Rt-1953-693
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-05-16 |
| Publisert: | Rt-1953-693 |
| Stikkord: | Fremleie |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 107 B/1953 |
| Parter: | Oslo Havebyselskap (overrettssakfører Øivind Aasland) mot Arne Kåre Løfsgaard. Hjelpeintervenient nr. 1: Martha Majen Østensen. Hjelpeintervenient nr. 2 Ole W. Østensen. |
| Forfatter: | Holmboe, Thrap, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Boligformidlingsloven (1950) §11, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234 |
Dommerne Holmboe, Thrap og Gaarder.
Byråsjef Ole W. Østensen og frue leiet en leilighet tilhørende Oslo Havebyselskap i Sognsveien 44. De bygget seg en villa ved Ljan. Før villaen ble ferdig tok de opphold i denne, bl.a. for å hjelpe til med arbeidet. De lot da sekretær Løfsgaard flytte inn i leiligheten i Sognsveien, som delvis var møblert. Løfsgaard hadde som oppgave å stelle for Østensens datter som skulle ta eksamen, å holde hagen i orden, å vaske trapper m.v. Gårdselskapet begjærte Løfsgaard utkastet og fikk medhold av namsretten. Løfsgaard fraflyttet deretter midlertidig leiligheten, men flyttet tilbake med hjemmel i boligformidlingslovens §11. Østensens anførte nemlig at deres fravær fra leiligheten var midlertidig, idet villaen ble så kostbar at de ikke visste om de kunne bli boende der. Det ble henvist til uttalelse fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet i brev av 15. august 1950 og fra Justisdepartementet av 25. november 1950 om at det er leieboeren, ikke gårdeieren, som under leieboerens midlertidige fravær skal velge fremleieren.
Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Retten må for så vidt anse det på det rene at leiligheten for tiden ikke er bebodd av hovedleieren og at dette forhold vil vedvare i 9 måneder eller mer. Hovedleieren har da etter §11 i loven en plikt til å sørge for at leiligheten blir leid bort eller tatt i bruk av andre. Denne bestemmelse må antas å bryte igjennom leiekontraktens forbud mot fremleie, slik at utleieren i alminnelighet ikke vil kunne motsette seg fremleieforholdet.
Det er opplyst at Løfsgaard fyller de vilkår som boligformidlingsnemnda har fastsatt for leie av leiligheter av tilsvarende størrelse og at denne således ikke kan relse noen innvending mot leieforholdet. Om Løfsgaard da ikke også fyller de vilkår som Havebyselskapet i alminnelighet stiller for leie av selskapets leiligheter, så antas dette ikke å kunne berettige til utkastelse. Fremleieboerens hjemmel til leiligheten kan etter dette ikke ansees som åpenbart uholdbar, jfr. tvfbl. §234, III.
Side:694
Namsrettens kjennelse vil således bli å oppheve.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte:
«Som det fremgår av lagmannsrettens kjennelse, er det et annet spørsmål som foreligger nå enn det namsretten hadde til avgjørelse. Det er på grunnlag av boligformidlingslovens (l.nr. 17 av 30. juni 1950) §11 at Løfsgaard nå sitter i leiligheten. Den kjærende part mener imidlertid at denne bestemmelse ikke får anvendelse når hovedleierens fravær fra leiligheten ikke er midlertidig, men varig, og at det er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at retten ikke har drøftet fraværets karakter (varighet).
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at Løfsgaards hjemmel ikke er åpenbart uholdbar, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Man finner ikke at det foreligger noen feil ved saksbehandlingen. Det tilføyes at slik som Kjæremål-utvalget forstår saken som er reist etter tvangsfullbyrdelsslovens §234 tredje ledd, - foreligger ikke spørsmålet om hvorledes forholdet ville stille seg hvis det forelå en tilsiktet omgåelse av leiekontraktens fremleieforbud, f. eks. hvis hovedleieren var på det rene med at han ikke ville komme til å vende tilbake til leiligheten.
Saksomkostninger tilkjennes med kr. 100,00.»