Rt-1955-1110
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-11-19 |
| Publisert: | Rt-1955-1110 |
| Stikkord: | Arveavgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 140/1955 |
| Parter: | Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Arne Bech) mot Aage Andersen (høyesterettsadvokat P. Irgens Odberg). |
| Forfatter: | Holmboe, Eckhoff, justitiarius Grette. Mindretall: Heiberg, Skau |
| Lovhenvisninger: | Arveavgiftsloven (1905), Skatteloven (1911) §54, Byskatteloven (1911) §46, Tilleggslov til arveavgiftsloven (1934) §2, §7, Tilleggslov til arveavgiftsloven (1934) |
Dommer Holmboe: Firma Aage Andersen A/S ble stiftet i 1940. Lars Andersen var hovedaksjonær, idet han overtok 298 av selskapets 300 aksjer à kr. 100. Lars Andersen ytet umiddelbart etter selskapet et lån, som i 1944 var nedbetalt til kr. 67 038. I 1941 skjenket kan sine aksjer til sønnen Aage Andersen. Av denne gave ble det betalt arveavgift. Den 31. desember 1944 etterga han selskapet fordringen på kr. 67 000. Det er på det rene at selskapet hadde full dekning for fordringen og for sin aksjekapital, idet dets egen formue ifølge statsskatteligningen pr. 1. januar 1945 beløp seg til kr. 99 000.
Selskapets aksjer, som før ettergivelsen av ligningsvesenet var satt i en omsetningsverdi av 80 pst, ble pr. 1. januar 1945 satt i en verdi av 200 pst., hvilket for Aage Andersens 298 aksjer betegnet en verdiøkning av kr. 35 760. Finansdepartementet hevder at ettergivelsen av fordringen innebærer en gave fra far til sønn, og at det etter lov av 16. mars 1934 om tillegg til arveavgiftsloven pliktes arveavgift av det beløp hvormed sønnens formue således er forøket. Avgiften er beregnet til kr. 3074. Da Aage Andersen bestrider at det foreligger en avgiftspliktig gave, har Staten ved Finansdepartementet saksøkt Aage Andersen til å betale det nevnte beløp. Ved Sandefjord byretts dom av 14. juni 1951 ble Aage Andersen frifunnet og tilkjent kr. 150 i saksomkostninger.
Staten har påanket dommen. Høyesteretts Kjæremålsutvalg har samtykket i at anken, uten hensyn til reglene om ankesum, bringes inn direkte for Høyesterett. I
Side:1111
ankeerklæringen anføres: «Byretten antas å ha tatt feil når den har funnet at den verdiforøkelse som er blitt motpartens aksjer i A/S Aage Andersen til del som en følge av at hans far etterga et krav stort kr. 67 038 på firmaet, ikke er en arveavgiftspliktig gave. Departementet antar at det dreier seg om en slik «utdeling av formue» til en arving som omtalt i §2 i lov nr. 2 av 16. mars 1934. Det dreier seg i denne sak i realiteten om en formuesoverføring fra far til sønn.» Staten har nedlagt denne påstand:
«Aage Andersen dømmes til å betale staten ved Finansdepartementet kr. 3074 med 5 pst. rente fra 1. januar 1950 til betaling skjer, samt saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»
Aage Andersen har nedlagt denne påstand:
«At byrettens dom stadfestes og at den ankende part tilpliktes å betale motparten saksomkostninger også for Høyesterett.»
Spørsmålet i saken er om den transaksjon som det er tale om, er arveforskudd etter definisjonen i §2 i loven av 16. mars 1934, nærmere bestemt om det foreligger en gave fra far til sønn. Jeg er kommet til det resultat at dette spørsmål må besvares bekreftende. Det er utvilsomt så at ettergivelsen av de kr. 67 000 i første rekke er en gave fra faren til aksjeselskapet. Dette er ikke bare en formsak - det er erkjent fra statens side at selskapet er reelt - det innebærer reelle rettsvirkninger; beløpet går inn i selskapets formue, med de konsekvenser av selskapsrettslig og skatterettslig natur som dette medfører. Det hevdes nå fra Aage Andersens side, at dermed er transaksjonen uttømmende karakterisert, og at verdiforøkelsen av Aage Andersens aksjer alene er en refleksvirkning, og ikke kan sees som en selvstendig gave.
Jeg er imidlertid som nevnt blitt stående ved at departementets oppfatning av den foreliggende transaksjon må være den riktige; verdiforøkelsen var ikke en tilfeldig virkning av gaven, men en for begge parter iøynefallende, nødvendig og umiddelbar virkning av ettergivelsen, og denne ville - det finner jeg å måtte gå ut fra - ikke ha funnet sted dersom ikke sønnen hadde hatt den alt overveiende aksjonærinteresse i selskapet - han var som nevnt praktisk talt eneeier. Det ville etter min mening være unaturlig å sette dette faktiske forhold ut av betraktning og benekte at transaksjonen innebærer en gave direkte fra far til sønn. Jeg lar det stå åpent om det ikke ville være det riktige å betrakte hele det ettergitte beløp, eller nøyaktigere 298/300 av det, som gave til sønnen - det var i virkeligheten med dette beløp at hans aksjers matematiske verdi ble øket; departementet har som nevnt nøyet seg med å legge til grunn den av ligningsvesenet fastsatte stigning i aksjenes omsetningsverdi, som bare svarer til vel halvparten av det nevnte beløp.
Side:1112
Byretten har begrunnet sin avgjørelse med «at gavens tilegnelse må skje gjennom lønn, utbytte eller salg, at lovens ønske om å hindre at avgiftspliktig gave blir ytet uten at avgift blir erlagt, blir tilgodesett ved at disse alternativer er inntektsbeskatning underlagt, hvilket i de fleste tilfelle medfører en vesentlig høyere skatt enn arveavgiften ville beløpe seg til». Denne argumentasjon fører etter min mening ikke frem. Jeg finner det ikke treffende å si at gavens tilegnelse må skje gjennom lønn, utbytte eller salg. Når man først antar at den avgiftspliktige gave består i den økede aksjeverdi, hva jeg altså mener er det riktige, så er jo denne verdi tilegnet av mottageren i det øyeblikk gaven ble gitt. Om han vil bibeholde formuen plasert i aksjene og heve utbytte eller lønn av selskapet, eller om han vil selge dem, eller benytte sin aksjemajoritet til å beslutte likvidasjon av selskapet, blir hans sak. For så vidt står han ikke i noen annen stilling enn om han hadde mottatt som gave aksjer av tilsvarende verdi, eller overhodet et hvilket som helst annet aktivum enn penger.
Jeg finner det ikke riktig å trekke skattereglene inn i resonnementet, men bemerker herom for øvrig: At mottageren må betale formuesskatt av den mottatte formue, og inntektsskatt av dens avkastning, er ikke noe særeget. Og når gaven som sagt besto i økning av verdien på de aksjer han tidligere hadde fått, er det heller ikke noe brukbart argument at han blir gjenstand for samme dobbeltbeskatning og særbeskatning i tilfelle av likvidasjon som andre aksjonærer, jfr. aksjonærbeskatningsloven av 13. juli 1921. Noen inntektsbeskatning av gaveverdien ved salg av aksjene kan jeg ikke se at det blir spørsmål om, selv om salget finner sted under slike omstendigheter at byskattelovens §46 annet ledd kommer til anvendelse.
Jeg finner etter dette at statens påstand må tas til følge. Mot beregningen av avgiftsbeløpet eller mot rentepåstanden er det ikke gjort noen innvending. Hjemmelen for renteplikt finnæ i loven av 16. mars 1934 §7. Av billighetsgrunner har staten bare påstått renter fra 1. januar 1950.
Jeg finner at Aage Andersen har hatt grunn til å se domstolenes avgjørelse av tvisten, og at saksomkostninger derfor ikke ber tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Aage Andersen betaler til Staten ved Finansdepartementet 3074 - tre tusen og syttifire - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 1. januar 1950 til betaling skjer.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:1113
Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.
Etter min mening kan man ikke på det grunnlag at ettergivelsen overfor selskapet indirekte er kommet Aage Andersen til gode gjennom at verdien av hans aksjer er steget, betrakte den som en utdeling av formue til ham i relasjon til bestemmelsen i §2 i loven av 1934.
Ettergivelsen er rettet til selskapet, og vår lovgivning godkjenner i prinsippet aksjeselskaper av den karakter det her gjelder, med derav følgende aksjerettslige og skatterettslige konsekvenser. Når selskapet får en gave, medfører dette at dets egenkapital og dermed presumptivt dets fortjenstmuligheter øker. Av den således økede formue og inntekt må det betales full formues- og inntektsskatt på selskapets hånd. Aage Andersen selv kan ikke direkte tilgodegjøre seg midlene uten gjennom en ny disposisjon, truffet av selskapets organer og innenfor rammen av de bestemmelser som gjelder for aksjeselskapers utbytteutdeling, likvidasjon eller utbetaling av disponentlønn eller annen godtgjørelse.
Under disse omstendigheter må man etter min mening også i relasjon til bestemmelsen om arveavgift ta konsekvensen av at gaven er ytet til aksjeselskapet, og ikke uten videre kan tilegnes av sønnen. Det gjelder her to helt forskjellige sett av rettsregler om den ene eller den annen fremgangsmåte er fulgt. Og jeg kan ikke se at det er grunnlag for i forhold til lovens bestemmelser om arveforskudd å betrakte gaven som skjedd til sønnen - for så vidt angår den ligningsmessig anslåtte verdistigning på hans aksjer - samtidig som den for øvrig må betraktes som skjedd til selskapet.
Hvilken fremgangsmåte blir den gunstigste for Aage Andersen, alle forhold tatt i betraktning, kan jeg ikke tillegge avgjørende vekt i den ene eller den annen retning. Det vil vel også ofte være vanskelig å si på forhånd. Jeg tilføyer imidlertid at selv om man selvsagt må gå ut fra at ettergivelsen neppe ville ha skjedd hvis ikke sønnen hadde hatt den dominerende interesse i selskapet, er det ikke påstått at farens motiv for å ettergi gjelden var å søke å unngå arveavgift for sønnen.
Jeg bemerker til slutt at det her gjelder et krav om avgift fra statens side, og jeg mener da at det måtte foreligge en klar hjemmel for avgiftsplikten, hva bestemmelsen i avgiftsloven ikke kan sies å gi.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Heiberg.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmboe.
Justitiarius Grette: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Side:1114
Av byrettens dom (kst. sorenskriver Finn Haugen):
- - -
At saksøkte imidlertid således må bli å anse som eier av aksjeselskapet medfører ikke at den ytede gave uten videre kan komme ham til gode. Dette er imidlertid ikke noe avgiftsbetingende moment. Således medfører ikke en klausul om innskrenkning i arvingens rådighet over arven at plikten til å svare arveavgift endres.
Det vil i regelen bare være hvor en har med mindre selskaper å gjøre at en ettergitt debetpost vil influere på aksjenes notering. Og i slike selskaper vil igjen aksjenes omsettelighet være sterkt begrenset. Faktisk vil det være et vilkår for å oppnå salg at det antall aksjer som omsettes er så stort at en står overfor et salg av hele eller en vesentlig del av virksomheten. Og da er en i den situasjon at en i alminnelighet skattefri gevinst ved aksjesalg er blitt skattbar, jfr. byskattel. §46, 2. ledd, landsskattel. §54 annet ledd.
I dette tilfelle vil som av saksøktes prosessfullmektig anført, skattesatsene overstige de satser som gjelder for arveavgift. Hvor gaven tilegnes ved aksjeutbytte, vil likeledes skattbar inntekt oppstå, om enn bare for statsskattens vedkommende. Skal arveavgift også erlegges, står man overfor et tilfelle av dobbeltbeskatning. Men det betyr ingen hindring etter norsk lov. De regler som bestemmer at gaver er avgiftsplikt underlagt, når gavene må bli å anse som arveforskudd, kan neppe gis et videre omfang enn loven uttrykkelig hjemler. Således har retten i nærværende sak funnet, at når et aksjeselskap står som mottager av gaven og dette ikke kommer inn under lovens arvingbegrep, referert ovenfor, kan ikke en aksjonær, selv om han faktisk er «eier» av selskapet, pålegges avgift av de gaver dette ytes, selv om slik avgiftsplikt ville oppstått om gaven var ytet til ham direkte. Retten finner således at en må ta konsekvensene av at aksjeselskapet er anerkjent som eget rettssubjekt, så lenge betingelsene herfor er til stede.
På den annen side medfører også den omstendighet at gavens tilegnelse må skje gjennom lønn, utbytte eller salg, at lovens ønske om å hindre at avgiftspliktig gave blir ytet uten at avgift blir erlagt, blir tilgodesett ved at disse alternativer er inntektsbeskatning underlagt, hvilket i de fleste tilfelle medfører en vesentlig høyere skatt enn arveavgiften ville beløpe seg til. Således vil saksøkte Aage Andersen bli å frifinne for statens krav på arveavgift. - - -
Side:1115