Rt-1953-761
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1953-06-18 |
| Publisert: | Rt-1953-761 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 131 B/1953 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (overrettssakfører Leif E. Blix) som intervenient for Hilmar og Thorvald Thomassen i sak mot staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Holmboe, Thrap, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Sportelloven (1938) §147, Sportelloven (1938) |
Dommerne Holmboe, Thrap og Gaarder.
Hilmar og Thorvald Thomassen hadde Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel i en sak mot Staten ved Finansdepartementet. Den beskikkede prosessfullmektig nedla for lagmannsretten påstand om at Staten ved Finansdepartementet skulle betale Staten ved Justisdepartementet erstatning for saksomkostninger. Denne påstand ble ikke tatt til følge. Lagmannsretten uttalte om dette:
«Der foreligger etter loven vilkår for å pålegge Staten som ankende part erstatning for saksomkostninger. Omkostningsbeløpet vil her tilsvare salæret til den beskikkede sakfører. Sportellovens §147 antas ikke å gi grunnlag for formelig tilkjennelse av saksomkostninger fra den ene administrasjonsgren innen Staten til den annen.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalgs flertall, dommerne Holmboe og Gaarder uttalte:
«Det dreier seg her om en utbetaling av ordinære statsmidler, og det spørsmål som Justisdepartementet ønsker rettens avgjørelse av, er hvilken konto i statsregnskapet denne utbetaling skal posteres på. Dette er et spørsmål som hører under administrasjonens eksklusive avgjørelse, under kontroll av Riksrevisjon og Odelsting, og som faller utenfor domstolens kompetanse. Det er ikke noe holdepunkt for i denne henseende å stille saksomkostninger i noen annen stilling enn andre utbetalinger av statskassen om hvis postering det oppstår dissens innen administrasjonen.
Flertallet kan heller ikke se at det er noe praktisk behov for en annen løsning enn den som lagmannsretten er kommet til. Hva administrasjonen trenger for å kunne avgjøre posteringsspørsmålet, og derfor har rimelig krav på, er en uttalelse fra den dømmende rett om hvorledes den ville ha løst omkostningsspørsmålet hvis saken hadde vært ført mellom forskjellige parter. En slik uttalelse har lagmannsretten gitt i sine domsgrunner.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.»
Mindretallet, dommer Thrap, bemerket:
«Det er i nærværende sak ikke nødvendig å ta standpunkt til
Side:762
om en administrasjonsgren i Staten rent generelt har prosessuell adgang til å saksøke en annen. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er bare om en av Statens administrasjonsgrener som tapende part i et søksmål, hvor motparten har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, kan tilpliktes å godtgjøre utgiftene til sakførslen. Jeg kan ikke finne at sportellovens §147 eller andre bestemmelser i sportelloven er til hinder for en slik ordning. Den nye sportellov har sløyfet den tidligere bestemmelse om at det offentlige var fritatt for å betale gebyrer. Når Staten således må betale sportler for sine egne saker, antas den også i benefiserte saker å måtte refundere rettsgebyrene og den oppnevnte sakførers salær. Jeg kan ikke finne at det prosessuelt er noe til hinder for at refusjonsplikten blir fastslått av domstolene.
Da det fra Finansdepartementets side ikke er reist noen innvending med hensyn til beregningen av de omhandlede saksomkostninger antar jeg at den kjærende parts påstand for så vidt må bli å ta til følge.»
Kjæremålsutvalget fant enstemmig at saksomkostninger i anledning av kjæremålet ikke burde tilkjennes.