Rt-1954-1156

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-09-17
Publisert:	Rt-1954-1156
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 105 B nr. 1
Parter:	A (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Trygve Lange-Nielsen - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Berger, Bendiksby, Nygaard, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tvistemålsloven (1915), Restitusjonsloven (1946) §3, Samferdselsloven (1947) §7, Samferdselsloven (1947)

Dommer Eckhoff: Olaf Skarnes søkte i 1946 politimesteren i Oslo om bevilling til å drive ervervsmessig personbefordring med drosje.

Side:1157

Skarnes viste i sin søknad bl.a. til at han hadde fått drosjebevilling i Oslo 30. januar 1942, og at han senere under krigen også hadde kjørt i medhold av bevillingen.

Han fikk avslag på søknaden først av politiet, senere av Samferdselsnemnda i Oslo og til slutt av Samferdselsdepartementet.

Skarnes gikk deretter til sak ved Oslo byrett. Han hevdet at avslaget var rettsstridig og vilkårlig og påsto beslutningene kjent ugyldige og seg tilkjent erstatning for det tap han hadde lidd ved etter februar 1948 ikke å kunne drive som drosjeeier.

Oslo byrett avsa dom i saken 13. mai 1953. Ved dommen ble Samferdselsdepartementet frifunnet, men saksomkostningene ble opphevet.

Skarnes har påanket dommen, og har fått tillatelse til å få anken prøvet direkte for Høyesterett. Under saksforberedelsen ble det videre bestemt å forene denne sak og sak nr. 11/1954, Samferdselsdepartementet mot Ole Gerhard Svindal, til felles behandling for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor Skarnes og flere vitner har forklart seg. Det er dessuten fremlagt opplysninger om bevillingspraksis før krigen og en rekke dommer ved herreds- og byretter etter krigen i bevillingssaker. Det er også redegjort for bevillingspraksis i Sverige. Jeg vil senere nevne det bevisstoff som jeg finner er av særlig betydning.

Skarnes' påstand for Høyesterett lyder:

«1. Samferdselsnemndas beslutninger av 18. mai 1948 og 30. juni 1948 og Samferdselsdepartementets beslutning av 5. oktober 1948 om ikke å gjenutstede drosjebevilling i Oslo til Olaf Skarnes, kjennes ugyldig.

2. Samferdselsnemndas unnlatelse av å beslutte drosjebevilling utstedt til Olaf Skarnes 6. juli 1953, kjennes ugyldig.

3. Staten v/Det Kgl. Samferdselsdepartement dømmes til å betale til Olaf Skarnes erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50 000,00 med renter fra dommens dato samt sakens omkostninger for begge retter.»

Samferdselsdepartementets påstand er:

«Byrettens dom stadfestes. Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Før jeg går nærmere inn på saken, finner jeg det påkrevet å redegjøre for hva de enkelte beslutninger fra offentlig side går ut på:

Når Skarnes fikk avslag på sin søknad i Samferdselsnemda 18. mai og 30. juni 1948, ble dette begrunnet med at de som hadde søkt og fått bevilling under krigen, måtte betegnes som «parolebrytere». Nemnda så derfor ikke alene bort fra bevillingen, men ga dem et fradrag i yrkesansiennitet pr. 9. april 1940 svarende til den tid de hadde kjørt i henhold til bevillinger gitt under okkupasjonen.

Side:1158

Departementet kom 5. oktober 1948 til samme resultat som nemnda, men vurderingen er noe forskjellig. Så vidt jeg kan se, foreligger det ingen utførlig begrunnelse for avgjørelsen, men av nemndas brev til Skarnes av 10. november 1948, av utskrift fra ankeforberedelsen og av prosedyren fremgår følgende: 1. Skarnes' yrkesansiennitet er som de øvrige søkeres beregnet til 9. april 1940. Noe fradrag for den tid han kjørte under krigen som bestemt av Samferdselsnemnda ble ikke foretatt. 2. Man har opprettholdt politiets og nemndas standpunkt, som gikk ut på at krigsbevillingene ikke skulle gi Skarnes og de øvrige bevillingshavere, visstnok 18 i alt, noen fordel fremfor sjåførene. Skarnes ble med andre ord ikke likestilt med bevillingshavere før krigen, og det ble hverken gitt ham eller de øvrige noe tillegg i ansiennitet etter 9. april 1940. 3. Skarnes' ansiennitet ble beregnet fra 1934 til 9. april 1940. Det vesentligste i denne forbindelse er at nemnda og departementet ved beregningen av ansienniteten ikke tok hensyn til at Skarnes hadde kjørt som drosjesjåfør fra 1913 til 1928 i Oslo, fordi han i tiden fra våren 1928 til 1933 hadde tatt opphold i U.S.A. Skarnes hadde før avreisen levert inn sin kjøreseddel, og tok ut ny tillatelse hos politiet våren 1934.

Jeg ser det slik at, når det etter anke fra Skarnes' side over nemndas avgjørelser foreligger et vedtak fra departementet, kan alene departementets avgjørelse ha betydning. I det følgende behandler jeg derfor bare departementets avgjørelse.

I forbindelse med Samferdselsnemndas avgjørelse, og da det også har betydning for de rettsspørsmål som den ankende part har berørt under prosedyren, nevner jeg om den bevilling Skarnes fikk i 1942 at det ikke er påstått at den er oppnådd ved noe politisk trykk, N.S.-medlemskap eller lignende. Jeg kan heller ikke finne bevist at det på det tidspunkt hadde dannet seg noen parole om at ingen sjåfør måtte søke drosjebevilling, eller at det var subjektivt klanderverdig av Skarnes å søke den. Bevillingen er gitt av rette myndighet i en tid hvor politiet mente seg beføyet til i særlige tilfelle å tillate overføring av drosjebevilling, når den nye bevillingshaver i en årrekke hadde hatt sitt hovederverv i drosjenæringen.

Jeg går deretter over til det første spørsmål i saken: om det kan sies å være rettsstridig eller vilkårlig, når departementet som nevnt under pkt. 2 foran- har sett bort fra bevillingen av 1942 og kjøringen under krigen i henhold til den. Begrunnelsen for at avgjørelsen skal være rettsstridig er at Skarnes mener at den strider mot departementets egne retningslinjer for behandling av søknader om bevilling for ervervsmessig transport med motorvogn uten rute. Det avsnitt det her siktes til, er punkt 5 i de siste retningslinjer av 22. november 1947. Bestemmelsen lyder slik: «Såfremt det fastsatte antall bevillinger ikke blir dekket av utøvere som vil få bevilling etter foranstående punkter, kan utøvere som begynte under

Side:1159

krigen få bevilling når de ikke uberettiget har begynt virksomheten til fortrengsel for eldre, veltjente leiesjåfører.»

Jeg er enig med byretten i at departementets avgjørelse ikke kan støttes på denne bestemmelse. Punkt 5 synes å forutsette at det kan tas hensyn til bevillinger gitt under krigen, når vedkommende «ikke uberettiget har begynt virksomheten til fortrengsel for eldre, veltjente leiesjåfører». Det forutsettes med andre ord etter min oppfatning en individuell prøvelse av krigsbevillingene, hvor noen kan tenkes godtatt og andre forkastet. Men noen slik prøvelse har åpenbart ikke funnet sted for Oslos vedkommende. Alle er forkastet, uansett om deres bevilling er gitt i 1941, 1942 eller 1943. Denne løsning lar seg etter mitt syn ikke godt forene med rundskrivets bestemmelser.

Men dette kan ikke være avgjørende for saken, for jeg vil også måtte erklære meg enig med byretten i at departementet var berettiget til å foreta en omvurdering av retningslinjene. Jeg nevner i denne sammenheng at samferdselsloven av 11. juli 1947 §7 første ledd, ikke har annen bestemmelse enn at adgangen til å drive drosjekjøring er avhengig av bevilling fra Samferdselsnemnda, og videre at nemndas avgjørelse etter §1, punkt 7, kan ankes inn for departementet. Fra lovgivningens side er det således ikke gitt noen direktiver for skjønnet, og departementet må følgelig stå fritt med den selvfølgelige begrensning at det ikke treffes avgjørelser i strid med alminnelige rettferds- eller likhetsprinsipper. Bestemmelsene i rundskrivet kan- derfor alene sees som veiledende bestemmelser for nemndene. Om disse rettsspørsmål i sin alminnelighet viser jeg til Castbergs Innledning til Forvaltningsretten 57.

For øvrig kan jeg ikke se at det er grunnlag for påstanden om at skjønnet er rettsstridig eller vilkårlig. Stortingets vei- og jernbanekomite hadde under arbeidet med samferdselsloven av 1947 gitt uttrykk for at når ansiennitetslistene skulle settes opp, burde forholdene før 9. april 1940 legges til grunn og krigsbevillingene settes ut av betraktning. Rundskrivet fra høsten samme år, som gjaldt for hele landet, gjennomførte som tidligere nevnt ikke prinsippet fullt ut, men i praksis gjennomførte departementet regelen for Oslos vedkommende uten unntak. Jeg finner det klart at denne praksis hverken kan sies å være rettsstridig eller vilkårlig. Departementet har her lagt vekt på at mange sjåfører i Oslo uforskyldt var kommet ut av sitt yrke under krigen, og har ment at det ville være uriktig og urimelig å gi dem som da hadde oppnådd bevilling noe fortrin. Dette hensyn til utviklingen under krigen er et forhold som det må være departementets sak å vurdere virkningen av, når normale forhold igjen er etablert. At bevillingen i seg selv ikke ble gitt gyldighet utover krigstiden, er for øvrig i beste overensstemmelse med prinsippet i restitusjonsanordningene av 29. juli 1941 §4, 17. august 1945 §3 og loven av 15. november 1946 §3.

Side:1160

I forbindelse med byrettens uttalelser om bevillingspraksis i Oslo før krigen bemerker jeg at det for Høyesterett er fremlagt opplysninger som gir et noe annet bilde av praksis, men da jeg som byretten ikke tillegger spørsmålet betydning for avgjørelsen, finner jeg det upåkrevet nærmere å redegjøre for dette nye bevisstoff,

Det neste tvistepunkt er nevnt under punkt 3 tidligere, og det gjelder at Skarnes' ansiennitet ikke er beregnet lenger tilbake enn til 1934. Den ankende part mener at det er en vilkårlighet, når man har tillagt avbruddet fra 1928 til 1934 den virkning at ansienniteten for tiden 1913 til 1928 er tapt. Jeg finner heller ikke at anken på dette punkt kan føre frem,, og er også her enig i byrettens resultat. Det må være de administrative myndigheters sak å bestemme om opparbeidet ansiennitet avbrytes når yrket for en tid forlates, videre å fastsette hvilke grunner for fraværet bør godtas som ansiennitetsavbrytende, og hvilken varighet fraværet i tilfelle må ha.

Det tredje og siste tvistepunkt er ikke prøvet av byretten. Det gjelder Skarnes' krav på erstatning på det grunnlag at hans anke ikke ble tatt under behandling 1. juli 1953, da en rekke andre anker, som kom inn samtidig med Skarnes', ble avgjort. Jeg viser til påstanden punkt 3 sammenholdt med punkt 2. Skarnes mener at han, om anken var behandlet, ville ha fått drosjebevilling, og krever erstatning for tiden frem til 29. november 1954, da han endelig fikk sin bevilling. Departementet har avvist kravet med den begrunnelse at Skarnes ikke kan godtgjøre at han allerede i juli 1953 ville ha fått den.

For Høyesterett er det opplyst at Skarnes sommeren 1951 søkte om å komme i betraktning, da det ble kunngjort at det var 50 ledige bevillinger som skulle utdeles. Samferdselsnemnda behandlet søknadene 10. januar 1952, men Skarnes fikk avslag, fordi hans ansiennitet regnet fra 8. mars 1934 ikke var tilstrekkelig i konkurranse med de øvrige søkere, Skarnes og en rekke andre sjåfører anket, og ankebehandlingen i departementet fant som nevnt sted 1. juli 1953. Av en eller annen grunn ble Skarnes' anke ikke behandlet sammen med de øvrige 19 anker, og hvor 9 anker ble godtatt og 10 forkastet. I dette møte lempet departementet noe på det 2 års fravær fra yrket som tidligere var fastsatt som tilstrekkelig til å avbryte ansienniteten, og man tok nå «hensyn til lengden av avbruddet sammenholdt med lengden av tidsrommet for den opparbeidede ansiennitet. Vippepunktet lå stort sett hvor den opparbeidede ansiennitet var av samme lengde som avbruddstiden,» etter hva sekretæren i møtet har forklart under bevisopptaket. Jeg forstår dette slik at var Skarnes' anke behandlet, kunne han i tillegg til ansienniteten regnet fra 1934 ha fått godskrevet atskillige år fra tiden før 1928. Om Skarnes på dette tidspunkt virkelig hadde fått bevilling, er det ikke mulig å si, men jeg nevner at en sjåfør, Nils Johan Person, fikk avslag 1. juli, men

Side:1161

allerede 6. juli 1953 dog ble meddelt tillatelse. Persons ansiennitet var opprinnelig også regnet fra 1934. Han hadde kjørt som drosjesjåfør fra våren 1924 til høsten 1929, og deretter overtatt en annen stilling fra 1929 til våren 1934. Hans ansiennitetstillegg vil så vidt jeg ser bli vesentlig mindre enn Skarnes'.

I mangel av opplysninger fra departementets side for hva grunnen kunne være til at Skarnes' anke ikke ble tatt under behandling i juli 1953, må jeg gå ut fra at den ved en feil ikke ble behandlet. Og videre finner jeg at Skarnes etter omstendighetene har ført et antagelig bevis for at han ville ha fått bevilling enten 1. juli eller 6. juli, da Person fikk sin. Under disse forhold mener jeg at det foreligger et ansvarsgrunnlag i saken. Erstatningen for denne tid, nærmere 1 1/2 år, finner jeg samlet å kunne sette til 7500 kroner med tillegg av 4 % rente årlig fra Høyesteretts dom. Men for øvrig blir Samferdselsdepartementet å frifinne.

En rekke bevillingssaker har vært løst på forskjellig måte i herreds- og byretter. Det var derfor nødvendig å få en løsning ved Høyesteretts dom. Under disse forhold finner jeg ikke at Staten bør tilkjennes saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. På den annen side mener jeg at Skarnes etter avgjørelsen av erstatningsspørsmålet bør få delvise omkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, og §174 annet ledd, 1. punktum.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Olaf Skarnes 7500 - sju tusen fem hundre - kroner med 4 - fire - prosent i årlig rente fra i dag til betaling skjer, samt 800 - åtte hundre - kroner i saksomkostninger for Høyesterett.

For øvrig frifinnes Staten.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg har funnet saken tvilsom, fordi Skarnes ved den måte hvorpå bevillingsutstedelse er praktisert, er kommet i en ufortjent uheldig stilling. Dette gjelder bedømmelsen av det forhold at han fikk bevilling under krigen og kjørte da, hvilket er satt helt ut av betraktning. En regel om at man skal se helt bort fra forholdene etter 9. april 1940 er neppe tenkt gjennomført konsekvent, og må vel avpasses etter forholdene. Men jeg mener at det i så henseende må utvises særlig forsiktighet i Oslo, hvor det ikke tidligere var praktisert noen regel om bevillingsutstedelse etter ansiennitet. Og myndighetenes syn på bevillinger gitt under krigen har dertil vært

Side:1162

vaklende. Med hensyn til spørsmålet om beregningen av ansienniteten ved avbrudd, er man etter atskillig vakling kommet frem til en regel som ville ha satt Skarnes i en vesentlig bedre stilling, dersom den var anvendt på ham tidligere.

Selv om Skarnes således er kommet i en særlig uheldig stilling, er jeg dog blitt stående ved at det ikke her dreier seg om en sådan avvikelse fra alminnelige rettferdighets- og likhetsprinsipper at avgjørelsen kan tilsidesettes av domstolene, og jeg slutter meg derfor til førstvoterende, hvis begrunnelse jeg for øvrig i det vesentlige tiltrer.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Jeg vil alene bemerke at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om departementets avgjørelse er i strid med punkt 5 i retningslinjene av 22. november 1947.

Dommer Nygaard: Som dommer Bendiksby.

Dommer Soelseth: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Saksøkeren, som er født xx.xx.1886, drev som drosjesjåfør i Oslo fra 1913 til 1928, han var da også delvis medeier i et par drosjer. I 1928 reiste han til Amerika og ble der inntil 1933. I mellomtiden hadde han levert fra seg sin kjøreseddel. Fra 8. mars 1934 gjenopptok han sitt yrke som drosjesjåfør, og da han i 1942 kjøpte sin arbeidsgivers drosje fikk han drosjebevilling i Oslo.

Den 11. oktober 1946 meddelte Politikammerets trafikkavdeling ham at hans drosjebevilling var besluttet inndratt og at beslutningen kunne innankes for Samferdselsdepartementet innen 14 dager. Han påanket avgjørelsen og bevillingsspørsmålet har senere gjentatte ganger vært behandlet i Samferdselsnemnda og departementet, hvor gjenutstedelse av bevilling har vært nektet. Også senere da det var spørsmål om å utvide antallet av drosjebevillinger i Oslo ble hans søknad om bevilling avslått av Samferdselsnemnda den 10. januar 1952. Hans anke over denne avgjørelse er ennå ikke avgjort av departementet.

Saksøkeren kjørte sin gamle drosje på midlertidig tillatelse inntil februar 1948, men måtte da innlevere bilens skilter.

Det er for øvrig på det rene at departementets bevillingsnekting er grunngitt med at saksøkeren bare har ansiennitet som drosjesjåfør fra 1934 og at han følgelig må stå tilbake for drosjesjåfører med bedre ansiennitet. Hittil er bevilling bare gitt til sjåfører som har ansiennitet fra 1. juli 1928. Den bevilling han fikk i 1942 har man ikke villet tillegge noen betydning. - - -

Retten bemerker:

Det prinsipp som departementet har lagt til grunn ved avgjørelsen av saksøkerens søknad og hvoretter man skulle se bort fra forholdene under krigen og de bevillinger som da er gitt, er i seg selv ikke noe åpenbart urimelig prinsipp, selv om det kan virke noe hårdt overfor en

Side:1163

mann som har oppnådd sin bevilling på helt saklig grunning. Forholdene under krigen var ekstraordinære - spesielt i drosjeyrket. Mange, måtte midlertidig forlate yrket og konkurransen om eventuelle ledige bevillinger ble mindre. De som ble igjen hadde en fordel fremfor de andre og dette kunne kanskje i det enkelte tilfelle føre til at de oppnådde en bevilling som de ellers ikke ville ha fått. Selv om saksøkeren også under full konkurranse ville fått sin bevilling, så ville neppe noen kunne kritisere departementet fordi det ved sin bevillingsutstedelse hadde valgt å legge forholdene pr. 9. april 1940 til grunn, slik at de ledige bevillinger ble tildelt de sjåfører som hadde den beste ansiennitet. Imidlertid synes departementet i sine «retningslinjer» å ha gitt uttrykk for et noe annet prinsipp, og det er dette forhold som kan gjøre berettigelsen av departementets avgjørelse i denne sak noe tvilsom.

Det må innrømmes saksøkeren at den avgjørelse departementet har truffet ikke synes å være i samsvar med de retningslinjer som dette selv har trukket opp i sine forskjellige rundskriv til samferdselsmyndighetene. I punkt 3-5 i disse retningslinjer behandler departementet spørsmålet om hvem som skal komme i betraktning. Etter at man i pkt. 3 og 4 har fastslått at yrkesutøverne pr. 9. april 1940 på visse vilkår skulle være fortrinsberettiget, behandler man i pkt. 5 de som fikk hevilling under krigen. Her heter det: «Såfremt de fastsatte antall bevillinger ikke blir dekket av utøvere som vil få bevilling etter foranstående punkter, kan utøvere som begynte under krigen få bevilling når de ikke uberettiget har begynt virksomheten til fortrengsel for eldre, veltjente leiesjåfører.»

Denne bestemmelse kan vanskelig leses på annen måte enn at de som hadde fått bevilling under krigen, i den utstrekning bevillingenes antall tillot det skulle få lov til å beholde sin bevilling for så vidt denne var oppnådd på regulær måte og ikke til fortrengsel for andre som etter de inntil da gjeldende regler ville vært fortrinsberettiget.

For Oslos vedkommende var så vidt man har kunnet bringe i erfaring forholdet det at myndighetene hadde til disposisjon et tilstrekkelig antall bevillinger, som dekket både de gamle bevillingshaveres behov og de under krigen utstedte bevillinger. Bevillingshaverne fra krigen skulle da ha fått beholde sin bevilling for så vidt de ikke uberettiget hadde begynt virksomheten til fortrengsel for eldre veltjente leiesjåfører. Hadde departementet ment at ansienniteten pr. 9. april 1940 skulle vært avgjørende måtte pkt. 5 ha vært redigert på en helt annen måte.

Det er ikke bestridt at saksøkeren i 1942 fikk sin bevilling på en måte som inntil da hadde vært regulær. Før krigen var forholdet at de drosjesjåfører som kunne få kjøpt eller overtatt en gammel bevilling fikk ustedt bevilling på sitt navn, når de hadde tilstrekkelig erfaring i yrket og uten hensyn til om det var andre sjåfører som hadde lengre yrkesansiennitet. Også da berodde det ofte på tilfeldigheter hvem som oppnådde bevilling. Saksøkeren fikk sin bevilling fordi hans prinsipal sluttet i yrket og overdro ham sin drosje. Hadde denne begivenhet funnet sted før 9. april 1940 ville neppe noen ha hatt noe å innvende mot fremgangsmåten. Det er da heller ikke påstått at noe kan bebreides saksøkeren i anledning bevillingsnektingen - han har ikke «uberettiget

Side:1164

begynt virksomheten til fortrengsel for eldre veltjente leiesjåfører. Det må således antas at saksøkeren etter ordlyden i de retningslinjer departementet selv har trukket opp skulle være berettiget til bevilling.

Spørsmålet blir derfor om departementet under behandlingen av bevillingssaken var berettiget til å se bort fra de retningslinjer det selv hadde trukket opp og i stedet legge til grunn et annet prinsipp, som det fant mer rettferdig.

Retningslinjene er ikke rettsregler i vanlig forstand slik at departementet og samferdselsmyndighetene strengt plikter å følge disse. De kan vanskelig oppfattes som annet enn en rettesnor for myndighetene under deres behandling av bevillingssakene. Blir retningslinjene ikke fulgt, så blir ikke avgjørelsen av den grunn ugyldig. De stifter ikke noen umiddelbar rett for de enkelte søkere og departementet må bl.a. være berettiget til også å legge vekt på andre forhold som ikke uttrykkelig er omtalt i retningslinjene. Det må også antas at departementet etter nærmere overveielse må kunne innta et annet standpunkt enn det man har gitt uttrykk for i retningslinjene, såfremt det finner at disse fører til et uheldig resultat eller at man har oversett visse forhold. Avgjørelsen blir ikke vilkårlig bare fordi departementet har kommet til en annen vurdering - for så vidt denne gjennomføres konsekvent og uten hensyn til den enkelte søkers person.

Om bevilling skal meddeles eller ikke er gjenstand for et administrativt skjønn som kun i begrenset utstrekning kan prøves av domstolene. Om man ved bevillingsutstedelsen skal legge vekt på ansiennitet i yrket eller på den mer tilfeldige omstendighet at vedkommende fikk bevilling under krigen er en typisk skjønnsmessig avgjørelse av den art som ikke kan prøves av domstolene.

Retten finner således ikke å kunne underkjenne departementets avgjørelse fordi denne er i strid med de opptrukne retningslinjer - og det følger av det som tidligere er anført at avgjørelsen heller ikke kan ansees stridende mot alminnelige rettsprinsipper.

Det kan heller ikke ansees som åpenbart urimelig at departementet ved beregningen av saksøkerens ansiennitet har sett bort fra hans tidligere yrkesutøvelse som har vært avbrutt mer enn 5 år, selv om retten nok for sitt vedkommende ville funnet det rimelig at man ved den konkrete vurdering også hadde tatt noe hensyn til denne hans tidligere virksomhet. - Saksøkeren som nå er 67 år, har faktisk vært beskjeftiget i drosjeyrket det meste av sitt liv. Tar man i betraktning hans tidligere virksomhet, at han har fått sin bevilling på legal måte under krigen og at departementet har gitt sine retningslinjer en uheldig form, så hadde det ikke vært urimelig om saksøkeren hadde fått sin bevilling. Avgjørelsen ville hatt et konkret grunnlag, etter alt å dømme vært uten betenkelige konsekvenser og neppe ha gitt grunn for berettiget kritikk. - - -

Side:1165