Rt-1953-71

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-01-24
Publisert:	Rt-1953-71
Stikkord:	Landssvikanordningen av 15
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 8 B/1953
Parter:	A (overrettssakfører Erling Ueland - til prøve) mot 1. Staten v/Justisdepartementet (høyesterettsadvokat C.A. Gulbranson) 2. lensmann B (høyesterettsadvokat Gerhard M. Våland).
Forfatter:	Bahr, Holmboe, Dæhli, Qvigstad, Wold
Lovhenvisninger:	Landssvikanordningen (1944) §36, §37, §38, Landssvikanordningen (1944), Konkursloven (1863) §13, Straffeprosessloven (1887) §384, §408, §25, §39, §40, §42

Dommer Bahr: Kjøpmann Erling Hærem, Sauda, har reist erstatningssak mot lensmann Olav Riisdal, Sauda, og Staten ved Justisdepartementet, i anledning av forskjellige disposisjoner som lensmannen og Erstatningsdirektoratet har truffet over Hærems formue mens han var under forfølgning for landssvik, og som etter Hærems oppfatning var rettsstridige og har brakt ham tap. Ved Ryfylke herredsretts dom av 14. juni 1949 ble de saksøkte frifunnet. Hærem ble dømt til å betale Staten i saksomkostninger kr. 800,00 og i erstatning for utlegg til den oppnevnte sakfører for Riisdal kr. 809,40.

Hærem påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 12. juni 1950 dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Erling Hærem innen 2 uker fra forkynnelsen kr. 500,00 til Staten v/Erstatningsdirektoratet og erstatter det offentlige 166,80 hvortil kommer det beløp som den befalede sakførers salær endelig fastsettes til.»

Hærem har påanket lagmannsrettens dom i dens helhet til Høyesterett. Hans ankebegrunnelse går i hovedsaken ut på at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de disposisjoner som det er tale om i saken, ikke medfører erstatningsansvar for lensmann Riisdal og Staten overfor Hærem. Jeg skal senere gå inn på de enkelte punkter i begrunnelsen i den utstrekning jeg finner det nødvendig. Jeg nevner imidlertid allerede her at Hærem i slutten av ankeerklæringen fremholder at en rekke av hans anførsler og rettslige synspunkter er blitt ufullstendig drøftet av de underordnede retter; det er således ikke nevnt at Riisdal har gitt en dress fra Hærems forretning til Finnmarkshjelpen.

Hærem har nedlagt slik påstand:

«Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale den ankende part erstatning begrenset oppad til kr. 32 000,00 med

Side:72

4 % p. a. rente fra 14. juni 1949 til betaling skjer samt saksomkostningene for alle retter.»

Lensmann Olav Riisdal, som har fri sakførsel også for Høyesterett, har som ankemotpart nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, at hans oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Gerhard Våland, tilkjennes salær av det offentlige, og at Hærem tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.

Staten ved Justisdepartementet har som ankemotpart nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at Staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet henviser jeg til de underordnede retters domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en rekke nye dokumenter, deriblant utskrifter av bevisopptak som er avholdt ved Ryfylke herredsrett 29. august og 18. og 19. desember 1951 til bruk for ankesaken. Ved disse bevisopptak er det avgitt forklaringer av Hærem, fru Hærem og Riisdal og av 13 vitner, hvorav 5 også hadde forklart seg for lagmannsretten. Jeg skal i det følgende referere enkelte av de nye dokumenter.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens domsbegrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Mitt syn på saken kan kort uttrykkes slik:

Jeg finner - på samme måte som lagmannsretten - at den registrering som lensmannen holdt hos Hærem den 6. juni 1945, og som omfattet ekteparet Hærems hele formue med unntak av nødvendig innbo og kjøkkenutstyr, må oppfattes som et beslag til sikring av det økonomiske ansvar Hærem og frue måtte bli ilagt etter landssvikanordningen, og at beslaget hadde hjemmel i anordningens §36. Jeg kan ikke anta at beslaget i det tidsrom som her har betydning, må ansees bortfalt som følge av at stadfestelse av retten ikke ble innhentet innen 3 måneders fristen etter anordningens §36 tredje ledd, eller av andre grunner. Stengningen av Hærems forretning den 6. juni 1945 og de disposisjoner som senere er truffet: salgene av skotøy og den øvrige varebeholdning og utleien av husrom til tollforvalter Nilsen og fru Walla Henriksen, anser jeg hjemlet i anordningens §37 og §38, og jeg kan ikke finne at lensmannen eller Erstatningsdirektoratets representant ved noen av disse forføyninger eller for øvrig ved sin befatning med de beslaglagte aktiva har gjort seg skyldig i uforsvarlig forhold. Heller ikke kan jeg finne grunnlag for å kjenne Staten erstatningspliktig etter objektive erstatningsregler.

Med hensyn til de enkelte punkter skal jeg bemerke:

Hva angår registreringen den 6. juni 1945, gjør Hærem gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at forretningen var et beslag i landssvikanordningens

Side:73

forstand. Han har i den forbindelse henvist til at Erstatningsdirektoratets representant i brev av 18. desember 1945 til Landssvikpolitiet for Rogaland fylke har bedt om at politiet utferdiget «nødvendig beslutning om beslag og forvaltning av ovennevntes (Hærems) formue, og uoppholdelig forebringer saken for retten til stadfestelse». Hærem hevder at uttrykksmåten i brevet viser at Erstatningsdirektoratets representant har gått ut fra at registreringen ikke innebar noe beslag.

Jeg er som allerede nevnt enig med lagmannsretten i at registreringen, uansett uttrykksmåten i distriktspolitisjefens rundskriv av 28. mai 1945 og i selve forretningen, i virkeligheten var et beslag etter landssvikanordningens §36. Distriktspolitisjefens rundskriv, som inneholdt ordre til politimestrene og lensmennene om å foranledige iverksatt registrering av namsmyndighetene til sikring av landssvikeres formuer, må sees på bakgrunn av telegram av 19. mai 1945 fra Rikspolitisjefen til distriktspolitisjefene, hvor det heter: «Til sikring av bøter, inndragning eller erstatning skal det foretas beslag, jfr. landssvikanordningens prgf. 36, hos følgende personer som med skjellig grunn mistenkes for: 1. Medlemskap i N. S ...». Denne ordre fra Rikspolitisjefen må etter min mening tillegges vesentlig betydning ved bedømmelsen av forretningen av 6 juni 1945. Uttrykksmåten i det omhandlede brev av 18. desember 1945 fra Erstatningsdirektoratets representant kan jeg ikke legge noen avgjørende vekt på. Det ligger etter min mening nærmest å anta at hensikten med dette brev var å få etablert forvaltning av Hærems formue etter reglene i landssvikanordningens §39, slik at det kunne bli oppnevnt tilsynsmann.

Hærem gjør videre gjeldende at selv om man oppfatter forretningen som et beslag, kan den ikke danne hjemmel for de forføyninger som er foretatt over hans formue, fordi det ikke er gått fram på formelt riktig måte. Etter Hærems prosedyre er det ikke helt klart hvilke formelle feil han mener er begått - bortsett fra dette at forretningen uriktig er kalt registrering istedenfor beslag -, men så vidt skjønnes, er det for det første at han ikke har fått avskrift av forretningen i samsvar med landssvikanordningens §37, 2. punktum, for det annet at beslaget ikke er forelagt retten til stadfestelse innen utløpet av 3 måneders fristen etter samme paragrafs 3. ledd, og for det tredje at det ikke ble sendt ham underretning om Ryfylke forhørsretts beslutning av 23. januar 1946 om samtykke til beslag. Han oppsummerer sine betraktninger om dette spørsmål slik at hvis det var gått fram på formelt riktig måte, ville han ha fått anledning til å gjøre sine innvendinger gjeldende, og det ville da blitt klart for Erstatningsdirektoratet og i tilfelle for domstolene at vilkårene for beslag ikke var til stede; eventuelt kunne han ha anvendt rettsmidler overfor rettens beslutning om å samtykke i beslag.

Side:74

Etter min mening kan disse innvendinger ikke føre fram.

Jeg legger her avgjørende vekt på at vilkårene for beslag etter landssvikanordningens §36 etter min mening utvilsomt var til stede i det foreliggende tilfelle, så vel da beslaget ble satt i verk, som senere i løpet av det tidsrom det her dreier seg om. De formelle feil som måtte være begått, har derfor etter min mening ikke hatt noen betydning. Jeg nevner for øvrig at selv om Hærem ikke fikk noen avskrift av forretningen, slik som anordningen bestemmer, er det på det rene at den ble referert for ham muntlig av lensmannen kort tid etter at forretningen var holdt. Hærem kunne etter min mening ikke være i noen tvil om det som i realiteten var foregått, nemlig at hans formue var beslaglagt for å sikre det offentliges krav, og at han var satt ut av besittelsen av de beslaglagte aktiva. - Med hensyn til virkningen av at stadfestelse av retten ikke ble innhentet innen anordningens frist, henviser jeg til lagmannsrettens begrunnelse.

Når det gjelder stengningen av forretningen, har Hærem i ankeerklæringen gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at stengningen var nødvendig for å hindre at beslaget ble forspilt. For øvrig har han vedrørende dette punkt anført i det vesentlige det samme som for de underordnede retter. Han har imidlertid gjort gjeldende en betraktning som er ny for Høyesterett, nemlig at stengningen var i strid med de da gjeldende bestemmelser i provisorisk anordning av 4. mai 1945 om midlertidig forbud mot driftsstans og driftsinnskrenkning m.v., jfr. kgl. res. av 8. mai 1945 om iverksettelse av denne anordning. Han hevder at disse bestemmelser kom til anvendelse uansett om fortsatt drift av vedkommende virksomhet var ulønnsom, og at lagmannsretten derfor med urette har lagt vekt på at det ville vært ulønnsomt å holde forretningen åpen.

Jeg er enig med lagmannsretten i at stengningen var hjemlet i landssvikanordningens §37 annet ledd, og kan for så vidt henvise til lagmannsrettens begrunnelse. Om den nye innvending, at stengningen var i strid med bestemmelsene om driftsstans, finner jeg det tilstrekkelig å uttale at den etter min mening er åpenbart uholdbar.

Med hensyn til de senere disposisjoner er forholdet - som nevnt av lagmannsretten - at lensmannen opptrådte som hjelper for Erstatningsdirektoratet og etter forholdsordre fra direktoratets representant i hvert enkelt tilfelle. Ordrene ble gitt etter at lensmannen på forhånd hadde lagt saken fram for direktoratets representant med opplysninger og forslag.

Når det gjelder salgene av skotøy og manufakturvarer henholdsvis til Sauda Forbrukslag og Grudes Sauda-avdeling, har Hærem for Høyesterett på samme måte som for de underordnede retter gjort gjeldende at det ikke var lovlig adgang til å foreta disse salg, idet beslag ikke gir salgsrett, jfr. landssvikanordningens

Side:75

§40 i. f., og videre at det ved salgene ble gått fram på uforsvarlig måte, først og fremst ved at det ble tatt for lave priser. Med hensyn til salget av manufakturvarer, har Hærem som nytt dokument for Høyesterett lagt fram en liste over varene med angivelse av de priser som han anser for riktige, sammenstillet med de priser som ble lagt til grunn ved beregningen av salgssummen (lensmannens liste). De priser Hærem har ført opp i sin liste, angis å være hans egne utsalgspriser, bygget på fakturaer fra grossistene, og han har henvist til en rekke fakturaer. Hærems oppstilling viser et beløp av kr. 6 263,11 mot kr. 2 533,55 etter lensmannens liste.

Med hensyn til Hærems anførsel om at beslag etter landssvikanordningen ikke gir salgsrett, er det tilstrekkelig å henvise til den bestemmelse som fra ankemotpartenes side er påberopt om hjemmel for salgene, nemlig anordningens §38, 2. ledd. Etter denne bestemmelse kan Erstatningsdirektoratet bl.a. «avhende ting eller rettigheter og treffe andre disposisjoner som er nødvendige for å hindre verditap eller unngå unødige omkostninger». For at Hærems erstatningskrav i anledning av disse salg skulle få medhold, måtte det godtgjøres at lensmannen eller direktoratets representant har handlet uforsvarlig ved behandlingen av spørsmålet om salg eller ved gjennomføring av salgene. Jeg er enig med de underordnede retter i at det ikke foreligger grunnlag for å konstatere et slikt forhold. Jeg bemerker spesielt at den nye oppstilling som Hærem har lagt fram vedkommende manufakturvarene, etter min mening ikke avgir bevis for at salget av disse varer skjedde til uforsvarlig lave priser.

Hærem har også på samme måte som for de underordnede retter gjort gjeldende at en del varer som var til stede ved registreringen, senere er forsvunnet, og han har lagt fram en oppstilling over tapte varer til et beløp av tilsammen kr. 1 864,21. Jeg kan i likhet med de underordnede retter ikke finne det godtgjort at varer av noen verdi er kommet bort etter registreringen.

Som allerede nevnt har Hærem i ankeerklæringen omtalt en dress som lensmannen ga bort til Finnmarkshjelpen, og som Hærem har verdsatt til kr. 106,50. Når Hærem har trukket dette forhold fram, er det fordi han finner det illustrerende for den mangel på aktsomhet som lensmannen etter hans oppfatning har vist ved behandlingen av de beslaglagte midler. Etter min mening kan det ikke sies at lensmannen her har handlet uforsvarlig. Det dreier seg om en dress fra før krigen som Hærem hadde brukt som utstillingsgjenstand. Lensmannen har under bevisopptaket 19. desember 1951 forklart at det var en liten dress med smal bukse og falmet, at den fantes uselgelig, og at den derfor senere ble overlatt til Finnmarksinnsamlingen. Jeg nevner for øvrig at lensmannen under bevisopptaket ga Hærem betaling for dressen med det nevnte beløp kr. 106,50.

Side:76

Med hensyn til den vannskade som en del av de lagrede varer ble utsatt for da en radiator i lagerrommet sprang vinteren 1945/1946, er det i ankeerklæringen gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at lensmannen ikke hadde skylden for og måtte bære tapet ved denne skade. Dette standpunkt er så vidt skjønnes ikke opprettholdt av Hærems prosessfullmektig under prosedyren for Høyesterett, men det bebreides lensmannen at han etter at vannskaden var inntruffet, ikke har sørget for en objektiv gransking av årsaksforholdet og skadens omfang og av spørsmålet om det på grunn av vannskaden var nødvendig å gå til salg. Så vidt jeg forstår, gjøres forholdet ikke gjeldende som et selvstendig ansvarsgrunnlag, men anføres bare som et eksempel på hvorledes lensmannen har gått fram ved behandlingen av de beslaglagte midler. Etter min mening foreligger det heller ikke på dette punkt grunnlag for å konstatere manglende aktsomhet fra lensmannens side. I det hele må jeg etter det som foreligger, gå ut fra at lensmannen har foretatt alt det som med rimelighet kan kreves for at varene skulle bli oppbevart og realisert på en betryggende måte.

Når det gjelder utleien til tollforvalter Nilsen og til Walla Henriksen, slutter jeg meg til lagmannsrettens begrunnelse, som jeg finner tilstrekkelig.

Mitt resultat blir at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg finner at den ankende part må betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Da jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog således at jeg ikke finner at Staten bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg finner som førstvoterende at Erstatningsdirektoratets og lensmann Riisdals opptreden var lovhjemlet og forsvarlig under hensyn til den situasjon som forelå, og jeg finner således intet grunnlag for kritikk mot dem.

Saken reiser imidlertid flere spørsmål i forbindelse med myndighetenes beslag og forvaltning av landssvikernes formue i den første tid etter frigjøringen, som ikke kan ses tidligere å ha vært forelagt for Høyesterett. Av den grunn finner jeg å kunne godta at Erling Hærem har hatt fyldestgjørende grunn til å se sitt formentlige krav mot Staten prøvd ved domstolene. Det kan nok sies at han burde ha slått seg til ro med herredsrettens avgjørelse og ikke gått videre til lagmannsrett og Høyesterett. Når det gjelder landssvikoppgjøret antar jeg imidlertid at det er av betydning at rettsspørsmålene blir prøvd av Høyesterett.

Derimot finner jeg at lensmann Riisdal bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger som ikke dekkes av bevillingen til fri sakførsel.

Side:77

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostningene oppheves for herredsrett og lagmannsrett.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Erling Hærem innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom 500 - fem hundre - kroner til lensmann Olav Riisdal. For øvrig oppheves sakens omkostninger for Høyesterett.

Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og det også når det gjelder sakskostnadene. På bakgrunn av forholdene i landet på den tiden det gjelder, og den da gjeldende §25 i landssvikanordningen, og etter de opplysninger og bevis som foreligger i denne saken, finner jeg at det ikke var rimelig grunn til søksmålet og enda mindre grunn til anke til lagmannsrett og Høyesterett.

Dommer Qvigstad: Som dommer Holmboe.

Dommer Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bernt Vedeler):

Saksøkeren Erling Hærem drev fra før krigen en manufaktur- og skotøyforretning i egen forretningsgård i Sauda. Han selv og hustruen arbeidet i forretningen som de derfor drev uten leiet hjelp. Så vel saksøkeren som hustruen var under krigen medlemmer av N. S. Saksøkeren ble arrestert 9. mai 1945 og satt arrestert til 2. august s. å. Hustruen, som forble på frifot, fortsatte å drive forretningen etter mannens arrestasjon men holdt dog åpent bare noen få timer om dagen. 6. juni 1945 avholdt saksøkte lensmann Riisdal, heretter kun kalt lensmannen, registrering hos saksøkeren, stengte forretningen, tok vare på forretningsbøkene og gjorde fru Hærem kjent med at intet måtte fjernes. Lensmannen låste av forretningen og tok nøklene til seg. Saksøkeren var ikke til stede og heller ikke varslet om registreringen men denne ses å være foreholdt ham 15. juni 1945.

Foranledningen til at lensmannen stengte saksøkerens forretning og avholdt registrering var et rundskriv av 28. mai 1945 fra distriktspolitisjefen i Rogaland, hvor det bl.a. heter: «Til sikring av landssvikernes formue bes snarest iverksatt av namsmyndighetene registrering tillempet etter reglene i konkursloven av 16. juni 1863, se særlig §13.» Deretter siteres en del av §13 og så heter det videre: «Ordren (til registrering) gis etter samråd med Erstatningsdirektoratet og dets representant i fylket, høyesterettsadvokat Hugo Parr, Stavanger. Utfyllende direktiver vil bli gitt senere. Da Erstatningsdirektoratet ennå ikke har fått utbygget sitt apparat, beholder namsmyndighetene inntil videre selv registreringspapirene og tar hånd om verdiene.»

12. juni 1945 sendte lensmannen utskrift av registreringen til advokat Hugo Parr, Frstatningsdirektoratets representant for Rogaland, heretter kalt direktoratet, og i skriv av 16. s. m. godkjente direktoratet de av lensmannen trufne disposisjoner.

Side:78

Senere er det truffet forskjellige disposisjoner over saksøkerens bo, salg av varene og utleie av lokaler og leilighet i den faste eiendom. Disse disposisjoner skal man komme tilbake til senere i fornøden utstrekning

Formelt samtykke til beslag av saksøkerens formue ble gitt ved Ryfylke forhørsretts beslutning av 23. januar 1946 og lensmannen av direktoratet oppnevnt som tilsynsmann i boet 30. s. m. Han frasa seg imidlertid dette verv i skriv til direktoratet av 7. februar 1946, og oversendte regnskap m.v. til direktoratet 22. s. m. Senere har han ingen befatning hatt med saksøkerens bo.

Saksøkeren hevder at så vel direktoratet som lensmannen har opptrådt rettsstridig i sin befatning med hans bo samt at dette har påført ham tap og har derfor anlagt nærværende sak for å få seg tilkjent erstatning hos lensmannen samt Staten og Justisdepartementet som ansvarlig for direktoratet.

Saksøkeren hevder at det var uten lovlig hjemmel at hans forretning ble stengt. Hans handelsbrev trådte ikke ut av kraft og ble heller ikke suspendert fordi om han ble siktet eller tiltalt for landssvik. Han kunne fortsatt ha drevet sin forretning ved hjelp av sin hustru den tid han satt arrestert. Han lider derfor uberettiget tap i inntekt ved at han ikke fikk drive forretningen, ved at hans varer ble solgt under utsalgspris, ved at ankomne varer ble returnert til avsenderne uten å bli solgt for hans, saksøkerens regning, ved at han etter at han åpnet igjen 18. november 1946 som følge av stansen i forretningen ikke fikk alle sine gamle leverandører igjen, og heller ikke alle sine tidligere kunder, og ved at han fikk mindre kvoter enn han ville ha fått om forretningen hadde vært drevet kontinuerlig den hele tid. Dessuten mener han at forretningsstansen har medført tap av goodwill. Videre hevder han at han har lidt tap ved at et forretningslokale ble utleiet til Walla Henriksen til en altfor lav leie liksom leiligheten i 2. etasje som før hadde vært utleiet delt og delvis benyttet til kontorer ble utleiet samlet til beboelse, hvorved leien ble adskillig mindre, liksom et lagerrom i kjelleren som før hadde vært utleiet særskilt inngikk i leien. Det ble også truffet avtale med leieren av 2. etasje, tollforvalter Nilsen om at denne for kr. 25,00 pr mnd. skulle ha tilsyn med den faste eiendom, hvilket var en unødig utgift da saksøkeren selv og hans hustru kunne ha utført alt tilsyn.

Saksøkeren sa opp både Walla Henriksen og tollforvalter Nilsen og det kom i den anledning til saker med leieboerne, men retten kjente begge oppsigelser ugyldige. Sine utlegg til sakene med leieboerne krever saksøkeren erstattet av de saksøkte. Endelig krever han erstattet gjenstander som påstås å være kommet bort.

Saksøkeren er oppmerksom på at det var adgang til å ta hans bo under forvaltning og foreta beslag av hans eiendeler, men hevder at alt som er foretatt før formell beslutning om beslag var fattet er rettsstridig og medfører erstatningsansvar. Rettens samtykke til beslag av 23. januar 1946 mener han ikke kan ha virkning bakover. Saksøkeren beklager seg over at han ikke ble underrettet om at rettens samtykke til beslag ble søkt. Han ble derved forhindret fra å fremholde sitt syn overfor retten som han mener, om han hadde fått anledning til å vareta sitt tarv,

Side:79

ikke ville ha samtykket i beslag av annet enn bankinnskudd og den faste eiendom. Endelig påstår han at rettens beslutning av 23. januar 1946 ikke ble forkynt for ham, hvorved han ble forhindret fra å påkjære beslutningen.

Saksøkeren gjør gjeldende at såfremt de handlinger det her dreier seg om objektivt er rettsstridige er Staten ansvarlig for den skade som er forvoldt ved dem, selv om ingen enkelt kan legges noe subjektivt til last. I ethvert fall hevdes at det foreligger subjektiv skyld så vel hos direktoratet som hos lensmannen, og at de saksøkte av den grunn plikter å betale ham erstatning. - - -

Lensmannen som har fått bevilling til fri sakførsel med fritakelse for rettsgebyrer har ved sin beskikkede sakfører overrettssakfører Middelthon benektet ethvert ansvar for seg. Han mener å ha opptrådt korrekt og at saksøkeren ikke har lidt noe tap, i ethvert fall ikke noe som skyldes ham. Foranledningen til at han foretok registrering hos saksøkeren og stengning av hans forretning var den ordre som ble gitt ved distriktspolitisjefens tidligere nevnte rundskriv av 28. mai 1945. Ut over sommeren og høsten 1945 kom han til å ha et visst tilsyn med og foreta visse disposisjoner vedkommende saksøkerens eiendeler men alt er foretatt med godkjennelse av direktoratet. Etter at han 7. februar 1946 frasa seg vervet som tilsynsmann har han ingen befatning hatt med saksøkerens affærer, bortsett fra at han beholdt forretningsbøkene til de i begynnelsen av juni 1946 etter direktoratets anmodning ble utlevert til saksøkeren.

Stengingen av forretningen var riktig fordi varebeholdningen var så liten at det bare ville ha brakt tap om man skulle ha fortsatt driften. Saksøkeren eller hustruen kunne ikke overlates å forestå forretningen og å ansette en bestyrer ville ha falt for kostbart. Saksøkeren har heller ikke så lenge lensmannen hadde befatning med affærene rettet noen henvendelse til ham for å få forretningen åpnet og visstnok heller ikke til direktoratet, og saksøkeren har intet tap lidt ved at forretningen var stengt. Lensmannen har ikke leiet ut noe i saksøkerens eiendom. Utleien skjedde etter foranstaltning av rekvisisjonsnevnden i Sauda og har for øvrig heller ikke påført saksøkeren tap, idet det ikke var lovlig adgang til å ta høyere leier enn oppnådd. Utgiftene ved saksøkerens saker med leierne mener lensmannen er ham uvedkommende. Lensmannen mener at det intet kan legges ham til last. Han registrerte og stengte forretningen etter distriktspolitisjefens ordre og med hensyn til den formelle fremgangsmåte som skulle befølges kunne det ikke forlanges at han skulle undersøke den ting. Det måtte bli direktoratets sak.

Lensmannen hevder at saksøkeren selv ved sitt landssvikerforhold hadde ødelagt forretningens goodwill.

Lensmannen har, anfører han, intet foretatt som tilsynsmann men har, før han ble tilsynsmann, som lokal «opplysningsmann» gitt direktoratet de opplysninger han satt inne med og fremsatt de forslag han fant fornuftige. Det er imidlertid i alle tilfelle direktoratet og ikke ham som har truffet beslutningene. Det benektes at varer eller annet som var til stede under registreringen er kommet bort.

Side:80

Lensmannen fikk henvendelse fra rekvisisjonsnevden om at utleie skulle finne sted til tollforvalter Nilsen og Walla Henriksen og brakte dette videre til direktoratet. Saksøkeren må bevise at han lovlig kunne ha oppnådd mer enn han fikk i leie om han vil ha erstatning, men det kunne saksøkeren ikke oppnå. - - -

Staten har henholdt seg til det som er anført av lensmannen og har videre bemerket:

Saksøkeren måtte som landssviker regne med at han etter frigjøringen ville måtte stå til ansvar for sitt forhold, samt at han særlig i den første tid ville få føle den uvilje og antipati som i okkupasjonstiden hadde samlet seg mot medlemmene av N. S. Det skyldes dette om han har mistet forretningsforbindelser samt forretningens goodwill.

Direktoratet var fra første stund av i høy grad overbebyrdet med arbeide og dette var grunnen til at det ikke ble ervervet rettens samtykke til beslag før 23. januar 1946, man rakk ikke å ordne det tidligere. I mellemtiden hadde man disposisjonsforbudet i resolusjon av 12. juni 1945 §6. Det var på det rene at betingelsene for beslag forelå, og at beslag ville bli foretatt snarest mulig, og man måtte inntil dette var ordnet fra første stund av disponere slik som man anså det for forsvarlig for å sikre det offentliges interesser. De tatte beslutninger var i sin helhet lovlige og saklig begrunnet samt heldige for saksøkerens økonomi og har ikke medført noe tap. Direktoratet konfererte om disposisjonene med lensmannen, som forela sitt syn for å få det godkjent. Da direktoratet selv var uten kjennskap til saksøkerens forhold, måtte man få de faktiske ting tilrettelagt av lensmannen, hvis skjønn man under de forellggende omstendigheter måtte legge stor vekt på. Det er intet rettsstridig begått og Staten har intet erstatningsansvar om det måtte foreligge objektivt rettsstridige handlinger uten at noen kan legges subjektiv skyld til last. Det er også gjort en rekke bemerkninger angående de forskjellige disposisjoner saksøkeren beklager seg over, men det anses overflødig å gå nærmere inn på disse bemerkninger her. - - -

Retten legger følgende til grunn for avgjørelsen:

I henhold til den generelle ordre som var gitt i distriktspolitisjefens rundskriv av 28. mai 1945 avholdt lensmannen 6. juni s. å. registrering hos saksøkeren og stengte hans forretning. At de i landssvikanordningen oppstillede betingelser for beslag var til stede kan neppe være tvilsomt, men beslutning av retten var ikke innhentet. Det må imidlertid antas at det for myndighetene måtte fremstille seg slik at det ville være fare ved å vente med å foreta beslag, og at dette derfor kunne foretas så snart det bare lot seg effektuere, hvorfor betingelsene for beslag uten forhånds samtykke fra retten forelå. Landssvikanordningen setter ingen frist innen hvilken rettens etterfølgende stadfestelse av et foretatt beslag må være ervervet, det må derfor være tilstrekkelig at stadfestelse foreligger så snart som mulig. Under den situasjon som forelå fra sommeren 1945 og utover var alle de myndigheter som hadde befatning med landssvikoppgjøret i den grad overbebyrdet med arbeidet at det var helt uundgåelig at ikke alt kunne ekspederes med tilnærmelsesvis den hurtighet som man vil kunne kreve med en rimelig arbeidsbyrde. For at det skulle kunne være tale om at beslaget fra et eller annet tidspunkt

Side:81

falt bort fordi rettens samtykke ikke forelå i tide, måtte det godtgjøres eller iallfall være overveiende sannsynlig at myndighetene, forholdene tatt i betraktning, kunne bebreides fordi rettens samtykke ikke kom tidligere, men noe slikt foreligger ikke.

Selv om man ikke som foran gjort ville anta at forholdet var formelt i orden, ville dette ikke uten videre kunne medføre ansvar. Når betingelsene for å foreta beslag var til stede kan den ting at den påbudte fremgangsmåte ikke er befulgt, ikke medføre erstatningsplikt for noen, medmindre tilsidesettelsen av de påbudte former i seg selv har medført tap. Har beslaget ikke medført annet tap enn det som ville ha oppstått også om alle former hadde vært iakttatt kan den skadelidende ikke med rimelighet kreve erstatning. I nærværende tilfelle har saksøkeren ikke engang forsøkt å påvise at den påståtte tilsidesettelse av formene har påført ham noen skade.

Krav på varsel før beslaget foretokes eller før rettens samtykke ble gitt hadde saksøkeren ikke. Hvordan det forholder seg med forkynnelsen av rettens beslutning av 23. januar 1946 eller annen underretning til saksøkeren om denne beslutning er ikke klarlagt. At han har fått rede på den på et tidlig tidspunkt må anses på det rene. Saksøkeren hadde i alle tilfelle i behold sin rett til kjæremål om forkynnelse var forsømt - se strl.p.s.l. §408, jfr. §384. Hertil kommer endelig at ved Kgl. res. av 12. juni 1945 §6 ble innført et alminnelig forbud mot landssvikernes disposisjon over sine eiendeler. Fra nevnte dato av var saksøkeren derfor uberettiget til å disponere over eiendelene og det offentlige måtte fra da av i alle tilfelle ta hånd over dem. Saksøkeren har hevdet at hans tilfelle kommer inn under §6, annet ledd i nevnte resolusjon, og at disposisjonsforbudet derfor ikke rammer ham. Retten er ikke enig i dette. Noe tap som er en følge av at saksøkerens eiendeler har vært beslaglagt i tiden 6.-12. juni 1945 er ikke påvist.

Resultatet blir derfor i alle tilfelle at saksøkeren ikke har krav på noen erstatning fordi hans eiendeler ble beslaglagt og forretningen stengt 6. juni 1945.

Det kan da kun bli tale om erstatning såfremt noen av de trufne disposisjoner har vært tapbringende og omstendighetene er slike at erstatningsplikt foreligger.

Saksøkeren krever erstatning fordi hans varelager er solgt i partier, hvorved man ikke oppnådde utsalgspriser. Retten er enig med de saksøkte i at slik som forholdene var og bl.a. under hensyntagen til den forhånden værende varebeholdnings størrelse og art var det riktig å Selge varene i partier. Det var lite varer og for en stor del var det krisevarer og ukurante ting som forefantes. Saksøkeren var arrestert, hans hustru som også var medlem av N. S. kunne ikke godt antas som bestyrer av forretningen, heller ikke saksøkeren selv etter at han 2. august 1945 ble løslatt. A ansette lønnet bestyrer til å forestå bedriften må antas å ha villet gjøre denne ulønnsom så det allerede av denne grunn var forretningsmessig riktig å lukke forretningen og selge varene ut i partier. Hertil kommer også at man regnet med at saksøkeren ville bli fradømt retten til å drive forretning, hvilket syn på den tid det gjelder, synes å ha vært forsvarlig, men da måtte det fremstille

Side:82

seg som enn mindre rimelig å holde forretningen i gang. Erstatningsansvar kan etter det foran anførte kun foreligge såfremt noe er solgt til uforsvarlige priser eller hvis det er riktig som saksøkeren påstår at det er noe som er kommet vekk.

Det skal allerede straks bemerkes at det ikke er bevist at noe er kommet vekk av det som var til stede 6. juni 1945 da registreringen fant sted. Derimot er det på det rene at noen av de registrerte varer ikke er blitt solgt. Det må imidlertid anses for godtgjort at dette gjelder varer som var uselgelige, og noen erstatning for at disse varer ikke ble solgt kan det ikke bli tale om.

Varene ble solgt til priser som var satt av fagfolk og må anses for å være fullt forsvarlige. Saksøkeren har heftet seg ved at for et parti skotøy var prisene fastsatt til utsalgspriser med fradrag av 30 % fortjeneste hvilken fortjeneste han mener er for høy. Etter det opplyste må retten gå ut fra at det i sin alminnelighet vil være for høyt å regne en gjennomsnittsfortjeneste på 30 % for skotøy, men at forholdet her er at det ble satt fulle utsalgspriser på alt skotøy uten noe fradrag for ukurante ting som det var meget av. Av denne grunn ble fortjenesten satt noe høyere enn det ellers ville være riktig og på grunnlag av de uttalelser som er fremkommet antar retten at det under disse omstendigheter ikke er noe å si på at man regnet med 30 % fortjeneste. Resultatet blir derfor at de foretatte salg er fullt forsvarlige og ikke kan begrunne erstatningsplikt for noen.

Leiligheten i 2. etasje i saksøkerens eiendom + et lagerrom i kjelleren ble bortleiet til tollkontrollør Nilsen og en butikk med bakrom til Walla Henriksen, begge deler til de leier som var satt av Sauda kontrollnemnd. Saksøkeren hevder at leiligheten i 2. etasje tidligere hadde vært utleiet delt, dels til bolig og dels til kontorer, hvilket betinget en betydelig høyere leie enn den som ble fastsatt for tollkontrollør Nilsen, hvorhos det rom i kjelleren som Nilsen fikk tidligere alltid hadde vært bortleiet særskilt, hvilket også medførte høyere leie. Saksøkeren krever erstatning av de saksøkte fordi leiligheten og kjellerrommet ikke ble utleiet til den bruk, som ga den største leieinntekt. Videre krever han erstatning fordi tollkontrollør Nilsen mot en godtgjørelse av kr. 25,00 pr. måned ble antatt til å føre tilsyn med huset, hvilket var ganske unødig, Idet det fornødne tilsyn kunne ha vært utført av fru Hærem eller saksøkeren selv. Også for Walla Henriksens lokaler mener saksøkeren at den satte leie var for lav og at han derfor tilkommer erstatning. Hertil kommer at Walla Henriksens forretning var i samme bransje som saksøkerens og derfor konkurrerende med denne. Det har derfor brakt ham tap etter at han 18. november 1946 igjen åpnet sin forretning at Walla Henriksen hadde fått leie den annen butikk.

Retten finner bevist at det i realiteten ikke er riktig som påstått av saksøkeren at lensmannen og/eller direktoratet leiet ut til tollkontrollør Nilsen og Walla Henriksen. Etter det som er opplyst under hovedforhandlingen er det som er skjedd at rekvisisjonsnemden i Sauda besluttet å tildele tollkontrollør Nilsen 2. etasje + et rom i kjelleren i saksøkerens eiendom og Walla Henriksen 1 butikk med bakrom. Initiativet til dette er ikke utgått hverken fra lensmannen eller direktoratet,

Side:83

men disse har fått meddelelse om nemndas beslutning, og har deretter for så vidt medvirket ved istandbringelsen av leieforholdene som det er lensmannen som har utskrevet leiebøkene og disse er så underskrevet av direktoratet. Nemndas daværende formann, 2. vitne, har forklart at leiligheten i 2. etasje ikke under noen omstendigheter ville bli tillatt brukt til annet enn beboelse på grunn av den skrikende husnød i Sauda. Saksøkeren har hevdet at de saksøkte må være erstatningspliktige fordi lensmannen og direktoratet burde unnlatt å godta nemndas beslutninger om utleie til Nilsen og fru Henriksen. Derved ville nemnda ha blitt tvunget til å fatte formell beslutning om rekvisisjon, hvilket ville ha gitt ham rett til å kreve erstatning av kommunen for differansen mellom den leie kontrollnemnda hadde fastsatt, og den leie han kunne ha oppnådd gjennom fri utleie.

Retten er av den oppfatning at hverken lensmannen eller direktoratet kunne ha noen plikt til å fremtvinge rekvisisjon. Det måtte for dem være tilstrekkelig at rekvisisjonsnemnda hadde besluttet at Nilsen og fru Henriksen skulle ha de lokaler det gjelder, de kan ikke ha hatt plikt til å nekte å godta nemndas beslutning om utleie, all den stund de måtte gå ut fra som sikkert at en slik nektelse ville resultere i rekvisisjon og ikke ville kunne hindre bortleien. Det kunne neppe ventes at lensmannen eller direktoratet skulle være oppmerksom på muligheten av at en rekvisisjon kunne stille saksøkeren sterkere overfor kommunen m. h. t. erstatningskrav enn en blott og bar beslutning om utleie. Om det er en slik forskjell vil retten for øvrig ikke ha uttalt noe om i nærværende sak. Det er heller ikke godtgjort at lensmannen eller direktoratet hadde kjennskap til de omstendigheter saksøkeren mener skulle gi ham rett til å ta høyere leie enn den av kontrollnemnda fastsatte.. For øvrig er det ikke med de saksøktes benektelse bevist at saksøkeren på lovlig måte kunne ha leiet ut de rom det dreier seg om til høyere leie enn Nilsen og fru Henriksen betalte.

Hvorvidt det var nødvendig å anta en lønnet mann til å føre tilsyn med eiendommen eller om man forsvarlig kunne overlate dette til saksøkeren eller dennes hustru er et rent skjønnsspørsmål. Det er intet godtgjort som tyder på at det ikke berodde på et forsvarlig skjønn når man engasjerte tollforvalter Nilsen til å føre tilsynet.

Det finnes derfor ikke grunnlag for å pålegge de saksøkte erstatningsansvar, hverken for utleien eller for antagelsen av tollforvalter Nilsen som tilsynsmann for eiendommen. Av dette følger uten videre at saksøkeren heller ikke kan kreve sitt utlegg til sakene med de 2 leiere erstattet av de saksøkte.

Resultatet vil derfor bli at de saksøkte frifinnes. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henrik Svensen og Torolf Gjessing og byrettsdommer Kristian Randmel):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten og kan i vesentlige deler henvise til dens begrunnelse. Man forstår Erling Hærem således at han ikke bestrider selve registreringens lovlighet, om han enn beklager seg over at han ikke var tilkalt til den og mener at

Side:84

ikke hele varebeholdningen er kommet med på fortegnelsen. Det er ikke helt klart om han mener at registreringen ikke er beslag i landssvikanordningens forstand. Hertil er å bemerke at det fremgår av registreringsprotokollen at Hærem lå på Sauda Sykehus da registreringen ble holdt. Han hadde for øvrig vært arrestert fra 9. mai 1945. Hans hustru. som var vel kjent med forretningen, var imidlertid til stede og oppga boets eiendeler til registrering. 15. juni 1945 ble registreringen opplest for Hærem på lensmannskontoret. Han hevder at han bare fikk opplest for seg innbogjenstandene, ikke varebeholdningen. Etter den anførsel som er gjort i protokollen er det ikke rimelig at dette kan være riktig. Det må visstnok antas at fortegnelsen over varebeholdningen ikke var helt fullstendig. Men det er ikke grunn til å tro at noen av boets gjenstander av denne grunn ikke er kommet dette til gode. Uansett at uttrykket registrering er brukt såvel av distriktspolitisjefen i dennes rundskriv av 28. mai 1945 som av lensmannen finnes det utvilsomt at forretningen i virkeligheten er beslag i landssvikanordningens forstand, og har hjemmel i dens §36.

Lensmannens bestemmelse om å stenge forretningen finner man hjemlet i landssvikanordningens §37 annet ledd. Lensmannen har forklart at det for ham fremstillet seg som en selvfølge at Hærem og hans hustru måtte settes ut av besittelsen av de beslaglagte ting for å hindre at beslaget ble forspilt. Begge hadde vært medlemmer av N. S. inntil frigjøringen. Sikringen av beslaget kunne etter forholdene ikke skje på annen måte enn ved stengning av forretningen. Den hadde i flere år vært drevet av Hærem og hans hustru uten lønnet hjelp. Skulle forretningen holdes åpen, måtte det antas bestyrer. En slik utgift var det imidlertid etter hans oppfatning ikke forsvarlig å påføre boet. Lagmannsretten kan ikke se at det etter forholdene på den tid da stengningen fant sted er noe å si på lensmannens beslutning. Man er enig i at det ikke ville ha vært forenlig med beslagets sikringsøyemed å la fru Hærem fortsette driften av forretningen. Hun hadde som nevnt vært medlem av N. S. Det måtte være tilstrekkelig begrunnelse for lensmannens handlemåte forsåvidt. M. h.t. å fortsette driften med lønnet hjelp var forholdet at varebeholdningen var liten. Etter Hærems egne oppgaver var verdien ca. kr. 11 000,00 etter utsalgspriser. Herav var endel ukurante krisevarer. Lensmannen hadde ikke på det tidspunkt grunn til å regne med og handle ut fra den forutsetning at varetilgangen ble større i den nærmeste fremtid. Fru Hærem hadde holdt forretningen åpen også etter frigjøringen. Det har imidlertid ikke vært mulig å få opplysninger om driftsresultatet i denne tid. Av fru Hærems forklaring må man dog kunne slutte at omsetningen var minimal.

Betydningen av disposisjonsforbudet i kgl. res. av 12. juni 1945 finner man det etter dette ikke nødvendig å komme inn på.

Med hensyn til spørsmålet om ansvar for lensmannen p. g. a. salg av varebeholdningen og disposisjonen over boets faste eiendom i Sauda bemerkes at lensmannens oppgave i og for seg var slutt med det foretatte beslag og underretningen til påtalemyndigheten (distriktspolitisjefen) og Erstatningsdirektoratet om dette. Hans senere disposisjoner er alle foretatt etter at han hadde innhentet Erstatningsdirektoratets

Side:85

samtykke eller forholdsordre. Han har forsåvidt ikke gjort noe annet enn å yte Erstatningsdirektoratet den bistand som han som polititjenestemann var forpliktet til etter landssvikanordningens §42 annet ledd, jfr. 1. ledd. Man kan ikke se at han herunder har gått utenfor den ramme som landssvikanordningens §38 annet ledd trekker opp for Erstatningsdirektoratets myndighetsområde.

Med hensyn til de enkelte disposisjoner bemerkes at salget av varebeholdningen var forsvarlig begrunnet i den omstendighet at en stor del av den var krisevarer og utsiktene til å få disse solgt ble mindre jo lenger tid det gikk etter frigjøringen. For manufakturvarenes vedkommende kommer til at en del av dem ble utsatt for vannskade vinteren 1945/1946 og frykten for at en større del av dem skulle bli utsatt for å lide skade ved lagring. Forsåvidt ansvar gjøres gjeldende på det grunnlag at lagringen var uforsvarlig, bemerkes at varene var lagret i et lagerlokale i Hærems forretningsgård og skaden skyldtes lekkasje i en sentralvarmeradiator. Dette var et hendelig uhell, som lensmannen ikke kunne regne med da han lot varene plasere i lagerlokalet.

Med hensyn til bortleien til tollforvalter Nilsen er forholdet at lensmannen fikk beskjed fra formannen i husfordelingsnemnda om at leiligheten var tildelt Nilsen og at leien skulle fastsettes av kontrollnemnda. Den hadde stått ledig siden frigjøringen. Lensmannen fikk det inntrykk at leiligheten var rekvirert til Nilsen. Formannen i husfordelingsnemnda har forklart at leiligheten ble tildelt Nilsen av ham uten at rekvisisjonsbeslutning forelå, men at det godt kan hende at han uttrykte seg slik at lensmannen måtte få den forståelse at leiligheten var rekvirert. Det kan ikke sees at det under disse omstendigheter kan legges lensmannen til last at han uten å foreta ytterligere undersøkelser gikk ut fra at leiligheten var rekvirert slik at leien med bindende virkning skulle fastsettes av kontrollnemnda eller at han slo seg til ro med kontrollnemndas leiefastsettelse. Han måtte ha rett til å gå ut fra at den av kontrollnemnda fastsatte leie var høyeste lovlige leie. At lensmannen etter loven var medlem av husfordelingsnemnda gjør ingen forskjell i ansvarsforholdet. P. g. a. arbeidsbyrden hadde han hatt liten eller ingen anledning til å delta i nemndas møter. I og for seg var det intet til hinder for at nemnda kunne være beslutningsdyktig om han ikke møtte.

Bortleien av et forretningslokale til Wanda Henriksen var begrunnet i hensynet til å gjøre den store forretningseiendom inntektsbringende. Slik som forholdene senere utviklet seg er det mulig at det ikke var heldig å leie ut til en konkurrerende bedrift i samme bransje. Men slik som forholdene var da utleien fant sted, kan det ikke være grunn til å kritisere disposisjonen. Hærems forretning var stoppet, hans landssvikerforhold ennå uoppgjort, og det måtte for lensmannen fremstille seg som lite sannsynlig at Hærem ville få anledning til å begynne igjen. Forøvrig ble det avtalt en så kort oppsigelsesfrist som 3 måneder. Også for dette leieforhold ble leien fastsatt av kontrollnemnda, og lensmannen måtte ha rett til å gå ut fra at det ikke var lovlig adgang til å oppnå høyere leie.

Hva endelig angår spørsmålet om betydningen av at rettens stadfestelse

Side:86

av beslaget ikke ble innhentet innen den frist som landssvikanordningens §36 fastsetter bemerkes at dette ikke kan medføre noe ansvar for lensmannen. Han hadde som anordningen forekrever underrettet påtalemyndigheten (distriktspolitisjefen) om beslaget. Det var dens oppgave å sørge for rettens stadfestelse. Lensmannen måtte ha rett til å regne med at det var i orden så lenge han ikke fikk beskjed om at det beslaglagte var frigitt, og hadde ingen selvstendig plikt til å forvisse seg om at lovens former forsåvidt var iakttatt.

Med hensyn til spørsmålet om forsømmelsen av å få stadfestelse av beslaget kan føre til selvstendig ansvar for Erstatningsdirektoratet, bemerkes at påbudet er rettet til påtalemyndigheten i første rekke til ivaretagelse av deres interesser som beslaget rammer. At det oversittes kan på den ene side føre til disiplinæransvar for vedkommende tjenestemann og må på den annen side gi den rammede adgang til ved rettens hjelp å få det beslaglagte frigitt. Det kan derimot ikke antas at beslaget derved blir ugyldig. Skal mangelen på stadfestelse føre til erstatningsansvar må den - som bemerket av herredsretten - i seg selv ha medført tap. At så er tilfelle i det foreliggende tilfelle er ikke påvist. Forøvrig ligger det i stadfestelsen som ble gitt 23. januar 1946 at betingelsene for beslaget hadde vært til stede fra beslaget ble foretatt.

Etter foranstående og idet man forøvrig viser til herredsrettens begrunnelse foreligger det intet erstatningsgrunnlag hverken overfor lensmann Riisdal eller overfor Erstatningsdirektoratet. Herredsrettens dom vil således bli å stadfeste. - - -