Rt-1954-989
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1954-11-09 |
| Publisert: | Rt-1954-989 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8 - avd. III |
| Parter: | Arendal Verjeråd (høyesterettsadvokat Eilif Holmesland) mot A (overrettssakfører Jørgen Øslebø - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Helgesen, Holmboe, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | LOV-1896-06-06-§1, LOV-1896-06-06-§39, LOV-1896-06-06-§13, LOV-1896-06-06-§16, LOV-1896-06-06-§19, LOV-1896-06-06-§1b, LOV-1896-06-06-§22, Tvistemålsloven (1915) §180, Barnevernloven (1953) |
Dommer Eckhoff: Etter anmodning av forsorgstyret besluttet Arendal verjeråd 29. september 1944 med hjemmel i verjerådsloven av 6. juni 1896 §1 punkt b å anbringe fem av A og Bs barn: C, D, E, F og G på et barnehjem i Greipstad utenfor Kristiansand tilhørende Norsk Misjon blant Hjemløse.
Da forholdene i foreldrehjemmet rettet seg opp, og da As, som ikke var frakjent foreldremyndigheten, søkte om å få barna tilbake, samtykket verjerådet 14. august 1947 i at de igjen fikk bo hos foreldrene. Det sies ikke i verjerådets protokoll noe om lovhjemmelen for tilbakeføringen, men det er klart at denne må søkes i lovens §39 annet ledd, som handler om opphevelse av forføyninger som det ikke lenger er behov for. A hentet kort etter de tre eldste barn fra barnehjemmet, men de to minste, F født xx.xx.1939, og G, født xx.xx.1942, fikk han ikke med seg. Disse to hadde misjonen i august 1945 satt bort i en familie, som ønsket å ta seg av barna, og den nektet å oppgi hvilken familie det var og hvor den bodde. A fastholdt imidlertid sitt krav på også å få de to minste barn hjem til seg, og det lyktes ham sommeren 1948 å finne ut hvor de var, hos Peder Abrahamsen og hustru, Vestre Skogsfjord ved Mandal. Ved nye beslutninger av 3. desember 1947, 7. april 1948 og 14. januar 1949 bekreftet verjerådet at også de to minste barn skulle komme tilbake til foreldrehjemmet. Det siste vedtak ble fattet med 4 mot 3 stemmer i verjerådet.
Knapt to måneder senere, 7. mars 1949, forandret verjerådet standpunkt. Det bestemte, også denne gang med 4 mot 8 stemmer, at barna fremdeles skulle være hos fosterforeldrene.
A gikk deretter til søksmål mot verjerådet ved Arendal
Side:990
byrett med påstand om at beslutningen av 7. mars 1949 skulle kjennes å være i strid med verjemålsloven. Ved dom avsagt 20. februar 1951 ble verjerådet frifunnet. Saksomkostninger ble dog ikke tilkjent.
Avgjørelsen ble av A påanket til Agder lagmannsrett, som avsa dom 4. februar 1953. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn byretten og kjente beslutningen av 7. mars 1949 ugyldig. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av lagdommerne stemte for stadfestelse av byrettsdommen. Omkostningene ble også denne gang opphevet.
Arendal verjeråd har med støtte av Kirke- og Undervisningsdepartementet påanket dommen til Høyesterett. Den påstand verjerådet har nedlagt lyder:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
As påstand lyder:
«Lagmannsrettens dom stadfestes.
Den ankende part tilpliktes å erstatte Staten sakens omkostninger for alle retter.»
Begge parter har fått fri sakførsel for Høyesterett.
Det er til bruk for Høyesterett opptatt forklaringer ved Mandal og Nedenes herredsrett. Det er videre fremlagt erklæringer om forholdene i foreldrehjemmet og fosterhjemmet. Av det nye bevis som er dokumentert nevner jeg et brev fra formannen i Halse og Harkmark verjeråd kst. sorenskriver Erik Jahr, som meddeler at begge barn under et besøk 5. mars 1953 uttalte at de ønsket å bli hos fosterforeldrene, et forhold som fire av verjerådets medlemmer fikk bekreftet under et besøk en uke senere. Jeg nevner videre at det foreligger flere erklæringer fra læger i Arendal som gir uttrykk for at den motgang A og hans hustru har hatt i denne sak har gått sterkt inn på dem, og at den særlig har rammet fru A alvorlig. I tillegg til dette bevisstoff er det fremlagt utredninger av de rettsspørsmål som har vært omtvistet mellom partene. Det gjelder uttalelser om praksis ved Oslo verjeråd, fremstillinger fra dansk og svensk rett og forarbeider til den nye lov om barnevern av 17. juli 1953.
Før jeg redegjør for partenes syn på det foreliggende spørsmål, lovligheten av verjerådets beslutning av 7. mars 1949 om at barna fortsatt skulle være hos fosterforeldrene, nevner jeg at det fra As side ikke blir bestridt at det var lovhjemmel for anbringelsen i 1944 på barnehjemmet i Greipstad i verjerådsloven av 1896 §1b.
Når det gjelder anbringelsen av barna i 1945 hos fosterforeldrene Abrahamsens, er det på det rene at anbringelsen hverken ble forelagt for eller meddelt As eller verjerådet. Som nevnt var det først sommeren 1948 at A selv oppsporet hvor barna var, og ut på høsten samme år fikk verjerådet
Side:991
beskjed om oppholdsstedet. A har for Høyesterett gjort gjeldende at anbringelsen i et privat hjem etter lovens §19 skulle ha vært godkjent av verjerådet, da den fant sted i august 1945. Men det påståes ikke at vedtaket av 7. mars 1949 av den grunn er ugyldig. På det tidspunkt hadde verjerådet ved flere besøk gjort seg kjent med forholdene i fosterhjemmet, og det godtok ved beslutningen at barna fortsatt kunne være der.
På den annen side er det av verjerådet ikke hevdet at det fra 1947 av ville ha foreligget grunn til å treffe noen beslutning støttet til verjerådslovens §1b om å sette barna bort. Det erkjennes således at forholdene i foreldrehjemmet er blitt vesentlig bedre, og dette fikk jo også sitt uttrykk i verjerådets beslutninger som er nevnt tidligere. Når verjerådets flertall ikke desto mindre fastholdt lovligheten av den siste beslutning av 7. mars 1949, søkes hjemmelen for dette i lovens §39, 2. ledd.
Kort gjengitt hevder verjerådet som den dissenterende dommer i lagmannsretten at når anbringelsen først har funnet sted, kan den opprettholdes, selv om de grunner som er nevnt i lovens §1 for anbringelse ikke lenger foreligger. Når det gjelder spørsmålet om forføyningen bør opphøre, mener verjerådet at §39 annet ledd, må forståes slik at verjerådet i sitt skjønn over spørsmålet må ha adgang til å ta hensyn til omstendigheter som melder seg etter at flytningen fra foreldrehjemmet har funnet sted. Slike forhold mener verjerådet kan være «tilstrekkelig grunn» til fortsatt å la et barn ta opphold utenfor foreldrehjemmet.
Når lagmannsrettens flertall har sett beslutningen av 7. mars 1949 som en ny anbringelse, som kjennes ugyldig fordi vilkårene i lovens §1b ikke foreligger, mener den ankende part at dette er en uholdbar konstruksjon. Hvis det hadde forholdt seg slik at barna virkelig var kommet hjem, og at verjerådet deretter hadde fjernet dem igjen, måtte det fremstille seg naturlig å kreve vilkårene i §1 oppfylt. Men slik er ikke forholdet her, hvor barna fremdeles var hos fosterforeldrene, og de tidligere bestemmelser bare hadde vært slag i luften som den dissenterende dommer i lagmannsretten uttrykker det. Her, hvor barna fremdeles var under verjerådets tilsyn, forelå det ingen ny anbringelse, men en - omgjøring av tidligere beslutninger nødvendiggjort av nye opplysninger. For øvrig mener den ankende part at en omvurdering av foreliggende opplysninger også vil kunne berettige en omgjøring, selvsagt forutsatt at beslutningen har funnet sted på et grunnlag som ligger innenfor rammen av verjerådslovens formål og bestemmelser, og at den er tilstrekkelig begrunnet i protokollen.
Motparten A hevder prinsipalt det samme standpunkt som lagmannsretten. Det inngrep som i 1944 ble gjort i foreldrenes rett til å ha barna hos seg, bortfalt ved beslutningen i 1947, som senere ble opprettholdt helt til 7. mars
Side:992
1949. På det tidspunkt hadde de sin foreldremyndighet ubeskåret, og et nytt inngrep i den som skjedd ved beslutningen av 7. mars kan da bare opprettholdes hvis grunnen til det kan støttes på bestemmelsene i lovens §1. Rettslig sett bør de fem barn stå i samme stilling, og det forhold at to av barna da ikke var til stede og ikke lot seg hente hjem, bør iallfall ikke tillegges betydning i denne sak.
A bestrider ikke at omgjøring av et verjerådsvedtak kan finne sted, det er forutsatt i Kirkedepartementets veiledning av 30. august 1900 avsnitt VI, men betingelsene må være at foreldreretten ikke blir krenket, og det blir den i dette tilfelle som nevnt i det forgående. Og videre må det kreves at omgjøringen virkelig følger av nye opplysninger, men det foreligger ikke her. De grunner som verjerådet nevner i vedtaket var kjent og vurdert tidligere, og en ren omvurdering kan etter As mening ikke berettige til omgjøring av vedtaket.
Endelig hevdes det at det nye vedtak er i strid med en riktig forståelse av verjerådslovens §39 annet ledd, sammenholdt med §1 punkt b. I denne forbindelse er det fremholdt at Bernhard Getz i sitt utkast til Lov om Sædelig forkomne og vanvyrdede Børns Behandling, som lå til grunn for loven av 1896, i kapitel IV om Anbringelsens Ophør og om Omkostningernes Udredelse hadde en bestemmelse i §26 tredje ledd, som tilsvarer lovens §39 annet ledd. Bestemmelsen lød slik: «Ved et tidligere Tidspunkt bliver Anbringelsen at ophæve naar Grundene for samme findes at være bortfaldte», og i motivene er det på 36 om bestemmelsen sagt: «At det Offentliges Forsorg ikke alene gjennem Anbringelse i Opdragelsesanstalter, men ogsaa gjennem anden Anbringelse bør bortfalde, saasnart Grunden dertil bortfalder, behøver vistnok ingen Begrundelse. Ligeoverfor Forældrene er Anbringelsen fra dette Tidspunkt uretfærdig. Ligeoverfor det Offentlige selv kan den likesaa lidt forsvares, da den sjelden vil undgaa at medføre Udgift, og desuden altid lægger Beslag paa Arbeide, som kunde anvendes bedre.» Ganske visst ble bestemmelsen under forberedelsen endret til den ordlyd den nå har, men dette skjedde ikke med annen begrunnelse enn redaksjonelle hensyn. Av dette følger, mener motparten, at verjerådet pliktet å oppheve anbringelsen, da det skjedde i 1947, fordi vilkårene etter §1b ikke lenger forelå, og da må det være gitt at man ikke senere kan omgjøre vedtaket av grunner som ikke dekkes av §1b. I denne sammenheng har A fremholdt at verjerådets formann selv i 1937 ga uttrykk for at §39 annet ledd, ikke ga en videre hjemmel for å opprettholde en anbringelse enn den som måtte følge av vilkårene i §1b for bortsettelsen. Motparten har også pekt på at hvis §30 annet ledd, skal forståes slik som den ankende part mener, vil domstolenes prøvelse av verjerådets disposisjoner bli nærmest illusorisk. Mens bestemmelsen i §1 stiller bestemte kontrollbare krav til
Side:993
anbringelsen, vil det for opprettholdelsen av den kunne hevdes mer eller mindre løse antagelser begrunnet i «barnas beste», «lovens ramme» o. lign.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.
Når det gjelder forståelsen av verjerådslovens §39 annet ledd, finner jeg at avgjørende grunner støtter den oppfatning som den ankende part har gjort seg til talsmann for. Det må medgis at uttrykksmåten i Getz' utkast er best forenelig med den forståelse at vilkårene for anbringelse etter §1 ikke bare må foreligge når beslutning om bortsetning av barn finner sted, men også senere, slik at foreldrene har et krav på å få barna hjem, når forholdene i foreldrehjemmet ikke lenger er noen fare for dem. Men Getz' formulering ble endret under det senere lovarbeid uten at endringen nærmere ble kommentert. Den ordlyd bestemmelsen til slutt fikk, taler etter min mening ikke mer for den ene enn for den annen oppfatning som jeg har redegjort for. Avgjørende for tolkningen bør da være nødvendigheten av å finne en rasjonell løsning av de spørsmål som melder seg, når anbringelsen utenfor foreldrehjemmet har vart en tid. Selv om forholdet i foreldrehjemmet har bedret seg på en slik måte at et nytt inngrep ikke kunne komme på tale, kan saken ligge slik an at en ny flytning, også tilbake til foreldrehjemmet, vil kunne skade barnet. Særlig vil det være tilfelle hvor et barn i årrekker har vært borte fra foreldrehjemmet, og er blitt knyttet til fosterforeldrene slik at det selv motsetter seg en forandring. Jeg kan da ikke forstå §39 annet ledd slik at et verjeråd skulle være avskåret fra å ta hensyn også til slike forhold, og det må det så vidt jeg ser være, hvis uttrykket «tilstrekkelig grunn» skal bety det samme som de opprinnelige grunner i §1b. Loven er heller ikke forstått slik i Oslo vergeråd, som formentlig har den mest omfattende praksis i disse spørsmål. Der har loven vært praktisert slik at verjerådet, når det gjelder hjemsending av bortsatte barn, også kan ta hensyn til andre grunner enn dem, som i sin tid gjorde flytningen av barna bort fra foreldrehjemmet nødvendig.
Det neste spørsmål er om vedtaket av 7. mars 1949 er ugyldig, fordi det sett på bakgrunn av beslutningen av 14. august 1947 og følgende avgjørelser må sees som en bestemmelse om ny anbringelse, som ikke tilfredsstiller kravene i lovens §1. Jeg kan ikke tilegne meg denne oppfatning. Er det først så at lovens §39 annet ledd, har det innhold jeg tidligere har nevnt, kan bestemmelsen etter min mening ikke forståes annerledes enn at den må komme til anvendelse etter sitt innhold, så lenge det forhold som er etablert ved anbringelsen av et barn med hjemmel i §1, ikke er brakt til opphør. Når stillingen i det foreliggende tilfelle var den at barna ble hos fosterforeldrene på tross av de beslutninger verjerådet hadde fattet, måtte verjerådet ha rettslig adgang til å omgjøre sine vedtak, og bestemme,
Side:994
som det skjedde 7. mars 1949, at barna fremdeles skulle bli hos fosterforeldrene.
Fra As side er det som før nevnt gjort gjeldende at han og hans hustru ved beslutningene som verjerådet fattet om at barna skulle flyttes til foreldrehjemmet, ervervet en «subjektiv rett» til å få barna hjem: de hadde etter disse beslutninger en «foreldrerett» som verjerådet bare kunne gripe inn i såfremt vilkårene for anbringelse etter lovens §1 var til stede. Videre er det hevdet at det under enhver omstendighet måtte være et vilkår for at verjerådet kunne omgjøre sine beslutninger om hjemsending av barna, at det i tiden etter 14. januar 1949 var kommet til noe nytt som ga en saklig grunn til å ta opp til ny overveielse om barna burde flyttes fra fosterforeldrene. Jeg finner det ikke i denne sak nødvendig å ta disse betraktninger opp til drøftelse i hele sin bredde, fordi jeg mener at det i tiden etter 14. januar 1949 inntrådte en ny situasjon. I møtet 14. januar besluttet verjerådet å pålegge misjonen å bringe barna hjem, og i formannens brev av 20. januar til Kirkedepartementet ble det fremholdt at flertallet ønsket departementets bistand med hjemsendelsen fordi det ikke ønsket bruk av politimakt. Først ved departementets brev av 22. januar 1949 ble det brakt på det rene at departementet ikke ville gi misjonen pålegg i saken, og at politimakt således var siste utvei til å få brakt barna til Arendal. At verjerådet under disse forhold måtte ha adgang til å ta saken opp til ny behandling og avgjørelse, kan jeg ikke finne tvilsomt.
Jeg nevner til slutt at Høyesterett er avskåret fra å prøve verjerådets skjønnsmessige bedømmelse av de foreliggende kjensgjerninger og dets avveiing av de hensyn som her gjør seg gjeldende, hensynet til barnas tarv på den ene side og de rette foreldres ønsker på den annen. I den foreliggende sak har verjerådets flertall lagt vekt på at barna selv bestemt ønsket å være hos sine fosterforeldre, at man hadde sikre opplysninger om at de hadde det meget godt der, og at tilbakeføring med politiets hjelp kunne få en meget skadelig virkning for dem. Jeg kan ikke være i tvil om at de grunner som her er nevnt, dekkes - som jeg har redegjort for tidligere - av lovens §3,9, 2. ledd.
Jeg finner ikke at motparten A bør ilegges saksomkostninger, jfr. tl. §180 annet ledd, og §172 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Holmboe og justitiarius Grette: Likeså.
Side:995
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, kst. lagdommer Reidar Borge og sorenskriver J. C. Grøner):
- - -
Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn og skal bemerke:
Verjerådets behandling av den ankende parts 5 barn, som omhandles i denne saken, synes å ha sitt utspring i at den ankende parts hustru, fru A, høsten 1944 henvendte seg til forsorgsvesenet i Arendal om hjelp til å få disse barna inn på et barnehjem. På grunn av denne henvendelsen sendte forsorgsvesenet et skriv, datert 29. september 1944, til verjerådet. I skrivet opplyses det bl.a. at den ankende part og hans to eldste sønner sitter fengslet for tyveri og innbrudd, og at hans eldste datter er arrestert av tyskerne fordi hun skal ha påført 2 tyske soldater venerisk sykdom. Skrivet slutter slik: «Da bortsettelsen av disse barn er nødvendig, grunnet det moralske miljø som de nå lever under, finner en at saken rettelig henhører under Vergerådet, som en herved ber om å overta forpleiningen av disse barn.
Moren er innforstått med bortsettelsen av barnet.»
Verjerådet holdt møte samme dag, 29. september 1944. I møtet refererte formannen det foran refererte brev, og verjerådet fattet deretter slik enstemmig beslutning:
«Etter det som er opplyst i det refererte brev besluttet man at de 6 barn som er nevnt i brevet blir å anbringe på Omstreifermisjonens barnehjem på Greipstad ved Kristiansand.
Slutning:
Følgende barn: 1. H, 13 år gl., 2. C, 11 år, 3. D, 9 år, 4. E, 7 år, 5. F, 5 år, og 6. G, 2 år, blir å anbringe på Omstreifermisjonens barnehjem på Greipstad i henhold til Verjerådslovens §1 nr. 2.»
Begrunnelsen for vedtaket innskrenker seg således til en henvisning til de opplysninger som er gitt i forsorgsvesenets brev. Når det i selve avslutningen vises til verjerådslovens §1 nr. 2 som hjemmel for vedtaket må det antas at det siktes til §1b. Verjerådets begrunnelse er knapp og ufullstendig, men da det i beslutningen vises til de opplysninger som er gitt i brev av 29. september 1944 og som verjerådet må antas å ha ansett godtgjort, finner lagmannsretten at kravet i verjerådslovens §13 er oppfylt.
Som det sees omfatter vedtaket anbringelse av 6 barn, men da barnehjemmet bare var villig til å motta de 5 yngste ble bare disse anbrakt der en gang høsten 1944. Uten på forhånd å ha forelagt spørsmålet hverken for verjerådet eller barnas foreldre, ble de to yngste barna, F og G, som da var henholdsvis 6 og 3 år gamle, flyttet fra barnehjemmet til privat fosterhjem. Ved brev av 6. oktober 1945 til barnas mor, fru A, redegjorde generalsekretæren for Omstreifermisjonen, pastor Lyngstad, for anbringelsen av disse to barna, dog uten å gi noen opplysninger om fosterforeldrenes navn og bopel.
Verjerådets vedtak av 29. september 1944 hjemler ikke uttrykkelig anbringelse av noen av barna hos private, men når man ser dette vedtaket i sammenheng med verjerådets vedtak av 30. april 1946, hvorved
Side:996
den ankende parts søknad om å få barna hjem igjen ble avslått, finner lagmannsretten at verjerådet derved har godkjent privat anbringelse av de to barna. Lagmannsretten legger nemlig til grunn at verjerådet, da det traff beslutningen av 30. april 1946, var kjent med at de to yngste barna var anbrakt hos private. Pastor Lyngstad hadde i brev av 3. april 1946 underrettet Arendal Fattigstyre herom, og avskrift av dette brev ble tilstillet verjerådet ved fattigstyrets ekspedisjon av 6. april 1946. Det ligger også nær å anta at barnas foreldre, som var til stede i møtet, og som var kjent med at de to yngste barna var anbrakt hos private, ga verjerådet opplysning herom.
Ved skriv av 12. mai 1947 søkte den ankende part igjen om å få alle sine 5 barn hjem. Søknaden ble behandlet i verjerådsmøte den 14. august 1947 hvor det ble fattet slik beslutning:
«A og hustrus barn, C, D, E, F og G, som er anbrakt på Omstreiferhjemmet i Greipstad kan etter de foreliggende opplysninger få bo hos sine foreldre.
Slutning:
As søknad innvilges.»
Lagmannsretten finner også dette vedtaket mangelfullt begrunnet. Det oppgir å være truffet etter de foreliggende opplysninger som lagmannsretten går ut fra er bl.a. den for foreldrene A fordelaktige rapport som politikonstabel Hoel avga 10. juni 1947, samt uttalelse fra politimesteren i Arendal s.d. om at det nå ikke antas å være noe i veien for at barna kan overtas av hjemmet. Lagmannsretten går også ut fra at det kan ha vært en medvirkende årsak til den mangelfulle begrunnelse av vedtaket, at saken ikke førte til noen diskusjon i verjerådet da den ble tatt opp til behandling der. Lagmannsretten viser for så vidt til uttalelse av 20. august 1947 fra skolebestyrer Line der som varaformann ledet verjerådets møte.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at verjerådet den 14. august 1947 gjorde lovlig vedtak om at de 5 anbrakte barn skulle komme tilbake til foreldrehjemmet.
Kort etter dette vedtaket hentet den ankende pari selv de 3 barna som var på barnehjemmet i Greipstad, men da barnehjemmets bestyrerinne sa at hun ikke hadde anledning til - uten pastor Lyngstads tillatelse - å gi opplysninger om hvor og hos hvem de to yngste barna var anbrakt, var den ankende part foreløpig avskåret fra å få dem hjem.
Verjerådet rettet flere henvendelser til pastor Lyngstad om å oppgi hvor barna var anbrakt, men han nektet enhver medvirkning til å få barna tilbake til foreldrehjemmet. Derimot rettet han flere henstillinger til verjerådet om å ta saken opp til fornyet overveielse. På foranledning av pastor Lyngstad henstillet også Kirkedepartementet i brev av 26. august 1947 til verjerådet å overveie saken på nytt før vedtaket av 14. august 1947 ble satt i verk.
Den 3. desember 1947 ble så saken behandlet på nytt i verjerådet. Verjerådet fant imidlertid også da enstemmig og etter nøye overveielse å måtte fastholde sitt vedtak av 14. august s. å. Det var etter verjerådets mening ikke lovlig adgang til å motsette seg at de to barn kom hjem til sine foreldre idet verjerådslovens §1 ikke lenger ga hjemmel for å
Side:997
beholde barna i fosterhjemmet mot foreldrenes ønske, jfr. brev av 8. desember 1947 fra verjerådets formann til pastor Lyngstad. I det sistnevnte skriv ba verjerådets formann på nytt pastor Lyngstad om å medvirke til at barna kunne komme tilbake til foreldrehjemmet. Under den skriftveksel som deretter fant sted mellom verjerådet og pastor Lyngstad uttalte han uttrykkelig at han ikke kunne medvirke til at barna ble sendt til sine foreldre, jfr. hans brev av 23. desember 1947 til sorenskriver Olaf Fjalstad. I denne forbindelse skal det nevnes at Kirkedepartementet ikke kunne støtte pastor Lyngstad når han nektet å oppgi barnas oppholdssted, jfr. departementets brev av 7. februar 1948 til Arendal Verjeråd.
Den 7. april 1948 behandlet verjerådet igjen saken på grunnlag av opplysninger som var kommet til siden vedtaket 3. desember 1947. Det siktes da bl.a. til Kirkedepartementets brev, 20. mars 1948 til Arendal Verjeråd, som inneholdt den rapport som statsråd Aaslaug Aasland hadde avgitt i anledning av sine besøk i As hjem og i fosterhjemmet. Verjerådet opprettholdt - denne gang mot en stemme - sitt vedtak av 14. august 1947.
En gang i løpet av sommeren 1948 - nærmere kan tidspunktet ikke oppgis - fikk A oppsporet hvor barna var, nemlig hos snekker Abrahamsen, Vestre Skogsfjord ved Mandal. I tiden deretter foretok A flere reiser, dels alene og dels sammen med sin hustru eller sønn. til fosterforeldrenes hjem for å få barna med seg hjem, men uten at dette lyktes. Den 1. desember 1948 ba verjerådets formann politimesteren i Arendal om å reise til fosterhjemmet for å undersøke forholdene der nærmere og i tilfelle ordne det slik at barna kom hjem. I den rapport politimesteren avga 4. desember 1948 om sitt besøk i fosterhjemmet 3. s. m. konkluderer han med å tilrå så innstendig han kan at verjerådet tar saken opp til ny behandling og at barna får bli hvor de er av hensyn til barna selv. Politimesteren som den 10. juni 1947 hadde uttalt seg for at barna skulle komme hjem, bygget sitt nye standpunkt på det han så og fikk opplyst i fosterhjemmet og at den eldste av de to barna, gutten F, sa at han ikke ville hjem til Arendal.
Den 8. desember 1948 drøftet verjerådet den situasjon som var oppstått ved at barna (gutten) ikke frivillig ville forlate fosterhjemmet. Verjerådet ba et par av sine medlemmer sette seg i forbindelse med A for om mulig å få en mindelig ordning, f.eks. samtykke til at fosterforeldrene adopterte de to barn.
Det ble imidlertid ingen mindelig ordning, og den 14. januar 1949 behandlet verjerådet igjen saken på grunnlag av de rapporter som ble avgitt. Verjerådets flertall, 4 medlemmer, ga da sådan uttalelse:
«En finner ikke at saken er en annen idag enn den gang verjerådet besluttet at barna skulle hjem. Det erkjennes at A viser god, samfundsmessig oppførsel. En tør ikke ta ansvaret for nå å gi A det grunnskudd å omgjøre beslutningen. Omstreifermisjonen pålegges å bringe barna hjem.»
Verjerådets mindretall, 3 medlemmer, bemerket:
«De tidligere vedtak av verjerådet ble fattet etter grundige overveielser. Verjerådet har hele tiden ment at forholdene i Leonard
Side:998
As og hustrus hjem er blitt så gode at en ikke kunne motsette seg foreldrenes ønske om å få barna tilbake, selv om det hadde vært ønskelig at foreldrenes leilighet hadde vært rommeligere. - Det har hele tiden vært verjerådets oppfatning at barna selv ønsket å komme tilbake til sine foreldre eller i hvert fall ikke hadde noe imot det. Men verjerådet har tidligere vært avskåret fra å komme i kontakt med de to barn og deres fosterforeldre. Da vedtaket av 14. august 1947 ble gjort, var en ikke kjent med at de to barn det nå gjelder, var anbrakt privat forpleining og altså ikke lenger var i barnehjemmet i Greipstad (jfr. dok. 27). Senere har generalsekretæren for Omstreifermisjonen ikke villet etterkomme verjerådets anmodning om å bli gjort bekjent med hvor barna var anbrakt, - og det uaktet departementet ikke kunne støtte ham i hans vegring. (Dok. 28-30.) Dette må sterkt beklages. Det har nemlig på denne måten ikke vært mulig for verjerådet å danne seg noen oppfatning hverken om fosterforeldrene og deres hjem eller om barna og deres forhold og ønsker. Barnas oppholdssted fikk en - ved et tilfelle - først rede på høsten 1948.
Da verjerådets vedtak skulle iverksettes ble generalsekretær Lyngstad og verjerådets formann enig om at barna ikke skulle hentes av sine foreldre, men besørges sendt hjem av Omstreifermisjonen. Dette ble Imidlertid ikke gjort. Foreldrene reiste deretter til fosterhjemmet og forsøkte - uten resultat - å hente barna. Deretter reiste verjerådets nestformann til stedet etter at han på forhånd hadde varslet fosterforeldrene om at han kom. Ved hans ankomst var imidlertid barna sendt bort fra huset og han måtte reise tilbake med uforrettet sak (dok. 55). Da generalsekretær Lyngstad deretter har fremholdt at barna ikke frivillig ville forlate fosterhjemmet (dok. 53-54) har politimesteren i Arendal etter verjerådets formanns anmodning vært i fosterhjemmet for å undersøke forholdene nærmere. Av politimesterens redegjørelse for resultatet av undersøkelsene fremgår bl.a. at barna ikke vil tilbake til sine foreldre og at politimesteren i tilfelle måtte ha brukt tvang for å få barna med. Politimesteren som tidligere hadde anbefalt at barna kommer tilbake til sine foreldre, har i sin redegjørelse (dok. 57) bestemt tilrådet at barna må få bli hvor de er av hensyn til barna selv.
Verjerådets foran nevnte mindretall (hvorav forøvrig Juell også tidligere har stemt mot verjerådets vedtak) finner etter det av politimesteren opplyste at saken er kommet i en ny stilling, som gjør en fornyet overveielse berettiget og nødvendig. En er herunder kommet til at det ville være betenkelig å gjennomføre verjerådets vedtak mot barnas bestemte ønsker og vilje. Særlig gjelder dette gutten F som er henved 10 år gammel. Slik som det hele har utviklet seg vil iallfall anvendelse av makt eller tvang etter mindretallets oppfatning være meget uheldig og kunne få så skadelige virkninger for barna av forskjellig art at en ikke tør ta ansvaret for å slutte seg til flertallets standpunkt.
I henhold hertil har mindretallet stemt for at de to barn inntil videre fremdeles bør være hos sine fosterforeldre.»
Ved skriv av 20. januar 1949 meddelte verjerådets formann Kirkedepartementet at saken var behandlet på nytt og at verjerådets
Side:999
flertall opprettholdt det tidligere vedtak, og «ga uttrykk for at saken burde sendes til departementet med begjæring om dets bistand til at Omstreifermisjonen bringer de to barn tilbake til sine foreldre og for at dette nå måtte bli gjort hurtigst. Flertallet ønsker ikke at det skulle bli benyttet politimakt.»
I svarbrev av 22. februar 1949 uttaler Kirkedepartementet bl.a.: «- - - Departementet er enig med verjerådets mindretall i at de to barn fortsatt bør få være hos sine foreldre. Det vil etter departementets oppfatning være uriktig og i strid med verjerådslovens mening å anvende makt for å få barna tilbake til foreldrene. Departementet er også enig med verjerådets mindretall i at gutten F er så gammel, at det må tas et visst omsyn til hans bestemte uvilje mot å vende tilbake til foreldrene.
Departementet har spurt Norsk misjon blant hjemløse om den er villig til at barna bringes tilbake til foreldrene. Misjonen har svart at det er den ikke.
Slik saken ligger an, finner departementet ikke grunn til å pålegge misjonen å utlevere barna.»
Etter verjerådets anmodning var sogneprest Berg og Sigrid Thommesen, henholdsvis medlem og varamedlem av verjerådet, den 6. mars 1949 i fosterhjemmet for ytterligere å undersøke forholdene der, og avga rapport herom den 7. s. m. I verjerådets møte s.d., 7. mars 1949, ble saken igjen behandlet og flertallet uttalte:
«Da Omstreifermisjonen ikke er villig til å medvirke til at de to barn bringes tilbake til foreldrene, og da Kirke- og Undervisningsdepartementet ikke finner grunn til å pålegge Omstreifermisjonen dette, ville det såvidt skjønnes ikke være annen utvei enn anvendelse av politimakt. Vi mener imidlertid i likhet med mindretallet i møtet den 14. januar d. å. (dok. 62) at det ville være meget betenkelig å bruke makt eller tvang overfor barna, når de selv bestemt ønsker å være hos sine fosterforeldre, og ikke vil tilbake til sine foreldre. Vi frykter for at maktanvendelse ville kunne få meget skadelige virkninger for barna av forskjellig art. Slik som stillingen nå er og da verjerådet nå har fått sikre opplysninger om at barna har det meget godt hos sine fosterforeldre, finner vi derfor av hensyn til barna ikke å kunne ta ansvaret for ved makt å ta barna bort fra fosterhjemmet. I henhold hertil finner vi å måtte stemme for at de to barn fremdeles skal være hos sine fosterforeldre.
Verjerådets mindretall, nemlig Bergh, Boe og Line, stemte for følgende forslag:
Med vising til flertallets mening gjennom hele behandlingen av saken om familien As barn, finner en at situasjonen nå er kommet derhen at barna må hentes av politiet.
Etter votering blir verjerådets vedtak:
AA og hustrus to barn F og G skal fremdeles være hos sine fosterforeldre Peder Abrahamsen og hustru, Vestre Skogsfjord pr. Mandal.»
Lagmannsrettens flertall ser på vedtaket av 14. august 1947 slik at det etablerte en rettslig status som gikk ut på at den ankende part skulle
Side:1000
få hjem de 5 barn som var anbrakt av verjerådet. Når dette vedtaket og likeledes vedtaket av 3. desember 1947 ikke kunne settes i verk, antas dette i vesentlig grad å skyldes at verjerådet ikke visste hvor- de to barn oppholdt seg. Omstreifermisjonen ved nå avdøde pastor Lyngstad nektet å gi de nødvendige opplysninger til tross for at Kirkedepartementet uttalte at han var pliktig til å meddele verjerådet barnas oppholdssted. Etterat den ankende part sommeren 1948 hadde oppsporet hvor barna oppholdt seg falt den nevnte hindring for å gjennomføre vedtaket bort. Det var da all grunn for verjerådet til å gjennomføre vedtaket, om nødvendig ved politiets hjelp.
Flertallet er derfor kommet til det resultat at etter verjerådets 4 vedtak, henholdsvis 14. august 1947, 3. desember 1947, 7. april 1948 og 14. januar 1949, har det i tiden 14. august 1947 til 7. mars 1949 bare foreligget en faktisk anbringelse av barna, en anbringelse i strid med verjerådets egne vedtak.
Ankemotpartens anførsel om at de to barn var anbrakt etter verjerådslovens bestemmelser da verjerådet gjorde sitt vedtak 7. mars 1949, kan flertallet etter det som er sagt foran ikke legge til grunn.
Flertallet ser derfor verjerådets vedtak av 7. mars 1949 som en ny anbringelse av de to barn. For at dette vedtaket skal være gyldig, må verjerådet ha skjønnet over og funnet at vilkårene etter verjerådslovens §1 for anbringelse av barna er til stede. Flertallet kan av vedtaket ikke se at verjerådet overhodet har skjønnet over dette, og de grunner som verjerådet har bygget sitt vedtak på kan ikke sees å være tillagt noen betydning etter loven når det gjelder spørsmålet om anbringelse av barna. Det har heller ikke være påstått at vilkårene for anbringelse var til stede da verjerådet traff sitt vedtak av 7. mars 1949. Ankemotpartens prosessfullmektig har for øvrig under ankeforhandlingen medgitt at vilkårene for anbringelse ikke var til stede da verjerådet gjorde sitt vedtak 14. august 1947, og det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at forholdene i foreldrenes hjem har forværret seg etter den tid, tvert imot.
Flertallet er etter dette kommet til det resultat at den ankende part må gis medhold i at verjerådets vedtak av 7. mars 1949 erklæres ugyldig.
Den ankende parts påstand punkt 2 finnes ikke å kunne tas til følge. Av det som foran er sagt fremgår at verjerådet har plikt til å gjennomføre sine vedtak, om nødvendig med politiets hjelp, jfr. verjerådslovens §16.
Mindretallet, sorenskriver Grøner, bemerker:
Hvorledes enn verjerådets vedtak av 29. september 1944 måtte tolkes er jeg enig med flertallet i at ved beslutningen av 30. april 1946 har verjerådet godtatt den stedfunne anbringelse av de to barn, F og G, i privat familie med hjemmel i verjerådslovens §1b, og at denne beslutning må godtas selv om den synes nokså formløst tilblitt og avfattet, jfr. også lovens §22 - og selv om verjerådets senere beslutning av 15. august 1947 synes å forutsette at de to barn fremdeles var anbrakt i Omstreifermisjonens barnehjem.
Det er nå på det rene at de to barn deretter er forblitt i fosterhjemmet inntil i dag. Selv om verjerådet senere har besluttet at barna
Side:1001
skal bringes tilbake til foreldrehjemmet har disse beslutninger bare vært slag i luften og er aldri effektuert selv om det er forsøkt å sette dem i i kraft. Anbringelsen i privat familie har således uavbrutt vedvart fra barna høsten 1945 ble anbrakt hos fosterforeldrene.
Etter min mening ville det føre til et helt urimelig resultat hvis man antar at «forføyningen» - jfr. verjerådslovens §39 annet ledd - er opphørt i og med at beslutning om dens opphevelse er truffet av verjerådet. Hensynet til barna i hvis interesse det er å leve først og fremst i gode, men der nest også i mest mulig stabile forhold, tilsier at den faktiske tilstand legges til grunn uten hensyn til den rettslige hjemmel for denne. Tvangsanbringelsen av barna i fosterhjemmet besto derfor etter min mening fremdeles da verjerådet 7. mars 1949 endret sin tidligere linje og besluttet at de to barn fremdeles skulle forbli i fosterhjemmet.
Som faktisk grunnlag for en beslutning av denne art - at den besluttede tvangsanbringelse ikke skal avbrytes - kreves etter min forståelse av loven ikke at vilkårene for tvangsanbringelse etter lovens §1 fremdeles består. Ordlyden i §39 gir ikke hjemmel for en motsatt forståelse. Det kan meget vel fremdeles være grunn til å opprettholde en beslutning om bortsettelse fra foreldrehjemmet selv om forholdene i dette senere måtte være så meget bedret at en beslutning om bortsettelse nå ikke burde eller kunne være fattet. Heller ikke den tanke som må antas å ligge bak lovbestemmelsen taler for et motsatt resultat. Selv om den akutte tilstand som forelå ved verjerådets inngripen og som nødvendiggjorde forføyninger til barnets beskyttelse senere kan være endret, kan både de personlige forhold og forholdene i hjemmet for øvrig være av den art at en tilbakeføring av barnet til foreldrehjemmet fra et godt fosterhjem vil inneholde en høy grad av fare for barnets sunne og harmoniske utvikling. Særlig vil dette gjøre seg gjeldende når - således som i nærværende tilfelle - bortsettelsen har vedvart i en lengre årrekke og barna ved bortsettelsen var ganske små og derfor nå følelsesmessig er kommet i mer fjernt forhold - måskje motsetningsforhold - til sine foreldre, mens fosterforeldrene for så vidt helt har inntatt foreldrenes naturlige plass i barnas bevissthet. Også hensynet til at barna eventuelt måtte bringes tilbake til hjemmet- med makt og mot sitt bestemte ønske - vil kunne veie tungt. Verjerådslovens hensikt er i første rekke å ivareta barnets tarv. Foreldrenes interesser kommer her i annen rekke.
Mindretallet må gi ankemotpartens prosessfullmektig medhold i at såfremt det i 1949 eller 1947 hadde vært spørsmål om ny og opprinnelig bortsettelse av barna ville vilkårene etter verjerådslovens §1 kanskje ikke foreligget. Men et herfra forskjellig spørsmål både i faktisk og rettslig henseende er om vilkårene for anbringelsens opphør da var til stede. Dette har verjerådet ikke funnet og mindretallet kan ikke finne at den formelt lovlige beslutning som verjerådet da traff, ikke er i samsvar med loven.
Jeg stemmer derfor for stadfestelse av byrettens dom. - - -
Side:1002