Rt-1953-957
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1953-08-22 |
| Publisert: | Rt-1953-957 |
| Stikkord: | Foreldremyndighet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 101/1953 |
| Parter: | Fru A (tidligere fru B) (høyesterettsadvokat Andreas Støylen) mot herr B (høyesterettsadvokat Odd V.B. Bugge). |
| Forfatter: | Eckhoff, Schei, Dæhli, Heiberg, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §48 |
Dommer Eckhoff: Ved dom avsagt av Oslo byrett 12. desember 1951 ble ektefellene fru B og B etter krav fra hustruen skilt i medhold av ekteskapslovens §48.
I den følgende dom avsagt 22. februar 1952 tok retten standpunkt til spørsmålene om barnefordeling og bidrag. Retten tilkjente hustruen foreldremyndigheten over fellesbarna C født xx.xx.1942, D født xx.xx.1944 og E født xx.xx.1948.
B påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 5. september 1952. Ved dommen ble mannen tilkjent foreldremyndigheten over barna. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen ble avsagt under dissens, da en dommer fant at barna burde følge hustruen.
Fru B eller nå fru A har påanket dommen til Høyesterett. Jeg nevner i denne forbindelse at fru A etter lagmannsrettsdommen i den tro at dommen umiddelbart var rettskraftig, overlot barna til faren som gjorde krav på dem. Da hun ble klar over feiltagelsen, krevde hun at barna skulle bo hos henne her i landet inntil Høyesterett hadde avgjort anken. Ved kjennelse av 18. november 1952 fant retten at begjæringen ikke kunne tas til følge. Da B selv like etter lagmannsrettens dom i stillings medfør atter måtte forlate landet, ble omsorgen for barna overlatt hans søster i ....sund, hvor de fremdeles er.
Fru A har for Høyesterett lagt ned følgende påstand:
«I. Prinsipalt:
1. Fru A tilkjennes foreldreomsorgen for sine tre barn, C født xx.xx.1942, D født xx.xx.1944 og E født xx.xx.1948.
Subsidiært: Fru A skal ha rett til å få sine tre barn, C, D og E på besøk.
2. Underholdningsbidrag til barna regnet fra 1. juli 1953 fastsettes av retten.
II. Subsidiært: Eidsivating lagmannsretts dom av 5. september 1952 oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen og henvises til ny behandling.»
B har fastholdt sitt krav på barna, og hans påstand lyder: «Prinsipalt:
1. B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1942, D født xx.xx.1944 og E født xx.xx.1948.
Side:958
Subsidiært: B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C og D, fru A tilkjennes foreldremyndigheten over E.
Atter subsidiært: Bidraget ned settes.
2. B tilkjennes i begge tilfelle saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»
Det vil sees at fru A under punkt II i påstanden subsidiært har krevet lagmannsrettens dom opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen, og saken hjemvist til ny behandling ved lagmannsretten. Bakgrunnen for dette krav er at lagmannsretten etter den ankende parts mening uriktig har tatt hensyn til opplysninger i et brev av 9. juni 1952 fra N. N. til B. Da N. N. har avgitt forklaring om sitt kjennskap til saken under et bevisopptak ved ambassaden i Washington D. C., og Høyesterett for øvrig har tilstrekkelige opplysninger, vil saken bli avgjort av Høyesterett.
Til bruk for retten er det foruten bevisopptaket ved ambassaden i USA opptatt forklaringer ved generalkonsulatet i Bombay, ved Oslo byrett og ved Dalane herredsrett. I disse rettsmøter har parter og vitner avgitt forklaring. Det er dessuten fremlagt en rekke erklæringer, de fleste av dem gjelder fru A's nye ektefelle, en forretningsmann A, .... USA. Det foreligger derfor for Høyesterett langt flere opplysninger om herr A's personlige og økonomiske forhold enn dem som forelå for lagmannsretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Partene har for Høyesterett detaljert behandlet den ene ektefelles besværinger over den annen ektefelle i forholdet til barna. Fra B's side er det hevdet at hustruen istedenfor å ta seg av barna reiste til USA, at hun ikke førte nødvendig kontroll med at de hadde tilstrekkelige klær m.v., og at hun i det hele i Virkeligheten har vist liten interesse for barna, også i det året hun etter byrettsdommen hadde omsorgen for dem. Fra fru A's side er det påstått at B skal ha vært unødig streng mot guttene og at han har vært opptatt med arbeid og representasjon i den grad at familien er blitt skadelidende ved det. De vesentligste av disse ting er referert i lagmannsrettens dom, men jeg finner det ikke påkrevd å gå nærmere inn på de enkelte omstendigheter. Etter mitt syn er det ikke fremlagt opplysninger i saken som gir grunn til å tvile på foreldrenes vilje eller evne til å gi barna gode kår, og jeg antar derfor at begge foreldrene hver for seg vil være skikket til å vareta barnas tarv. Men det gjelder her mindre barn, og jeg finner det da riktig at de i overensstemmelse med lovens regel bør følge moren.
Fra B's side er det anført at barna dog bør bli hos ham på grunn av morens ekteskap med A. Det foreligger som allerede nevnt for Høyesterett inngående opplysninger om A, opplysninger som på vesentlige punkter korrigerer det grunnlag som lagmannsretten har bygd på. Etter uttalelser fra forskjellige personer som har stått ham nær og kjenner ham, kan jeg ikke
Side:959
se at det er grunn til å tvile på at hustruen i ham, når det gjelder barna, vil få hjelp og støtte. Etter min mening vil det nye ekteskap ikke forringe fru A's evne til å ta seg av barna.
Det er for Høyesterett på det rene at fru A, om hun får rett til barna, vil ta dem med til USA hvor familien vil slå seg ned. Jeg kan ikke se at domstolene ut fra barnas tarv kan motsette seg at de i det foreliggende tilfelle følger moren til det nye hjem. Det er klart at med denne løsning vil B's mulighet for å følge barnas utvikling og hans adgang til samvær med dem hindres, kanskje avskjæres, men ordningen kan så vidt jeg ser ikke bli noen annen. Den annen løsning at B beholder barna, vil etter mitt syn virke mer urettferdig. I denne sammenheng nevner jeg at det på fru A's vegne i retten er gitt tilsagn om at hun vil la barna være sammen med sin far og bo hos ham i den utstrekning det er mulig når de måtte være på besøk i Norge eller B på besøk i USA. For videre i noen grad å avbøte virkningen av at familien tar opphold i et fremmed land, har fru A gitt B en skriftlig erklæring om at norske myndigheter etter norsk lov også i fremtiden skal avgjøre mulige tvister om foreldreomsorgen, besøksretten og bidraget.
Det er fra B's side subsidiært påstått at guttene bør han ha omsorgen for, mens datteren bør følge moren. Jeg finner heller ikke å kunne ta denne påstand til følge, fordi jeg antar at det må virke uheldig på barna som nå lever sammen om de blir skilt.
Bidraget fra B's side er av byretten satt til kr. 1200,00 pr. måned samlet på de tre barn. Jeg finner ikke grunn til med de inntektsforhold B for tiden har å forandre byrettens fastsettelse av bidraget.
Saksomkostningene bør oppheves.
Jeg stemmer for denne dom:
Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over barna C, født xx.xx.1942, D, født xx.xx.1944 og E født xx.xx.1948.
B dømmes til å betale underholdningsbidrag til barna med tilsammen kr. 1200,00 - tolv hundre kroner - pr. måned fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dæhli, Heiberg og Thrap: Likeså.