Rt-1954-257
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1954-03-04 |
| Publisert: | Rt-1954-257 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 26/1954 |
| Parter: | Oline Holen Hessen (høyesterettsadvokat Trygve Edler Christensen) mot Laura Martinussen (høyesterettsadvokat Per W. Blom). |
| Forfatter: | Eckhoff, Holmboe, Helgesen, justitiarius Grette. Mindretall: Dæhli |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §20, §21 |
Dommer Eckhoff: I mars 1950 styrtet Fredrik Martinussen ned en trapp til kjelleren i Bergveien 14 i Ålesund, og pådro seg så store skader at han kort etter døde. Hans hustru, Laura Martinussen, som mente at huseieren måtte være ansvarlig for ulykken, saksøkte Oline Holen Hessen for å oppnå erstatning for tapt forsørger med inntil kr. 30 000,00.
Saken ble pådømt 12. januar 1951 av byfogden i Ålesund med domsmenn. Ved dommen ble Oline Hessen frifunnet, men uten at saksomkostninger ble tilkjent.
Laura Martinussen påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten kom 23. januar 1952 til et annet resultat. Den fant huseieren Oline Hessen ansvarlig, fordi det ikke var sørget for nødvendige sikringstiltak. Retten uttalte på den annen side at også Martinussen burde ha vist forsiktighet, og den tok, uten å foreta noen nærmere skyldfordeling, forholdet i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen. Erstatningen ble satt til kr. 12 400,00 med 4 % rente fra 22. april 1950 til betaling skjer, og fru Martinussen ble videre tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett med kr. 800,00.
Oline Hessen har påanket dommen til Høyesterett. Hun bestrider i ankeerklæringen at hun har gjort seg skyldig i noen forsømmelighet som kan føre til rettslig ansvar. Etter hennes mening var det Martinussens uforsiktighet, og den alene, som førte til ulykken. Hun finner det videre uriktig at retten ikke har redegjort for den skyldfordeling som er foretatt, og uttaler at erstatningen iallfall er for høy, når det tas tilbørlig hensyn til Martinussens egen skyld. Hun har nedlagt påstand:
«Byrettens dom stadfestes.»
Laura Martinussen, som ikke har motanket, har ved sin oppnevnte sakfører nedlagt påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale til det offentlige saksomkostninger for byretten med kr. 560,00.
3. Den ankende part dømmes til å betale til det offentlige
Side:258
saksomkostninger for Høyesterett, hvorunder utlegg i an ledning bevisopptagelse ved Aalesund byrett kr. 346,00 og det beløp hvortil mitt salær som beskikket sakfører for Høyesterett ansettes.»
Det er holdt bevisopptagelse i Ålesund til bruk for høyesterettssaken. Under bevisopptagelsen har Laura Martinussen, Fredrik Hessen på vegne av sin mor Oline Hessen, og en rekke vitner avgitt forklaring. I alt vesentlig foreligger dog saken i samme skikkelse for Høyesterett, som den forelå for byretten og lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan også tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Med lagmannsretten legger jeg vekt på at Martinussen måtte tro at han hadde for seg en vanlig inngang fra gaten til huset. Han trådte gjennom en åpen dør inn i en ikke-opplyst kjellernedgang over en repos så kort at den kunne passeres i ett skritt. Fra denne avsats og i den samme retning, som han kom inn fra gaten i, gikk trappen bratt ned til kjellergulvet uten rekkverk å støtte seg til. Når man har for øye at det her gjelder et hus med 5 leiligheter beliggende i et boligstrøk, hvor man naturlig måtte regne med trafikk også av fremmede folk, kan ikke ordningen betegnes som forsvarlig. Jeg er enig med lagmannsretten i at enhver fare for folk, som kom utenfra og ikke var kjent i huset, kunne ha vært avverget ved enten å ordne det slik at besøkende måtte lukkes inn eller ved å holde trappenedgangen opplyst. Når ingen av disse ting ble gjort, måtte huseieren regne med ansvar for den skade som ble følgen.
Etter mitt syn er det upåkrevd å drøfte om huseieren kan fri seg for ansvar med den begrunnelse at inngang og trapp var godkjent av bygningsmyndighetene. Det er som allerede nevnt i første rekke huseierens unnlatelse av å sørge for stengning eller lys som er de ansvarsbetingende omstendigheter i den foreliggende sak.
Jeg kan heller ikke finne det nødvendig å ta standpunkt til om Martinussen har opptrådt uaktsom ved å ha gått like på i et for ham fremmed og ikke-opplyst rom. Selv om han her måtte ha vist uaktsomhet, kunne erstatningen etter mitt skjønn ikke settes lavere enn gjort av lagmannsretten.
Jeg antar at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oline Holen Hessen til Staten 1346 - tretten hundre og førtiseks - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:259
Dommer Dæhli: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens grunner.
Jeg legger vekt på at dennes medlemmer alle må antas å ha lokalkjennskap og således har hatt rede på de stedlige forholdene, bl.a. den lille trafikk det kan være i Bergveien i Ålesund. Gaten ligger i utkanten av bybebyggelsen oppunder fjellet Aksla, har bebyggelse, små bolighus, bare på den ene siden, og gaten går slik at det ikke er noen gjennomgangstrafikk.
Det foreligger etter min mening ikke erstatningsansvar på grunn av uaktsomhet fra gårdeierens side. Av de familier som bodde i det lille huset saken gjelder, er det bare én som bruker den inngangsdøren fra gaten, som man går gjennom for å komme ned trappen til kjelleren. Eieren har ikke rådighet over denne døren, som naturlig holdes åpen eller lukket i den utstrekning leieboeren i kjelleren anser det hensiktsmessig. Det er også naturlig at det er denne leieboeren som tenner og slokker lyset i trappen når han anser det hensiktsmessig. Det bør like lite forlanges at eieren holder tilsyn med disse forhold, som det kan pålegges eieren av en enebolig å påse hvordan leieren av denne innretter seg med hensyn til bruken. I det foreliggende tilfelle bor eieren for øvrig ikke i huset.
I det foreliggende tilfelle bør ingen ha plikt til av hensyn til ubetenksomme fremmede å holde inngangsdøren låst eller nedgangstrappen til kjelleren opplyst etter mørkets frembrudd. Man må kunne forutsette at den som går inn gjennom gatedøren og finner det mørkt innenfor, viser vanlig aktsomhet. Dette har Martinussen etter min mening ikke gjort.
Objektivt ansvar for huseieren anser jeg utelukket i det foreliggende tilfelle. Etter det som er opplyst for Høyesterett har det i de 25 år som var gått etter bygningsvesenets godkjennelse av tilbygget med trappearrangementet ikke vært noe uhell i trappen ned til kjelleren.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av dissensen skal jeg bemerke: Det er riktig at det bare er én leilighet som har inngang gjennom den omhandlede dør, men dette kan ikke sees fra gaten. Døren går i flukt med en av inngangsdørene til første etasje, og denne holdes låst.
Jeg behøver ikke å ta standpunkt til hvorledes saken ville ha stillet seg hvis huseieren hadde gitt instruks om at døren skulle være låst eller at gangen skulle være opplyst, og vedkommende leieboer ved nevnte anledning hadde handlet mot denne instruks.
Dommer Helgesen: Som dommer Holmboe.
Justitiarius Grette: Likeså.
Side:260
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup Thygeson og Ottar Stene og sorenskriver Paul Johnsrud):
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Bjergveien 14 som er en eldre tregård i Ålesund ble kjøpt av fru Oline Hessen i 1941. Hun bor ikke selv i eiendommen. Huset inneholder 5 leiligheter, hvorav 2 i kjelleren, i i første etasje og 2 i annen etasje. Før huset ble påbygget i 1925-1926 hadde huset inngang fra gaten på østsiden av fasaden. Etter påbyggingen fikk huset også en inngang fra gaten på vestsiden. Den sistnevnte inngang er delt i tre felter. De to vestlige felter danner den egentlige inngangsdør til huset, mens det østligste felt er inngang til kjelleren. De tre felter fortoner seg nærmest som en alminnelig bred inngangsdør. Det er bare de to dørvridere som viser at det er to forskjellige dører. Innenfor døren til kjellernedgangen er det et lite platå 72 x 77 cm. Fra dette platå går en 3,85 m lang tretrapp ned til kjelleren hvor det er sementert gulv. Trappen har tretten trin og er forholdsvis bratt. Denne kjellernedgang er den vanlige atkomst til den ene av leilighetene i kjelleren. Trappen fører også ned til husets eneste W. C. Beboerne i første og annen etasje må benytte trappen for å komme til dette W. C., men disse kommer ut på trappeplatået igjennom en dør fra gangen i første etasje. Det er på det rene at kjellerdøren er ulåst om dagen og stenges først om aftenen når leieboeren i kjelleren som benytter trappen legger seg. Den vestre inngangsdør er alltid låst. Lyset i kjellernedgangen tennes vanligvis av den som først har bruk for det. Da ulykken hendte var lyset ikke tent. Det er ikke noe rekkverk i kjellertrappen.
Etter de foreliggende opplysninger må det ansees godtgjort at Martinussen kom til Bjergveien 14 den 12. mars 1950 ca. kl. 19,30. Det begynte å bli mørkt. Martinussen skulle besøke en venn som bodde i huset. Han var ikke kjent og gikk først til den østre inngangsdør, snudde og gikk ut på gaten igjen. Han forsøkte deretter å komme inn den vestre inngangsdør. Da han fant denne låst gikk han til kjellerdøren hvor han gikk inn og falt ned trappen. I fallet pådro han seg så store skader i hodet at han døde neste morgen.
Lagmannsretten antar at ulykken har sin årsak i det uheldige trappearrangement. Det bemerkes i denne forbindelse at en bare kan ta ett skritt på platået innenfor kjellerddren før en når selve trappen. Det er intet som utpeker døren som en kjellerdør, tvert imot ser denne ut som en del av en vanlig inngang. Da den vanlige inngangsdør holdes låst vil en fremmed lett tro at kjellerdøren er den rette inngang og at det ikke er nødvendig å vise særlig forsiktighet. I mørke, og når lyset i kjellergangen ikke er tent er en enig med den ankende part i at nedgangen kan karakteriseres som «den rene felle». At arrangementet er godkjent av bygningsmyndighetene finner en ikke å kunne tillegge avgjørende betydning. Det vesentligste faremoment vil etter lagmannsrettens mening kunne fjernes ved å holde kjellerdøren låst. I ethvert fall burde nedgangen til enhver tid være tilstrekkelig opplyst. En
Side:261
finner at huseieren i dette tilfelle har utvist ansvarsbetingende forsømmelighet ved ikke å sørge for nødvendige sikkerhetsforanstaltninger.
Etter de foreliggende opplysninger må det antas at Martinussen er gått inn gjennom kjellerdøren uten å vise noen særlig forsiktighet til tross for at han kom inn i en mørk gang og således ikke kunne se hvor han gikk hen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å burde tillegge dette forhold noen avgjørende betydning for ansvarsforholdet, idet Martinussen kunne ha grunn til å tro at han kom inn i en alminnelig gang og i ethvert fall kunne ta noen skritt uten fare. En ser dog ikke bort fra at han burde ha utvist en noe større forsiktighet, og forholdet vil bli tatt i betraktning ved fastsettelsen av erstatningens størrelse. At Martinussen var nærsynt og brukte briller kan ikke antas å ha hatt noen betydning.
Etter det anførte finner lagmannsretten at huseieren må betale erstatning til fru Martinussen for tap av forsørger og for begravelsesutgifter, jfr. strl. ikrl. §20 og §21 . Etter omstendighetene settes erstatningsbeløpet for tap av forsørger til kr. 12 000,00, og for begravelsesutgifter til kr. 400.00. Sistnevnte beløp er partene enige om. Ved utmålingen av erstatningen er det tatt i betraktning at Martinussen var en eldre mann, 66 år. Han var transportarbeider. Det gjaldt ingen aldersgrense for hans arbeid. Han hadde sukkersyke. Hans inntekt i de siste år før ulykken var ca. kr. 8000,00. Fru Martinussen er uten formue og inntekt. I sin sønns eiendom har hun et værelse til disposisjon. Hun underholdes for tiden av sine barn. Hun fikk ved mannens død utbetalt en ulykkesforsikring stor kr. 3000.00. - - -