Rt-1955-1006

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-10-21
Publisert:	Rt-1955-1006
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102 B/1955
Parter:	Gunvor Johanne Hanson høyesterettsadvokat And. Claussen) mot Johan Magnus Schei (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl).
Forfatter:	Nygaard, Skau, Heiberg, Hiorthøy, Berger
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §5, §1, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917) §66a, Ektefelleloven (1927)

Dommer Nygaard: Gunvor Johanne Martens anla i 1952 odelsløsningssak ved Inderøy herredsrett mot Johan Magnus Schei. Hun hevdet at hun hadde odelsrett til eiendommen g.nr. 118, b.nr. 1 Elnan midtre i Beitstad, som hennes mor Ellinor Martens ved skjøte tinglyst 17. april 1951 hadde solgt til Schei. Herredsretten avsa dom i saken 17. mars 1953 med slik domsslutning: «1. Johan Magnus Schei pålegges å utstede skjøte til Gunvor Johanne Martens på Elnan midtre, g.nr. 118, b.nr. 1 i Beitstad, og fravike eiendommen innen 2. faredag 1953 mot at Gunvor Johanne Martens betaler eller stiller sådan sikkerhet som omhandlet i skjønnslovens §66a for takstsummen ved overodelstaksten kr. 66 000. 2. Sakens omkostninger oppheves.»

Johan Magnus Schei påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 4. mars 1954 avsa dom med denne domsslutning: «Johan Magnus Schei frifinnes. - Hver part bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Gunvor Johanne Martens, som i 1953 hadde giftet seg med Leeh Hanson, har påanket denne dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen gjør hun gjeldende at hennes mor hadde odelsrett til eiendommen da salget til Schei fant sted. Hun mener at odelslovens §5 må forståes slik at utgangspunktet for morens odelshevd må kunne regnes fra 1929 da faren, Nicolay Martens, ble eier av eiendommen. Ellers uttales det i ankeerklæringen bl.a.: «Lagmannsretten har også, etter min mening, tatt feil når den er uenig med meg i at fru Ellinor Martens i 1943, da eiendommen ble overført til hennes særeie, allerede da hadde opparbeidet en odelshevdstid, som hun ikke kunne miste. Jeg mener i motsetning til lagmannsretten, at det var inntrådt odelsrettslig virkning for henne på det tidspunkt hun ervervet gården som særeie. Det viser best den omstendighet at hun ville ha kunnet odlet eiendommen videre dersom mannen hadde avgått ved døden i 1943.» I ankeerklæringen ble det også gjort gjeldende at odelshevdstiden for fru Martens måtte kunne regnes fra sommeren 1930 da hun forlovet seg med Nicolay Martens, men denne anførsel er ikke opprettholdt for Høyesterett. Den ankende part, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt denne påstand: «1. At herredsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelse av eiendommen skjer innen første faredag 1956. 2. At ankemotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsrett til den ankende part, og til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.»

Side:1007

Johan Magnus Schei har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Han har også fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand: «1. Frostating lagmannsretts dom av 4. mars 1954 stadfestes. 2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten til Johan Magnus Schei og for lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Inderøy herredsrett der Johan Magnus Schei og tre vitner ga forklaringer. Det er ikke for Høyesterett noen uenighet mellom partene om de faktiske forhold i saken. Tvisten gjelder bare tolkningen av odelslovens §5.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. På ramme måte som lagmannsretten finner jeg således at fru Ellinor Martens ikke hadde fått odelsrett til Elnan midtre da hun ved skjøte tinglyst 17. april 1951 solgte eiendommen til Johan Magnus Schei. Jeg er enig med lagmannsretten i at odelslovens §5 ikke kan tolkes slik at fru Martens etterat eiendommen i 1943 ble overført til hennes særeie, har adgang til i sin odelshevdstid å regne med den tiden hennes mann eiet eiendommen før ekteskapet 5. august 1931. Når fru Martens etter min mening ikke hadde odelsrett til eiendommen ved salget i 1951, følger derav at heller ikke datteren fru Hanson kan gjøre odelsrett gjeldende.

Da saken gjelder et tvilsomt rettsspørsmål som ikke tidligere har vært avgjort av domstolene, finner jeg at hver part bør bære sine saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver C. M. Frøseth med domsmenn): I 1929 kjøpte Nicolay Martens gården Elnan Midtre, g.nr. 118, b.nr. 1 i Beitstad. Kjøpekontrakten er av 22. juli 1929, skjøtet av 23. november 1929. Nicolay Martens var da enkemann med flere barn. Den 5. august 1931 giftet han seg med Ellinor Rasmusen. Det er to barn - døtre - i ekteskapet. Den 20. februar 1933 ble det opprettet ektepakt mellom ektefellene. Ved denne ble det bestemt at Ellinor Martens skulle ha som særeie alt hva hun hadde brakt inn i boet og alt hva hun siden personlig

Side:1008

måtte erverve. Ellers skulle det være formuesfellesskap mellom dem som før. Ved et dokument av 3. februar 1943 kalt «Ektepakt og Skjøte» overdro Nicolay Martens til Ellinor Martens Elnan Midtre, g.nr. 118, b.nr. 1 i Beitstad, for kr. 30 000, derav for løsøre kr. 8000. Det heter at «den avtalte pris er så lav at overdragelsen inkluderer en gave». Dokumentet er dagbokført 4. februar 1943.

I 1951 solgte Ellinor Martens gården til Johan Magnus Schei. Kjøpekontrakt er av 19. mars 1951 og skjøte av 14. april 1951, tinglyst 17. april 1951. Nicolay Martens ga samtykke til salget på skjøtet.

Ved forliksklage av 10. oktober 1951 reiste ekteparet Martens' da umyndige datter Gunvor Johanne Martens odelssak mot Johan Magnus Schei. Hennes verge var faren Nicolay Martens. Undertakst og overtakst ble holdt henholdsvis den 19. mai 1952 og 14. august 1952.

Ved stevning av 18. september 1952 reiste Gunvor Johanne Martens ved sin verge Nicolay Martens odelsløsningssak. Møte for odelsløsning ble holdt 19. november 1952. Saksøkte nektet å avstå eiendommen da han mente at saksøkeren - som da var blitt myndig - ikke hadde odel til eiendommen da gården ble solgt til saksøkte. - - -

Rettens bemerkninger: - - -

Retten antar at loven er slik å forstå at den gjenlevende ektefelle som beholder gården kan legge til hevdstiden den tid den annen ektefelle eiet gården før ekteskapet. - Den antar også at den ektefelle som får overført til sitt særeie en eiendom som ektefellene har begynt å samodle, kan legge sammen felleseietiden med særeietiden for å oppnå odelshevdstiden. Hadde således Ellinor Martens ikke solgt gården før etter det var gått 20 år av ekteskapet ville hun ha hatt odel til den. Så langt er for øvrig partene enige. Spørsmålet om den ektefelle som får overført eiendommen til sitt særeie også kan legge til den tid den annen ektefelle har eiet gården før ekteskapet kan ikke sees å være behandlet av domstolene tidligere. I teorien har spørsmålet om odelshevdstid ved oppløsning av sameie vært drøftet. Det har vært gjort gjeldende forskjellige oppfatninger av dette spørsmål.

Saksøkeren har innhentet en uttalelse av 15. august 1952 fra overrettssakfører Per W. Voss og en uttalelse av 2. mars 1953 fra denne og høyesterettsadvokat Valentin Voss. De hevder begge at det at en ektefelle trer ut av felleseiet på grunn av skilsmisse (skifte) eller opprettelse av særeie bør likestille med vedkommendes død. Man er henvist til å bygge på analogier fra odelslovens prinsipper.

Saksøkte har innhentet en betenkning fra professor Robberstad av 12. februar 1953 med en tilleggsuttalelse av 12. mars 1953. Da saksøkte i vesentlig grad har bygget sin prosedyre på den utredning av emnet som professor Robberstad har gitt, gjengir retten følgende av hans betenkning av 12. februar 1953:

«Mitt svar på retts-spursmålet i saki er då dette: Når garden går over i sereige, sluttar samodlingi. Utanfor samodling kann ein eigar ikkje rekna med til si odelhevdstid den tid då berre ektemaken hans (eller ascendentar til ektemaken) åtte garden.

Frå den sistnemnde regelen har odelslovi eit undantak i det tilfellet at samodlingi sluttar fordi den eine ektemaken døyr. Denne positive

Side:1009

undantaksregelen i odelslovi gjeld ikkje når samodlingi sluttar for di garden vert gjord til sereige i ektepakt (eller i onnor uppløysing av sambuet i levande live). Det er heller ikkje grunn til å nytta undantaksregelen analogisk i silke tilfelle, for dei to slag situasjon - dødsfall og ektepakt - er rettsleg ulike. Etter mitt skyn har då saksøkjaren i denne saki ingen odelsrett.»

Det spørsmål retten skal avgjøre er ikke løst i odelslovens §5. Det er ikke samodling når en ektefelle fortsetter odelshevden etter den annen ektefelles død og det er heller ikke samodling når en ektefelle som særeier fortsetter å odelshevde en gård som ektefellene har begynt å samodle. Retten kan ikke oppfatte odelslovens §5 slik at den har tenkt å ta standpunkt mot en sammenlegning av tid før ekteskapet ved overgang til særeier. Det er visstnok så at særeieinstitusjonen også var kjent da loven ble skrevet, men det må antas at særeieformen var så sjelden brukt blant bønder at lovkonsipistene ikke behøvde å ta hensyn til denne form. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Mats Stensrud og byrettsdommer Øystein Bjørtuft):

- - -

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Det er i saken på det rene at Alice Ellinor Martens ikke under noen omstendighet kan ha ervervet odel på Elnan midtre, med mindre hun har adgang til å medregne i sin odelshevdstid den tid hennes ektefelle eiet eiendommen forut for ekteskapet 5. august 1931. Schei fikk kjøpekontrakt på gården 19. mars 1951 og skjøte 14. april 1951. Skjøtet ble dagbokført 17. april 1951.

Fra Gunvor Martens er gjort gjeldende at reglene i odelslovens §5 gir uttrykk for et også i dette tilfelle anvendelig prinsipp for så vidt §5 gir den lengstlevende av ektefeller som har levet i formuesfellesskap, adgang til å sammenlegge til oppnåelse av odelshevdtiden: sin egen eiertid etter ektefellens død med ektefellenes sameietid og den tid den avdøde ektefelle måtte ha eiet gården forut for ekteskapet. Lagmannsretten er ikke enig i denne oppfatning.

Odelsretten er en særlig rett som under bestemte i loven angitte vilkår erverves til nærmere bestemte landeiendommer. Forat odelsrett skal erverves må de positive krav loven oppstiller være fylt. De alminnelige krav for erverv av odelsrett ved hevd er oppstillet i odelslovens §1. Alice Ellinor Martens oppfyller ikke disse krav. Lovens §5 gir regler bl.a. om ektefellers samodling. Også på den tid odelsloven ble gitt, kjentes så vel formuesfellesskap som særeie som form for formuesforholdet mellom ektefeller. Lovens §5 inneholder en rekke positive regler som alle må antas å gjelde ektefeller «som leve i Fællig» hvormed man forstår: formuesfellesskap. Allerede paragrafens første del: «Af Ægtefolk, som leve i Fælling, kan den Ene ikke faae Gdelshævd paa den Andens med Odel nedarvede, ikke heller paa dennes, før Ægteskabet odlede jord»... synes å vise at man ved lovens utarbeidelse har hatt forskjellen mellom de to formuesordninger mellom ektefeller klart for seg. Ordene «som leve i Fællig» ville ellers være overflødige. For fast eiendom i den ene

Side:1010

ektefelles særeie vil den ordning som de siterte bestemmelser gir uten videre følge av lovens §1. Det har under forhandlingene vært antydet den forståelse av siste del av §5 første ledd at ordene «i det de komme sammen», kun betyr at de kommer sammen i ekteskap, og ikke i ekteskap med formuesfellesskap. Man antar at bestemmelsen må leses som om det sto: i det de komme sammen i Fællig.

Man antar da at lovens ordning er at fast eiendom som eies av ektefelle i særeie, hevdes til odel etter reglene i §1. Lovens §5 gir en rekke særregler for de ektefeller som lever i formuesfellessskap - som har felleseie etter den någjeldende lov om formuesforholdet mellom ektefeller. Ved at Elnan i 1943 ble overdratt Alice Ellinor Martens som særeie, ble ektefellenes samodling av eiendommen avbrutt. Dermed er også lovens vilkår for at den annen ektefelles eiertid forut for ekteskapet kan medregnes i odelshevdstiden falt bort. Noe grunnlag for å likestille overdragelse av eiendommen som særeie med det i loven regulerte tilfelle hvor en av de i felleseie levende ektefeller dør, har man ikke. Det kan kun fastslåes at lovens §5 ikke er anvendelig på det foreliggende forhold og at lovens positive krav for odelshevd ikke er fylt. For fru Martens særeie løper selvstendig odelshevd. Hvorvidt hun kan medregne samodlingstiden fra ekteskapet i sin egen hevdstid, er det ikke grunn til å ta standpunkt til.

Det har vært anført at Alice Ellinnor Martens ved å få Elnan som særeie ikke kan miste den hevdstid hun allerede har opparbeidet. Hertil er å si at det ikke var inntrådt noen odelsrettslig virkning for henne på det tidspunkt hun fikk gården som særeie. En slik virkning inntreffer først i det øyeblikk odelshevden er fullført og man må på grunnlag av lovens positive regler avgjøre når lovens vilkår er fylt.

Etter det anførte antar man at Gunvor Johanne Martens ikke har odelsrett til Elnan midtre. Johan Magnus Schei vil derfor bli å frifinne. - - -