Rt-1954-1182
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-12-18 |
| Publisert: | Rt-1954-1182 |
| Stikkord: | Håndverksloven av 25 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 107 B |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Ivar Lynum). |
| Forfatter: | Helgesen, Heiberg, Bendiksby, Eckhoff, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Håndverksloven (1913) §13, §2, Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913) |
Dommer Helgesen: Politimesteren i Trondheim og Strinda utferdiget den 16. mars 1954 forelegg mot A og B for forseelse mot straffelovens §332 første ledd, jfr. håndverksloven av 25. juli 1913 §2 første ledd. Straffen ble i forelegget satt til en bot stor kr. 500,00, subsidiært fengsel i 21 dager for hver. Grunnlaget for forelegget var at de tiltalte i 1953 og 1954 uten å ha løst håndverksbrev i kobber- og blikkenslagerfaget i fellesskap har drevet håndverksnæring i dette fag i Trondheim «fra felles verksted i Ilsvikveien 30, hvor de har benyttet maskiner som er felles eiendom og leiet faglært hjelp av D som har utført arbeid for begge».
De tiltalte vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Trondheim byrett til behandling og pådømmelse. Ved byrettens dom av 18. juni 1954 ble de tiltalte frifunnet og tilkjent kr. 150,00 hos det offentlige i erstatning for utgifter til saksomkostninger. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann fant at det «her foreligger et økonomisk fellesskap med hensyn til maskinene som de tiltalte har benyttet under sine arbeider og med hensyn til innkjøp av materialer og felles arbeidshjelp som må antas å være i strid med håndverkslovens forbud for frihåndverkere om å arbeide i fellesskap». Rettens formann antok videre at de tiltalte hadde benyttet hjelp «utover hva der kan antas tillatt for frihåndverkere etter håndverksloven». Han fant at D, som arbeidet som håndlanger,
Side:1183
«ved å lage takrennekroker, overband og knekke kapsler til ventiler» hadde foretatt en bearbeidelse og tilpasning av blikkenslagermaterialet som krever fagkunnskap, jfr. håndverkslovens §13 første ledd, 2. punktum.
Politimesteren i Trondheim og Strinda bar anket over frifinnelsen av de tiltalte. Det heter i ankeerklæringen:
«Det antas bare over lovanvendelsen, idet det antas at rettens flertall har tatt feil når det har funnet at det i dommen beskrevne fellesskap med hensyn til maskiner, innkjøp av materialer og felles arbeidshjelp, ikke er i strid med bestemmelsen om at frihåndverkere ikke må arbeide i fellesskap etter håndverkslovens §13. Likeså antas det å være i strid med bestemmelsen om at frihåndverkere bare kan bruke håndlangerhjelp til arbeid som ikke krever håndverkskunnskap, når det er funnet bevist at håndlanger D har laget takrennekroker og overband, og knekket kapsler til ventiler, som er bearbeidelse og tilpassing av blikkenslagermaterialet og krever fagkunnskap.»
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg antar at anken ikke kan gis medhold.
Det første ankepunkt mot dommen gjelder spørsmålet om hvorvidt de tiltalte under de omstendigheter som er fastslått i byrettens dom har «arbeidet i fællesskap» i strid med håndverkslovens §13 annet ledd. Det fremgår av byrettens dom at de tiltalte tidligere drev blikkenslagerfirmaet B og A, men at dette firma ble oppløst i 1953, regnskapet avsluttet og at de tiltalte ikke senere har påtatt seg noen felles entrepriser, men har hatt sine særskilte oppdrag. Forelegget i saken gjelder tiden etter oppløsningen av firmaet. Det er fastslått i dommen at de tiltalte etter denne tid «hver har påtatt seg sine særskilte arbeider og at den ene ikke har hatt noe med den annens arbeid å gjøre eller med betalingen for arbeidene». Det heter derpå i dommen: «De (dvs. de tiltalte) har ikke hatt noe fellesskap utover hva som er nevnt foran, og de har ikke hatt noen andel i hinannens utbytte. Rettens flertall, domsmennene, kan etter dette ikke finne at de har arbeidet i fellesskap i strid med håndverkslovens §13 annet ledd.» Jeg er enig med byretten i denne lovforståelse. Jeg er således uenig med påtalemyndigheten i at forholdet er i strid med loven fordi de tiltalte eier maskinene sammen og benytter dem hver for seg etter behov og fordi det består et visst samarbeid ved innkjøp av materialer samt at de tiltalte har benyttet samme håndlanger til sine særskilte arbeider. Det avgjørende for meg er at de tiltalte har arbeidet hver for seg slik som nærmere beskrevet av byretten, og at det ikke foreligger noe interessefellesskap eller noen annen form for samarbeid som har vært rettet på å oppnå et felles mål eller et felles resultat. Etter den, beskrivelse som er gitt i byrettens dom av saksforholdet, kan jeg ikke se at det med hensyn til maskiner, innkjøp av
Side:1184
materialer og benyttelse av arbeidshjelp har bestått eller består noe fellesskap av en slik art at de tiltalte i det foreliggende tilfelle kan sies å ha arbeidet i fellesskap i håndverkslovens forstand.
Til forståelse av håndverkslovens §13 annet ledd, viser jeg særlig til avgjørelsen i Rt-1931-208, hvor saksforholdet lå nær opp til det vi har for oss i denne sak.
Det annet ankepunkt mot dommen gjelder spørsmålet om D ved å lage takrennekroker, overband og knekke kapsler til ventiler har utført arbeid som krever håndverkskunnskap. Jeg finner at anken også på dette punkt må forkastes. Byretten har funnet at Ds foran nevnte arbeid ikke kan sies å ha vært av den art at det krever håndverkskunnskap. Jeg bemerker at byretten ikke har gitt noen nærmere beskrivelse av på hvilken måte arbeidet ble utført. Man mangler derfor for så vidt det nødvendige materiale til å prøve lovanvendelsen. Det gjelder imidlertid her en frifinnende dom, og påtalemyndigheten har ikke anket over saksbehandlingen (mangelfulle domsgrunner). Jeg finner ikke på grunnlag av domsgrunnene å kunne fastslå at byrettens lovanvendelse på det punkt det her gjelder er uriktig.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Eckhoff og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Øystein Bjørtuft med domsmenn Arne Gravan og Ruth Larsen):
- - -
Retten finner det godtgjort at de tiltalte har drevet håndverksnæring i kobber- og blikkenslagerfaget i Trondheim i 1953 og 1954. Det er på det rene at ingen av de tiltalte har håndverksbrev i dette fag.
Etter de foreliggende opplysninger legger retten følgende forhold til grunn om måten de tiltalte har drevet denne næring på:
De tiltalte startet i 1948 blikkenslagerfirmaet B og A i Åsen og firmaet ble registrert i Stjør- og Verdal sorenskriverembete. I juni 1952 flyttet firmaet sitt verksted til Ilsvikveien 30 i Trondheim hvor det fikk låne et lite verkstedslokale hos 1. vitne verkstedseier C. Lånet av lokalet var ment som en rent midlertidig ordning inntil de kunne skaffe seg et annet lokale, men dette har ikke lyktes dem og de holder fremdeles til i lokalet. De har ikke betalt noen leie for lokalet, men de har av og til ytet C små tjenester ved å utføre mindre reparasjoner for ham o. l. I slutten av 1953 antydet C overfor A som først og fremst var den som ordnet med lokalet at det nå kunne bli spørsmål om å betale leie, men noen leieavtale er ikke opprettet og leie er ikke betalt.
Side:1185
I 1952 utførte firmaet blikkenslagerarbeid ved forskjellige nybygg i Trondheim og omegn og de ble herfor hver forelagt en bot stor kr. 200,00 for forseelse mot straffelovens §332. Forelegget ble vedtatt den 6. januar 1953 og bøtene er betalt. Etter dette oppløste de to tiltalte firmaet og avsluttet regnskapet og har etter det som er opplyst for retten ikke senere påtatt seg noen felles entrepriser, men har hatt sine særskilte oppdrag.
Ved starten i 1948 kjøpte de tiltalte inn en del maskiner til firmaet. Kjøpesummen for maskinene utgjorde tilsammen ca. kr. 6000,00. Disse maskiner som etter det opplyste består av slagsaks, knekkemaskin, rundmaskin, sikkemaskin, lokkemaskin og vulstmaskin, har fortsatt å være de tiltaltes felles eiendom også etter at firmaet ble oppløst. Maskinene står på verkstedet i Ilsvikveien 30 og benyttes her av de tiltalte etter behov uten at den ene yter den andre noe vederlag for bruken. De tiltalte eier hver for seg det håndverktøy de bruker under arbeidet bortsett fra noen få treklubber av mindre verdi.
Da firmaet B og A begynte sin virksomhet i Trondheim i juni 1952 ble 2. vitne D ansatt som håndlanger og han arbeidet for firmaet til det ble oppløst. Etter at firmaet var oppløst har D arbeidet dels for B og dels for A til senhøstes 1953 da han ble sykmeldt. Han sluttet i arbeidet hos de tiltalte den 6. januar 1954. D førte timeliste over sitt arbeid med angivelse av arbeidssted slik at det fremgikk av listene hvem D til enhver tid arbeidet for. De tiltalte fordelte da lønningsutgiftene til D i forhold til den tid han hadde arbeidet hos hver enkelt av de tiltalte. Lønnsutbetalingen til D ble foretatt av tiltalte nr. 1, A. Etter det som er opplyst utførte D forskjellige slags arbeider på verkstedet og på de bygg de tiltalte hadde påtatt seg blikkenslagerarbeidet til. Hans arbeid på verkstedet besto i å lage takrennekroker og overband til takrenner. Dessuten knekket han opp kapsler til ventiler. Videre gjorde han rent på verkstedet og var behjelpelig med å bringe ut materialer som skulle anvendes på de forskjellige bygg. Han hjalp også de tiltalte til å vulste takrennene ved å sveive på vulstmaskinen. På byggene satte D opp stillaser, hugg fuger for pipebeslag og utførte annet forefallende håndlangerarbeid etter anvisning av de tiltalte. I ledige stunder har D også enkelte ganger foretatt lodding av takrenner. Dette arbeid fikk han foreta etter egen anmodning. D ble lønnet som håndlanger med kr. 3.35 pr. time. Arbeidet med å lage takrennekroker ble utført som akkordarbeid og han tjente da etter eget oppgivende 60-70 prosent utover timelønnen som håndlanger.
Innkjøp av nødvendige materialer skjedde på den måten at hver enkelt av de tiltalte bestilte nye materialer når dette trengtes. Hver av de tiltalte tok så av materialene etter behov idet de førte lister over hva de benyttet. Når så nye materialer igjen skulle kjøpes inn gjorde de tiltalte opp seg imellom i forhold til hva de hadde brukt av de tidligere innkjøpte materialer. - - -
Side:1186