Rt-1953-86
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1954-01-30 |
| Publisert: | Rt-1953-86 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9 B/1953 |
| Parter: | Jakob Jaatun (overrettssakfører Olaf R. Bjerke - til prøve) mot Sven Nilsen Eide m.fl. (høyesterettsadvokat Edvard Årstad). |
| Forfatter: | Eckhoff, Qvigstad, Helgesen, Holmboe, Wold |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §368 |
Dommer Eckhoff: Ved søksmål reist i 1948 krevde Sven N. Eide, Sven G. Eide, Endre Eide, Georg Eide og Nils Njelsen Eide dom for at grunn brukt til båtplass, naust og opplag ved Eidesjøen i Sand var deres særeiendom. Motparten Jakob Jaatun erkjente at saksøkerne hadde vanlig naustrett på stedet, men hevdet at eiendomsretten til grunnen tilhørte ham.
Ryfylke herredsrett avsa dom i saken 27. april 1949. Domsslutningen lyder:
«Saksøkte Jakob Jåthun frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Side:87
Sven N. Eide m. fl. påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn herredsretten. Den fant at Jaatun ikke kunne ansees som eier av grunnen hvor naustene lå. Domsslutningen lyder:
«Jakob Jaatun kjennes ikke eiendomsberettiget til de naustgrunner ved Eidesjøen som tilligger Sven Nilsen Eide, Sven G. Eide, Endre Eide, Georg Eide og Nils Njelsen Eide som eiere av gr.nr. 24, h.h.v. br.nr. 1, 2, 15, 8 og 14 Eide i Sand. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
I forbindelse med domsslutningen nevner jeg at tvisten etter et fremlagt kart gjelder i alt ni nausttomter, og at Jaatun da saken ble reist, satt med to av tomtene. I forhold til Sven N. Eide m. fl. må det være på det rene at han på samme måte som motpartene også eier sine naustgrunner.
Jakob Jaatun har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Jaatun hevder kort gjengitt at når ikke særlige opplysninger om opprinnelsen foreligger, må domstolene gå ut fra at en nausthaver bare har bruksrett, jfr. høyesterettsdom i Rt-1909-65 flg. og senere dommer. Lagmannsretten har etter hans mening bygget på et utilstrekkelig bevis, når den har funnet at nausthaverne har eiendomsrett. Videre påsto Jaatun i ankeerklæringen for Høyesterett at lagmannsretten hadde gitt Nils Njelsen Eide dom for eiendomsrett til naustgrunn, skjønt han angivelig bare påsto rett til opplagsplass. Det er under saksforberedelsen videre hevdet at han heller ikke eier et bruk som har naustrett i det område saken gjelder. Under forhandlingen for Høyesterett har Jaatuns prosessfullmektig også reist innsigelse mot Endre Eide, så vidt jeg forstår med den begrunnelse at han ikke eier noe bruk under gården Eide.
Subsidiært hevder Jaatun - og dette er et nytt spørsmål som er brakt inn for Høyesterett - at nausthavernes mulige eiendomsrett iallfall må begrenses av en vei som går syd for naustene.
Påstanden for Høyesterett lyder:
«Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes.
Subsidiært: Den ankende part frifinnes for så vidt angår den del av arealet som ligger på oppsiden (sydsiden) av veien bak naustene.
I begge tilfelle: Ankemotpartene dømmes en for alle og alle for en til å betale den ankende part saksomkostninger for alle retter.»
Sven N. Eide m. fl. fastholder at de eier de nausttomter saken gjelder, og de bestrider at Nils Njelsen Eide og Endre Eide står i en særstilling i saken. Deres påstand lyder:
«Lagmannsrettens dom stadfestes, og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, skjøter, skylddelinger, arkivundersøkelser m.v., og det er holdt bevisopptak ved Ryfylke herredsrett hvor en rekke vitner har
Side:88
forklart seg. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for herredsretten og lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Det fremgår av skylddelingsforretningen av 1830, som er referert av lagmannsretten, at grenselinjen fra Pyntesteinen på den ene side til Jacobsens båtnaust på den annen er gått opp etter «ældre forlængst fastsatte Delemærker». Det er i beskrivelsen ikke gjort noen forskjell på denne del av grensen sett i forhold til de øvrige grenser for innmarken, hvor det utvilsomt gjaldt eiendomsgrenser, og gode grunner taler for at grensen også mot det gamle naustområde var et eiendomsskille.
At det her virkelig gjaldt oppgang av en linje mellom to tilstøtende eiendommer, finner jeg klart bekreftet av den senere utvikling. Jeg legger her, og jeg forstår at dette også er lagmannsrettens standpunkt, ikke synderlig vekt på beskrivelsen under utskiftningen i 1867. Det må være på det rene at det ved denne utskiftning ikke er gjort noen forandring i den gamle grenselinje mellom Jaatuns eiendom og naustplassen, men hverken linjen eller naustene er nevnt. Større vekt legger jeg på det forhold at 10 år senere - i 1877 - ble en av naustgrunnene, som fremstillet av lagmannsretten, skylddelt og behandlet som eiendom tilhørende vedkommende nausthaver, og på en skylddelingsforretning av 1916 hvor det gis en opplysning om hele naustområdet som ikke kan forstås på annen måte enn at det gjaldt eiendom tilhørende oppstitterne.
Til dette kommer endelig at det fra slutten av 1860-årene og slutten av 1890-årene har stått to våningshus på to av nausttomtene. Også dette forhold synes uforenelig med påstanden om at nausthaverne bare hadde en vanlig bruksrett over området.
Når det gjelder påstanden om at Nils Njelsen Eide og Endre Eide skal stå i en særstilling, finner jeg det godtgjort at Endre Eide, som har skjøte på en av nausttomtene, har en rettslig interesse i saken. Når det gjelder Nils Njelsen Eide, har hans materielle rett til vedkommende tomt vært omtvistet i saken, men jeg finner dog at han etter omstendighetene iallfall har en rettslig interesse i å få fastsatt at Jaatun ikke er eier av hele naustområdet.
Den subsidiære påstand om at grensen for naustområdet skal trekkes opp langs veien, er som allerede nevnt ny for Høyesterett. Den er fremsatt under forhandlingen for retten, dog uten at motpartene har protestert. Jeg finner under henvisning til tvistemålslovens §368 ikke å kunne ta påstanden opp til behandling, fordi Høyesterett savner materiale til å fastslå hvor grensen skal trekkes i marken.
Side:89
Etter min mening må den ankende part betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhold til Sven Nilsen Eide, Sven G. Eide, Endre Eide, Georg Eide og Nils Njelsen Eide som eiere av gr.nr. 24, h.h.v br.nr. 1, 2, 15, 8 og 14, Eide i Sand, kjennes Jakob Jaatun ikke eiendomsberettiget til de naustgrunner ved Eidesjøen som ikke tilligger hans egen eiendom gr.nr. 24 br. 11.
Saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
I saksomkostninger ved Høyesterett betaler Jakob Jaatun til Sven Nilsen Eide, Sven G. Eide, Endre Eide, Georg Eide og Nils Njelsen Eide 3000,00 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Qvigstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Holmboe og Wold: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Henrik Svensen og Helge Refsum og bygfogd Norvald Hagen):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Partene er enige om at naustretten i Eidesjøen er meget gammel og om at den inntil vegen til Sand ble bygget i 1910 var nødvendig for Eide-gårdenes forbindelse med omverdenen. Siden den tid har den vært mindre brukt. Opprinnelsen til retten kan ikke lenger konstateres. Partene er således enige om at den er eldre enn «utskiftningsforretningen» av 1830 og om at nausttomtene heller ikke ble utskilt ved denne.
Som alminnelig regel er det vel riktig å presumere - at naustrett på annenmanns eiendom - i mangel av opplysninger i motsatt retning - bare omfatter bruksrett til grunnen. Men det er neppe riktig å gi denne regel anvendelse på det foreliggende tilfelle. Jakob Jaatun kjøpte br.nr. 11 ved skjøte tgl. 6. juli 1923. Br.nr. 11 var blitt utskilt fra br.nr. 9 ved skylddelingsforretning 6. mai 1916. De nåværende br.nr. 9 og 11 var blitt utskilt ved den nevnte «utskiftningsforretning» 18. juni 1830. I denne forretning er den utskilte eiendoms grenser blitt nøyaktig avmerket og beskrevet. Grensen mot sjøen, som har interesse i denne forbindelse, er beskrevet således:
«- - - derfra (d.e. fra «en paa østre Side af Tjærebjærget ved Søestranden nedsat Steen») i Nordost langs Søestranden til en Steen ved Navn Pyntestenen. Derfra opad i Syd Sydost til en med x (kors) indhugget fast Steen i Kalhagebakken, derfra i Ost til et Eegetræ, ved hvis Rod en fast Steen med indhugget kors, derfra i Nord til en ved østre Hjørne af Naboen Gabriel Jacobsens Baadenøst ved Søestranden nedsatt Steen og endelig derfra i Nord langs Søestranden til Begyndelsespunktet,
Side:90
de 3 Stene under Klungtvedtbakken ved Stranden.» Etter denne grensebeskrivelse er det ganske klart at naustområdet falt utenfor den eiendom som i 1830 ble utskilt og overdratt til Peder Christian Tonning og hvorav Jaatuns eiendom, br.nr. 11, er utskilt i 1916. Om hovedbruket beholdt eiendomsretten til naustområdet, eller om det allerede tidligere hadde overdratt eiendomsretten til dette til nausteierne er det unødvendig å ta standpunkt til i denne forbindelse. Det må under enhver omstendighet være klart at Jakob Jaatun ikke kan utlede noen rett til nausttomtene av sin eiendomsrett til br.nr. 11.
Ved skjøte tgl. 19. mai 1862 ble Knud Knudsen eier av det i 1830 utskilte bruk. 12. september 1867 ble det holdt utskiftning over Eide, omfattende også Knud Knudsens bruk. Nausttomtene er ikke omhandlet i utskiftningen. Forklaringen på det må antas å være at de falt utenfor skiftefeltet. Hadde det vært meningen å utlegge eiendomsretten til naustgrunnen til Knud Knudsens bruk, ville det ha vært rimelig at det hadde vært sagt eller i det minste at nausteierens rett hadde vært nevnt.
29. mai 1877 ble det holdt skylddelingsforretning over en av naustgrunnene som Gabriel Svendsen Eide eieren av br.nr. 2 - solgte til Lars Larsen Eide den eldre og Lars Larsen Eide den yngre og som fikk br:nr. 3 og 4 - ikke 15 som herredsretten har gått ut fra. (Br.nr. 3 og 4 er senere blitt slått sammen til br.nr. 3 og er ervervet av Jakob Jaatun.) Ved denne forretning møtte Knud Knudsen (Eide) som nabo uten å gjøre noen innsigelse mot forretningens fremme eller å nevne noe om at han skulle være eier av grunnen.
I 1916 var H. Nilsen blitt eier av den i 1830 utskilte eiendom. Ved skylddelingsforretning 6. mai 1916 lot han eiendommen dele og overdro br.nr. 11, Jakob Jaatuns nåværende eiendom, til Ryfylke Teglverk, Nilsen var tilstede ved forretningen og likeledes naboene John Eide, Sven G. Eide. Sven N. Eide og J. Marvik. I forretningen heter det bl.a.: «Ved sjøen på denne innmark er endel hus med tomter som angives at eies av en del av de andre opsiddere på gården.» Det er liten grunn til å tro at det hermed ikke også skulle siktes til naustene. «Angives» må i denne sammenheng antas å bety det samme som «opplyses». Hadde opplysningen (eller «angivelsen») ikke vært riktig og uttrykk for den alminnelige oppfatning av eiendomsforholdene, ville det ha vært naturlig om eieren Nilsen hadde protestert og overfor de møtende naboer gjort gjeldende sin eiendomsrett.
Vitneforklaringene, som man finner det unødvendig å gjennomgå i detalj, går i det store og det hele ut på at nausteierne «brukte det som de åtte det» og på at oppfatningen blant dem var at de hadde eiendomsrett til grunnen. Den nå avdøde eier av br.nr. 6, Lars Ropeid som var en meget benyttet mann i kommunen - han var bl.a. med som skylddelingsmann ved skylddeling 21. desember 1942 hvorved sjø- og nausttomten tilliggende br.nr. 8 ble utskilt - ga stadig uttrykk for at han eiet sin sjø- og nausttomt med full eiendomsrett. Lagmannsretten bygger imidlertid ikke i vesentlig grad på vitneforklaringene. Selv om naustelerne bare hadde bruksrett til tomtene måtte bruken etter sin art og sitt formål ha et omfang som i praksis ikke i vesentlig grad fortonet seg som annet enn full eiendomsrett. - - -