Rt-1954-601

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-06-16
Publisert:	Rt-1954-601
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57
Parter:	Bremanger kommune m.fl. (høyesterettsadvokat Ivar Follestad) mot Davik kommune m.fl. (høyesterettsadvokat Claus Wiig).
Forfatter:	Thrap, Nygaard, Gundersen, Gaarder, Holmboe
Lovhenvisninger:

Dommer Thrap: Sunnfjord herredsrett avsa 16. august 1937 dom med slik domsslutning:

«1. Herredsgrensen mellem Davik kommune og Bremanger kommune på strekningen mellem Kjeipen og Vingekvarven går efter linjen 1-33 som innlagt på kartkopi, dokument nr. 18 242 og beskrevet i samme dokument 243-244.

2. Eiendomsgrensen mellom gårdene Førde og Myklebust i Davik herred på den ene side og gårdene Rise og Sande i Bremanger herred på den annen side følger samme linje som nevnt i post 1.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Side:602

I kjennelse samme dag - avsagt forut for dommen - tok herredsretten ikke til følge de saksøktes avvisningspåstand. Den private eiendomsgrense i Sørdalen mellom gårdene Myklebust og Sande ble dog ansett for å være rettskraftig avgjort ved åstedsforliket av 15. juli 1869.

Dommen ble av Davik kommune og eierne av Førde påanket til Gulating lagmannsrett for så vidt angår grenselinjen fra punkt 1 til punkt 25. Eierne av Myklebust påanket ikke dommen. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det oppnådd enighet om at brukene på Sande ikke nådde frem til tvistefeltet, bortsett fra Bremanger Kraftselskap A/S' eiendommer i Svelgsdalen, slik at tvisten for lagmannsretten alene gjaldt «kommunenes grenser og grensene mellom Bremanger Kraftselskap A/S' eiendommer av Sande og Rise samt Rise på den ene side og Førde på den annen side». - Lagmannsretten avsa 13. august 1938 dom i saken med slik domsslutning:

«Avvisningspåstanden forkastes.

I forholdet mellom de ankende parter Davik kommune og opsitterne på Førde på den ene side og Bremanger kommune, opsitterne på Rise og Bremanger Kraftselskap A/S som eier av parceller av Sande og Rise på den annen side, kjennes grensen å gå fra varden på Kjeipen over varden på Hjelmen til Tverelvens utløp av Store Førdevann og videre til punkt 25 i den av utskiftningsformann Gausland på kartet inntatt i utdrag I 270 avmerkede linje og videre til punkt 33 i samme linje.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom er påanket til Høyesterett av Bremanger kommune og følgende oppsittere på Rise: Tidemann Rise, Johannes og Odd Rise ved verge Peder O. Rise, Knut Andreassen Rise og Bjarne P. Rise. Bremanger Kraftselskap A/S har ikke påanket dommen. Ankemotparter er: Davik kommune og følgende oppsittere på Førde: Tollef M. Førde, Anders S. Førde, Rasmus Løken, Johan P. Førde, Karl M. Førde og Peder H. Førde.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«I. Prinsipalt:

Kravet om fastsettelse av herredsgrensen mellom Bremanger og Davik avvises.

Subsidiært:

Herredsgrensen går etter vannskillet fra varde 33 på Vinjekvarven over Brandane til varde 15, og videre etter vardene til varde 1 (Gauslands kart). - Atter subsidiært som under post II.

II. Prinsipalt:

Grensen mellom gårdene Rise g.nr. 38 i Bremanger og Førde g.nr. 4 i Davik går etter vannskillet fra varde 25 til varde 1 (Gauslands kart).

Subsidiært:

Tvistefeltet vestenfor en linje varde 16 - østenden av

Side:603

Hjelmevatnet - elven Hjelmevatnet - Løkkevatnet og videre etter elven mot Snønibba til varde 6, atter subsidiært etter Langevatnvassdraget til varde 2 tilhører Rise, - tvistefeltet østenfor nevnte linje Rise og Førde som sameie.

III. De ankende parter tilkjennes sakskostnader hos ankemotpartene for alle retter.»

Motpartene har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog således at de tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet fremgår av de tidligere retters avgjørelser. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett 19.-24. oktober 1939, 27. august 1949 og 31. juli 1952, ved Nordfjord herredsrett 6.-8. desember 1939 og ved Oslo byrett 29. november 1940 og 24. mars 1941. Ved bevisopptakene er avhørt partene og en rekke vitner, hvor noen (i alt 6) ikke har vært ført for de tidligere retter. Ved bevisopptaket 31. juli 1952 har dommeren med sakkyndig rettsvitne og parter foretatt synfaring og gitt nærmere beskrivelse av tvistefeltet. Av det nye bevisstoff for Høyesterett nevnes: betenkning av 6. september 1949 fra den oppnevnte sakkyndige, professor Niels-Henr. Kolderup angående sne- og breforholdene i tvistefeltet, utredning (oktober 1950) fra beitekonsulent Einar Vik om beiteforholdene i Ålfoten, amtskartbeskrivelse av 14. desember 1871 fra kaptein Lund og rapport av 22. juni 1932 fra overingeniør Gjølne angående regulering av Svelgen-vassdraget. For Høyesterett er også lagt frem en rekke fotografier og en del nytt kartmateriale vedkommende tvistefeltet.

Jeg antar at påstanden om avvisning av saken vedkommende herredsgrensen ikke kan tas til følge. Påstanden er for Høyesterett begrunnet med, at det er administrasjonen, og ikke domstolene, som skal fastsette herredsgrenser, at det i dette tilfelle gjelder å fastsette en herredsgrense som ikke tidligere har eksistert og at domstolene da ikke har kompetanse til å fastsette grensen, og endelig at Justisdepartementet på det tidspunkt da søksmålet ble anlagt alt hadde tatt saken under behandling med partenes konsens og at domstolene da ikke kan ta saken ut av departementets hender. Jeg er ikke enig i dette. Jeg finner det utvilsomt at det i tvistefeltet går en grense mellom de to kommuner. Det det kan tvistes om, er hvordan grensen går i terrenget, og det ligger innenfor domstolenes kompetanse å treffe avgjørelse i en slik tvist. At partene ved bindende avtale har fraskrevet seg adgangen til å få tvisten løst ved domstolene, kan jeg ikke finne godtgjort. Departementet har for øvrig i skrivelse av 20. desember 1935 uttalt at det finner det rettest å vente med å treffe avgjørelse i saken inntil dom er falt.

Når det gjelder sakens realitet - spørsmålet om hvorledes grensen mellom de to kommuner og den private eiendomsgrense mellom gårdene Førde og Rise skal trekkes - er jeg kommet

Side:604

til et noe annet resultat enn lagmannsretten. Jeg behandler først den private eiendomsgrense, og skal senere komme tilbake til herredsgrensen.

Det område tvisten gjelder, er et utpreget høyfjellsterreng. Det ligger langt fra gårdene, og er til dels vanskelig tilgjengelig. Store deler var tidligere dekket av bre. Rovdyr, særlig bjørn, var til plage for folk og fe. Den bruk gårdene har utøvd i området, har gjennom tidene vært beskjeden og neppe av en slik art at den i seg selv er tilstrekkelig til å begrunne eiendomsrett. Likevel har det, så vidt vites, ikke fra noe hold vært hevdet at området - helt eller delvis - var stats- eller bygdealmenning, og det er i nærværende sak enighet mellom partene om at tvistefeltet i sin helhet er privat eiendomsrett undergitt, og tilhører gårdene Førde og Rise i den utstrekning de støter mot hinannen.

De økonomiske interesser i det omstridte område knyttet seg i tidligere tider til jakt og en del beite. Omkring Store Førdevann har det vært og er det fremdeles et godt terreng for hjortejakt, og omkring østenden av vannet er det gode beitestrekninger. Området fikk etter århundreskiftet økt økonomisk verdi ved vasskraftutbyggingen. Både Rise og Førde har imidlertid for lang tid tilbake solgt sine vassrettigheter, og avgjørelsen av tvisten har derfor for så vidt først og fremst betydning for hvordan konsesjonsavgiften skal fordeles mellom de to kommuner.

Jeg kan, i likhet med lagmannsretten, ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å trekke eiendomsgrensen mellom Førde og Rise etter vassvendet. Det er nok så at vannskillet som regel vil danne den naturlige grense mellom eiendommer som støter opp mot hinannen fra hver sin side i et fjellområde; men regelen kan selvsagt ikke gjelde ubetinget og uten unntak. Den vil bare være et utgangspunkt for bedømmelsen som også må bero på hvordan de topografiske forhold ellers er på stedet. Blant annet vil de større eller mindre vansker med atkomsten måtte tillegges en ikke ringe vekt.

Jeg kan, etter det bevismateriale som foreligger, ikke finne det tvilsomt at området omkring østenden av Store Førdevann - herunder Storvasstranda - og østover til Rundhaugen («reset»), har sin naturlige tilknytning til Førde, trass i at det ligger på den andre siden av vannskillet. Lagmannsretten har uttalt at befaringen ga som et sikkert resultat, for så vidt angår strekningen ved Store Førdevanns nordøst-ende, øst for dette og syd for dette, at det - uansett vannskillet ved Rundhaugen - var et terreng som dannet en naturlig del og forlengelse av Førdedalen. Jeg oppfatter lagmannsrettens uttalelse slik at den med uttrykket «syd for dette» sikter til området syd for den østlige ende av vannet. Det skal etter min mening sterke grunner til for å tilsidesette den vurdering som lagmannsretten her har foretatt på grunnlag av iakttagelser i

Side:605

marken, og jeg kan ikke se at det i saken er fremkommet opplysninger om de topografiske forhold som viser at lagmannsrettens vurdering er uriktig.

Men hvor langt vestover i området på vannets sydside det er naturlig å trekke grensen mot Rise, volder etter min mening atskillig tvil. Det er på det rene at det langs vannet er ufremkommelig både for mennesker og dyr. Den eneste farbare vei mellom Rise og Førde går oppe i fjellet bak Hjelmen gjennom Vasskaret. Fra Rise-siden kan en imidlertid komme frem til den vestre del av vannets sydside gjennom tre «slukter», og til den østligste av disse, slukt nr. 3 (jfr. det for Høyesterett fremlagte kart merket C) går det også en rås fra Rise. Lenger østover kan Rise ikke komme langs vannet. Til slukten eller senkningen østenfor har derimot Førde atkomst, men heller ikke lenger. Lagmannsretten har uttalt at grensen her naturlig må trekkes fra Kjeipen over Hjelmen og «til et eller annet punkt i nærheten av eller ved Store Førdevann». Lagmannsretten har deretter - særlig med støtte i amtskartet og en skylddelingsforretning av 15. september 1834 over gården Rise - trukket grensen fra toppen av Hjelmen til utløpet av elven fra Store Førdevann. Jeg er på dette punkt ikke enig med lagmannsretten. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett om naturforholdene og som jeg tidligere har gjort rede for, antar jeg at grensen bør trekkes fra Hjelmen langs høydedraget øst for slukt 3 ned til vannet, derfra - i samsvar med vassdragslovgivningens regler - til det nevnte elveutløp, og videre til punkt 25 på Gauslands kart, slik som fastslått i lagmannsrettens dom. På denne måte vil et landområde ved vannets sydvestre del tilfalle Rise, et område som denne gård i høyere grad enn Førde har naturlig tilknytning til. Ved at grensen trekkes slik, vil Rise også få eiendomsrett til en del av vannet. På strekningen fra elveutløpet til punkt 25 er det uvisst om det er gården Rise eller Bremanger Kraftselskap A/S' eiendom som støter til grensen; men spørsmålet om hvor grensen mellom disse eiendommer går, foreligger ikke til avgjørelse i saken.

Når det gjelder området på nordsiden av Store Førdevann, er det for meg tilstrekkelig å si at det ikke synes å ha noen naturlig tilknytning til gården Rise.

Det resultat jeg således er kommet til når det gjelder den private eiendomsgrense mellom Rise og Førde, bygger i første rekke på naturforholdene slik som de arter seg i området; men resultatet støttes etter min mening også av den bruksutøvelse som har funnet sted gjennom tidene. Det er på det rene at Rise overhodet ikke har drevet storfebeite i noen del av tvistefeltet. Derimot har Rise hatt småfe på sydsiden av Store Førdevann frem til midten av vannet. Kreaturene har hatt atkomst gjennom de tre sluktene. Småfeet har ikke vært gjett. Selv om slikt småfebeite vanligvis ikke kan ansees som tilstrekkelig til å

Side:606

begrunne eiendomsrett, vil denne bruksutøvelse kunne ha betydning når det gjelder å trekke de naturlige grenser for eiendommens utstrekning. - Det er fra Rises side gjort gjeldende at småfe også har rekt gjennom Vasskaret og ned til området ved Langevannet. Opplysningene herom er sparsomme. I hvert fall dreier det seg her om en bruksutøvelse av så tilfeldig karakter at den er uten betydning. Over elven fra Langevannet har småfeet ikke kunnet komme.

På den annen side må jeg anse det bevist at Førde fra langt tilbake i tiden har drevet så vel storfe- som småfebeite vestenfor Rundhaugen til området ved vannets østende. Dette beite har ikke vært årvisst, fordi veien fra gårdene var lang og til dels besværlig og fordi det var beite nok til besetningene lenger nede i Førdedalen. Men at beite i området har funnet sted i visse perioder, er sikkert nok. Jeg viser for så vidt til de opplysninger som foreligger om meieridriften i 1895-96 og om det stutebeite som fant sted i årene fra 1898 og fremover. Jeg må også anse det for godtgjort at der lenger tilbake i tiden - iallfall etter at Førde omkring 1860 hadde bygd veien gjennom urene nede i dalen - har vært driftekarer i området som leide terrenget av Førde-folk. Det er nok så at driftebeite fortrinnsvis ble drevet i Myklebustdalen og at kreaturer fra disse drifter ofte er kommet over i Førdedalen og i området ved østenden av Store Førdevann. Men det forhindrer ikke at Førde-folket anså seg berettiget til å disponere over beitet her og også faktisk traff avtaler med driftekarene om dette beite.

Utenom beitet er det hjortejakten som fra gammelt har hatt betydning i tvistefeltet. Etter opplysningene i saken må jeg gå ut fra at denne jakt har vært drevet både av folk fra Førde og Rise, og at de til dels har jaktet i samme terreng. Under jakten er Rise-folk ikke sjelden kommet inn til området omkring østre ende av vannet. Jeg kan imidlertid ikke se det annerledes enn at Førde-folket den hele tid konsekvent har hevdet at det var de som hadde jaktretten i denne del av tvistefeltet, og jeg kan i ethvert fall ikke tillegge Rise-folkenes jakt den betydning at den kan bevirke noen endring med hensyn til det resultat jeg er kommet til når det gjelder den private eiendomsgrense. De sammenstøt som fant sted i 1900 og 1903 mellom Førde og Rise om jaktretten, antas ikke å kunne tillegges særlig betydning. Jeg kan i hvert fall ikke se at det fra eierne av Førde, i forbindelse med politianmeldelsen og injuriesøksmålet, ble gitt noe uttrykk for at de oppga eller frafalt sin påståtte enerett til jakt i terrenget.

Jeg kan ikke finne at det resultat jeg er kommet til med hensyn til eiendomsgrensen på noe punkt kommer i strid med det som kan utledes av eldre dokumenter vedkommende de to eiendommer. De gamle karter som er fremlagt i saken, gir - bortsett fra amtskartet - liten eller ingen veiledning om hvordan grensen skal trekkes, og det samme gjelder de

Side:607

utskiftningsforretninger og skyldsetningsforretninger som er fremlagt i saken. I utskiftningsforretning av 24. mai 1834 vedrørende Førdes skog heter det således alene at «på den søndre og vestre side er bemeldte gård Førde adskilt fra andre steder ved store og høye bjerge og fjeld». Jeg kan heller ikke se at den før nevnte skyldsetningsforretning på gården Rise av 15. september 1834 kan tillegges noen vekt når det gjelder å fastsette gårdens grense mot øst i området sør for Store Førdevann. Forretningen angir bare østgrensen for den utskilte parsell og Rises grense mot øst i Svelgsdalen, men kommer ellers ikke inn på hvor langt hovedeiendommen rekker mot øst.

Jeg finner ikke at det er noe grunnlag for de ankende parters subsidiære påstand om at en del av tvistefeltet skulle ligge i sameie mellom gårdene Rise og Førde.

Jeg antar, i likhet med lagmannsretten, at den grense som ved nærværende dom fastsettes for de private eiendommer på strekningen fra Kjeipen til punkt 25 i forlikslinjen av 1869, også danner grensen mellom herredene Davik og Bremanger. Jeg kan ikke finne at det foreligger hensyn som taler for å fastsette en annen herredsgrense enn for de private eiendommer på denne strekning. Når det gjelder den videre herredsgrense, har Bremanger gjort gjeldende at Sandes østgrense og dermed herredsgrensen opprinnelig gikk over vannskillet ved Brandane og at forliksgrensen av 1869 ikke kan være avgjørende for herredsgrensen. Jeg kan imidlertid ikke finne noe holdepunkt for å anta at grensen her har gått østligere enn forliksgrensen.

På grunn av de tvil saken har frembudt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for herredsretten, lagmannsretten eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket, med denne endring:

I forholdet mellom Davik kommune og oppsitterne på Førde på den ene side og Bremanger kommune og oppsitterne på Rise på den annen side, går grensen fra varden på Hjelmen i nordøstlig retning langs høydedraget øst for den på det fremlagte kart «C» avmerkede «slukt 111» til sydsiden av Store Førdevann, derfra i dette til utløpet av elven fra Store Førdevann.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Gaarder og Holmboe: Likeså.

Side:608