Rt-1954-96

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1954-01-23
Publisert:	Rt-1954-96
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 4 B/1954
Parter:	Norges Råfisklag (høyesterettsadvokat Andr. Claussen) mot 1. A/S Angle, 2. Backers Rederi A/S (tidligere A/S Nordhavet), 3. A/S Heinsa (høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Nygaard, Kruse-Jensen, Thrap, Heiberg, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)4-§1, Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)4, Råfiskloven (1951) §2

Dommer Nygaard: Norges Råfisklag (senere kalt Råfisklaget) anla i 1949 søksmål ved Kristiansund byrett mot Trålrederiene A/S Angle, A/S Nordhavet og A/S Heinsa (senere kalt trålrederiene). Grunnlaget for søksmålet var at Råfisklaget mente å ha krav på avgift for saltet fisk og tran som var brakt i land av trålrederiene i 1947. Kravet overfor A/S Angle var kr. 10 370,74, overfor A/S Nordhavet kr. 9661,85 og overfor A/S Heinsa kr. 9062,62 - med tillegg av renter og saksomkostninger. Kristiansund byrett - byfogden med fagkyndige domsmenn - avsa dom i saken 23. januar 1951. Ved dommen ble trålrederiene frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at Råfisklaget skulle få medhold i sitt krav.

Råfisklaget påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. Her trådte Backers Rederi A/S inn som ankemotpart istedenfor A/S Nordhavet. Ved lagmannsrettens dom av 9. oktober 1952 - avsagt med 4 domsmenn av det alminnelige utvalg - ble byrettens dom stadfestet og Råfisklaget dømt

Side:97

til å betale trålrederiene i fellesskap kr. 4000,00 i saksomkostninger. Også denne dom ble avsagt under dissens, idet to av domsmennene stemte for at Råfisklagets påstand skulle tas til følge, dog slik at saksomkostningene skulle oppheves for begge retter.

Råfisklaget har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I ankeerklæringen er det bl.a. fremholdt at lagmannsrettens flertall ikke har tatt tilstrekkelige hensyn til formålet med den midlertidige lov av 18. juni 1938 om omsetning av råfisk, og at flertallet ikke har vært oppmerksom på de konsekvenser som dommen vil få. Det uttales således i ankeerklæringen: «Råfiskloven av 18. juni 1938 hadde til formål å bringe orden i det kaos som var rådende i fiskerinæringen, bortsett fra sildefiskeriene for hvilke der gjaldt særskilt lov. Fiskernes kår var før loven av 1938 elendige, og prisene høyst variable (selv samme dag også fra vær til vær), og det var også hensikten med loven å gi anledning til fastsettelse av minstepriser og like vilkår ved kjøp og salg av all fisk. Det kunne bare skje ved at ett organ fikk rett til å fastsette pris- og salgsvilkår for omsetning m.v. av all fisk. Dersom noen del av fisken ble unntatt fra de regler og den kontroll som dette organ - hvis etablering loven forutsetter - fastsetter, ville det i virkeligheten ikke lykkes å etablere og gjennomføre den omsetningsordning og den markedsregulerende og kontrollerende hensikt som loven tilsikter. Det vil bli situasjonen om trålredernes fangst skal kunne omsettes billigere enn annen fisk.»

Videre sies det om den kgl. resolusjon av 21. februar 1947 bl.a.: «Flertallet overser at når resolusjonen fastsetter i punkt I annet punktum, at den generelle bestemmelse i første punktum ikke skal hindre tilvirkning av egen fangst, men at «omsetning og utførsel» av denne fisk kommer inn under samme bestemmelser som fisk kjøpt gjennom laget, er det nettopp for å bringe også slik fisk under lagets kontroll, avgift og regulerende bestemmelser.» Jeg gjengir også følgende avsnitt i ankeerklæringen: «Det er uriktig antagelse av flertallet når det antar at avgiften noen gang under lovforberedelsen har vært ansett som provisjon. Det er heller ikke riktig når det sies at Puntervoldkomitéen har gått ut fra at de fiskere som skulle betale avgiften, var identisk med lagets medlemmer. Hele opplegget fra denne komité viser at flertallets standpunkt og begrunnelse er uriktig. - - Det er, som tidligere nevnt, ikke riktig at vedtektenes §19 om avgift ikke kan anvendes under den etablerte ordning. Det er uriktig å se bestemmelsen kun som et ledd i en omsetningsordning hvor laget medvirker ved fiskens overgang fra selger til kjøper, eller at avgift bare kunne kreves, hvis omsetning skjer gjennom laget. - - - Flertallet overser at trålrederiene har den samme fordel av lagets virksomhet som andre fiskere. De har således hatt den samme fordel som andre fiskere av

Side:98

lagets arbeid med å få fiskeprisene forhøyet, noe som i maksimalprisårene betydde store summer for trålerne.»

Råfisklaget har nedlagt denne påstand:

«1. At Trålrederiet A/S Angle dømmes til å betale til den ankende part kr. 10 370,74 med 4 % renter fra 23. mai 1949 til betaling skjer.

2. At Trålrederiet A/S Nordhavet dømmes til å betale til den ankende part kr. 9661,85 med 4 % renter fra 23. mai 1949 til betaling skjer.

3. At Trålrederiet A/S Heinsa dømmes til å betale til den ankende part kr. 9062,62 med 4 % renter fra 23. mai 1949 til betaling skjer.

4. At den ankende part kjennes berettiget til å heve de i Kristiansund og Nordmøre Forretningsbank A/S deponerte beløp med renter.

5. At ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for alle retter.»

Trålrederiene har nedlagt slik påstand:

«I. Lagmannsrettens dom stadfestes.

II. Norges Råfisklag dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til A/S Angle, Backers Rederi A/S og A/S Heinsa.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt to bevisopptak, ett ved Kristiansund byrett og ett ved Trondheim byrett. Ved disse bevisopptak ble det avgitt partsforklaringer fra et styremedlem i hvert av trålrederiene og forklaringer fra 5 vitner. Ellers er det for Høyesterett lagt frem atskillig nytt materiale som jeg senere vil redegjøre for i den utstrekning jeg finner det nødvendig.

Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og lagmannsretten. Etter prosedyren for Høyesterett og det omfattende nye materiale har jeg funnet å burde redegjøre nærmere for mitt syn.

Før jeg behandler de spørsmål som foreligger til avgjørelse i saken, vil jeg nevne litt om forarbeidene til råfiskloven av 1938. Det ble i 1934 nedsatt en komité til behandling av forskjellige spørsmål vedkommende fiskeribedriften («Den store fiskerikomité»). Spørsmålet om å organisere omsetningen av råfisk ble behandlet i komitéens innstilling nr. IV som ble avgitt 16. november 1935 og i hovedinnstillingen (Innstilling nr. VII) som ble avgitt 4. februar 1937. I innstilling nr. IV gjorde komitéen rede for de store svingninger i fiskeprisene og uttalte i den forbindelse bl.a.: «Utvalget er derfor samstemmig om at forannevnte prissvingninger er til skade og tap - ikke bare for fiskerne som stand, men for den hele næring. Man mener derfor at statsinngrep er nødvendig og er enige om at der ved lovforanstaltning må åpnes adgang til å stabilisere prisene på råprodukter slik at forannevnte

Side:99

prissvingninger mest mulig unngåes.» Et flertall innen komitéen fant det påkrevd å få en lov som gjorde det mulig å gjennomføre salg gjennom en organisasjon av fiskere for på den måten å få regulert prisene.

Handelsdepartementet nedsatte 9. oktober 1937 en komité med direktør Puntervold som formann (senere kalt Puntervoldkomitéen) for å utrede spørsmålet om ved lov å etablere salgsorganisasjoner av fiskere, for så vidt angikk salg av torsk under de store torskefiskerier og av andre fiskesorter hvor det måtte være behov for det. Komitéen som også skulle utarbeide vedtekter for salgsorganisasjonene, avga sin enstemmige innstilling 12. januar 1938. Etter blant annet å ha fremhevet at minsteprisordningen som ble innført i 1936 hadde vært gunstig for fiskerne men neppe hadde vært heldig for næringen som helhet, uttalte komitéen (s. 5, 2. spalte) «at der må skapes et salgslag av fiskere, som får fullt herredømme over omsetningen av råfisk og rett til å fastsette prisen. Med andre ord anbefaler komitéen en tilsvarende ordning, som den man har for vintersildfisket, med de tillempninger som må følge av de forskjellige faktiske forhold». Komitéen utarbeidet også forslag til vedtekter og forretningsregler for et slikt salgslag.

På grunnlag av denne innstilling ble det i Ot. prp. nr. 59 - 1938 fremsatt forslag til midlertidig lov om omsetning av råfisk. I proposisjonen hevder Handelsdepartementet at det er mange forhold som gjør det særlig påkrevd å ha en lovbeskyttet organisasjon når det gjelder fiskernes omsetning av råfisken. Det uttales i proposisjonen bl.a. (s. 4, 2. spalte): «En flerhet av de enkelte fiskere har ikke anledning til å ofre det arbeid på omsetningen av råfisken som en riktig utnyttelse av de foreliggende salgsmuligheter nødvendiggjør. Der er mange steder liten tilgang på kjøpere og fiskens lettbedervelighet gjør en hurtig omsetning nødvendig. Det ligger derfor i sakens natur at prisdannelsen ofte blir tilfeldig, og at fiskerne ofte trekker det korteste strå i priskampen. Det er naturlig at fiskerne får sin organisasjon til å arbeide med fiskens omsetning, som andre ledd i næringen allerede til dels har sin organisasjon. Fisket foregår over store områder og utøves av en stor mengde deltagere. En organisasjon uten lovbeskyttelse vil derfor ikke ha utsikt til å føre frem, idet noen få deltagere i fisket vil ha det i sin makt å undergrave organisasjonens arbeide, om den ikke er utstyrt med den fornødne lovbeskyttelse.» Videre gjengir jeg følgende avsnitt fra proposisjonen (s. 6. 1. spalte): «Efter forslaget som i det vesentlige er overensstemmende med komitéens forslag, kan Kongen gi fiskersalgslag en omfattende lovbeskyttelse. Det er imidlertid efter departementets opfatning nødvendig at den er så omfattende, dersom lovbeskyttelsen skal få den tilsiktede virkning. Den nødvendige garanti for at de fiskersalgslag som opnår lovbeskyttelse ikke skal misbruke

Side:100

sin makt, vil ligge i at deres vedtekter til enhver tid skal være godkjent av vedkommende regjeringsdepartement.»

Det første spørsmål som skal avgjøres i saken, er om den midlertidige råfisklov av 1938 (senere avløst av lov av 14. desember 1951) også ga Kongen fullmakt til å treffe bestemmelser om trålfanget fisk som ble brakt i land i Norge i tilvirket stand (som saltet fisk) og om tran som ble produsert ombord i trålere. Råfisklaget hevder at Kongen etter loven hadde slik fullmakt, mens trålrederiene gjør gjeldende at Kongen bare hadde adgang til å treffe bestemmelser om utilvirket fisk og produkter av slik fisk. Trålrederiene har bl.a. henvist til et P. M. fra fiskeridirektøren av 19. desember 1938 hvor det sies: «Lovbeskyttelsen vil formentlig ikke kunne gå så langt at laget får enerett til omsetning av tilvirket fisk og produkter av fisk, da det må sies å være lovens forutsetning at det er omsetningen av råfisken som kan beskyttes.»

Før endringen ved lov av 3. oktober 1947 lød §1 i råfiskloven av 1938 slik:

«Kongen kan bestemme at det skal være forbudt å tilvirke, omsette og/eller utføre fisk (sild innbefattet) eller produkter av fisk når fisken ikke er kjøpt gjennom en fiskerorganisasjon, hvis vedtekter er godkjent av vedkommende regjeringsdepartement.

Bestemmelsen kan begrenses til å gjelde visse fiskesorter samt fisk fanget i visse områder. Bestemmelsen kan også begrenses til bestemte tidsrum eller til bestemte markeder.»

I lovens overskrift var brukt uttrykket «råfisk», og trålrederiene har gjort gjeldende at dette uttrykk betyr utilvirket fisk. Jeg finner imidlertid ikke grunn til nærmere å drøfte betydningen av ordet «råfisk» i overskriften. Jeg legger i denne sammenheng heller ikke noen vekt på at uttrykkene «fersk råfisk» og «tilvirket råfisk» er brukt i §2 annet ledd, i den nye råfiskloven av 1951. Det som råfiskloven av 1938 tok sikte på, var en regulering av førstehåndsomsetningen av fisk, dvs. salget av fisken fra fiskerne. En regulering av selve tilvirkningen og eksporten lå derimot utenfor råfisklovens område. Men ved selvtilvirket fisk er forholdet særeget fordi tilvirkning finner sted før det første salg. Når jeg da tar i betraktning det som var formålet med råfiskloven, finner jeg at det er naturlig å tolke lovens §1 slik at den åpnet adgang til å gi regulerende bestemmelser om all fisk som ikke hadde vært gjenstand for omsetning, således også om den selvtilvirkede fisk. I likhet med lagmannsretten mener jeg derfor at reglene i lovens §1 også kunne få anvendelse på trålfanget fisk som ble brakt i land i saltet tilstand. At dette er den riktige forståelse av denne lovbestemmelse, støttes ved flere uttalelser i innstillingen fra Puntervoldkomitéen. Under avsnittet «Organisasjon av råfiskomsetningen» uttales det således i denne innstilling bl.a. (s. 7 spalte 1): «Derimot bør ikke loven hjemle undtagelse

Side:101

for fisk som fiskes med bestemte redskaper, f. eks. trål, eller som ikke omsettes som råfisk. Fisk som fiskere har tilvirket av egen fangst, blir efter komitéens forslag til forretningsregler å betrakte som kjøpt av salgslaget, når fiskerne har meldt fra om sin tilvirkning. Dessuten vil salgslaget ved siden av råfisk også kunne omsette fiskertilvirket fisk.» Som det fremgår av sitatet, var det Puntervoldkomitéens mening at trålfanget fisk skulle gå inn under loven. I denne sammenheng vil jeg peke på at etter de regler som gjaldt i 1938 kunne trålfanget fisk fra fartøyer over 50 tonn overhodet ikke bringes i land i Norge som ferskfisk. Denne fisk måtte den gang saltes ombord i trålerne utenfor sjøterritoriet, jfr. §1 tredje ledd, i den midlertidige trålerlov av 16. juli 1936 og kgl. res. av 9. oktober 1936. Når Puntervoldkomitéen nevner fisk som fanges med trål, må jeg uten videre kunne gå ut fra at komitéen har vært oppmerksom på disse regler. Jeg vil også nevne at komitéen i sine bemerkninger til §16 i forslaget til vedtekter bl.a. uttaler (s. 13, spalte 2): «Fisk, som fiskere har tilvirket av egen fangst, blir dog å betrakte som «kjøpt gjennem» Råfisklaget (se lovens §1), - - -». Slik som jeg etter dette ser på det foreliggende lovtolkningsspørsmål, har det ikke vært nødvendig for meg å ta standpunkt til om saltet fisk - slik som Råfisklaget hevder - er «produkter av fisk» i lovens forstand. At tran som ble produsert ombord i trålerne etter loven er «produkter av fisk», finner jeg ikke tvilsomt.

Trålrederiene har fremholdt at den kgl, res. av 21. februar 1947 under enhver omstendighet må forståes slik at den ikke omfattet den tilvirkede trålfisk. I resolusjonens post I som er referert i byrettens dom, var også tatt med «trålfanget fisk og fisk fra fjerne farvann». I den kgl. res. av 24. november 1939, som også angikk omsetning av fisk m.v. gjennom Råfisklaget, var det bestemt at forbudet skulle gjelde bl.a. trålfisk og fisk fra fjerne farvann «som er hjemført i saltet tilstand». Selv om uttrykksmåten i de to resolusjoner på dette punkt er forskjellig, står det for meg som klart at den kgl. res. av 1947 også omfattet trålfanget fisk som ble brakt i land i saltet tilstand. Det er tilstrekkelig for meg å vise til Fiskeridirektørens brev av 13. desember 1946 til Fiskeridepartementet. I dette brev, som er tatt inn i foredraget til den kgl. res., sies det bl.a.: «Skal laget kunne ha herredømme over omsetningen av råfisken må også trålfisk og fisk fra fjerne farvann komme inn under lagets virkeområde, og dette må gjelde uansett om fisken bringes i land i saltet stand.» Fiskeridepartementet var enig i det som var fremholdt av Fiskeridirektøren. Jeg finner det også klart at resolusjonen av 1947 gjaldt tran som ble produsert ombord i trålerne, jfr. bestemmelsen i post I, 3. punktum om «biprodukter».

Mitt resultat blir etter dette at trålrederienes prinsipale innsigelse mot avgiftskravet ikke kan føre frem.

Side:102

Jeg går så over til å behandle den subsidiære innsigelse fra trålrederienes side. Denne innsigelse går ut på at det ikke i råfiskloven av 1938 var hjemmel for det avgiftskravet som Råfisklaget har fremsatt. Trålrederiene hevder også at et slikt avgiftskrav heller ikke hadde hjemmel i den kgl. res. av 21. februar 1947 eller i Råfisklagets egne vedtekter.

Her vil jeg først fremheve at spørsmålet om Råfisklaget har rett til å kreve avgift av den trålfangede fisk som ble brakt i land som ferskfisk, ikke foreligger til avgjørelse i denne sak. Når det gjelder slik fisk, er avgift faktisk blitt betalt, men trålrederiene har ikke erkjent at Råfisklaget har hatt rett til å kreve avgift i disse tilfelle.

Hverken i loven av 1938 eller i proposisjonen var det nevnt noe om avgift. Grunnen til dette må antas å være at omsetning av fisk etter Puntervoldkomitéens forslag til vedtekter og forretningsregler skulle foregå gjennom Råfisklaget. De godkjente kjøpere skulle foreta innbetaling til laget, som så kunne beregne 2 % av bruttoomsetningen til dekning av sine utgifter. Det var etter dette forslag naturlig å se betalingen av de 2 % som et ledd i selve salgsavtalen. Om den ordning som faktisk ble etablert, viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner. Som det sees, var ordningen fra 1940 at fiskeren solgte den utilvirkede fisk direkte til kjøper som var godkjent av laget samtidig som fiskeren fikk betaling fra kjøperen. Laget skulle fastsette prisene. For hvert kjøp skulle det utferdiges sluttseddel, og kjøperen skulle av hvert sluttseddelbeløp holde tilbake 2 % - fra 1. februar 1946 3 % - som skulle betales inn til laget.

For så vidt angår den trålfangede fisk som trålrederiene i 1947 brakte i land i saltet tilstand, er avgift - som for andre selvtilvirkere - beregnet etter ferskfiskprisen. Som allerede nevnt i byrettens domsgrunner, er det på det rene at Råfisklaget overhodet ikke har deltatt som ledd i omsetningen av den fisk som det nå kreves avgift for. Det faktiske forhold var at Råfisklaget ikke omsatte eller formidlet omsetningen av fran eller saltet fisk fra trålerne. Råfisklaget fastsatte ikke i disse tilfelle pris- eller leveringsvilkår. Det ble ikke fra lagets side ført noen kontroll med prisene eller med kjøperne. Det eneste Råfisklaget her skulle gjøre, var å ta imot selvtilvirkeroppgaver og gi tillatelser til omsetning og utførsel. Jeg vil her også peke på at Fiskeridepartementet 1. august 1946 med hjemmel i trålerlovgivningen hadde bestemt at det inntil videre skulle være forbudt å omsette og/eller utføre trålfanget fisk uten tillatelse fra overvrakeren i distriktet. Det ble ikke betalt noen avgift eller noe gebyr for disse tillatelser. Fra mars 1947 ble det så truffet den ordning at Råfisklaget i slike tilfelle skulle gi tillatelsene istedenfor overvrakeren.

I §1 i loven av 1938 var det bestemt at fisken i tilfelle skulle være «kjøpt gjennem» en godkjent fiskerorganisasjon.

Side:103

Jeg forstår ikke denne bestemmelse slik at det var nødvendig at organisasjonen kjøpte fisken selv. Men når den faktiske ordning for tranen og den trålfangede saltfisk var den at Råfisklaget ikke hadde noen som helst befatning med omsetningen og således heller ikke for så vidt førte noen nærmere kontroll, finner jeg at avgiftskravet ikke har tilstrekkelig klar hjemmel i loven.

Det er i denne sammenheng av interesse å nevne at Råfisklaget i telegram til Handelsdepartementet av 3. januar 1939 hadde foreslått at det skulle betales 1 % av fiskens verdi til «administrasjonsutgifter vedrørende kontroll av omsetningen av trålfisk». I St. prp. nr. 1, tillegg nr. 1 for 1939, fremsatt 6. januar 1939, kom Handelsdepartementet inn på spørsmålet om hjemmelen for et avgiftspålegg i slike tilfelle og uttalte bl.a. (s. 13, 1. spalte): «Departementet er heller ikke helt klar over om det er adgang til å pålegge trålfisken en sådan avgift som den som er foreslått av Råfisklaget når fisken ikke skal nyte godt av trygd. Imidlertid er departementet oppmerksom på at det kan bli tale om å gjennomføre særegne bestemmelser for omsetningen av trålfisk, således at denne omsetning kontrollmessig sett kan innordnes i råfiskordningen. Hjemmel til fastsettelse av sådanne kontrollbestemmelser har departementet i §1 i lov om fiske med trål, og kontrollen vil som hittil kunne utøves ved Fiskeridirektøren.»

Avgiftskravet kan etter min mening heller ikke bygges på et medlemskap i Råfisklaget. Iallfall om de trålrederier som er parter i den foreliggende sak gjelder det at de ikke var - og for øvrig heller ikke kunne bli - medlemmer av noe fiskerlag. De kunne derfor ikke indirekte bli medlemmer av Råfisklaget eller øve noen innflytelse på lagets disposisjoner. Fiskeridirektøren kom inn på dette spørsmålet i det brev til Fiskeridepartementet av 13. desember 1946 som jeg tidligere har nevnt. Han tilrådet her at trålfisken ble lagt under Råfisklagets virkeområde og fortsatte: «Det må imidlertid være en forutsetning at de som driver dette fiske får anledning til å gjøre sin innflytelse gjeldende i laget gjennom medlemskap. Da imidlertid medlemskap i Råfisklaget etter de nå gjeldende vedtekter oppnås gjennom medlemskap i fiskerlag som er tilsluttet Norges Fiskarlag, kan dette muligens støte på visse vansker for trålerrederienes vedkommende. En regner imidlertid med at der vil kunne treffes en ordning her slik at trålerrederiene får anledning til å gjøre sine interesser gjeldende.» Men for Råfisklagets distrikt ble det ikke truffet noen ordning slik at trålrederiene fikk anledning til her å vareta sine interesser.

Råfisklaget har gjort gjeldende at trålrederiene også når det gjelder tran og saltet fisk har hatt fordeler av det arbeid som er utført av laget for å oppnå høyere priser og for å holde stabile priser på fisken. Jeg finner ikke grunn til nærmere

Side:104

å behandle dette spørsmål. Selv om trålrederiene for så vidt har hatt økonomiske fordeler av Råfisklagets virksomhet, er det etter min mening klart at dette ikke kan danne noe rettslig grunnlag for avgiftskravet.

Når det gjelder en avgift av den karakter som det her er tale om, finner jeg at det er riktig å stille strenge krav til at lovhjemmelen er klar og uomtvistelig. Som jeg foran har redegjort for, kan jeg ikke se at dette er tilfelle i den foreliggende sak.

Etter det synet som jeg har på saken, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om avgiftskravet er hjemlet i den kgl. res. av 21. februar 1947 eller i Råfisklagets egne vedtekter. Jeg finner dog å burde nevne at det hverken i den kgl. res. eller i det foredrag som lå til grunn for resolusjonen, var uttalt noe om avgift. Det er etter min mening ikke klart hvorledes man skal forstå bestemmelsen i resolusjonens post I, 2. punktum om at «omsetning og utførsel av denne fisk kommer inn under samme bestemmelser som fisk kjøpt gjennom laget». Jeg er tilbøyelig til å tolke denne del av resolusjonen slik at det her bare ble bestemt at de regler som var gitt om «omsetning og utførsel» av utilvirket fisk, også skulle gjelde for den selvtilvirkede fisk. Jeg kan i hvert fall ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for den tolkning at også Råfisklagets vedtektsbestemmelser om avgift på den utilvirkede fisk, skulle få anvendelse på den selvtilvirkede trålfisk. Dette måtte i tilfelle på en tydeligere måte være kommet til uttrykk i resolusjonen.

Jeg vil også tilføye at det selv etter Råfisklagets egne vedtekter er uklart om det er grunnlag for avgiftskravet. I §19, 2. ledd i vedtektene slik som de ble godkjent av Handelsdepartementet 6. januar 1939 var det bestemt: «Til dekning av lagets utgifter beregnes 2 % av bruttoomsetningen.» I St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 1 (1939) hvor Handelsdepartementet bl.a. redegjorde for dannelsen av Råfisklaget, ble det uttalt at lagets inntekter skulle tilveiebringes ved en «omsetningsavgift» på 2 %. Departementet anså det tvilsomt om denne avgift ville være tilstrekkelig til å skaffe inntekter til dekning av lagets administrasjonsutgifter. Det ble samtidig gitt uttrykk for en forutsetning om at avgiften skulle reguleres slik at utgiftene til administrasjonen ble dekket av avgiften. I september 1945 ble vedtektenes §19 annet ledd, endret slik at bestemmelsen fikk følgende ordlyd: «Til dekning av lagets utgifter beregnes 2 prosent av bruttoomsetningen. 15 % av netto-overskuddet skal tilfalle Norges Fiskarlag til organisasjonsarbeid i Råfisklagets distrikt.» Jeg har tidligere nevnt at avgiften fra 1. februar 1946 ble forhøyet til 3 %. Som det fremgår av dette, skulle avgiften ifølge vedtektene beregnes av «bruttoomsetningen». I betraktning av at det i de tilfelle som skal avgjøres i denne sak, overhodet ikke foreligger noen omsetning gjennom Råfisklaget,

Side:105

er det iallfall uklart om det er hjemmel for avgiftskravet i selve vedtektene. For øvrig har jeg i denne forbindelse festet meg ved bestemmelsen i vedtektenes §19 tredje ledd (nå §20, 3) hvoretter lagets representantskap etter forslag fra styret kan «pålegge en ytterligere avgift og bestemmer i tilfelle dens størrelse». Bestemmelse om en slik forhøyelse av avgiften kan således etter vedtektene treffes uten godkjenning fra departementet eller annen offentlig myndighet.

Under sakens behandling for Høyesterett er det gitt opplysninger om de ordninger som på dette område har vært truffet utenfor Råfisklagets distrikt. Etter resolusjonen av 1947 omfattet dette distrikt strekningen fra og med Finnmark til og med Nordmøre. I St. meld. nr. 3 - 1948 om råfisklovens gjennomføring er det gitt en oversikt over de lag som den gang hadde fått lovbeskyttelse. Det er ikke nødvendig for meg i denne sak å gi noen fremstilling av disse ordninger.

Det har for Høyesterett også vært gjort inngående rede for de forskjellige støtteordninger for fiskeriene. Etter det synet som jeg har på saken, er det ikke nødvendig for meg å redegjøre nærmere for disse støtteordninger. Fisk fra fjerne farvann, men ikke trålfanget fisk, gikk inn under minsteprisordningen som også gjaldt for de selvtilvirkende kystfiskere. Fisketrygd ble betalt for fisk fra fjerne farvann, men ikke for trålfisk; også selvtilvirkende kystfiskere fikk fisketrygd. Med hensyn til prisutjevning er forholdet at Råfisklaget hevder at det er gitt prisutjevning for trålfanget fisk - også for saltet fisk - når fisken er brakt i land i vedkommende prissone og innen vedkommende pristermin, mens trålrederiene gjør gjeldende at det ikke har vært utbetalt prisutjevning for saltet fisk fra trålere som eies av medlemmer av Norske Trålrederiers Forening.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes. Selv om saken på enkelte punkter har vært tvilsom, finner jeg at Råfisklaget må betale saksomkostninger også for Høyesterett. Trålrederienes prosessfullmektig har oppgitt sine utlegg i anledning av sakens behandling for Høyesterett til kr. 7508,00.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Rå fisklag til A/S Angle, Backers Rederi A/S og A/S Heinsa 80 000,00 - tretti tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Heiberg og justitiarius Grette: Likeså.

Side:106

Av byrettens dom (kst. byfogd Rich. Tønnesen med fagkyndige domsmenn kjøpmann M. Lossius og disponent Einar Lyshaug):

- - -

Søksmålet hviler på følgende grunnlag:

Etter §1 i lov av 18. juni 1938 kan Kongen bestemme at det skal være forbudt å tilvirke, omsette og/eller utføre fisk eller produkter av fisk når fisken ikke er kjøpt gjennom en fiskeorganisasjon hvis vedtekter er godkjent av vedkommende regjeringsdepartement. Norges Råfisklag er så dannet og dets vedtekter er godkjent av Fiskeridepartementet. I kgl. res. av 21. februar 1947 som er utferdiget med hjemmel i loven, heter det bl.a.:

«I. Det er forbudt å tilvirke, omsette og utføre torsk, sei, hyse, lange, brosme, flyndre, kveite, blåkveite, steinbit og uer som er ilandbragt eller bragt i havn på kyststrekningen fra og med Finnmark til og med Nord-Møre herunder også trålfanget fisk og fisk fra fjerne farvann, når fisken ikke er kjøpt gjennom Norges Råfisklag, hvis vedtekter er godkjent av Fiskeridepartementet. Bestemmelsen er ikke til hinder for tilvirkning av egen fangst, men omsetning og utførsel av denne fisk kommer inn under samme bestemmelser som fisk kjøpt gjennom laget. Forbudet gjelder også for biprodukter av de nevnte fiskesorter. Forbudet omfatter ikke fisk som omsettes i levende tilstand.

II. Norges Råfisklag kan dispensere fra forbudet.»

Råfisklaget har etter dette enerett til omsetning av all den fisk som er nevnt i den kgl. res. Ifølge §19 i Råfisklagets vedtekter skal det til dekning av lagets utgifter beregnes 3 % av bruttoomsetningen. De 3 saksøkte har i 1947 uten å gå gjennom Råfisklaget brakt i land og omsatt så megen fisk at 3 % av omsetningen ifølge deres egne oppgaver utgjør de beløp som er nevnt i påstanden. Selv om omsetningen har gått utenom Råfiskelaget, må imidlertid de saksøkte plikte å betale 3 % av sin omsetning. De saksøkte skal ikke tjene på at de ikke har omsatt fisken gjennom Råfisklaget. Det er anført at den omstendighet at fisken er brakt i land i saltet eller påsaltet tilstand ikke kan endre de saksøktes plikt i så måte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Nissen, lagdommer Jens Fagereng og hjelpedommer Birger Kolstad med domsmenn):

Trålrederiene gjør gjeldende at de avgifter som saken gjelder hverken har hjemmel i råfiskloven av 18. juni 1938 eller i den kongelige resolusjon av 21. februar 1947 og at den heller ikke med hjemmel av §19 i Råfisklagets vedtekter kan pålegges trålrederiene. Denne avgift som er fastsatt i vedtektenes §19, kan ikke pålegges andre enn lagets egne medlemmer, og trålrederiene er ikke medlemmer av Råfisklaget og kan heller ikke ifølge vedtektene bli medlemmer av laget. Overfor andre enn lagets egne medlemmer kan det ikke bli tale om annet enn alminnelig meglerprovisjon, men dette forutsetter at Råfisklaget har formidlet vedkommende omsetning, noe som ikke er tilfelle her, idet laget ingen som helst befatning har hatt med omsetningen av trålfangsten. For øvrig gjør trålrederiene gjeldende at loven av 18. juni

Side:107

1938 kun omhandler råfisk, dvs. utilvirket fisk, men at de fiskepartier som saken angår, er ilandbrakt som tilvirket vare, dvs. i saltet tilstand. Tilvirkningen, dvs. saltingen av fisken, var foretatt av rederiene ombord i fartøyene før ankomsten til Norge. Når loven således alene omfatter råfisk, kan heller ikke resolusjonen gå utenfor denne ramme. Resolusjonens uttrykk «Trålfanget fisk og fisk fra fjerne farvann» må antas å Sikte til råfisk. Under enhver omstendighet hevdes det at avgiftsbestemmelsen i vedtektenes §19 går utenfor lovens ramme hvis avgiften pålegges andre enn lagets medlemmer. - - -