Rt-1954-389

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-04-03
Publisert:	Rt-1954-389
Stikkord:	Kjennelse om almenningsgrenser
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42 B/1954
Parter:	I. Eiere av seteren Sauavad, 1. gårdbruker Leif Aaberge, 2. gårdbruker Olav Tærum. II. Eiere av setrene Vetledalen og Rausmesdalen, 1. Sogn Jord og Hagebruksskule, 2. gårdbruker Per Lunde, 3. gårdbruker Per Nyheim, 4. gårdbruker Svein Fossheim (overrettssakfører John Kjellevold - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner v/høyesterettsadvokat P.C. Spörck).
Forfatter:	Kst. dommer Jensen, Bendiksby, Gundersen, Schei, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Vassdragsloven (1940) §2, §3, §4

Kst. dommer Jensen: Høyfjellskommisjonen avsa 19. desember 1942 kjennelse om grensene for Statens almenning i 7de grenseoppgangsfelt, som omfatter deler av Aurland med flere herreder i Sogn og Fjordane fylke.

Side:390

En rekke setereiere, i alt 25, mente at der var trukket for snevre grenser for de områder omkring deres støler, som var anerkjent som privat eiendom, og innbrakte kjennelsen for Høyesterett ved stevning av 1. desember 1943. 19 av appellantene har ifølge brev fra overrettssakfører Kjellevold av 22. desember 1953 frafalt appellen. De gjenværende appellanter er eierne av

I. seteren Sauavad

1. gårdbruker Leif Aaberge

2. gårdbruker Olav Tærum

II. setrene Vetledalen og Rausmesdalen

3. Sogn Jord- og Hagebrukskule

4. gårdbruker Per Lunde

5. gårdbruker Per Nyheim

6. gårdbruker Svein Fossheim.

Av disse har Olav Tærum suksedert Ingebjørg Tærum og Per Lunde har suksedert Jens Lunde, begge i forbindelse med kjøp av de gårder som vedkommende setrer hører til.

Leif Aaberge og Olav Tærum eier sammen med to andre gårdbrukere på Tærum i Aurland fjellseteren Sauavad, hvis grense mot statsalmenningen er beskrevet i kjennelsen på strekningen fra grensepunkt 35 til 41. De 4 øvrige appellanter eier i fellesskap setrene Vetledalen og Rausmesdalen, hvis grenser mot statsalmenningen er beskrevet henholdsvis fra grensepunkt 11 til 14 og 18 til 22. Deres eiendommer med de to setrer er utgått fra Aurland prestegård.

Jeg finner det tilstrekkelig å innta en ekstrakt av kjennelsens vidløftige konklusjon, omfattende grensebeskrivelsen på de 3 strekninger som er omtvistet for Høyesterett:

«Av fjellstrekningene i 7de felt kjennes å være statsalmenning de områder som begrenses av følgende linjer: - - - Så syd litt øst til toppen av en knaus med bratt fall mot Reppabotn som strekker seg oppover fra Vetledalsstølen (punkt 12), derfra i sydøstlig retning til høydepunkt 1546 på Fjelldalsnåsi, se nymålingene (punkt 13), videre syd litt vest til høydepunkt 1600 på Storshovden, se nymålingene (punkt 14), - - - toppen av Alfsnut (punkt 18), derfra litt mer vestlig til høyeste punkt opp og vest for Adamsvatn (punkt 19), så mer østlig til høyeste punkt opp og vest for Langevatn (punkt 20). Herfra trekkes linjen nordøstlig til trigonometrisk varde nær toppen litt nede i nordhellingen av det høyeste fjellet syd for skaret mellom Rasmusdalen og Berdalsvatn (punkt 21) - - - botnen hvor Store og Vesle Grøna møtes (punkt 37), derfra nordvestover til sammenløpet av Vesle Grøna og bekken fra det tjønnet som har avløp vestover til Vesle Grøna mellom Holmevatn og sammenløpet av Vesle og Store Grøna (punkt 38), videre i vestlig retning til høyeste topp på Hjellenåsi (punkt 39). Så nordvestlig til høyeste punkt på fjellet mellom Tempelen og Sleipas kilder (punkt 40, merket med foreløbig

Side:391

varde), derfra litt mer nordlig til høyeste toppen opp og nordøst for Sleipevatn (punkt 41, merket med foreløbig varde), - - -.»

Det er opplyst at «Alfsnut» (punkt 18) er identisk med den høyde som på det for Høyesterett fremlagte kart over Aurlanddalen i 1/50 000, utgitt av Norges Geografiske Oppmåling 1949, er kalt «Adamsbergi».

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«I. I Høyfjellskommisjonen's kjennelse av 19. desember 1942 i 7. grenseoppgangsfelt gjøres følgende endringer:

1. Fra det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 12 trekkes almenningsgrensen i syd - litt vestlig retning til høydepunkt 1520 på Kreklefjellet rett vest for Reppavatnet. Derfra trekkes grensen i sydøstlig retning til det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 14.

2. a) Prinsipalt.

Fra det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 18 trekkes almenningsgrensen i nordøstlig retning til det høyeste punkt på Langevasshøgdi (høyde 1559). Derfra i omtrent samme retning til det østligste og høyeste punkt på Langevasseggi (høyde 1643). Derfra i nordvestlig retning til det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 21.

b) Subsidiært.

Fra det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 20 trekkes almenningsgrensen i sydøstlig retning til høyeste punkt på Langevasshøgdi (høyde 1559) og derfra videre som beskrevet under post a.

c) Atter subsidiært.

Fra det punkt hvor den av Høyfjellskommisjonen fastsatte almenningsgrense skjærer strandlinjen av Langavatnets vestlige bredd trekkes almenningsgrensen i samsvar med de alminnelige regler i vassdragsloven av 15. mars 1940 §2-4 til Langavatnets sydligste ende. Derfra i nordøstlig retning til det østligste og høyeste punkt på Langevasseggi (høyde 1643), og derfra videre som beskrevet under post a.

3. Fra det av Høyfjellskommisjonen fastsatte grensepunkt nr. 37 trekkes almenningsgrensen i nord - litt østlig retning til den østligste kant av høydedraget med høydetall 1550 rett nord for Grønebotnvatnet. Derfra i nordvestlig retning til høydepunkt 1624 i Holmahøgdene. Derfra i omtrent samme retning til høydepunkt 1621 i samme høydedrag. Derfra i mer vestlig retning til den østligste vik i vatnet med høydetall 1454 på Sleipaonfjedle. Derfra langs den sydligste bredd (ved vanlig sommervannstand) av dette vatn til utfallsosen og videre langs den sydlige bredd av

Side:392

elva fra vatnet til den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grense.

II. Grensen går rettlinjet mellom punktene. Navn og høydetall refererer seg til kart over Aurlandsdalen i målestokk 1:50 000 utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1949.

III. Den norske stat v/Landbruksdepartementet tilpliktes å betale appellantene saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestes.

2. Appellantene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Staten v/Landbruksdepartementet.»

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter, hvorav jeg, foruten ovennevnte kart, særlig skal nevne bevisopptak ved Høyfjellskommisjonen (vitneførsel og åstedsbefaring) avholdt 7.-15. august 1952 og fortsatt 17. april og 26. september 1953, samt brev av 27. november 1953 fra det sakkyndige vitne fylkesagronom Anders Lothe.

For Vetledalens vedkommende dreier tvisten seg om området omkring Reppvatnet på dalens vestside. Linjen danner her ifølge kjennelsen mellom punktene 12 og 14 en vinkel med hjørnepunktet (13) mot øst, mens appellantene vil ha en tilsvarende vinkel mot vest. Arealet er anslått til ca. 2 km2.

For Rausmesdalens vedkommende går grensen ifølge kjennelsen i noenlunde rett linje fra syd mot nord på den omtvistede strekning, som ligger på dalens østside. Appellantene påstår den flyttet i en vinkel mot øst slik at Langvatnet og Adamsvatnet med omgivelser blir privat eiendom. Arealet er anslått til ca. 3 km2.

For Sauavads vedkommende går grensen ifølge kjennelsen stort sett i retning sydøst - nordvest på den omtvistede strekning, mens appellantene påstår den flyttet mot nordøst slik at særlig to beitesteder, nemlig Stutehallet nord for Grønabotnvatnet og sydvestskråningen av Holmahøgden kommer innenfor setrenes område og dessuten en større gold fjellstrekning mellom disse steder og kommisjonens linje. Arealet er anslått til ca. 5 km2.

Appellantene hevder at de omtvistede områder er deres private eiendomsgrunn i like høy grad som de områder kjennelsen har anerkjent som privat eiendom. De mener der er tilstrekkelig bevis for at de omtvistede strekninger fra gammel tid har vært brukt til beite, særlig for geit, fra deres respektive støler og at ingen andre har utøvet noe beite der. Kommisjonen har ikke lagt tilstrekkelig vekt på geiteholdet, som fra gammelt har vært særlig stort i disse trakter. Det ble sterkt innskrenket fra midten av forrige århundre på grunn av den skade geitene gjorde på skogen, men har tatt seg sterkt opp igjen fra omkring 1920. De omtvistede områder ligger høyt til fjells, ved Reppvatnet 1300-1500 m, ved Langvatnet

Side:393

1400-1600 m og for Sauavads vedkommende 1500-1600 in. På hver av de tre setrer holdes der nå år om annet 150 à 200 geiter.

Landbruksdepartementet har gjort gjeldende at appellantene eller deres forgjengere ikke har utøvet noen regelmessige og stadig bruk i de omtvistede områder. Om det av og til har hendt at geit eller sau har beitet på de spredte, større eller mindre grønne flekker i det øde fjell, ble der ikke derved stiftet noen eiendomsrett. Der vil som regel være et omtvistelig belte mellom hva der utvilsomt er ubenyttet eller uopptatt høyfjell og hva der er tatt i bruk som privat eiendom, og her må der skje en skjønnsmessig fastsetting av grensen etter de stedlige forhold og de opplysninger som kan skaffes om brukens art, omfang og varighet. Slik er det også forholdt her. For øvrig er forholdet at grensefastsettelsen ikke avskjærer de private setereiere fra å la dyr beite som før også på almenningens område, hvor beitet er fritt for alle i vedkommende bygdelag.

Jeg kan for en vesentlig del henvise til kommisjonens premisser for så vidt angår de faktiske omstendigheter, som er lagt til grunn, og likeledes for så vidt angår de vurderinger og slutninger avgjørelsene er bygget på. Høyfjellskommisjonen har ved opptrekning av grenser mellom villfjell-almenninger og tilstøtende seterbeiter stadig gitt uttrykk for det samme syn som er gjort gjeldende av Staten i denne sak. Jeg kan eksempelvis henvise til kjennelse av 2. juni 1924 i Ullensvangstrekningen av 1. felt, som i utdrag er gjengitt i høyfjellsdommer Lassens bok «Utdrag av Høyfjellskommisjonens dommer og kjennelser 1909-1944» 20-22.

Som en alminnelig bemerkning vil jeg ha uttalt at der er grunn til å vise varsomhet med å fravike en på grunnlag av nøyaktige befaringer og annen direkte bevisførsel mer eller mindre skjønnsmessig fastsatt grenselinje. Jeg viser i denne forbindelse til det prinsipp som er uttalt i tvistemålslovens §373 nr. 3.

Denne sak står i store trekk i omtrent samme stilling som den sto for kommisjonen, bortsett fra strøket ved Reppvatnet, som jeg senere kommer tilbake til. Der er ikke for de øvrige tvistepunkters vedkommende tilveiebrakt opplysninger som med noen styrke kan tyde på at kommisjonen har tatt feil i sin bedømmelse av de stedlige forhold og den faktisk utøvede bruk.

De vitneprov om beitebruken som er fremkommet under bevisopptagelsen dreier seg i alt vesentlig om tiden etter 1920, altså etterat feltet var tatt under behandling av kommisjonen. Disse opplysninger har således ingen direkte betydning som bevis for gammel bruksutøvelse. Men man må anta at naturforholdene så vel som geitenaturen har vært temmelig uforandret i all den tid - flere hundre år - som setrene har eksistert, og det er derfor ikke uten interesse å få belyst hvorledes beitingen har artet seg helt opp til i dag.

Side:394

For så vidt Sauavad og Rausmesdalen angår finner jeg det lite tvilsomt at kjennelsen må bli å stadfeste. Det er vel sannsynlig at der på de før nevnte beitestrekninger i de omtvistede områder under disse to setrer har vært beitet av geit, men ikke med slik regelmessighet og hyppighet at beitingen kan begrunne eiendomsrett. De omtvistede områder ligger så vidt langt vekk fra stølene at det ikke er rimelig at selv geit regelmessig tar veien dit.

For Sauavads vedkommende har de sakkyndige vitner fylkesagronom Lothe og fylkesgartner Juul på grunn av avstanden fra stølen og det vidstrakte golde areal som må passeres, ytret sterk tvil om hvorvidt beite har funnet sted med noen regelmessighet i Holmahøgden, hvor det for øvrig er en del brukbart beite for geit. Lothe mener det samme for Stutehallets vedkommende. Der foreligger ingen opplysninger om at geit har vært hentet (sanket) på disse trakter men bare at der enkelte ganger har vært sett geit der, i særlig godt vær.

I traktene ved Langevatnet er det bare ett vitne som kan forklare at geit et par ganger har vært hentet ved vatnets søndre ende, mens et annet vitne har hentet geit ved den nordre ende, som imidlertid ligger på den private side av grenselinjen. Opplysningene er også her for sparsomme til å danne grunnlag for eiendomsrett.

Annerledes stiller forholdet seg etter min mening ved Reppvatnet. Noen detaljbefaring av dette område kan kommisjonen ikke sees å ha foretatt forut for kjennelsen, og de opplysninger som forelå om beitets beskaffenhet, tilgjengelighet og bruk var meget sparsomme. Kommisjonen har gått ut fra at beitingen fra Vetledalsstølen etter de forklaringer som forelå for den og etter naturforholdene må ha foregått langsetter dalføret. Den sier at det «ikke er tilgjengelig for fe opp til Reppvatn», hvilket er riktig nok, hvis der menes storfe, idet atkomsten opp fra dalen er meget bratt.

Etter den nye befaring 14. august 1952 ble tilført protokollen: «Man gikk straks nedenfor Vetledalen over Stunndalselvi på bru (avsatt på nymålingene) og fortsatte på kuvei i vest oppover Reppahaugane og videre til et stykke ovenfor sammenløpet av bekkene fra tjønnet 1437 og kartets Reppabotn. Fra nå av ble lendet mer steinet og beitene mindre frodige, og kuveien avløstes av geitesti, som man fortsatte på opp i kartets Reppabotn. De medfølgende bygdefolk uttalte at de ikke bruker dette navnet, men kaller stedet for Reppaskaret - et mer treffende navn. Kartets Reppen kaller de Reppanuten, Geitestien, som kommisjonen fulgte, går under og øst for høyde 1391 like fram til Reppavatnet, det siste stykket i praktisk talt beiteløst lende. Ved selve vatnet er det på nordsiden gode småfebeiter et godt stykke opp i hellingene, og også ellers er det rundt hele vatnet småfebeiter, bortsett fra neset på vestsiden, hvor det er en del mose, men beiteløst. Det er rundt hele

Side:395

vatnet lett framkommelig for småfe. - - - Kommisjonen finner grunn til å nevne at den, da den tok ut almenningsgrensen i dette strøket, så strekningen Reppaskaret - Reppavatnet fra fjellet ovenfor og at den således ikke kunne se geitestien som fører fram til beitene ved vatnet. Og atkomsten for småfe opp til vatnet fra Vetledalen gjennom Reppaskaret fortonet seg ikke på avstand så rimelig som den i virkeligheten er. Ved Langavatn, Nyhellervatn, Grønebotn og Holmahøgdene har ikke kommisjonen under befaringene nå sett annet enn den har sett før.»

Videre skal jeg nevne at der under bevisopptaket fremkom atskillige opplysninger om at trakten ved Reppvatnet i tiden etter 1920 har vært brukt som beite for geit, således fra 1. vitne, landbrukslærer Huseklepp, 2. vitne fylkesgartner Atle Juul, 3. vitne Brita Fossheim, 6. vitne Anna Stunndal, 7. vitne Helene Hanekamb og 8. vitne Astrid Solheim. De 4 sistnevnte har alle vært budeier på Vetledalen og Rausmesdalen i flere år, 7. vitne i hele 10 år, og de er samstemmige om at geitene oftere holdt til ved Reppvatnet, idet de da som regel trakk opp gjennom Reppaskaret. Det var særlig i godvær de dro dit opp. Også 5. vitne Ivar Veum så oftere i 1933 eller 1934 at geita trakk opp til Reppvatnet. Både han og de nevnte budeiene måtte av og til hente geitene der. De sakkyndige vitner Lothe og Juul mener at beitet ved Reppvatnet er særlig velskikket for geit og finner det naturlig at Vetledalsgeita har brukt dette beite. Geita søker, når den kan komme til, det friskeste gresset og trekker oppover i høyden etter hvert som sneen går og gresset gror opp.

Etter alle disse nye opplysninger finner jeg det riktig - tross de før nevnte betenkeligheter ved å tilsidesette kommisjonens vurdering - å stemme for at post I nr. 1 jfr. II i appellantenes påstand tas til følge. Statens advokat har ikke gjort noen særskilt innsigelse mot den påståtte opptrekning av den nye grense, hvis først trakten ved Reppvatnet anerkjennes som privat eiendom.

For øvrig må Staten bli å frifinne.

Etter sakens utfall og omstendighetene for øvrig finner jeg at saksomkostningene bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestes, med den forandring at almenningsgrensen fra grensepunkt nr. 12 trekkes i rett linje i syd litt vestlig retning til høydepunkt 1520 på Kreklafjellet rett vest for Reppvatnet og derfra i rett linje i sydøstlig retning til det fastsatte grensepunkt nr. 14.

Sakens omkostninger oppheves.

Side:396

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Schei og Soelseth: Likeså.