Rt-1955-1125

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-11-22
Publisert:	Rt-1955-1125
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110 B/1955
Parter:	A (høyesterettsadvokat Knut Bjørge) mot B (overrettssakfører Per H. Friis - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Bahr, kst. dommer Rode, Berger. Mindretall: Nygaard
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §37, §54, §42, §43, §55, §56, Ekteskapsloven (1918)

Dommer Gaarder: Idd og Marker herredsrett avsa 20. februar 1951 dom med denne domsslutning:

«I. Ekteskapet mellom A og fru A f. B, oppløses.

II Fru A tilkjennes ikke underholdsbidrag.

III Det mellom ektefellene bestående fellesbo deles i samsvar med ekteskapslovens §54 fjerde ledd.

IV Fru A tilkjennes ikke erstatning og oppreisning i henhold til ekteskapslovens §55.

V. Fru A tilkjennes ikke bruksrett til noen del av ektefellenes fellesbolig.

VI. Fru A pålegges innen to uker fra dommens forkynnelse å betale A 300 kroner som erstatning for saksomkostninger.»

Fru A, som nå benytter sitt pikenavn B, påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk domsslutningens punkt III (bodelingen) og punkt VI (saksomkostninger). Lagmannsretten avsa den 6. januar 1953 dom med slik domsslutning:

«1. A og fru B's fellesbo deles likt i overensstemmelse med ekteskapslovens §54 første ledd.

2. A betaler til fru B i saksomkostninger for lagmannsretten 800 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.»

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:1126

A har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Han har for Høyesterett i det vesentlige fremholdt det samme som han gjorde gjeldende for lagmannsretten. Således mener han at hustruens omgang med tyskere i okkupasjonstiden og hennes utroskap gir grunnlag for bodeling etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. Om hendelsesforløpet som førte til hans arrestasjon og Griniopphold, og som er omhandlet i lagmannsrettsdommen, mener han at ransaking nr. 2 og dermed arrestasjonen var foranlediget av fru B. En skjønnsmessig vurdering av alle forhold, også de økonomiske, må etter hans mening føre til at boet deles slik som han har hevdet. Han mener videre at lagmannsretten har bedømt hans personlige forhold feilaktig. Det kan ikke bebreides ham at ekteskapet artet seg mindre lykkelig, og det er uriktig at han ikke har reagert mot hustruens medlemskap i N.S. og hennes tyskerarbeid. Det er uriktig når lagmannsretten hevder at han må ha ansvaret for at hustruen ved herredsrettsdom av 10. februar 1947 ble dømt for å ha angitt ham under krigen. Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. A og fru B's fellesbo deles etter reglene i ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37.

2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, fru B, har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at A betaler til fru B saksomkostninger for herredsretten.

2. A betaler til fru B saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Idd og Marker herredsrett og ved Oslo byrett, og det er fremlagt noen nye dokumenter. Men saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som før.

Jeg vil bemerke:

I og med at det besto felleseie mellom ektefellene, er fru B medeier i boet for en halvdel. Spørsmålet blir derfor om det foreligger omstendigheter som gjør det berettiget å overføre hennes halvdel av boet til den annen ektefelle. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til dette. Det har riktignok vært atskillig å bemerke ved hennes forhold under okkupasjonen. Jeg henviser i så måte til det lagmannsretten har funnet bevist, idet jeg ikke har grunnlag for i den ene eller annen henseende å fravike dens bevisbedømmelse. Jeg legger altså til grunn at hun i 1940 hadde samleie med en tysk offiser, at hun i 1942 var sammen med en tysker under forhold som var egnet til å utsette henne for folkesnakk, og at hun - som var N. S. - i en stor del av okkupasjonstiden oppholdt seg i Oslo og arbeidet på et tysk kontor. Hun har også i Halden vært sett i samtale med tyskere på gaten og andre steder. Disse forhold kan imidlertid etter min mening ikke føre til at hun bør miste sin andel i fellesboet til fordel for mannen. Utroskap er visstnok et moment som kan komme inn i saksbilledet

Side:1127

etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, men leser man denne bestemmelse på bakgrunn av det forutgående tredje ledd, er det klart at bodeling etter §37 ikke er forutsatt å skulle være en ordinær følge av utroskap, når ikke vilkårene i §54 tredje ledd, foreligger. Det må skje en konkret vurdering, og herunder må tas hensyn til den annen parts forhold. Det er ikke bevist at det var noe å si på hustruen før okkupasjonen, men det må derimot ansees godtgjort at mannen har vist en sjalusi som har gitt seg krenkende og sårende utslag overfor henne. Han har således bl.a. engasjert en privatdetektiv til å utspionere henne, og det ble i samme hensikt installert lytterinnretninger i hjemmet. Jeg finner i det hele at utroskapen i dette tilfelle ikke er tilstrekkelig grunnlag for å etablere bodeling etter §37, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til et moment som lagmannsretten har lagt vekt på, nemlig at den ankende allerede i 1940 fikk kjennskap til utroskapen, hva han selv bestrider. Imidlertid antar jeg at den brevveksling mellom partene som lagmannsretten nevner i samme forbindelse, har betydning for vurderingen av hustruens forhold for øvrig, altså bortsett fra utroskapen. Jeg er enig med lagmannsretten når den om disse brev uttaler at de viser at det iallfall i tiden september 1944 til april 1945 - det tidsrom brevene omfatter - ikke kan ha vært noen vesentlig uoverensstemmelse mellom partene. Jeg vil tilføye at jeg ikke kan se at det er noe å bebreide mannen i forbindelse med siktelsen mot hustruen for angiveri i 1945, idet jeg etter det som foreligger går ut fra at han var i god tro.

Jeg vil til slutt bemerke at A er over 70 år gammel og er uten annen inntekt enn det beskjedne overskudd eiendommen kaster av seg. Fru B er 18 år yngre, men hun lider nå av leddgikt og er arbeidsudyktig. Det er således ingen vesentlig forskjell mellom partene med hensyn til ervervsmuligheter, dersom man ville legge vekt på et slikt moment. Jeg vil tilføye at det her etter min mening ikke dreier seg om noe helt kortvarig ekteskap, idet partene levet sammen på vanlig måte fra de ble gift i 1934 til 1940, og samlivet var - som det fremgår av lagmannsrettens dom - ikke egentlig brutt før etter krigens slutt. Jeg mener etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste, men saken har frembudt så store tvil at jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, men slik at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Når det gjelder spørsmålet om delingen av felleseiet, er jeg kommet til det samme resultat som

Side:1128

herredsretten. Ved avgjørelsen av dette spørsmålet legger jeg - på samme måte som herredsretten - en viss vekt på at ekteskapet mellom partene var relativt kortvarig. Riktignok ble det først samlivsbrudd i mars 1946, men jeg må etter de forklaringer som partene har gitt, legge til grunn at det ikke etter sommeren 1940 var noe normalt ekteskapelig samliv mellom dem. Jeg nevner i denne sammenheng at hustruen fra august 1944 til frigjøringen arbeidet som kontordame ved tyske kontorer i Oslo, og at hun fra juni 1945 til mars 1946 satt i varetektsfengsel. Videre tar jeg i betraktning at det var A som brakte inn det alt vesentlige i fellesboet da partene giftet seg i 1934, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1952-812, hvor det samme moment ble tillagt betydning ved en avgjørelse etter §54 fjerde ledd. Jeg tar også hensyn til de opplysninger som foreligger om hustruens vandel under krigen. I likhet med herredsretten anser jeg det godtgjort at hun ved to anledninger - i 1940 og 1942 - hadde samleie med tyskere på X. Jeg legger videre til grunn at A først etter krigen fikk kjennskap til at hustruen hadde gjort seg skyldig i utroskap. Etter min vurdering av bevisene finner jeg derfor ikke å kunne legge noen særlig vekt på de brevene som i tiden september 1944 til april 1945 ble utvekslet mellom partene.

Når det gjelder spørsmålet om hustruen i april 1941 anmeldte A til politiet for å være i besittelse av våpen og ammunisjon, bygger jeg på den frifinnende lagmannsrettsdom av 13. desember 1949. Men etter de opplysninger som foreligger, finner jeg - på samme måte som førstvoterende - at det ikke kan rettes bebreidelse mot A fordi han trodde at det var hustruen som hadde anmeldt ham. Jeg er således uenig med lagmannsretten når det i dommen i den foreliggende sak uttales at «han på sin side må ta ansvaret for at hustruen ved herredsretten ble dømt for angiveri og satt i varetektsfengsel i 239 dager». Når A trodde at hustruen hadde anmeldt ham, finner jeg det også naturlig at han ikke tok skritt til separasjon eller skilsmisse så lenge krigen varte.

Etter en samlet vurdering er jeg blitt stående ved at det foreligger tilstrekkelig vektige grunner for å fravike lovens hovedregel om at felleseiet skal deles likt. Det står for meg som rimelig at felleseiet i dette tilfelle blir delt etter restitusjonsregelen i §54 fjerde ledd, jfr. §37. Jeg stemmer derfor for at herredsrettens dom stadfestes på dette punkt.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Rode og dommer Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver F. Krogh):

Ved stevning av 30. april 1946, mottatt av retten 14. mai s, å. reiste

Side:1129

A denne sak mot sin hustru med krav om separasjon i medhold av ekteskapslovens §42 første ledd. - - -

Partene ble gift i Trondheim den 13. august 1934. Det er i ekteskapet ingen barn.

Ved inngåelse av dette ekteskapet var A 50 år (født xx.xx.1884) og hadde i 10 1/2 år vært barnløs enkemann. Han var og er eier av den faste eiendom F.gate 1 i Z. Ved siden herav drev han (inntil okkupasjonen) som kreaturhandler i hvilken egenskap han i 1933-1934 bodde ett år på et pensjonat i Æ. Under dette opphold i Æ ble han kjent og gift med den 18 år yngre B (født xx.xx.1902) som bodde hos sin mor og stefar på en gård i Å. Noen dager etter vigselen reiste partene til Z og tok bopel i F.gate 1. Denne eiendom innbrakte A i fellesboet med sin nye hustru idet det ikke ble opprettet noe særeie mellom ektefellene, og her har de hatt sin felles bolig inntil han seks dager etter hennes hjemkomst fra varetektsfengsel tvang henne ut av huset den 29. mars 1946 ved å sette hennes kofferter ut i gangen mens hun var ute et ærend, stenge av døren til leiligheten og legge etter seg en papirlapp med beskjed bl.a. om at: «Det er mitt fulle alvor at jeg skal fra deg. Døren er låst og jeg har lov fra høyere hold så du må ikke finne på, å bryte deg ind. Det blir værst for deg selv.» Bekreftet avskrift av dette skriftstykke er fremlagt som dok. nr. 9 bilag nr. 3.

Saksøkte har ikke tidligere vært gift. Hun har opplyst at hun har tilbrakt sin barndom i Wien, København og Y. Hennes far var «dansk Wiener», moren norsk. Da faren døde flyttet moren hjem til Norge og giftet seg senere (da saksøkte var 14 år) med en forretningsmann i Y, E. Omkring 1918-1919 flyttet de til en gård i Å. Saksøkte har hatt forskjellige kontorposter i Y før hun ble gift, men var hjemme i Å i 1933-1934. - - -

Om sine økonomiske forhold henviser saksøkeren til ligningsattesten, dok nr. 23 bilag nr. 2. I tilknytning hertil bemerkes: Formuen kr. 18 000 ligger i den faste eiendom F.gate 1 (som er det vesentligste aktivum i ektefellenes fellesbo). Til grunn for ansettelsen ligger skattetaksten (av 1948) kr. 33 000,00

Hedra går pantegjelden som pr. 1/1 1951 var:

Hypotekbanken kr. 11 153,62

Fredrikshalds Sparebank » 3 000,00 » 14 153,62

kr. 18 846,38

Denne oppstilling er basert på hans i januar 1951 inngitte selvangivelse som ikke er dokumentert men referert muntlig under hovedforhandlingen. Etter ligningsansettelsene er han lignet i klasse 1 og etter den endelige ligning for 1948/49. 1949/50 og 1950/51 var formuesansettelsene henholdsvis kr. 19 000, kr. 18 000 og kr. 18 000, inntektsansettelsene henholdsvis kr. 2 000, kr. 1 800 og kr. 0. Herved er å bemerke at når han ikke er lignet for inntekt i kalenderåret 1949, kommer det av at personer i klasse 1 med inntekt under kr. 1 350 ikke ble ilagt skatt av inntekten. Hans nettoinntekt det året var ifølge vedkommende selvangivelse kr. 1 300. Hans inntekt i kalenderåret 1950 var ifølge selvangivelse:

Side:1130

Husleie kr. 2 166,00

Tomteleie » 500,00 kr. 2 666,00

Egen leilighet » 540,00 kr. 3 206,00

Driftsutgifter » 752,35 kr. 2 453,65

Renter Hypotekbanken og Sparebanken kr 478,21

Sykeforsikring » 60,00 » 538,20

netto kr. 1 915,45

Han oppgir ikke å ha annet å leve av enn inntekten av gården og at den nå trenger reparasjon og opppussing av forskjellig art. Det er to leiligheter i 1. etasje, hans egen er beregnet til kr. 45, den andre er bortleid for kr. 40,50 pr mnd. For de to leiligheter i 2. etasje er leien henholdsvis kr. 40 og kr. 50 pr mnd. Hertil kommer to leiesummer for bakgården, kr. 30 og kr. 20 pr. måned. Bruttoinntekten av husleie er således kr. 180,50 pr mnd. + verdien av egen leilighet kr. 45. Av bensintomten har han en årsleie på kr. 200. Hertil kommer garasjeleie, for tiden kr. 30 pr mnd. Haven er ikke fullt 1 mål og ligger høyt på fjellet. Den må stelles stadig hele sommeren hvis det skal bli noe av den. Det lønner seg ikke for ham. Frukttrærne er ca. 70 år gamle, det er bare to-tre epletrær som kan sies å bære frukt. Plommetrærne er snart ferdige alle sammen. - - -

Retten skal bemerke:

Det av saksøkeren under 23. mai 1950 reiste skilsmissekrav er basert på ekteskapslovens §43 annet ledd. Det ansees på det rene at samlivet mellom ektefellene da hadde vært hevet i tre år uten at det var skjedd på lovformelig måte. Det ansees videre bevist at det forelå et samlivsbrudd som kan tidfestes til den 29. mars 1946, og samlivet er ikke senere gjenopptatt. Det er heller ingen utsikt til at det kan gjenopptas i fremtiden, og skilsmissen ønskes nå av begge ektefeller. Retten finner derfor å burde oppløse ekteskapet.

Med hensyn til spørsmålet om å tilkjenne saksøkte underholdsbidrag bemerkes, at saksøkerens inntekter er så små at det etter rettens mening ikke er mulig for tiden å pålegge ham noe bidrag. På den annen side tør det antas, at saksøkte for en vesentlig del vil kunne underholde seg selv.

Saksøkeren har forlangt at bidragsspørsmålet skal avgjøres ikke bare på dette grunnlag, men at saksøkte skal frakjennes enhver rett til underholdsbidrag på grunnlag av ekteskapslovens §56 fjerde ledd. Her spiller spørsmålet om utroskap inn. - - -

Ved de to samleier med tyskere ute i det fri på et sted hvor man når som helst kunne risikere å bli iakttatt av forbipasserende, og hennes omgang for øvrig med tyskere i okkupasjonstiden, har saksøkte, en gift kvinne som den gang var omkring 40 år, etter rettens mening gjort seg uverdig til underholdsbidrag av sin mann, og likeledes uverdig til å tilkjennes bruksrett til noen del av ektefellenes fellesbolig.

Dette resultat antas også å måtte utelukke at saksøkte tilkjennes erstatning og oppreisning etter ekteskapslovens §55. I og for seg synes det i øvrig tvilsomt om de fra hennes side påberopte krenkelser etter

Side:1131

omstendighetene kan karakteriseres som grove. Til dels ligger de dessuten i tid fra 8 til 5 1/2 år forut for den faktiske separasjonsinntreden og 13 til 10 1/2 år forut for fremsettelsen av hennes krav. Hva spesielt angår anmeldelsen på henne for angiveri og frihetsberøvelse, er det visstnok så at hun i lagmannsretten ble frifunnet, og nærværende rett legger til grunn at hun er uskyldig på dette punkt. Man finner imidlertid ikke grunn til å anta at saksøkerens forklaring til Z politi av 15. august 1945 og senere i herredsretten er avgitt mot bedre vitende eller fremkalt av noen grov uaktsomhet.

Retten antar videre at saksøktes forhold i okkupasjonstiden bør få følger også for bodelingen, særlig når hensees til den forholdsvis korte tid som ekteskapet hadde vart da dette forhold inntrådte (6 år). Man finner således grunn til å bestemme felleseiets deling overensstemmende med saksøkerens påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. Stenersen og Eyv. Dahl og sorenskriver K. B. Sondresen):

- - -

Lagmannsretten er i den utstrekning saken er påanket kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Hovedregelen i ekteskapsloven for deling av felleseiet etter separasjon eller skilsmisse er bestemmelsen i ekteskapslovens §54 første ledd hvoretter delingen skal foregå etter de alminnelige regler, dvs. like deling.

Som unntagelse herfra har loven bestemmelser, når den ene ektefelle grovt har krenket den annen, således ved separasjon i medhold av ekteskapslovens §42 første ledd, jfr. §54 annet ledd, og ved skilsmisse etter dom på grunn av grov krenkelse, ekteskapslovens §55, og endelig skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd, jfr. §54 tredje ledd.

Ekteskapslovens §54 fjerde ledd, som videre er en ren unntagelse fra de foran nevnte bestemmelser, sier: «Også ellers kan det når dertil finnes grunn skje ytterligere unntagelser fra hovedregelen.» Denne siste bestemmelse må da antas særlig å ta sikte på de tilfelle, hvor oppgjøret rent økonomisk sett ville bli urimelig, som f. eks. etter et kort ekteskap eller hvor bestemmelsen i §54 annet ledd ellers ville gi et urimelig resultat rent økonomisk sett.

I det foreliggende tilfelle er skilsmissedom gitt i medhold av ekteskapslovens §43 annet ledd, etter 3 års faktisk separasjon og i overensstemmelse med begge parters påstand. Det er således på det rene at skilsmissen ikke er søkt eller gitt etter noen av de bestemmelser i ekteskapsloven som omhandler grov krenkelse mot ektefellen.

Det er videre på det rene at fru B ved lagmannsrettens dom av 13. desember 1949 ble frifunnet for angiveri av sin mann. At hun ved samme dom ble dømt til 30 dagers fengsel for medlemskap i N.S. m.v. kan etter lagmannsrettens mening ikke i nærværende sak føre til at de alminnelige regler for boskifte skal fravikes.

Spørsmålet er om det da ellers er forhold til stede som gir grunn hertil. Det må ansees godtgjort at partenes ekteskap, som ble inngått den 13. august 1934. etter hvert artet seg mindre lykkelig, særlig på grunn av mannens sjalusi, som allerede før okkupasjonen hadde utviklet

Side:1132

seg i en grad, som måtte gjøre livet i høy grad vanskelig og føles krenkende for hustruen, som herunder ble utspionert og isolert fra omgang med andre. Det er etter det opplyste intet å bebreide hustruen i tiden før okkupasjonen.

Mot fru B's innmeldelse i N.S. har A ikke reagert og heller ikke mot hennes tjenstgjøring hos tyskerne. Disse forhold kan derfor ikke i denne sak tillegges betydning. Noe bevis for at hennes forhold kan karakterisere henne som «tyskertøs» kan ikke finnes ført.

Etter 3. vitne, C's, forklaring må man legge til grunn at hun i 1940 har hatt et samleie med en tysk offiser på X. Og etter 4. vitne, D's forklaring må det antas at hun i 1942 har vært iakttatt av 4. vitne under kompromitterende forhold, uten at det finnes bevist at samleie da fant sted. Lagmannsretten finner imidlertid bevist at A allerede i 1940 hadde fått vite om forannevnte samleie og at han ved sin senere opptreden har tilgitt hustruen for så vidt, idet ektefellene fortsatte å leve sammen til april 1945, og at det egentlige samlivsbrudd først inntrådte ved at A den 29. mars 1946 låste sin hustru ute fra leiligheten. Av A's 10 brever til hustruen i tiden fra 21. september 1944 til 22. april 1945 fremgår det at forholdet da er bra og det fremgår ikke av disse at det i det tidsrom er noen uoverensstemmelse mellom partene eller at A har følt seg krenket av sin hustrus opptreden eller da har hatt noe alvorlig å bebreide henne. Han på sin side må ta ansvaret for at hustruen ved herredsretten ble dømt for angiveri og satt i varetektsfengsel i 290 dager.

Etter det forhold som således har bestått mellom ektefellene finner lagmannsretten ikke grunn til å bringe ekteskapslovens §54 fjerde ledd i anvendelse, hvorfor fru B's påstand for så vidt må bli å ta til følge. - - -