisert ved formalin. Om dette uttaler den sakkyndige: «Hvis sprøyten har vært i kontakt med formalindamp vil analyseresultatet gi for høy verdi for alkoholkonsentrasjonen, og vi kan ikke påstå at all den flyktig reduserende substans som ble funnet ved analysen, skriver seg fra alkohol; vi kan ikke engang påstå med sikkerhet at det overhodet har vært alkohol til stede i blodet.» Videre opplyser professor Molland at det så tidlig som i 1940 ikke var vanlig at lægene var oppmerksomme på dette forhold. hvorfor

Side:481

det har vist seg nødvendig å treffe særlige foranstaltninger for å gjøre forholdet alminnelig kjent blant lægene. Som konklusjon anfører professoren i sin betenkning følgende:

«Hvis dr. Bertnes med sikkerhet kan utelukke muligheten av at han har brukt en formalin-sterilisert sprøyte til prøvetagningen, må det ansees for overveiende sannsynlig at forulykkede var sterkt beruset i ulykkesøyeblikket. En må dog forbeholde seg en liten margin for tvil på grunn av at en ikke har absolutt sikre kriterier på at det ikke kan ha vært dannet noe flyktig reduserende substans post mortalt, og på grunn av at forsendelseskaret byr på et visst usikkerhetsmoment.

Hvis dr. Bertnes ikke med sikkerhet kan utelukke muligheten av at han har brukt formalin-sterilisert sprøyte, kan en ikke gå ut fra at forulykkede må ha vært betydelig påvirket av alkohol i ulykkesøyeblikket.»

Etter å være forelagt professor Mollands betenkning har doktor Bertnes gitt følgende rettslige forklaring:

«Vitnet tok blodprøve av avdøde. Vitnet kan ikke huske hvorledes blodprøven ble tatt. Ifølge følgeskrivelse til Universitetets Farmakologiske Institutt ble prøven tatt i venstre kubitalvene. Vitnet går ut fra at prøven ble tatt med sprøyte men han husker det ikke. Det var ikke vitnet som hentet sprøyten, men sannsynligvis en søster. Sprøyten ble antagelig oppbevart i en kolbe i hvilken der var formalingass, idet dette var en vanlig måte å oppbevare en sprøyte på. Vitnet husker ikke hvor det røret i hvilken prøven ble innsendt, ble tatt. Han kan ikke uttale seg om det hadde ligget i formalin.

Vitnet hadde den gang han tok prøven ingen anelse om at formalin kunne ha noen innflytelse på blodprøven. Vitnet har gjennomgått dr. Mollands erklæring av 29. september 1951.»

Etter det som således er fremkommet ved doktor Bertnes' forklaring sammenholdt med hva der er anført i den sakkyndige betenkning, finner jeg ikke å kunne tillegge blodprøven av 1940 vekt.

Når jeg således må se bort fra det ovennevnte analyseresultat, blir det for bedømmelsen av hvorvidt avdøde ved anledningen har vært beruset alene tilbake at avdøde i løpet av kvelden den 5. april inntil ca. kl. 23 hadde drukket 2 hele bayerøl, et kvantum som ifølge den sakkyndige neppe ville ha ført til mer enn 0,5 promille alkohol i blodet i ulykkesøyeblikket. Avdøde har visstnok i yngre dager nytt atskillig alkohol, hvilket også har vært tilfellet nå og da i den senere tid, og det er da en mulighet for at han i tidsrommet fra han skilte lag med sine kamerater i 23-tiden og til ulykken inntraff ca. kl. 0,15 kan ha nytt alkohol. Men herom er det ikke opplyst noe, og det fremstiller seg for meg som usikkert om så har vært tilfellet. Når hertil kommer at jeg med lagmannsretten må anse det godtgjort at avdøde ble påkjørt bakfra og at han befant seg i den venstre og riktige halvdel av kjørebanen på vei til sitt hjem,

Side:482

antar jeg i ethvert fall at avdødes mulige ytterligere alkoholkonsum ikke har influert på ulykkens inntreden. Heller ikke foreligger det opplysninger hvorav det kan sluttes at han på annen måte har opptrådt grovt uaktsomt. Jeg kan derfor ikke som lagmannsretten legge til grunn at så har vært tilfellet. Bestemmelsene i motorvognlovens §30, annet ledd, får derfor ikke anvendelse i dette tilfelle.

Hvorvidt det fra bilførerens side ved anledningen er begått noen feil, resp. utvist et forhold som betinger straffeskyld, får ingen betydning i denne forbindelse, men alene ved avgjørelsen av den subsidiære foreldelsesinnsigelse som er fremsatt av den ankende part, og som jeg nedenfor skal behandle.

Den ankende part bygger sin foreldelsesinnsigelse prinsipalt på bestemmelsen i motorvognlovens §11, 8. ledd, som uttaler at erstatningskrav må fremsettes skriftlig innen et år etter at garantien er trådt ut av kraft. Den ankende part forstår denne bestemmelse sammenholdt med paragrafens siste ledd derhen at ved skade påført av ukjent motorvogn trer garantien i kraft i og med ulykken og opphører i samme øyeblikk. Erstatningskravet skulle etter dette være «foreldet» allerede den 6. april 1941, mens forliksklagen kom inn til forliksrådet over 6 år senere, den 9. juli 1947.

Jeg er med lagmannsretten enig i at denne innsigelse ikke kan føre frem. Motorvognlovens §11 siste ledd instituerer et selvstendig kollektivt erstatningsansvar for forsikringsselskapene (resp. Felleskontoret) for skade på person voldt av ukjent motorvogn uten hensyn til om der for denne foreligger noen garantierklæring som omhandlet i paragrafens første ledd. Det er i det i siste ledd omhandlede tilfelle ikke tale om noen garanti som kan tre ut av kraft ved oppsigelse eller på annen måte, og bestemmelsen i 8. ledd har ingen anvendelse på dette tilfelle.

Subsidiært anfører den ankende part at erstatningskravet iallfall er foreldet med en frist av 3 år så vel etter straffelovens ikrafttredelseslov §28 som event. etter forsikringsavtalelovens §29. Om den sistnevnte lovbestemmelse skal jeg alene bemerke at denne ikke kan få anvendelse, da erstatningskravet i dette tilfelle ikke utspringer av noen avtale, men av det positive lovbud i motorvognlovens §11 siste ledd.

Derimot finner jeg at foreldelsesinnsigelsen må avgjøres etter ikrafttredelseslovens §28. Bestemmelsene i dette lovbud må etter min oppfatning komme til anvendelse, da det fremsatte krav etter sin art og sitt innhold er et skadeserstatningskrav og ikke går inn under noen annen bestemmelse i spesiallovgivningen, jfr. Holmboe, Foreldelse av fordringer 44. Etter ikrafttredelseslovens §28 første ledd er foreldelsesfristen normalt 3 år, men forlenges til 10 år når kravet er utsprunget av en straffbar handling. Foreldelsesfristens utgangspunkt er videre den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden og om den for samme ansvarlige, her Felleskontoret. Spørsmålet om når

Side:483

fristen begynner sitt forløp, vil ved erstatningskrav for skade påført ved ukjent motorvogn volde tvil og således også i dette tilfelle hvor det er tvist mellom partene om ved hvilket tidspunkt ankemotparten er blitt vitende om at den omhandlede bil må ansees som ukjent, og videre om hvorvidt manglende viten hos henne om Felleskontorets ansvar er tilstrekkelig til å utskyte fristens utgangspunkt.

Imidlertid er det for mitt resultat ikke nødvendig å ta standpunkt til disse spørsmål, idet jeg med lagmannsretten finner det godtgjort at der foreligger forhold fra bilførerens side som medfører en foreldelsesfrist av 10 år.

Det har av den ankende part vært hevdet at det ved skade påført av ukjent motorvogn overhodet ikke vil være mulig å konstatere subjektiv skyld hos den ukjente bilfører, alene fordi det ikke vil være adgang til å innhente dennes forklaring. Dette mener jeg er uriktig. Konstateringen av straffeskyld hos bilføreren vil visstnok i slike tilfelle fremby vanskeligheter, men avgjørelsen herav er som ellers gjenstand for en vanlig fri bevisbedømmelse. Og i det foreliggende tilfelle finner jeg - liksom lagmannsretten - at bevismaterialet må lede til den slutning at bilføreren har utvist et uaktsomt straffbart forhold, som er årsaken til ulykken.

Med hensyn til erstatningsberegningen er det for Høyesterett på det rene at erstatningen - hva også påstanden går ut på - skal tilkjennes under ett for fru Marie Olsen og datteren Reidun Olsen.

Vedrørende de omstendigheter som kommer i betraktning ved fastsettelsen av erstatningens størrelse kan jeg i alt vesentlig henvise til lagmannsrettens dom. Jeg finner det da unødvendig å ta standpunkt til den nøyaktige størrelse av tapet, idet det står for meg som utvilsomt at tapet i ethvert fall overstiger de kr. 20 000,00 som er maksimum for Felleskontorets ansvar for hver skadd person etter motorvognlovens §11 siste, jfr. første ledd.

Ankemotpartene har under prosedyren for Høyesterett påstått seg tilkjent prosessrenter fra forliksklagen. Da renter ikke er påstått i ankeerklæringen, og den ankende part har protestert mot denne utvidelse av påstanden, vil rentekravet etter tvistemålslovens §366 jfr. §367 ikke bli tatt til følge.

Etter det resultat jeg ovenfor er kommet til bør den ankende part pålegges å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Felleskontoret til oppgjør for ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner, Oslo, betaler til Marie Olsen og Reidun Olsen tilsammen 20 000 - tjue tusen - kroner samt i saksomkostnigner

Side:484

til det offentlige 1 750 - sytten hundre og femti - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til det samme resultat som førstvoterende og kan også i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse, dog slik at jeg har et noe annet syn på det foreldelsesspørsmål som foreligger til avgjørelse. Jeg er enig med førstvoterende i at foreldelsesfristen ikke er ett år fra det tidspunkt da ulykken inntraff og således Felleskontorets ansvar oppsto, og jeg er også enig i at reglene i forsikringsavtalelovens §29 ikke kommer til anvendelse i det foreliggende. tilfelle. På disse punkter tiltrer jeg den begrunnelse som er gitt av førstvoterende. Når det gjelder spørsmålet om reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 omfatter krav som reises mot Felleskontoret med hjemmel i motorvognlovens §11, siste ledd, har jeg vært i atskillig tvil. Det krav som skadelidte etter denne lovbestemmelse kan gjøre gjeldende mot Felleskontoret har et annet grunnlag og et annet omfang enn det erstatningskrav som han har mot eieren av motorvognen. Under disse omstendigheter kan det etter min mening anføres gode grunner for den oppfatning at krav mot Felleskontoret overhodet ikke omfattes av regelen i ikrafttredelseslovens §28. I denne forbindelse nevner jeg at det også før forsikringsavtaleloven ble ansett som sikkert at ikrafttredelseslovens §28 ikke kom til anvendelse på forsikringskrav, jfr. Stang: Erstatningsansvar 403. Dersom ikke regelen i ikrafttredelseslovens §28 gjelder for kravene mot Felleskontoret, vil resultatet bli at man må bygge på den alminnelige foreldelsesfrist på 10 år i foreldelseslovens §3. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg er blitt stående ved ikke å ville fravike den rettsoppfatning som førstvoterende på dette punkt har lagt til grunn slik at regelen i ikrafttredelseslovens §28 kommer til anvendelse på det krav som er fremsatt. I motsetning til førstvoterende kan jeg imidlertid ikke se at det er ført bevis for at kravet er «utsprunget av en straffbar handling». Jeg er enig med byretten i at det ikke er mulig å gjøre seg opp «en begrunnet mening om hendelsens forløp i enkelthetene eller om bilens fører har handlet uaktsomt». I de snaue opplysninger som foreligger kan jeg således ikke finne at det er tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at selve dødsulykken skyldes straffbart forhold fra den ukjente motorvognførers side. I denne forbindelse vil jeg spesielt nevne at jeg ikke kan se bort fra muligheten av at avdøde selv har opptrådt uaktsomt. Etter min mening er det derfor ikke adgang til å bygge på 10-årsfristen i ikrafttredelseslovens §28 i dette tilfelle. Men selv om jeg bygger på 3-årsfristen, er kravet etter min mening ikke foreldet. Marie Olsen var i juli 1944 - dvs. 3 år før forliksklagen

Side:485

kom inn til forliksrådet - ikke blitt vitende om at Felleskontoret var ansvarlig, og på grunn av de særlige forhold som foreligger kan jeg ikke se at det i den anledning er grunnlag for å rette slike bebreidelser mot henne at det må likestilles med positiv kunnskap. Politiet hadde satt i gang etterforskning i anledning av ulykken, og saken ble 29. august 1940 henlagt av politiet etter bevisets stilling, idet det ikke var reist siktelse eller - så vidt jeg kan se - mistanke mot noen i forbindelse med ulykken. Samtidig ble avdødes tøy utlevert til Marie Olsen. Men det er ikke opplyst noe om at hun den gang eller senere ble underrettet om politiets beslutning om å henlegge saken. Det var heller ikke naturlig for henne å se utleveringen av avdødes tøy som uttrykk for at det ikke ville bli fremmet noen straffesak.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med dommer Nygaard.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Einar Vigen):

- - -

På sykehuset ble der den 7. april tatt blodprøver av avdøde og sendt til Universitetets Farmakologiske Institutt, hvor de ble undersøkt av daværende professor Klaus Hansen, som har avgitt følgende erklæring dat. 27. april 1940:

«Jeg erkjenner mottagelsen av et glassrør med kork i begge ender, inneholdende blod stammende fra Kristian Olsen, som fantes liggende død i gaten den 6. april 1940. Det opplystes at blodprøven var uttatt den følgende dag 7. april 1940. For å utelukke muligheten av forråtnelse uttokes der to på hverandre følgende dager 3 parallellprøver av blodet, idet hovedprøven i mellomtiden besto ved midlere temperatur. Der var ingen stigning av innholdet av flyktig reduserende substans fra første til annen dag, slik at man må være berettiget til å bortse fra forråtnelse. Blodprøven viste seg å inneholde en mengde flyktig reduserende substans svarende til 2,71 promille etylalkohol. Tar man i betraktning at der vil være foregått en viss postmortal alkoholforbrenning, tør det være sannsynlig at alkoholkonsentrasjonsnivået i avdødes organisme i dødsøyeblikket har tilsvaret ca. 3,5 promille alkohol i blodet. Dette pleier ikke være tilstrekkelig til å forklare dødens inntreden som følge av primær alkoholnarkose, men kan naturligvis meget vel tjene som indirekte dødsårsak f. eks. ved at vedkommende beveger seg uforsiktig i gaten og blir overkjørt.»

Politikonstabel (nåværende politibetjent) Bjørnstad har avgitt rapport dat. 27. august 1940 om sine undersøkelser av liket og av avdødes klær. Han slutter med å uttale følgende:

«Etter de foretatte undersøkelser er det ikke noe som tyder på at forulykkede er overkjørt mens han lå i gaten. Alt tyder på at han er påkjørt

Side:486

med stor kraft og slept med et stykke. Det er vel derfor mest sannsynlig at han er påkjørt av en bil.» - - -

Retten skal bemerke at avdøde Kristian Olsen var etter det opplyste noe over middels høy og hadde alminnelig legemsbygning. Etter hustruens forklaring gikk han om kvelden den 5. april 1940 hjemmefra ved 8-tiden for å gå på et møte i kommunearbeidernes forening på Folkets hus. Han var da edru. Den siste som bevislig har sett ham i live er 4. vitne Reidar Raastad som også er kommunearbeider og var kamerat av Olsen. Raastad og en annen kommunearbeider ved navn Anker Marius Sørensen var etter møtet i Folkets Hus sammen med Olsen først på kafé Fønix og deretter på Promenadekafeen. På begge steder drakk de hver 1 flaske bayerøl. Raastad og Sørensen, som ble avhørt av politiet (Nilsen) den 6. april 1940, forklarte at alle tre forlot Promenadekafeen ca. kl. 22,30 før stengetid kl. 23. De skiltes på torvet (utenfor kafeen), idet Sørensen gikk først. De oppgir at Olsen da ikke var beruset.

Etter forklaringer avgitt 6. og 8. april 1940 for politiet (hhv. politikonstabel Ask og overkonstabel Nilsen) av frk. Ingrid Marie Sogn, kom hun natt til 6. april ca. 5 minutter før kl. 1 kjørende med sin fars bil østover Skiringsalsveien og så en mann ligge i gaten og antok at han var beruset. Etter hennes beskrivelse må det være avdøde hun har sett. Hun hadde etter hjemkomsten 5 minutter senere spurt sin bror om hun skulle varsle politiet, men han fant det upåkrevet. Edel Ekeberg som da var 16 år og avisbud, har den 6. april 1940 forklart for politikonstabel Ask at hun natt til 6. april ca. kl. 0,20 gikk nordvestover Skiringsalsveien forbi barnehjemmet Lunden, og hørte da hun passerte barnehjemmet stønn eller rop som å - au - eller noe slikt. Hun stoppet opp og spurte hva det var, men hørte ikke noe mer (fikk ikke svar) og trodde da at det var en full mann som kom etter henne. Hun ble da redd og sprang hjem. Hvis det er Olsen hun har hørt stønn fra, hvilket retten finner trolig, må han på det tidspunkt ennå ha vært i live. Hvor han har oppholdt seg i mellomtiden fra han 1 1/2 à 2 timer tidligere etter Raastads (4. vitnes) forklaring skiltes fra ham på torvet, foreligger der ingen opplysninger om. Raastads hatt lå ved siden av liket men Raastad har forklart at han og avdøde ved en feiltagelse hadde byttet hatter om kvelden. Hvis Olsen fra torvet hadde gått direkte hjem, kunne han ha vært hjemme ca. 10 minutter senere. Det kan han imidlertid ikke ha gjort når han først over midnatt - henimot kl. 1/2 1 har vært utsatt for ulykken. Har han vært edru da han forlot Promenadekafeen og skiltes fra kameratene på torvet, må han etterpå ha vært annetsteds og fått mer drikkevarer før han bega seg på hjemveien. Det skal i den forbindelse nevnes at Olsen etter politibetjent Nilsens (2. vitnes) mening ikke har vært edruelig. Etter det som er konstatert om den mengde alkohol han har hatt i blodet i dødsøyeblikket, synes det iallfall hevet over tvil at han da har vært sterkt beruset.

Etter de foreliggende opplysninger finner retten det overveiende sannsynlig at Kristian Olsen noe over midnatt til 6. april 1940 har vært på vei hjem, gått ute i kjørebanen i Skiringsalsveien og er blitt rammet av en bil som kom kjørende i samme retning. Retten legger i så henseende

Side:487

særlig vekt på de skader han har fått, blodsporene i gaten og at han må være blitt slept et stykke bortover veien. Om de tilføyde skader i og for seg har vært dødbringende, kan nok etter rettens oppfatning være tvilsomt. Obduksjon burde ha vært foretatt for å søke dette brakt på det rene. Men når de sakkyndige under det rettslige likskue har antatt som dødsårsak at avdøde må ha vært utsatt for et temmelig voldsomt støt som spesielt har rammet hodet, går retten ut fra at dette støt iallfall har vært medvirkende til dødens inntreden. Retten antar med andre ord at rent objektivt sett foreligger der grunnlag for å statuere erstatningsansvar for saksøkte i henhold til motorvognlovens §30, 1 jfr. §11 siste ledd.

På den annen side finner retten at avdøde må ha vist grov uaktsomhet. I sin sterkt berusede tilstand har han sikkerlig hatt meget vanskelig for å gå og holde balansen. Det kan ikke bebreides ham at han gikk i kjørebanen, da det inntil denne var snø på begge sider. Men han har vært langt ute i kjørebanen og gaten er så bred og oversiktlig (var sikkerlig også opplyst) at det er uforståelig at avdøde kan være blitt rammet av bilen, med mindre man antar at avdøde i sin berusede tilstand har vist grov uforsiktighet. Det er ikke sannsynlig at han er rammet av bilens forende (påkjørt direkte av bilen bakfra). Da ville han antagelig blitt overkjørt og fått langt større lesjoner. Det synes mest nærliggende å anta at det er bilens venstre side som er støtt mot ham f. eks. mot hans høyre arm. Bruddet på denne kan være voldt enten ved dette støt eller ved fallet mot gaten. De øvrige skader kan være voldt dels ved fallet mot gaten (som flengen ved høyre øre) dels ved slepningen med bilen bortover gaten (som skrubbsårene over høyre ansikts- og pannedel). Det er for øvrig ikke mulig å oppgi øre seg en begrunnet mening om hendelsens forløp i enkelthetene, eller om bilens fører har handlet uaktsomt. At det gikk en mann i gaten kan han nok ikke ha vært uoppmerksom på. Men enten kan han ha regnet med at han ville kunne kjøre forbi mannen på høyre side eller han har svinget til høyre for å komme forbi (blodmerkene i kjørebanen tyder på at avdøde er slept noe over mot høyre). En mulighet som er lett tenkelig og iallfall ikke utelukket er den at Olsen under bilens forbipassering enten har gått mot eller har tatt en overhaling mot bilen og er blitt rammet, slått over ende i gaten og så på en eller annen måte blitt hengende fast i bilen og slept bortover. Hvis det har vært en lastebil, kan han ha støtt mot lasteplanet uten at sjåføren engang har merket det. Men selv om sjåføren det har har gjort (hvilket synes mest sannsynlig), kan ikke den omstendighet at han har kjørt sin vei og ikke meldt seg, ansees som noe avgjørende indisium for at han har vært uforsiktig og følt seg skyldbetynget. Han har for så vidt overtrådt trafikkreglenes §45. Det er imidlertid et etterfølgende forhold som ikke har noe å gjore med hans ansvar for selve ulykken. Retten finner iallfall ikke at der foreligger noe bevis for at bilføreren har gjort feil og må erklære seg enig med saksøkte at det ikke går an å fingere skyld hos ham. Det hender ikke sjelden at det ikke er noe å bebreide føreren av en bil som har voldt en ulykke. - - -

Side:488

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe og sorenskriverne J. C. Grøner og G. J. Løvland):

- - -

Lagmannsretten finner som byretten i tilstrekkelig grad godtgjort at Kristian Olsens død natten til 6. april 1940 må skyldes at han er blitt påkjørt av en motorvogn. Det er etter det foreliggende materiale intet som taler mot denne antagelse og den gir den naturligste forklaring på de gjorte funn og den situasjon som forelå da politiet kom til stede. Enhver annen tankemessig konstruksjon av de begivenheter som har ledet til Olsens død passer ikke inn i dette bilde og må derfor forkastes. Lagmannsretten tiltrer i alt vesentlig byrettens vurdering i spørsmålet om hvorvidt skaden er voldt ved bruken av motorvogn og byrettens oppfatning av hendelsesforløpet. Man finner det ikke tvilsomt at der er erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom påkjøringen og Olsens død og er enig i at grunnlaget for å konstatere erstatningsansvar for Felleskontoret i medhold av motorvognlovens §30 første ledd, jfr. §11, siste ledd, for så vidt er til stede.

Lagmannsretten er likeledes enig med byretten i at avdøde har medvirket til skaden ved å vise grov uaktsomhet. Det finnes godtgjort at avdøde ved anledningen var sterkt påvirket av alkohol. På grunnlag av undersøkelsen av blodprøven har Farmakologisk Institutt 27. april 1940 erklært at det tør være sannsynlig at alkoholkonsentrasjonsnivået i avdødes organisme i dødsøyeblikket har tilsvart ca. 3,5 promille alkohol i blodet. En så høy alkoholkonsentrasjon i blodet kan riktig nok ikke forklares ved det konsum som de avhørte vitner har forklart å kjenne til i de nærmeste timer før ulykken. Det har imidlertid ikke kunnet fremskaffes noen opplysninger om Olsens ferd i tiden fra ca. kl. 23,00 den 5. april til ca. kl. 0,30, og etter hva retten har fått opplyst om avdødes person og livsførsel ansees det ikke uantagelig at han også i dette tidsrom har nytt alkohol.

For å søke klarlagt om der skulle kunne foreligge feil med hensyn til det resultat Farmakologisk Institutts analyse av blodprøven fra avdøde førte frem til i 1940 er i ankesaken oppnevnt sakkyndig kjemiingeniør Anne Lene Thorsen og spørsmålet er inngående drøftet under ankeforhandlingen. Det er påpekt at der kun er tatt en blodprøve av avdøde, liksom den sakkyndige har kunnet konstatere at instituttets analyse med sikte på muligheten av forråtnelse ikke er foretatt «to på hverandre følgende dager», slik som instituttets erklæring av 27. april 1940 gir uttrykk for, men den 8. april og 15. april 1940. Man har drøftet muligheten av at der ved prøvetagningen kan være kommet til uvedkommende stoffer - spesielt desinfeksjonsmidler - som kunne ha hatt innflytelse på analysens utfall, muligheten av defusjon fra magesekken, betydningen av at det ikke nå kan fastslåes hvorfra i legemet blodprøven ble tatt, og hvilken betydning de spesielle forhold i saken kan ha hatt, med sikte på utstrekningen av den postmortale forbrenning. Videre er fhv. stadslæge O. Bertnes, som tok blodprøven i 1940, avhørt som vitne under ankeforhandlingen. Lagmannsretten har imidlertid etter disse undersøkelser og utredninger ikke funnet det betenkelig fortsatt å legge Farmakologisk Institutts erklæring av 27. april 1940 til grunn

Side:489

som et i alt vesentlig riktig uttrykk for avdødes tilstand da han ble påkjørt av motorvognen. Han må antas å ha vært sterkt beruset, uten fullt herredømme over sin kropp og dens bevegelser.

Skiringsalsveien er en åpen og atskillig trafikert veiforbindelse i Sandefjord til og fra vestenforliggende distrikter. På ulykkestiden var gaten ca. 7 meter bred mellom brøytekantene. Veilegemet var asfaltert, fritt for snø og is, men litt sandet. Det foreligger ingen opplysning om værforholdene.

I denne vei ble avdøde funnet, liggende langt inne i veien, antagelig omtrent midt i denne med benene noe over i høyre veibane sett fra øst. Nøyaktige målinger vites ikke foretatt da han ble funnet, men situasjonen fremgår av de fremlagte fotografier og bekreftes av forklaring fra politibetjent Nilsen som kom på åstedet ved 6-tiden om morgenen etter at det noe tidligere var satt politivakt på stedet. Blodfunn i gaten tyder med sikkerhet på at avdøde da han ble påkjørt har befunnet seg noenlunde midt i kjørebanen, sannsynligvis noe over i dennes sydlige del, dvs. venstre veibane sett fra øst, hvorfra både han og bilen må antas å være kommet. Fra det sannsynlige påkjøringssted kunne blodspor og merker etter skraping i veibanen følges til det sted avdøde ble funnet. Han synes å være slept med bilen 7-10 meter. Det var da påkjøringen fant sted ikke fortau som kunne benyttes, men full anledning til å holde seg på sidene av veien, klar av påregnelig biltrafikk. Retten finner å måtte karakterisere det som grovt uaktsomt når avdøde i sterkt beruset tilstand uten ledsagelse og midt på natten har begitt seg hjemover etter en alminnelig beferdet gate og herunder har beveget seg så langt ut i den brede kjørebane, så vidt man kan se uten noen som helst nødvendighet. At han derved ved grov uaktsomhet har medvirket til skaden og sin egen død mener retten trygt å kunne legge til grunn.

I spørsmålet om der også er begått feil av vedkommende motorvogns fører er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.

Ifølge motorvognlovens §17 første ledd 2. punktum skal fører av motorvognen alltid kjøre med tilbørlig forsiktighet og være mest mulig aktpågivende så han ikke volder skade eller ulempe for andre. Etter trafikereglenes §7 nr. 1 (som bestemmelsene lød i 1940) skal kjører «ferdes på høyre side av veien unntagen når særlige forhold gjør det nødvendig å kjøre til venstre».

På åstedet kunne det da avdøde ble funnet ikke iakttas bilspor - og således heller ikke bremsespor - som kunne påvises å skrive seg fra vedkommende bil. Imidlertid ble der i venstre kjørebane - etter retning fra Sandefjord vestover mot Larvik - funnet sterke blodspor som utvilsomt skrev seg fra avdøde. Blodspor er påvist videre vestover innover mot midten av veien, ledsaget i samme retning av skrapspor i asfalten, hvilket tyder på at avdøde er trukket med bilen til det sted hans lik ble funnet. Etter sårene som ble konstatert ved likskuet, bl.a. dyptgående sår over ytre kant av høyre øyenbryn, flenge i hårbunden på samme side, sår i bakhodet og høyre overarm brukket, er det overveiende sannsynlig at avdøde, der som før nevnt må antas å ha vært på hjemvei vestover, er rammet av en bil som kom bakfra og på hans høyre side,

Side:490

slått overende og deretter trukket med 7-10 meter til det sted liket lå. Dette hendelsesforløp stemmer med politibetjent Nilsens iakttagelse og antagelse da han anstillet sine undersøkelser på åstedet om morgenen 6. april 1940. Det er etter rettens mening intet som taler for at avdøde har ligget over ende i veien da påkjøringen fant sted, og således er overkjørt i liggende stilling.

Etter funnene på åstedet anser retten det godtgjort at den bil som har voldt ulykken, har kjørt over veiens midtlinje og således ikke holdt sin høyre kjørebane. Det kan neppe tenkes noen forsvarlig grunn herfor, særlig i betraktning av at den påkjørte etter alt å dømme har befunnet seg til venstre for bilen. En mulig manøvrering for å unngå å kjøre på avdøde uten å stanse kan ikke antas å ha vært forsvarlig utført. Veibanens bredde var som nevnt 7 meter og de stedlige forhold for øvrig kan ikke skjønnes egnet til å fremby spesielle vanskeligheter. Der er ikke særlige kurver eller annet som skulle kunne hindre oversikten.

Lagmannsretten er kommet til det resultat at bilens fører må antas å ha overtrådt trafikkreglenes §7 og motorvognlovens §17 første ledds 2. punktum, og retten finner all grunn til å anta at føreren har utvist straffbart forhold ved anledningen. Det tilføyes at det forekommer lagmannsretten uantagelig at føreren ikke skulle ha merket at Olsen ble kjørt ned av hans bil, og den omstendighet at føreren ikke senere bar meldt seg antas også å trekke i retning av skyldfølelse med hensyn til det passerte.

Lagmannsretten må etter dette foreta en skyldfordeling, jfr. motorvognlovens §30 annet ledds siste punktum og str.ikrl. §25. I mangel av sikre holdepunkter for en annen fordelingsmåte er retten blitt stående ved å fordele ansvaret for skaden med en halvpart på motorvognens fører og en halvpart på den omkomne. - - -

Retten går etter dette over til fastsettelsen av erstatningsbeløpene.

Kristian Olsen var ved sin død 54 år gammel og hadde sin den gang 49 år gamle hustru Marie Olsen og datteren Reidun født xx.xx.1929, å forsørge. Hans årsfortjeneste var ca. kr. 5 000,00 og hans pensjonsalder 66 år. Der foreligger intet som taler imot at han skulle ha kunnet fortsette i sitt arbeid ved Sandefjord kommunale veivesen inntil han kunne oppnå pensjon. Det må antas at hans fortjeneste ville ha fulgt de etter hvert stigende kommunale arbeidslønninger, slik at han, etter hva der er opplyst, i 1948 ville ha tjent ca. kr. 8 000,00 og nå henimot kr. 11 000,00 pr. år. I 1952 hadde han som pensjonsberettiget formentlig måttet slutte som kommunal veiarbeider, men det bør ikke sees helt bort fra at han ennå i noen år fremover kunne ha hatt muligheter for å skaffe seg ekstra inntekter ved leilighetsarbeid.

Avdødes enke og den umyndige datter har oppebåret en pensjon på kr. 121,00 pr. mnd. inntil datteren i april 1947 fylte 18 år. Da ble pensjonen satt ned til kr. 96,50, men kort etter fikk enken et dyrtidstillegg på kr. 28,00 pr. måned og dette er senere øket, først til kr. 44,00 og fra desemhber 1950 til kr. 55,00 pr. måned. For tiden har enken arbeid som avisbud, men retten har ikke funnet grunn til å betvile hennes opplysning om at hun ikke er helsesterk og ikke har muligheter for å skaffe seg arbeidsinntekt gjennom lengre perioder. Datteren Reidun har fra

Side:491

16 års alderen hatt huspost i to år og har deretter arbeidet på en strikkesentral. Hun er nå gift.

Ved å miste sin forsørger ved Kristian Olsens død som følge av bilpåkjørsel natten til 6. april 1940 og bli alene om forsørgelsen av den da 11 år gamle datter er fru Olsens økonomiske stilling blitt sterkt forringet. Det er ikke tvilsomt at hun har lidt et betydelig tap. Den erstatning som etter bestemmelsene i strl.ikrl. §21 ville bli å tilkjenne henne for tap av forsørger - om avdøde selv ikke var funnet medskyldig i skaden - antas å burde settes til kr. 30 000,00.

Også Reidun Olsen antas å ha lidt tap ved å ha mistet sin far som forsørger, hvilket spesielt hadde til følge at der ikke kunne skaffes henne en betryggende utdannelse. Erstatningen etter strl.ikrl. §21 for tapet av forsørger ville etter rettens mening passende kunne settes til kr. 5 000,00 om der ikke hadde foreligget skyld på avdødes side.