Rt-1954-814
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1954-09-25 |
| Publisert: | Rt-1954-814 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 83/1954 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Egil Boye-Jensen). |
| Forfatter: | Qvigstad, Gaarder, Holmboe. Mindretall: Thrap, Dæhli |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, Jaktloven (1951) §23, Jaktloven (1951), Jaktloven (1899), §42, §43, §57, Straffeloven (1902), §57, §62 |
Kst. dommer Qvigstad: Vinger og Odal herredsrett avsa den 26. mai 1954 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av jaktlovens §62 første ledd, jfr. §23 tredje ledd, til en bot til statskassen
Side:815
stor kr. 150,00 eller hvis boten ikke erlegges til en straff av 3 dagers fengsel.»
De tiltalebeslutninger hvoretter straffesaken ble reist ved herredsretten, omfattet overtredelse av straffelovens §407 og jaktlovens §62 første ledd, jfr. §23 tredje ledd, §43 første ledd, og §57, 2. ledds §1 . punktum, samt krav om inndragning av kr. 1000,00 til fordel for Viltfondet. Av herredsrettens domsgrunner fremgår at A ble frifunnet i alle tiltalens poster unntatt jaktlovens §23 tredje ledd, uten at dette dog er kommet til uttrykk i domsslutningen. Inndragningskravet ble ikke opptatt til avgjørelse av herredsretten.
Påtalemyndigheten har påanket herredsrettens dom til Høyesterett for så vidt A er frifunnet for tiltalen etter straffelovens §407. Den opprinnelige anke over frifinnelsen for overtredelse av jaktlovens §57 annet ledd, er frafalt under prosedyren for Høyesterett. Anken gjelder så vel saksbehandlingen (ufullstendige domsgrunner) som lovanvendelsen, og begrunnes for den sistes vedkommende med at herredsretten feilaktig har brakt straffelovens §42 i anvendelse på tiltaltes forhold. Påtalemyndigheten har i henhold hertil påstått herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet for så vidt tiltalte er frifunnet etter straffelovens §407.
Herredsrettsdommen er også påanket av A, som prinsipalt har påstått seg frifunnet ved ny dom av Høyesterett for overtredelse av straffelovens §407 og jaktlovens §23 tredje ledd, subsidiært at herredsrettens dom oppheves for så vidt han er dømt etter jaktloven. Anken gjelder lovanvendelsen.
Påtalemyndigheten har påstått domfeltes anke forkastet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke må bli å forkaste og at ny frifinnende dom bør avsies i den utstrekning A er dømt av herredsretten.
Jeg tar først for meg straffelovens §407 og skal bemerke:
Det i tiltalebeslutningens post I omhandlede forhold som herredsretten har funnet bevist, er i korthet at A sammen med B og C den 8. oktober 1953 om formiddagen, utstyrt med gevær og hund, gikk inn på naboens jakttereng og der oppsporet og avhentet en elg som den foregående kveld, den 7. oktober, i 17-tiden av B var dødelig såret mens den ennå befant seg på As jaktområde, med den følge at elgen etter å være kommet over på naboens side av delet, kort tid etter døde. Forfølgning av dyret inn på naboens grunn var ikke blitt opptatt av de to jegere, som ved 18-tiden samme kveld dro hjem og der underrettet A om det passerte, da denne senere kom tilbake fra Oslo med nattoget.
Herredsretten har funnet at As forhold ved å oppspore og avhente det døde dyr den 8. oktober objektivt sett rammes av straffelovens §407, men har frifunnet ham på
Side:816
grunn av manglende forsett etter straffelovens §42. Jeg finner det unødvendig å ta standpunkt til om herredsrettens lovanvendelse på dette siste punkt er riktig, idet jeg er kommet til det resultat at As forhold ikke fyller gjerningsinnholdet i straffelovens §407, som setter straff for den som krenker en annens rett bl.a. ved å jage eller drepe dyr som ikke er i noens eie. Jeg kan ikke finne at den handling på naboens grunn å lete etter og avhente et dyr som allerede den foregående dag var lovlig felt på egen grunn, rettelig kan betegnes som å «jage», og under enhver omstendighet kan dette ikke gjelde for A, som ikke hadde deltatt i jakten den foregående dag, men oppholdt seg i Oslo.
Jeg tilføyer at jeg ved uttrykket å «felle» et dyr forstår den handling å tilføye det dødelige sår med den følge at det kort etter må avgå ved døden uansett om det i mellomtiden måtte være i stand til å forflytte seg.
Jeg finner her også grunn til å reservere meg mot den oppfatning som synes å ligge til grunn for herredsrettens dom - at uttrykket å «jage» i straffelovens §407 begrepsmessig er identisk med innholdet av den forfølgningsrett som omtales i jaktlovens §23 første ledd. Den siste bestemmelse angir etter min oppfatning alene omfanget av de beføyelser som tilkommer den jeger som har forfølgningsretten. Jeg kan ikke se at min oppfatning kommer i strid med Høyesteretts avgjørelse i Rt-1939-547, som alene fastslår at den som påtreffes i ferd med å tilegne seg et drept dyr på fremmed grunn, har bevisbyrden for at det er lovlig felt, jfr. den tidligere jaktlov av 20. mai 1899 §11. I det foreliggende tilfelle er imidlertid det faktiske forløp av herredsretten funnet å være på det rene.
Med hensyn til tiltalen for overtredelse av jaktlovens §23, 3. ledd, er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten, og finner at domfelte A må bli å frifinne for denne post. Jeg finner det tilstrekkelig å peke på at plikten til å underrette grunneieren i tilfelle påhviler den som har felt dyret, og ikke A som på den tid befant seg i Oslo. Men hertil kommer at meldeplikt alene foreligger hvor dyret felles på annen manns jaktområde under utøvelse av forfølgningsrett, og ikke når det som her er felt på egen grunn. For øvrig var forfølgningsretten opphørt kl. 24.00 den foregående dag da A den 8. oktober innfant seg på naboens grunn, og såfremt hans atferd ved den anledning skulle kunne betegnes som jakt, ville det vært ulovlig jakt på fremmed grunn, og da har jegeren selvsagt ikke plikt til å angi seg selv.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
A frifinnes.
Dommer Thrap: Jeg kan ikke finne at herredsrettens dom
Side:817
bygger på noen uriktig lovanvendelse når herredsretten har antatt at tiltaltes forhold, slik som det er beskrevet i dommen og gjengitt av førstvoterende, rammes av straffelovens §407. Jeg antar at det å spore opp og avhente et dyr som er felt eller såret, er en del av jakten, som ikke er avsluttet i og med det drepende skudd, men først når jegeren har tilegnet seg dyret. Jeg antar at straffeloven her opererer med samme jaktbegrep som jaktloven, slik som det bl.a. er kommet til uttrykk i denne lovs §23. Jeg oppfatter bestemmelsen i paragrafens første ledd, - sammenholdt med tredje ledd, - slik at jegeren på fremmed grunn ikke har rett til å tilegne seg dyr som han har felt (såret) på eget terreng, med mindre han godtgjør at vilkårene for forfølgningsrett er til stede. Men etter den nye jaktlov opphører forfølgningsretten ved utløpet av den dag da viltet er kommet inn på annen manns grunn. Jeg ser det da slik at tiltalte i den foreliggende sak ikke kunne ha vært dømt hvis han hadde vært med på å avhente dyret samme dag det ble rammet. Men da oppsporingen av viltet og avhentingen først fant sted den etterfølgende dag, kan det ikke gjøres forfølgningsrett gjeldende. Etter min mening rammes da forholdet av straffelovens §407.
Jeg tilføyer at den omstendighet at tiltalte ikke var med på selve jakten den foregående dag, men bare - sammen med jaktpartiet - deltok i oppsporingen og avhentingen, ikke kan endre mitt syn på saken. Jeg ser det slik at det fra tiltaltes side foreligger et selvstendig straffbart forhold, i og med at han har deltatt i den avsluttende del av jakten.
Som nevnt har påtalemyndigheten anket over rettens avgjørelse med hensyn til de subjektive straffbarhetsbetingelser. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at domsgrunnene på dette punkt er mangelfulle. Av domsgrunnene fremgår etter min mening at det ikke dreier seg om en faktisk villfarelse som kan lede til frifinnelse etter straffelovens §42, men om en rettsvillfarelse som nevnt i straffelovens §57. Men retten har ikke drøftet om slik rettsvillfarelse foreligger eller om den i tilfelle var unnskyldelig. Jeg antar etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må bli å oppheve for så vidt tiltalte er frifunnet etter straffelovens §407. - Når det gjelder den annen straffebestemmelse, jaktlovens §23 tredje ledd, er jeg enig med førstvoterende, og antar med ham at tiltalte må bli å frifinne etter denne bestemmelse. Jeg former ingen konklusjon.
Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Thrap.
Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i vesentlige deler tiltre hans begrunnelse. Når det gjelder den første tiltalepost, vil jeg imidlertid bemerke: Avgjørelsen avhenger av tolkningen av straffelovens §407, nærmere bestemt hva der ligger i ordet «jage». En kan ikke i denne forbindelse trekke inn jaktlovens §23 første ledd. Med
Side:818
hensyn til det faktiske forhold har herredsretten funnet bevist at tiltalte og hans jaktfeller «foretok letingen (etter den døde elg) langs grenselinjen på eget jaktområde». Jeg forstår videre herredsrettens dom derhen at jaktpartiet herunder oppdaget elgen, som lå ca. 30 meter inne på nabogrunnen. Den ble så ved hjelp av en wire trukket inn på As grunn. Jeg kan ikke finne at dette saksforhold kan kalles å drive jakt eller å jage.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og kan også i det vesentlige tiltre dommer Gaarders bemerkninger.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Svendsen med domsmenn Ole Brenna og Erik Tømmeraas):
- - -
Ved tiltaltes og vitnenes forklaringer finner retten bevist at 1. vitne B, som var med i Skinnarbøl Jaktlag den 7. oktober 1953 ved ca. 17-tiden på lagets eget jaktområde, påtraff og skjøt en elg. Det finnes bevist at elgen ble truffet av to skudd i brystregionen og ett skudd i venstre bog med den følge at den ble dødelig såret.
B var ved anledningen sammen med 2. og 3. vitne i arbeid med å slakte og partere en elg som var felt tidligere samme dag. Etter de tilstedeværende vitners forklaring, som retten legger til grunn, gikk elgen i retning mot naboens jaktterreng, tilhørende Fagernes jaktlag, og over delelinjen ca. 200 m fra det sted hvor den ble skutt. Umiddelbart over grenselinjen, en liten bekk, fulgte den i vestlig retning langs delet, og ble borte. Vitnene iakttok at dyret var hårdt såret og at venstre forben var ødelagt av de siste skudd gjennom bogen. De så likeledes at dyret et par ganger var nede i bakken, og så ut til å slepe seg frem med buken langs marken. De sluttet herav at elgen var dødelig såret og at den etter retningen å dømme ville ta seg inn på jaktlagets eget område et stykke lenger nede. De vendte tilbake og fortsatte sitt arbeid med den første elg uten å oppta forfølgelsen, idet de hermed mente å spare dyret for unødige lidelser ved ikke å skremme det. 1. vitne B med tilslutning av 2. og 3. vitne har i retten forklart at de dessuten ved dette tidspunkt anså det utenfor tvil at elgen ville falle når som helst og overveiende sannsynlig innen deres eget jaktområde.
Da de var ferdige med sitt arbeid ved 18-tiden var det blitt så mørkt at de ikke fant grunn til å oppspore elgen, som de da gikk ut fra var død, og de lot den ligge for å hente den den påfølgende dag. De hadde hund med seg, men fant heller ikke grunn til å sette denne på sporet, bortsett fra et forsøk umiddelbart før hjemturen eller i forbindelse med denne, som imidlertid etter retningen å dømme viste seg å være et blindspor.
Sent om aftenen meldte 1. vitne B til tiltalte, som kom hjem med nattoget fra Oslo, at laget hadde skutt en elg som var forlatt død i skogen for å avhentes neste dag.
Side:819
Den påfølgende formiddag 8. oktober gikk tiltalte sammen med 1. og 2. vitne og hund for å lete opp elgen. Ved deres forklaringer finner retten det bevist at de foretok letingen langs grenselinjen på eget jaktområde. De hadde med seg jaktvåpen som de påstår var tatt med til bruk for eventuell fortsatt jakt på rådyr. Retten bygger på 1. vitne Bs forklaring, hvoretter han oppdaget elgen ca. 30 m inne på Fagernes skog, hvor den var styrtet på hodet i en liten vasskulp vendt mot grenselinjen. De sendte bud etter 3. vitne, som kom opp med traktor. Denne ble kjørt frem til delelinjen og den felte elg ble trukket frem med wire.
Retten finner tiltaltes og vitnenes foranstående forklaringer bekreftet ved befaring på åstedet, hvor det fantes spor etter elghår, og merke etter wiren frem til plassen hvor elgen falt.
Retten bemerker at forannevnte faktiske hendelsesforløp ikke er bestridt eller søkt motbevist av påtalemyndigheten.
Straffelovens §407 har som gjerningsinnhold å krenke en annens rett til fangst. Regelen er etter vår rett at grunneieren eller andre på hans vegne har enerett til jakt. Jaktlovens §23 med bestemmelsen om forfølgningsrett gjør en unntagelse herfra, idet den gir bestemmelser for en jegers rett til å forfølge, drepe og tilegne seg vilt på annen manns område. For storvilt er betingelsen for lovlig forfølgningsrett at dyret er anskutt og såret inne på eget område, og videre at forfølgningen må skje uten opphold, og jegerens rett opphører ved utgangen av den dag viltet er gått over på annen manns grunn.
Retten finner ikke at tiltalte eller noen i hans jaktlag har vært inne på naboens område for å forfølge elgen under dens forsøk på å unnslippe etter å være dødelig såret som foran beskrevet. Retten finner å måtte bygge på det faktum at tiltaltes jaktlag anså elgen for å være falt og død om ettermiddagen eller aftenen den 7. oktober f. å.
Spørsmålet blir da om tiltaltes jaktlag kan sies å ha ervervet besittelsen Og eiendomsrett til den felte elg, da de forlot åstedet og oppga jakten om aftenen uten å ha påvist fallstedet og funnet dyret.
Etter vanlig oppfatning må retten anta at jaktlaget med det forannevnte hendelsesforløp må sies å ha ervervet besittelsen av elgen i det øyeblikk den styrtet. Det nødvendige for å felle eller drepe dyret var avsluttet i og med de tre skudd den ble truffet av. Noen inngripen fra annet hold for å avlive dyret var ikke nødvendig, og noen handling straffbar etter straffelovens §407 var ikke øvet.
Da elgen imidlertid søkte over på annet jaktområde oppstår spørsmålet om forfølgningsretten etter jaktlovens §23. Den omfatter rett til å forfølge, drepe og tilegne seg allerede såret storvilt. Retten anser det som nevnt bevist at dyret var dødelig såret og ville falle i løpet av kort tid. Spørsmålet blir da om dyrets fall innen et meget begrenset område kan sies å dekke jaktlovens krav til den handling å tilegne seg viltet. Svaret herpå må bli om jaktlaget ved å forholde seg som beskrevet kan sies å ha avsluttet jakten samme dag, og har tilegnet seg den felte elg.
Jaktloven har til beskyttelse mot fremmed jakt på eget område stillet strenge krav til oppfyllelsen av de handlinger som kjennetegner lovlig forfølgning. I tilslutning hertil antar retten at det må stilles strengere krav til en tilegnelse av vilt på fremmed grunn enn de vanlige krav til
Side:820
besittelse av okkupasjon. Den antar at lovens uttrykk «tilegnelse» i §23 må omfatte et krav til jegeren om å oppspore og påvise viltet samme dag.
Jakt i henhold til forfølgningsrett på annen manns grunn kan ikke antas avsluttet før viltet er sporet opp og faktisk funnet samme dag uten opphold.
At jakt på egen grunn med samme forløp ikke stiller de samme krav til tilegnelsen og besittelsesstanden av viltet er rimelig og følger av den omstendighet at det her ikke oppstår spørsmål om mulig kollisjon med andres jakt og okkupasjonsrett.
Tiltalte har i henhold hertil overtrådt strl.s. §407 ved å krenke annen manns jaktrett, idet den handling å hente den døde elg på naboens grunn etter jaktlovens §23 må ansees som en tilegnelse og rettsstridig, fordi den er foretatt dagen etter jakten.
Retten finner imidlertid at de subjektive betingelser for straff etter straffelovens §42 ikke er til stede i foreliggende tilfelle.
Det antas at tiltalte ut fra sine egne forutsetninger og sin oppfatning av at elgen var i hans besittelse og tilhørte ham eller hans jaktlag allerede foregående dag, må sies å ha vært i vel begrunnet tro. Ved den rettsstridige tilegnelse dagen etter, antar retten at han befant seg i uvitenhet angående de særlige omstendigheter som her betinger handlingens straffbarhet, og han må derfor bli å frifinne for dette punkt i tiltalen.
Retten finner ikke bevis ført for at tiltalte har utøvet jakten uten å ta rimelig hensyn til viltbestanden og slik at den måte elgen ble skutt og felt på har påført den unødige lidelser, og han blir derfor å frifinne for tiltale etter §43 første ledd.
Retten finner heller ikke at jaktlovens §57 annet ledd 1. punktum, inneholder noe påbud som etter sin art er belagt med straff, og dessuten finner den ikke at den skutte elg kan ansees som fallvilt, forulykket eller selvdødt vilt.
Retten finner heller ikke at §57 første ledd, omfatter noen påbud som er belagt med straff, hvorfor tiltalte må bli å frifinne for denne post i tiltalen. Retten finner derimot at tiltalte må bli å dømme etter jaktlovens §23 tredje ledd, for å ha unnlatt å underrette grunneieren eller den jaktberettigede i Fagernes skog så snart som mulig om den elg som var felt innen området den 7. oktober 1953.
Retten finner det bevist at tiltalte forsettlig har unnlatt å melde fra om jakten, og hans påstand om at han som rette besitter og eier av elgen ikke anså seg forpliktet til melding, kan her ikke tillegges noen befriende virkning. - - -
Side:821