Rt-1955-1243
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-12-21 |
| Publisert: | Rt-1955-1243 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129 B/1955 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Thrap, Berger, Skau, Eckhoff, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §396, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §52, Veiloven (1912) §69, §1, §29 |
Dommer Thrap: Ved Tønsberg byretts dom av 13. oktober 1955 ble A dømt for forseelse mot motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §17 annet ledd, til fengsel i 30 dager. Straffens fullbyrdelse ble utsatt i medhold av straffelovens §52 nr. 1 med en prøvetid av 2 år uten tilsyn. Dessuten ble han dømt til å betale kr. 25 i saksomkostninger. - Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for en straff av fengsel i 21 dager, ubetinget.
A har påanket dommen til Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse. Han mener at det faktiske forhold han er dømt for, ikke rammes av motorvognlovens §17 annet ledd.
Jeg er kommet til det resultat at anken må gis medhold.
Som det fremgår av byrettens dom, gjaldt tiltalen i saken to forskjellige forhold. For det første gjaldt tiltalen at A den 24. august 1955 i Øvre Langgate i Tønsberg under
Side:1244
påvirkning av alkohol forsøkte å starte motoren på sin «knallert» Z-18 803 for å kjøre med den. Men dernest gjaldt den det forhold at han - da det ikke lyktes å få motoren i gang - syklet med den i gatene i Tønsberg i alkoholpåvirket tilstand.
For det første av disse forhold er tiltalte - uten at det er kommet til uttrykk i domsslutningen - frifunnet av byretten, som ikke fant det tilstrekkelig godtgjort at tiltalte gjorde noe forsøk på å starte motoren, hverken da han begynte turen i Øvre Langgate eller senere, og i denne forbindelse bemerker at det viste seg at kjøretøyet var uten bensin og visstnok også hadde en feil ved tennpluggen.
Når tiltalte likevel er dømt etter motorvognlovens §17, 2. ledd, er det fordi byretten, som fant bevis ført for det annet forhold i tiltalen, har ansett tiltaltes bruk av kjøretøyet til sykling som kjøring i motorvognlovens forstand. Jeg finner ikke å kunne slutte meg til denne oppfatning.
Når Høyesterett i en rekke tidligere dommer har anvendt det strenge ansvar etter motorvognlovens §17 annet ledd, jfr. §29 annet ledd, også i tilfelle hvor en bil blir kjørt uten at motoren er i gang, er det først og fremst fordi slik kjøring på grunn av bilens størrelse og tyngde kan være like farlig for trafikken som vanlig kjøring og derfor stiller de samme krav til kjøreferdighet hos føreren. Disse hensyn gjør seg etter min mening ikke gjeldende i det foreliggende tilfelle. Det dreier seg her om et kjøretøy («moped»), som ikke veiet mer enn 43 kg. Det er på det rene at motoren ikke under noen del av kjøringen har vært i gang. På grunn av bensinmangel og teknisk feil kunne motoren overhodet ikke startes. Kjøretøyet er utelukkende drevet frem med tråpedalene, og jeg kan ikke se at kjøringen i seg selv har budt på andre eller større faremomenter enn dem som er forbundet med bruk av en vanlig tråsykkel. Det antas derfor ikke å være plass for her å bringe det utvidede motorvognansvar til anvendelse. Tiltalte må derfor bli å frifinne etter motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd.
I samsvar med den subsidiære påstand som aktor nedla for byretten og som tiltalte og hans forsvarer har hatt anledning til å uttale seg om, antar jeg at tiltaltes forhold rammes av bestemmelsen i trafikkreglenes §3, jfr. §48. Da skyldspørsmålet for så vidt er avgjort mot tiltalte, antar jeg at Høyesterett kan avsi ny fellende dom etter disse bestemmelser, jfr. straffeprosesslovens §396 annet ledd. Jeg antar at straffen passende kan settes til en bot kr. 200, subsidiært 9 dagers fengsel. I byrettens omkostningsavgjørelse antas det ikke å burde gjøres noen endring.
Jeg stemmer for denne
dom:
A frifinnes for forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd.
Side:1245
Han dømmes for forseelse mot veiloves §69, jfr. trafikkreglenes §48 og 3, til en bot stor 200 - to hundre - kroner med en subsidiær fengselsstraff av 9 - ni - dager.
I saksomkostninger for byretten betaler han 25 - tjuefem - kroner.
Dommer Bergen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Skau, Eckhoff og Soelseth: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Haug med domsmenn Nils Johansen og Trygve Haug):
- - -
Tiltalte er født xx.xx.1916, er gift og forsørger hustruen og 2 barn. Han er uformuende, arbeider som operator ved Horten Flyfabrikk, inntekt siste år ca. kr. 10 000. Tiltalte har vedtatt et forelegg i Tønsberg i 1953 for forseelse mot drukkenskapslovens §17, men er for øvrig ikke straffet eller bøtelagt. Han har førerkort for motorvogn, etter fornyelse gyldig til 14. desember 1955. - - -
Retten finner det godtgjort at tiltalte onsdag den 24. august 1955 ca. kl. 19 syklet sin moped («knallert») Z-18 803 fra Øvre Langgate 49. Tønsberg, hvor den sto parkert, nedover Øvre Langgate og St. Olavsgate, og videre utover Storgaten og Stensalleen til Autokompaniet A/S. Stoltenberggaten 46, og derfra ad Stoltenberggate til Bergans Auto A/S i Tordenskjolds gate 2, hvor han ble arrestert av politiet. Han hadde da tilbakelagt en strekning på noe over 1 km.
Det finnes videre godtgjort at tiltalte under denne sykling var påvirket av alkohol (ikke edru). - - -
Det finnes ikke tilstrekkelig godtgjort at motoren på tiltaltes moped var i gang under noen del av den ovenfor beskrevne kjøretur, eller at tiltalte gjorde forsøk på å starte motoren hverken da han begynte turen i Øvre Langgate eller senere. Tiltalte hadde tidligere på dagen hatt besvær med motoren og til dels hatt hel motorstopp. Han hadde således måttet sykle mopeden til parkeringsstedet i Øvre Langgate tidligere på dagen. Det viste seg senere at kjøretøyet var gått tom for bensin. og visstnok også at det var noe feil ved den tennplugg som ble benyttet. Retten finner å måtte legge til grunn at tiltalte ikke har gjort forsøk på å starte motoren eller har kjørt med motoren i gang, mens han var påvirket av alkohol.
Tiltaltes kjøretøy Z- 18 803 er en moped («knallert») av merke HMW (Halleiner Motoren Werke). Den er fra fabrikken bygget med en 1-sylindret totakts forbrenningsmotor med slagvolum 49,9 cm3, og veier 43 kg uten brennstoff. Bensintanken rommer 5,5 liter. Retten finner det hevet over tvil at kjøretøyet er en motorvogn i motorvognlovens forstand, og at motorvognlovens bestemmelser, herunder dens §17 annet ledd. er anvendelig. Ifølge motorvognlovens §1 tredje ledd, 2. pkt. har departementet adgang til å bestemme at kjøretøy av denne art skal være unntatt fra en eller flere av bestemmelsene i motorvognloven. I henhold til dette har Arbeidsdepartementet (senere Samferdselsdepartementet)
Side:1246
gitt visse bestemmelser om kjøretøyer av denne art i forskrifter av 3. juni 1942 §11 med endringer av 21. april 1952 og 4. mai 1954. Det er imidlertid ikke ved disse bestemmelser gjort noe unntak for anvendelsen av lovens §17 annet ledd på motorkjøretøyer med slagvolum under 150 (eller 50) cm3.
Det avgjørende blir heretter om den bruk tiltalte har gjort av kjøretøyet kan sies å være «kjøring» i den forstand §17 annet ledd anvender dette uttrykk. Ved Høyesteretts praksis angående automobiler er det slått fast at det ikke er nødvendig for å anvende denne bestemmelsen at motoren har vært benyttet til fremdrift av kjøretøyet. Denne oppfatning finnes også å måtte legges til grunn når det gjelder mopeder. Retten finner videre ikke at det er forenelig med noen naturlig forståelse av begrepet kjøring å utelukke herfra den bruk som tiltalte har gjort av mopeden. Den første del av kjøreturen foregikk i svakt hellende utforbakke. Det kan ikke antas at kjøringen her vesentlig atskilte seg fra den måten kjøringen ville ha funnet sted på om motoren hadde vært i gang. Det bemerkes for øvrig at det ble konstatert under hovedforhandlingen at kjøretøyet lar seg drive fremover med pedalene uten uforholdsmessig besvær når gearet er satt i fristilling.
Retten kan ikke finne at kjøring av moped av den her omhandlede art i alkoholpåvirket tilstand frembyr noe vesentlig større faremoment enn kjøring med alminnelig sykkel i sådan tilstand. Det ville ikke være urimelig om sådan kjøring ble unntatt fra den strenge bestemmelse i motorvognlovens §17 annet ledd, som antas å ha hatt en vesentlig større faregrad for øyet. Det kan nevnes i denne forbindelse at Genevekonvensjonen av 19. september 1949 om veitrafikk (ifølge artikkel i Morgenbladet for 10. oktober 1955) har en bestemmelse om at mopeder («knallerter») ikke ansees å være motorkjøretøyer under forutsetning av at de - bortsett fra hjelpemotoren - i sin øvrige konstruksjon beholder alle normale kjennetegn på sykkel. Retten må imidlertid anta at departementet har overveiet dette spørsmål bl.a. i forbindelse med de ovennevnte endringer av 1952 og 1954 av motorvognforskriftene. Den ringe faregrad finnes ikke å kunne tillegges betydning for anvendelsen av §17 annet ledd eller ved forståelsen av bestemmelsens begrep kjøring, men eventuelt bare ved straffutmålingen.
Side:1247