Rt-1955-1191
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1955-12-10 |
| Publisert: | Rt-1955-1191 |
| Stikkord: | Mangelfulle domsgrunner |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121 B/1955 |
| Parter: | Statsadvokat J.Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Einar Haugestad). |
| Forfatter: | Nygaard, Berger, Eckhoff, Heiberg, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §59, Grunnloven (1814) §97, Straffeloven (1902) §63, §35, §52, §56, §58, §5 |
Dommer Nygaard: Oslo byrett avsa 9. februar 1955 dom med slik domsslutning: «A dømmes for forseelser mot lov av 26. juni 1953 §52, jfr. §58, og §35 og §5 i de alminnelige prisforskrifter av 11. november 1949, sammenholdt med straffelovens §63 første ledd, til en bot til statskassen stor 300 kroner, eller, hvis boten ikke erlegges, en straff av fengsel i 15 dager. A dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til C, Hovindveien 9 B, Oslo, 3 300 kroner. I erstatning til statskassen for saksomkostninger tilpliktes A å betale 80 kroner.»
Dommen ble avsagt under dissens idet en av domsmennene fant at fru A hadde gjort seg skyldig i uaktsomme overtredelser, mens flertallet mente at hun hadde handlet forsettlig. Den samme domsmann stemte videre for at fru A skulle frifinnes for kravet om å betale overprisen kr. 3 300 tilbake til C; derimot stemte han for at den ulovlige merpris skulle inndras til fordel for statskassen etter prislovens §56.
Fru A har påanket denne dom for så vidt angår bestemmelsen om at overprisen skal betales tilbake til C . Hun har bl.a. gjort gjeldende at prislovens §59 første ledd ikke her kommer til anvendelse fordi salget foregikk før prisloven trådte i kraft. Hun mener at hun etter de tidligere gjeldende regler ikke hadde plikt til å betale overprisen tilbake og at C derfor ikke har noe krav på tilbakebetaling etter den nye lov. Dersom reglene i §59 første ledd skal anvendes på forholdet, hevder hun at C i vesentlig grad er medansvarlig for at ulovlig pris ble betalt for løsøret slik at et tilbakesøkningskrav fra hans side er avskåret. Etter hennes oppfatning hadde begge parter de samme muligheter for å vurdere verdien av det løsøre som ble solgt i forbindelse med salget av leiligheten. Ellers har hun fremholdt at C ikke har rett til å beholde leiligheten og løsøret for en lavere pris enn
Side:1192
den som partene var blitt enige om. C kan derfor bare ha rett til å heve kjøpet, og hun har for sitt vedkommende erklært seg villig til å omgjøre salgsavtalen.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Ved dommen ble fru A dømt til å betale en bot stor kr. 300, subsidiært fengsel i 15 dager. For så vidt er dommen ikke angrepet og er således nå rettskraftig.
Jeg finner at prislovens §59 første ledd kan anvendes i dette tilfelle til tross for at salget fant sted før lovens ikrafttreden. I den anledning viser jeg til Høyesteretts kjennelse i Rt-1955-358 flg., jfr. også Høyesteretts dom av 19. november 1955 i straffesak mot B.* Det er ikke nødvendig for meg å drøfte spørsmålet om fru A etter de eldre regler ville hatt plikt til å betale overprisen tilbake til kjøperen. Hun ville under enhver omstendighet ha måttet tåle inndragning av merprisen, og det kan da ikke komme i strid med Grunnlovens §97 om hun i stedet må betale det tilsvarende beløp tilbake til kjøperen.
- Se foran side 1120.
Som begrunnelse for at C ikke har vært i vesentlig grad medansvarlig for prisovertredelsen etter reglene i prislovens §59 første ledd, har byrettens flertall bare anført «den vanskelige situasjon C befant seg i bomessig sett». At C hadde vanskeligheter med å skaffe seg bolig, kan imidlertid etter min mening iallfall ikke isolert sett være avgjørende når man skal ta standpunkt til om han i vesentlig grad var «medansvarlig» for overtredelsen. Ved en avgjørelse av denne art må etter min mening en rekke momenter både av subjektiv og objektiv karakter komme i betraktning. Når det gjelder Cs forhold, kan jeg da ikke se at det i saken foreligger tilstrekkelig materiale til at Høyesterett kan treffe avgjørelse om tilbakebetalingskravet. Jeg nevner således at det ikke fremgår av byrettens domsgrunner om C allerede på det tidspunkt da salget av løsøret fant sted eller da kjøpesummen ble betalt, måtte forstå at prisen var for høy. Heller ikke er det i domsgrunnene tilstrekkelige opplysninger når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad han har opptrådt aktivt og pågående for å få brakt kjøpet i stand. Jeg finner derfor at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår bestemmelsen om tilbakebetaling av overprisen.
Etter dette har det ikke vært nødvendig for meg å ta standpunkt til det som ellers er anført fra fru As side.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
For så vidt A er dømt til å betale 3 300 - tre tusen tre hundre - kroner til C oppheves byrettens dom med hovedforhandling.
Side:1193
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Heiberg og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Alf W. Østensen med domsmenn Eilif Sæland og Arne Rolf Sand):
Tiltalte A er født xx.xx.1901. Hun bor i Schønningsgate 42, Oslo, er husmor, er gift. Hun har oppgitt sin formue til kr. 7 000. Hun har ingen selvstendig inntekt. Hennes manns inntekt er oppgitt til kr. 18 000. Hun er tidligere ustraffet. - - -
Retten finner bevist at tiltalte A i begynnelsen av 1953 kjøpte en leilighet i Schønningsgate 42, Oslo, og i forbindelse med kjøpet av leiligheten betalte kr. 15 000 for et ahorn spisestuemøblement, en divan, en reflektorlampe, et malt klaffebord med to krakker, en eldre. brukt elektrisk platekomfyr, en liten elektrisk varmeovn, et gnivteppe og en del kjøkkenutstyr. I april eller i begynnelsen av mai 1953 averterte hun til salgs sin leilighet i Hovindveien 9 B i Oslo. Blant dem hun konfererte med var disponent C. Denne bodde på dette tidspunkt på hotell sammen med sin hustru som i nær fremtid ventet et barn. For leiligheten forlangte tiltalte kr. 1 000 for den aksje pålydende kr. 1 000 som ga leierett, kr. 13 000 for en ikke rentebærende leieboerobligasjon i gården pålydende dette beløp og kr. 1 000 for diverse persienner og for badekar og noe annet fast utstyr til leiligheten. Videre stillet hun krav om at kjøperen skulle overta de møbler og det utstyr som er nevnt foran, unntatt divanen og reflektorlampen, og som på dette tidspunkt befant seg i den opprinnelige selgers bopel i Damkroken på Frøen. Møblene og utstyret hadde ikke vært brukt av tiltalte. En pris på kr. 5 000 for de nevnte møbler og det nevnte utstyr ble nevnt. Tiltalte fru A fremholdt for C at han måtte besikte møblene og utstyret. Han gjorde dette. Tiltalte gjorde det etter besiktelsen klart for C at hvis han ikke var villig til å betale kr. 5 000 for møblene og utstyret i tillegg til kr. 15 000 for aksjen, leieboerobligasjonen og inventaret i leiligheten, ville han ikke få kjøpt leiligheten.
C betalte den 1. juni 1953 kr. 20 000, herav kr. 5 000 for de ting som sto i Damkroken på Frøen. Han flyttet inn i Hovindveien 9 B den 30. juni. Tingene fra Damkroken var da flyttet til leiligheten. Etterat han hadde sett tingene i leiligheten og var kommet til at spisestuemøblementet, som besto av et stort bord, en lang skjenk og 8 stoler samt en tallerkenhylle, ikke passet godt i leiligheten, skrev han den 7. juli 1953 til tiltalte og reklamerte over den pris han hadde betalt for møblene og utstyret.
Retten finner at den høyeste pris for spisestuemøblementet som ikke kan ansees urimelig var kr. 1 500 og den høyeste ikke urimelige pris for klaffebordet, de to taburetter, den elektriske komfyr, den elektriske varmeovn, samt gulvteppet og kjøkkenutstyret, var kr. 200. - - -
Påtalemyndigheten har på vegne av fornærmede C nedlagt påstand om at tiltalte fru A skal tilpliktes å betale tilbake til C kr. 3 925 som av påtalemyndigheten er antatt å være det C har betalt for meget. Tiltalte har hevdet at
Side:1194
hun har gitt C anledning til å gå tilbake på kjøpet med full tilbakebetaling og at hun derfor ikke kan dømmes til å betale tilbake den eventuelle overpris.
Rettens flertall, formannen og domsmannen Eilif Sæland, finner i betraktning av den vanskelige situasjon C befant seg i bomessig sett, at han ikke kan ansees for i vesentlig grad medansvarlig for tiltaltes overtredelse av forbudet mot å sette urimelig pris, og at han derfor etter prislovens §59 har krav på tilbakebetaling av overprisen, som retten etter det som er anført foran finner å være kr. 3 300. Dom vil bli gitt på tilbakebetaling av dette beløp.
Mindretallet, domsmannen Arne Rolf Sand, finner at C må ansees i vesentlig grad medansvarlig for tiltaltes overtredelse av forbudet mot å ta urimelig pris. Han finner derfor at kravet om tilbakebetaling av overprisen ikke bør tas til følge. I medhold av prislovens §56 stemmer han for at merprisen kr. 3 300 skal inndras til fordel for statskassen.
Retten finner enstemmig at hevning vil virke urimelig. - - -