Rt-1954-406
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-04-10 |
| Publisert: | Rt-1954-406 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 41/1954 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Helgesen, Thrap, Kruse-Jensen, Gaarder, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §197, Militære Straffelov (1902) §34, §44, §77, Militære Straffelov (1902), Militær Rettergangslov (1900) §195, §197, Militær Rettergangslov (1900), Straffeloven (1902) §62, Domstolloven (1915) §146 |
Dommer Helgesen: Horten militære forhørsrett avsa den 23. januar 1954 dom i saken med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1933, dømmes for overtredelse av mil. strl. §34, første og annet ledd, og §44, sammenholdt med strl. §62 til fengsel i 36 dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.»
Generaljurisdiksjonssjefen for marinen har påanket dommen til skjerpelse av straffen. Han mener at det «er et åpenbart misforhold mellom de straffbare forhold og den straff som er idømt, og anser det særlig uriktig at frihetsstraffen er gjort betinget».
Før jeg tar stilling til anken, nevner jeg at forsvareren for Høyesterett blant annet har reist spørsmålet om påtalemyndigheten i det foreliggende tilfelle har oversittet ankefristen. I den anledning bemerker jeg: Forhørsrettens dom ble avsagt den 23. januar 1954. Dommen ble lest opp for domfelte og hans verge (hjelpeverge), som begge var til stede i retten ved domsavsigelsen. Det er protokollert i rettsboken at domfelte, som altså da var umyndig, vedtok dommen, mens derimot vergen ikke avga noen erklæring om vedtagelse. En slik vedtagelse ble heller ikke senere - etter det som foreligger - gitt av vergen eller av domfelte etter at han den 4. februar 1954 var blitt myndig. Etter dette må jeg legge til grunn at det fra domfeltes side ikke er gitt noen gyldig vedtagelse av dommen. Jeg antar at ankefristen for påtalemyndighetens vedkommende derfor begynte å løpe først fra 6. februar 1954 og således utløp den 20. februar, jfr. den militære straffeprosesslovs §195, 1. ledd, hvoretter anken i et tilfelle som dette må være forkynt for tiltalte senest innen fjorten dager etter at ankefristen for hans vedkommende er utløpet. Sakens dokumenter ble av jurisdiksjonssjefen for Marinekommando Østlandet (M. K. Ø.) sendt til generaljurisdiksjonssjefen allerede den 4. februar - dagen etter at han hadde fått oversendt dokumentene fra Krigsadvokaten for Østlandet - med forslag om sakens påanke til Høyesterett på grunn av straffutmålingen. Generaljurisdiksjonssjefen fikk dokumentene den 9. februar og uttok derpå
Side:407
ankeerklæring den 19. februar. Ved påtegning samme dag ekspederte han dokumentene med ankeerklæringen til jurisdiksjonssjefen for M. K. Ø., som den 22. februar sendte ankeerklæringen til Stavanger politikammer til forkynnelse for domfelte. Jeg nevner at i generaljurisdiksjonssjefens påtegning av 19. februar anmoder han om at anken blir snarest mulig forkynt for tiltalte. Selv om man på grunnlag av bestemmelsen i domstollovens §146 vil anta at det er postleggingen av ankeerklæringen den 22. februar - da den gikk til Stavanger politikammer - som er det avgjørende tidspunkt, og at ankeerklæringen derfor i så fall må ansees som forkynt først 2 dager etter utløpet av ankefristen, finner jeg at anken under de foreliggende omstendigheter bør godtas i henhold til bestemmelsen i den militære straffeprosesslovs §197. Jeg legger da vekt på at anken ble uttatt og ekspedert til Stavanger politikammer til forkynnelse for tiltalte før det var gått 14 dager etter at generaljurisdiksjonssjefen, som i dette tilfelle var den ankeberettigede, hadde fått sakens dokumenter og derigjennom var gjort kjent med dommen. Jeg legger videre vekt på at jurisdiksjonssjefen sendte dokumentene til generaljurisdiksjonssjefen i god tid før ankefristens utløp og at det fra den militære påtalemyndighets side synes å være handlet med den tilbørlige hurtighet.
Jeg går deretter over til anken over straffutmålingen. Jeg er, om enn under sterk tvil, kommet til det resultat at anken bør forkastes. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at vold mot en foresatt normalt bør medføre ubetinget fengselsstraff. Jeg er likevel under henvisning til de formildende omstendigheter som er fremhevet i forhørsrettens dom, blitt stående ved at det bør ha sitt forblivende med den avgjørelse forhørsretten har truffet. Jeg tillegger det betydning for spørsmålet om betinget dom at domfelte etter det som er opplyst, nå er reist til sjøs som telegrafist og sannsynligvis blir borte fra landet i lengre tid. Jeg antar da at det ikke er riktig nå å ilegge en ubetinget fengselsstraff, som i tilfelle blir å sone først lang tid etter at gjerningen er forøvet.
Jeg nevner til slutt at det kan reises tvil om det forhold som er omhandlet i siktelsens post 1, rammes av den militære straffelovs §34, og om ikke den riktige subsumsjon her er lovens §77. Da det for så vidt ikke er anket over lovanvendelsen, og da §34 er den mildere straffebestemmelse, samt da spørsmålet etter min mening er uten betydning for straffutmålingen, finner jeg det unødvendig å ta standpunkt til om forholdet av forhørsretten med urette er henført under den militære straffelovs §34.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:408
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen. Gaarder og Holmboe: Likeså.
Av den militære forhørsretts dom (dommerfullmektig Knut Rasmussen):
Siktede A er født xx.xx.1933. Han tjenstgjør f. t. som vernepliktig i marinen med tjenestested M. S. I., Horten. Han er uten formue og tjener som vernepliktig kr. 5,00 pr. dag. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Siktede er ustraffet og uten bøter og har ikke blitt refset i løpet av de 2 1/2 år som han nå har avtjent i det militære.
Jurisdiksjonssjefen ved Marinekommando Østlandet har den 21. januar 1954 satt ham under siktelse for overtredelse av:
I. mil. strl. §34, første og annet ledd, derved at han gikk i land uten å bli mønstret 13. desember 1953 ca. kl. 20.00 og først vendte tilbake kl. 23.00 samme dag, og
II. mil. strl. §44, derved at han den 13. desember 1953 ca. kl. 23.10 tildelte vakthavende kvartermester B 2 slag i ansiktet. Siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse for retten, og da tilståelsen styrkes av de øvrige omstendigheter som foreligger i saken, har retten funnet det bevist at siktede har gjort seg skyldig i de i siktelsen nevnte forhold.
Med hensyn til det ulovlige fravær, er det på det rene at siktede hadde landlov og at hans forseelse består i at han forlot leiren uten å bli mønstret og at han deretter oppholdt seg utenfor leiren i ca. 3 timer.
Under straffutmålingen har retten tatt i betraktning at hensynet til den militære disiplin tilsier at det reageres strengt overfor sådanne lovovertredelser som siktede har gjort seg skyldig i, og en har derfor funnet å burde anvende fengselsstraff.
I formildende retning er det tatt hensyn til at det ulovlige fravær er av særdeles liten varighet og i det hele et unnskyldelig forhold. Retten har inntrykk av at siktedes overgrep mot sin foresatte kun skyldtes et øyeblikks harme og ubetenksomhet og siktede gir inntrykk av å være en ellers rettskaffen kar. I denne retning taler også hans rene rulleblad i det militære samt hans ustraffede vandel. Retten har også tatt hensyn til at siktede ennå ikke har nådd myndighetsalderen. - - -
Side:409