Rt-1954-573
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1954-06-09 |
| Publisert: | Rt-1954-573 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 387/1954. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Justitiarius Grette, Soelseth, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §129, §332, §176, Straffeloven (1902) §90, Landssvikloven (1947) §37, §5 |
A var tiltalt for forbrytelse mot straffelovens §90 m.v. Før hovedforhandlingen hadde også hans hustru B vært siktet for forhold som sto i sammenheng med de forhold mannen ble tiltalt for. Forfølgningen mot henne var blitt henlagt på grunn av bevisets stilling. Fru B avga i januar-mars 1954 5 politiforklaringer og 3 forklaringer ved Oslo forhørsrett. Under hovedforhandlingen ved Eidsivating lagmannsrett i mai nektet hun å forklare seg, og hun motsatte seg også at hennes tidligere forklaringer ble lest opp.
Lagmannsrettens flertall, lagmannen, den ene rettskyndige meddommer og to av domsmennene fant at fru Bs utenrettslige og rettslige forklaringer ble tillatt opplest. Flertallet uttalte blant annet at den rett en siktet har til å nekte å forklare seg, først og fremst er gitt til beskyttelse for ham selv. Den rett straffeprosesslovens §176 nr. 1, jfr annet ledd, gir et vitne til å nekte å avgi forklaring om forhold som vitnets ektefelle er under forfølgning for, er gitt ikke til beskyttelse for den siktede ektefelle, men til beskyttelse for vitnet som ikke skal settes på en for stor samvittighetsprøve. Loven har ikke gitt spesielle regler for det tilfelle at begge ektefeller blir siktet for samme eller sammenhengende forhold. Det var naturlig at den ektefelle som skal forklare seg blir gjort oppmerksom på adgangen til å unnslå seg, ikke bare av hensyn til hans egen sak, men også av hensyn til ektefellens. Loven inneholder imidlertid intet utrykkelig påbud om dette, og derfor kommer den særegne bevisregel i straffeprosesslovens §129 annet ledd, ikke til anvendelse. Beviset kan føres på annen måte enn ved tilførsel i rettsboken. - Blant annet ansåes det godtgjort at fru B i forhørsretten av dommeren var gjort oppmerksom på at hun ikke pliktet å forklare seg som siktet, og at hun ikke behøvde å svare på spørsmål som kunne utsette hennes mann for straff eller tap av den borgerlige aktelse. Hun hadde således forstått at hun ikke behøvde å uttale seg om noe som kunne skade hennes egen eller mannens sak. Allikevel Valgte hun å avgi forklaring. - Straffeprosseslovens §332 tredje ledd, kommer bare til anvendelse på det vitne som uberettiget vegrer seg for å avgi forklaring og ikke på fru B som ikke
Side:574
hadde noen forklaringsplikt. - Loven har ikke sagt noe om hvorvidt et vitne kan motsette seg opplesning av de tidligere avgitte forklaringer. Skulle vitnet ha anledning til det, ville det i virkeligheten si at vitnet hadde rett til å slå en strek over lovlig tilveiebrakte bevismidler som kunne utgjøre en ikke uvesentlig del av påtalemyndighetens bevismateriale. Dette kan ikke ha vært lovens mening. - Flertallet fant ikke at straffeprosessloven inneholdt andre bestemmelser som var til hinder for opplesning. Opplesning av de utenrettslige og rettslige forklaringer var ubetenkelig, selv om dommeren bare i det første forhørsrettsmøte hadde gjort fru B oppmerksom på hennes rett til å nekte å forklare seg. - Flertallet fant at opplesningen utvilsomt ville bidra til sakens rette opplysning.
Mindretallet fant at betingelsene for opplesning ikke forelå.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg bemerket at saken ble behandlet etter lov av 21. februar 1947 om rettergang i landssviksaker som i §37 har en særregel om adgang til opplesning av forklaringer og erklæringer. Det var imidlertid på det rene at det i denne sak var reglene i den alminnelige straffeprosesslovs §332, jfr. landssvikrettergangslovens §5 som kom til anvendelse. Kjæremålsutvalget uttalte videre:
«Kjæremålsutvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Utvalget er således enig med lagmannsretten i dens tolkning av straffeprosesslovens §332 tredje ledd. Bestemmelsen har i teori og praksis alltid vært forstått slik at heller ikke den som har en ubetinget rett til å nekte å forklare seg, kan motsette seg - hvis vilkårene for øvrig er til stede - at hans (hennes) tidligere forklaring leses opp under hovedforhandlingen. At denne forståelse av straffeprosesslovens §332 tredje ledd, er den riktige, fremgår også helt klart av lovens forarbeider. Om dette vises til «Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager» med motiver, avgitt av den departementale komite av 1885 (Bernhard Getz, Otto Blehr og F. Beichmann), se de spesielle motiver 74 sp. 2. Komiteen nevner her den tyske ordning, hvoretter det positivt var forbudt «at forelæse Forklaringer af Personer, som ere berettigede til at undslaa sig for at vidne, men som først nu under Hovedforhandlingen gjør Brug af denne Berettigelse (§251)». Deretter uttaler komiteen:
«Grunden til denne Lovregel kan være, at de, om de gaar i Tiltaltes Favør, snarest maa præsumeres løgnagtige. Men den kan ogsaa være, at man anser dette som en Konsekvens af Retten til at nægte Vidnesbyrd, og denne Betragtning maa lægges til Grund, hvor den tidligere Forklaring har været til Tiltaltes Skade. Bestemmelsen synes imidlertid ikke at være befunden rimelig i Tyskland, men har der ledet til omgaaende Fortolkninger, og er ikke heller optaget andetsteds. I sig selv
Side:575
kan den vistnok ogsaa ubetænkelig forbigaaes. Nogen Uretfærdighed er det visselig ikke, at man benytter en Forklaring mod Tiltalte, som hans Slægtning frivillig har afgivet, og uheldigt vilde det ogsaa tage sig ud, om en Sag, hvori der vitterligen var fuldt Bevis, maatte lede til Intet, fordi Vidnerne pludselig vægrede sig for at vidne. Mere Hold i Udelukkelsen er der, naar Forklaringen er til Gavn for Tiltalte, men en saadan Forklaring, som Vidnet selv vægrer sig for at gjentage og beedige, vil falde saaledes til Jorden, at dens Oplæsning neppe kan skade.»
Av den videre lovbehandling fremgår det at den norske lovgiver ikke fulgte den tyske ordning. I forbindelse med fremsettelsen av Ot.prp. nr. 1 for 1887 «ang. Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager» var det en del av regjeringens medlemmer som foreslo en endring i lovforslagets §331 (lovens §332), som ville innebære en ordning i likhet med den tyske, se den nevnte Ot. prp. 84 sp. 2, jfr. 15-17 og Indst. O. II, 1887 23 sp. 1-2. Endringsforslaget hadde på det punkt det her gjelder følgende ordlyd:
«Hvis et tidligere afhørt Vidne uden Hjemmel i §173, §174, §175, §176 vægrer sig ved at svare, kan dets Forklaring forelæses, dog først efterat de foreskrevne Tvangsmidler ere komne til Anvendelse.»
Dette endringsforslag ble imidlertid ikke lagt til grunn for den kongelige proposisjon, som bygde i alt vesentlig på forslaget fra den departementale komite av 1885, hvis uttalelser om det spørsmål det her gjelder, er gjengitt foran. Endringsforslaget ble heller ikke opptatt av den forsterkede justiskomite i dens innstilling av 1887 eller under lovbehandlingen i Stortinget.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke finne at den hovedbetraktning som har vært utslagsgivende for lagmannsrettens mindretall, er forenelig med loven.
Det avgjørende spørsmål i saken blir da om de vilkår for opplesning som er fastsatt i straffeprosesslovens §332 sjette ledd, er til stede. Lagmannsretten har funnet at opplesning av samtlige fru Bs forklaringer utvilsomt vil bidra til sakens rette opplysning, og at opplesningen i dette tilfelle vil være aldeles ubetenkelig. Om de her nevnte betingelser for opplesning av tidligere avgitte forklaringer i det enkelte tilfelle er til stede, må etter lovens ordning underkastes en konkret, skjønnsmessig forhåndsbedømmelse av den domstol som har saken til behandling. Kjæremålsutvalget kan ikke i de foreliggende opplysninger finne tilstrekkelig grunnlag for å sette til side lagmannsrettens vurdering av forholdet i denne sak. Som allerede nevnt er Utvalget enig i at straffeprosesslovens §332 tredje ledd, i og for seg gir adgang til under hovedforhandlingen å lese opp forklaringer som et vitne tidligere har avgitt som siktet, - og selv om vitnet har en ubetinget vegringsrett. Spørsmålet om å tilstede opplesningen vil altså også i et
Side:576
tilfelle som det foreliggende bero på om forklaringene, under de forhold disse ble avgitt og sammenholdt med sakens øvrige bevis, kan sies utvilsomt å ville bidra til sakens rette opplysning, og om det på grunn av den måte hvorpå forklaringene kom i stand ikke finnes aldeles ubetenkelig å lese dem opp. Utvalget har ikke noe holdepunkt for å bedømme spørsmålet om forklaringene vil bidra til sakens rette opplysning annerledes enn lagmannsretten, og det antas heller ikke i de opplysningene man har om forklaringenes tilblivelse å være grunnlag for å endre den vurdering lagmannsretten har foretatt i spørsmålet om opplesningen etter omstendighetene ellers finnes aldeles ubetenkelig. Særlig legger man vekt på at det dreier seg om forklaringer som er gitt i betryggende former for en dommer, og om politiforklaringer som er blitt dels gjentatt i hovedtrekkene og dels uttrykkelig bekreftet i rettsmøter under en dommers ledelse. Videre legges vekt på at fru B første gang hun under etterforskningen ble fremstilt til avhør, ble gjort kjent med sin rett til å nekte å avgi forklaring for politiet (dette fremgår uttrykkelig av politirapporten), og at hun allerede i det første rettsmøte ble gjort oppmerksom på både at hun ikke var pliktig til å forklare seg som siktet og heller ikke behøvde å svare på spørsmål, hvis besvarelse kunne utsette hennes mann for straff eller tap av den borgerlige aktelse. I denne forbindelse bemerkes at utvalget er enig med lagmannsretten i at beviset for at fru B, som forklarte seg som siktet og ikke som vitne, ble gjort oppmerksom på sin rett, i dette tilfelle kan føres på en annen måte enn ved rettsbokens utvisende.
Utvalget er etter dette kommet til det resultat at kjæremålet må forkastes.»
Kjennelsen er enstemmig.