Rt-1954-523
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1954-05-22 |
| Publisert: | Rt-1954-523 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 51 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Torleiv Idsøe). |
| Forfatter: | Schei, Berger, Thrap, Helgesen, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §35, Straffeprosessloven (1887) §332, Militær Rettergangslov (1900) §177, Militær Rettergangslov (1900), §34, Militære Straffelov (1902) |
Dommer Schei: Hålogaland lagmannsrett avsa 14. desember 1953 dom med denne domsslutning:
«Soldat 64/21257/49 A dømmes for forbrytelse mot den mil. strl. §35 jfr. §34 til fengsel i 90 dager.
I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler han kr. 100,00.»
Dommen ble avsagt under dissens. Lagmannen stemte for at tiltalte skulle frifinnes.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at domfelte ikke har fått adgang til å føre de bevis som var nødvendige. Forsvareren hadde bedt innstevnt seks vitner til hovedforhandlingen, men lagmannen fant at det ikke var grunn til
Side:524
å stevne mer enn ett av dem for offentlig regning. Dette ene vitne var tiltaltes mor. Av de gjenværende fem vitner frafalt forsvareren deretter de fire, men gjentok anmodningen om å få innstevnt det femte - skolebestyrer Kveinen. Samtidig forbeholdt han seg å dokumentere en erklæring fra et av de vitner som var frafalt, sogneprest Smith. Lagmannen fastholdt at det ikke var grunn til å stevne Kveinen for offentlig regning. Under hovedforhandlingen begjærte så forsvareren dokumentert to erklæringer. Om dette er i rettsboken anført følgende:
«Forsvareren framsatte begjæring om dokumentering av attest fra soknepresten i Bindal, datert 8. desember 1953, og erklæring fra tiltaltes lærere ved Risøy ungdomsskole, dat. 4. desember 1953.
Aktor motsatte seg denne dokumentasjon.
Ved underhåndskonferanse mellom retten, aktor og forsvarer frafalt forsvareren sin begjæring.»
Forsvareren har for Høyesterett anført at han frafalt dokumentasjonen bare fordi han var i en tvangssituasjon. Han mener at det under de foreliggende forhold var en feil av lagmannsretten at erklæringene ikke ble opplest.
Jeg finner anken over saksbehandlingen grunnløs. Det er et vurderingsspørsmål hvilke vitner som bør stevnes for offentlig regning, og det er ikke fremkommet noe som støtter domfeltes oppfatning om at lagmannsretten her har begått en feil. Jeg tilføyer at hverken tiltalte eller hans forsvarer under hovedforhandlingen begjærte innstevning foretatt og saken utsatt.
Heller ikke var det etter min mening noen feil at det ikke ble foretatt dokumentasjon av de to nevnte erklæringer, som begge var utenrettslige, jfr. straffeprosesslovens §332 og den militære rettergangslovs §177. Jeg finner det for øvrig ikke sannsynlig at unnlatelsen av å dokumentere erklæringene kan ha hatt betydning for utfallet av saken, og må anta at dette også har vært forsvarerens oppfatning, all den stund han fant å kunne frafalle begjæringen om å få dem opplest.
Når det gjelder lovanvendelsen, gjør domfelte gjeldende at lagmannsretten ikke har hatt en riktig forståelse av hva den militære straffelovs §35 mener med «alvorlig overbevisning». Lagmannsretten har ved sin vurdering lagt vekt på at domfelte ikke har politiske eller religiøse interesser, til tross for at det etter §35 ikke er noe vilkår at overbevisningen bygger på forestillinger av denne karakter. Domfelte mener videre at retten har stilt strengere krav til beviset for overbevisningen enn loven forutsetter, og at den feilaktig har pålagt ham en bevisplikt som skulle påhvile påtalemyndigheten.
Også anken over lovanvendelsen må etter min mening forkastes. I saker etter den militære straffelovs §35, siste ledd, vil forholdet hyppig være at tiltaltes beveggrunner for å nekte militærtjeneste helt eller delvis bygger på forestillinger av
Side:525
politisk eller religiøs karakter. Det var derfor etter min mening naturlig at retten også i den foreliggende sak drøftet om dette var tilfelle. Det er ingen grunn til å tvile på at retten fullt ut har vært klar over at en straffbefriende overbevisning meget vel kan bygge på annet grunnlag enn dette.
Etter å ha drøftet om tiltalte er politisk eller religiøst interessert, uttaler lagmannsretten videre at det tiltalte ellers har anført, ikke er tilstrekkelig til å begrunne frifinnelse. Retten sammenfatter sitt syn slik at den «vurderer i det hele tatt det foreliggende bevismateriale derhen at tiltalte, som mange andre, finner krig i sin alminnelighet forkastelig og opprettholdelsen av væpnede styrker beklagelig - - -». Jeg forstår dette slik at retten, etter en samlet bedømmelse av opplysningene i saken, har funnet at det er ut fra disse alminnelige beveggrunner at domfelte har nektet å gjøre militærtjeneste. Denne bevisbedømmelse er Høyesterett bundet av. Jeg er enig med lagmannsretten i at en slik oppfatning i sin alminnelighet ikke er nok til å begrunne frifinnelse etter den militære straffelovs §35, som krever at den skyldiges forhold må «finnes begrunnet i at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art».
Jeg kan ikke se at lagmannsretten har stilt større fordringer til beviset for straffbefriende overbevisning enn loven forutsetter, eller at domfelte er pålagt en bevisplikt som påtalemyndigheten skulle hatt. Domsbegrunnelsen, lest i sammenheng, gir etter min mening ikke grunn til å tvile på at lagmannsretten, som tidligere nevnt, er kommet til sitt resultat på grunnlag av en samlet vurdering av alle opplysninger i saken - og ikke ut fra formelle betraktninger om fordeling av bevisbyrden mellom påtalemyndigheten og tiltalte, når det gjelder beviset for om straffbefriende overbevisning foreligger.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Helgesen og Soelseth: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Trygve Leivestad, sorenskriver Albert Mørkved og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):
Tiltalte A er født xx.xx.1929 i Harangsfjord i Bindal av gifte foreldre B og hustru. Han har gjennomgått folkeskole og er konfirmert. I 1949/50 gikk han på Risøy kristelige ungdomsskole for sjømenn og har senere vært til sjøs. Fra våren 1953 har han arbeidet som murerhåndlanger i Brønnøysund hvor han nå bor. - - -
Retten legger følgende faktiske forhold til grunn: Tiltalte søkte
Side:526
og fikk i 1950 og 1951 militærpermisjon til utenriksfart. I september 1951 søkte han om å bli overført til marinen, men fikk ikke dette innvilget.
15. august 1952 møtte tiltalte i Heggelia leir og avtjente her verneplikt til han 19. desember 1952 reiste hjem med julepermisjon til 4. januar 1953.
16. november 1952 sendte tiltalte søknad om overføring fra de militære ruller til rullene over sivilarbeidere. Søknaden sendte han direkte til soknepresten i Bindal som sendte den videre til lensmannen med uttalelse om at han intet kunne anføre i saken da han ikke hadde talt med tiltalte om militærspørsmål. Søknaden ble etter innhentet uttalelse fra tiltaltes skolelærer sendt Justisdepartementet som 9. januar 1953 avslo den.
Tiltalte møtte ikke frem etter permisjonens utløp, men sendte ved brev av 5. januar 1953 beskjed til sin militæravdeling om at han ikke ville møte til tjeneste så lenge han ikke hadde fått svar på sin søknad om overføring til de sivile ruller. Han la ved bevitnelse fra lensmannen om at søknaden var sendt. 13. januar 1953 ble lensmannen anmodet om å sørge for at tiltalte møtte straks idet søknad om overføring var ukjent ved luftvernartillerisonen. Lensmannen foretok visstnok da intet. 19. januar 1953 ble det på ny telegrafert fra luftvernartillerisonen at tiltalte ikke var møtt og samtidig meddelt at søknaden om overføring var avslått. Tiltalte ble underrettet om dette 20. januar 1953 og lovet da å møte frivillig. Lensmannen ga telegrafisk underretning om dette. På grunn av dårlige ruteforbindelser ville avreisen ikke kunne skje før 23. januar 1953. Tiltalte reiste da i mellomtiden til Namsos for å hente sin forlovede fra sykehuset der. Etter hans forklaring ble ruteforbindelsen fra Namsos brutt ved ishindringer slik at han ble forsinket 6 dager underveis. 26. januar 1953 fikk lensmannen på ny telegram om å inntransportere tiltalte snarest. Lensmannen kjente da ikke hans oppholdssted. Da tiltalte kom hjem har han forklart at han var så forkjølet at han måtte holde sengen noen dager. 6. februar s. å. reiste han hjemmefra og kom 9. februar til sin forlegning i Heggelia. Her nektet tiltalte, som allerede ved hjemkomsten hadde lagt av sin uniform å utføre militærtjeneste og å bære uniform. Han gjorde kjøkkentjeneste noen dager og ble så 28. februar 1953 sendt hjem.
Tiltalte har begrunnet sin søknad om overføring til sivilarbeid med at det strider mot hans samvittighet å utføre militærtjeneste. Det er ikke riktig å bli opplært til å drepe sine medmennesker. De midler som blir brukt til dette kunne nyttes bedre til gagn for samfunnet. Selv vil tiltalte også gjøre mer nytte for seg i sivilt arbeid. Han har aldri vært for militæret og det han så og lærte under tjenesten førte til full overbevisning.
Under hovedforhandlingen har tiltalte til nærmere begrunnelse under eksaminasjon anført at han i hjem og skolen har lært at man skal være god mot andre og ikke slå i hjel. Han har alltid funnet dette vanskelig forenelig med militærvesenet. Hans mor og mormor var strekt religiøse og har påvirket hans innstilling. Uvilje mot forsvaret har han tidlig gitt uttrykk for både overfor kamerater og i hjemmet, selv om han ikke tok kategorisk avstand fra det før han hadde vært i tjeneste en
Side:527
tid. Selv regner tiltalte seg for religiøs, går i kirken en del, leser i bibelen, om enn ikke regelmessig, og pleier daglig å be. Hans syn er ikke rent kristelig bestemt selv om det er preget av hans kristendomssyn. Også ut fra rent alminnelige moralnormer mener tiltalte at det å drepe mennesker må være uriktig selv om det skjer under krig til forsvar for landet.
Slik som situasjonen er i verden, og slik som muligheten er for vårt land mener han at det heller ikke vil være til gagn for vårt land å prøve å forsvare seg ved krig. Det ville være det beste for vårt land ikke å opprettholde noe forsvar. Selv mener tiltalte at han ikke under noen omstendighet kunne tenke seg å drepe et medmenneske. For ham står det derfor som uriktig å gjøre militærtjeneste, religiøst sett en synd, dette gjelder også sanitetstjeneste.
Tiltalte har forklart at han lenge har hatt et slikt syn, om enn mindre klart. Han ble påvirket av en brosjyre utgitt av Folkereisning mot krig som han kom over kort før han møtte til militærtjeneste. I oktober 1952 meldte han seg inn i organisasjonen, men det som hadde vært avgjørende og fått ham til å ta bestemt standpunkt mot militærtjeneste var det sterke inntrykk øvelsene hadde gjort på ham, særlig nærkampundervisningen.
Tiltalte har erkjent at han var noe unnfallende med å gi beskjed om den overbevisningen han var kommet til, at han helst burde gitt uttrykk for den før han reiste på permisjon, og at han burde ha underrettet om sitt standpunkt før permisjonstidens utløp og også senere var forsømmelig med å la høre fra seg.
Lagmannsrettens flertall er kommet til det resultat at tiltalte må bli å dømme i samsvar med tiltalen. Han har selv forklart at politiske interesser har han aldri lagt for dagen. Noen overbevisning på politisk grunnlag som kunne medføre frifinnelse etter §35 s. l. blir det derfor ikke spørsmål om.
Heller ikke finnes det å være ført bevis for at det hos tiltalte gjennom det miljø han er oppvokset i, har dannet seg en slik alvorlig over bevisning at frifinnelse kan bli følgen. Hans far har gjort militærtjeneste. Hans bror rømte til Sverige i 1945, og ble der opptatt i de militære styrker, liksom han også senere har gjort militærtjeneste i Norge. Heller ikke fra sin mor har tiltalte mottatt religiøse impulser av avgjørende betydning. Tiltaltes henvisning til at moren har deltatt i misjonsforeninger o. l. finner retten åpenbart utilstrekkelig i den sammenheng det her kommer an på. Og hva tiltalte selv angår, er det på det rene at han hverken er noen flittig kirkegjenger eller regelmessig eller hyppig deltar i religiøse sammenkomster, liksom det ikke foreligger noen opplysning om at han er aktiv eller bekjennende kristen.
Heller ikke det tiltalte ellers har anført er etter rettens vurdering tilstrekkelig til å begrunne hans frifinnelse. Rettens flertall vurderer i det hele tatt det foreliggende bevismateriale derhen at tiltalte, som mange andre, finner krig i sin alminnelighet forkastelig og opprettholdelsen av væpnede styrker beklagelig, men det finnes ikke å være ført bevis for at det for tiltalte fremstiller seg som stridende mot alvorlig overbevisning å gjøre militærtjeneste. - - -
Side:528
Mindretallet, lagmannen, er kommet til at tiltalte bør frifinnes. Det er på det rene at han av natur er stillferdig og alvorlig. Det har ellers ikke vært noe å utsette på hans livsførsel og heller ikke på hans forhold for øvrig i den tid han gjorde militærtjeneste. Hans standpunkt synes å være mer følelsesmessig bestemt enn bygget på logisk resonnement. Hans argumentasjon har gitt uttrykk for mindre eksakt kristelig kunnskap og lesning enn man kunne vente når han også har påberopt kristendommen som støtte for sitt syn. De samvittighetsgrunner han først og fremst har begrunnet sin overbevisning med har han heller ikke kunnet gi noen synderlig klar utforming av. Politisk har tiltalte erklært seg uinteressert og hans anførsler om de praktiske konsekvenser av et passifistisk standpunkt gir ikke inntrykk av inngående fornuftsmessige overveielser. Tiltalte synes i det hele å ha liten trang og evne til å finne en rasjonell logisk begrunnelse for hva han føler og mener. Dette forhindrer ikke at det kan dreie seg om en virkelig alvorlig overbevisning. Tiltaltes holdning synes ikke å skyldes noen øyeblikksstemning eller overfladisk miljøpåvirkning, men en langsom modning av en dyptgående følelse i pakt med hans natur og oppdragelse av at krig og militærøvelse er noe forkastelig, en følelse som er blitt helt klar for ham og bestemmende for hans praktiske holdning ved den mer umiddelbare opplevelse av hva krig innebærer under våpenøvelsene. Lagmannen anser det for lite tvilsomt at tiltalte nå for fullt alvor mener at nektelse av militærtjeneste for ham er det moralsk og religiøst riktige, selv om det, som tiltalte har erkjent, kan bebreides ham en viss mangel på «civil courage» når det gjelder å gi greit uttrykk for denne overbevisning overfor de militære myndigheter. - - -