Rt-1955-214

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-03-05
Publisert:	Rt-1955-214
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17 B/1955
Parter:	Aslaug Eriksen Weggum (overrettssakfører Erik Bryn - til prøve) mot Signe Kvarberg (høyesterettsadvokat A.M. Konstad).
Forfatter:	Gundersen, Skau, Holmboe, Gaarder, Soelseth
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §5, Odelsloven (1821) §9, Uektebarnloven (1915) §11, Uektebarnloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §373, §432, Skifteloven (1930) §62

Dommer Gunderse: I odelsløsningssak mellom Signe Kvarberg og Aslaug Eriksen Weggum avsa Nord-Gudbrandsdal herredsrett dom den 26. januar 1954 med denne domsslutning:

Side:215

«Aslaug Eriksen Weggum dømmes til å utstede skjøte til fru Signe Kvarberg på g.nr. 48, b.nr. 1 Kongsli nordre av skyld mark 23,73 og g.nr. 46, b.nr. 2 Storlona av skyld mark 0,50 i Nord-Fron, mot utbetaling av kr. 95 550, og tilpliktes å fravike eiendommene til første faredag, 14. april 1954.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Aslaug Eriksen Weggum har anket over dommen og har fått Kjæremålsutvalgets samtykke til å bringe den inn direkte for Høyesterett.

Saken står i samme stilling som for herredsretten, bortsett fra at partene er enige om at løsningssummen i tilfelle skal settes til kr. 97 026,33. Det som gjøres gjeldende fra hver av sidene er i alt vesentlig det samme som ble anført i herredsretten. Jeg viser for så vidt til domsgrunnene.

Den ankende part har nedlagt påstand om frifinnelse og at hun blir tilkjent saksomkostninger for begge retter. Ankemotpartens påstand lyder således:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog således at løsningssummen settes til kr. 97 026,33 og at fravikelsesfristen settes til 14. april 1955.

2. Fru Signe Kvarberg tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Når det gjelder spørsmålet om Signe Kvarberg tapte sin odelsrett «ved å unnlate å løse eiendommene etter den skifteodelstakst som ble avhjemlet 25. juli 1949» - for å bruke herredsrettens formulering av problemet - antar jeg at herredsretten gir tilstrekkelig begrunnelse for sitt resultat når den peker på at fru Kvarberg ikke fremsatte noe krav i henhold til skiftelovens §62 om å få eiendommene utlagt til seg på skiftet. Om det i tilfelle ville hatt noen følger for odelsretten dersom fru Kvarberg hadde fremsatt et slikt krav uten å forfølge det videre, er det ingen oppfordring til å si noe om. Det forhold at det på skifteforvalterens initiativ og med begge parters samtykke likevel ble holdt en takst for å fastslå hva eiendommene var verdt, kan ikke hindre fru Kvarberg i senere å anlegge løsningssak. Et slikt resultat kan heller ikke følge av det som den ankende part har kalt skiftetakstens rettskraftvirkninger.

Jeg er enig med herredsretten i at det ikke begynte å løpe noen odelspreskripsjonsfrist før det var rettskraftig avgjort at Aslaug Eriksen var Ole Weggums barn og dermed hadde arverett efter ham. Etter arvelovens §5 var det en betingelse for at hun kunne få arverett og derved komme i besittelse av odelsgodset, at Ole Weggums farskap ble fastslått på den måte som er bestemt i lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Denne betingelse ble oppfylt den 11. mai 1951; før det tidspunkt kunne hun ikke ta arv etter faren. Inntil da sto fru Kvarberg i den stilling at hun var enearving med odelsrett, mens Aslaug Eriksens stilling var den at hun muligens

Side:216

ville bli anerkjent som enearving - til fortrengsel av fru Kvarbergs slektsarverett - men uten odelsrett. Det forekommer meg klart at så lenge de to parter sto overfor hverandre i disse posisjoner, og eiedommene sto under skifterettens forvaltning, kunne det ikke løpe noen preskripsjonsfrist som i tilfelle måtte bygge på den forutsetning som først inntraff den 11. mai 1951, nemlig at Aslaug Eriksens mor oppnådde endelig dom for at Ole Weggum var far til hennes datter. Jeg kan ikke se at tvistemålslovens §432 lest i sammenheng med arvelovens §5 kan føre til noe annet resultat.

Jeg stemmer for denne

dom:

Aslaug Eriksen Weggum dømmes til å utstede skjøte til Signe Kvarberg på g.nr. 48, b.nr. 1 Kongsli Nordre av skyld mark 23,73 og g.nr. 46, b.nr. 2 Storlona av skyld mark 0,50 i Nord-Fron mot betaling av 97 026,33 - nittisju tusen og tjueseks 33/100 - kroner og tilpliktes å fravike eiendommene 14. april 1955.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Aslaug Eriksen Weggum innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til Signe Kvarberg 1500 - femtenhundre - kroner.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Gaarder og Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ludvig Nøstdal med domsmenn Erling Furuheim, Torger O. Haugen og Pål J. Åsmundstad):

Saken gjelder saksøkeren, fru Signe Kvarbergs krav om i kraft av odelsrett å få seg tilskjøtet eiendommene g.nr. 48, b.nr. 1 Kongsli nordre og g.nr. 46, b.nr. 2 Storlona i Nord-Fron, av saksøkte Aslaug Eriksen Weggum, som har grunnbokshjemmel til eiendommene. Saksøkte har bestridt kravet, idet hun gjør gjeldende at odelsretten er preskribert.

Odelsgodset tilhørte saksøkerens bror Ole Weggum ved hans død den 20. mai 1948. Det er på det rene mellom partene, at saksøkeren på dette tidspunkt hadde sin odelsrett i behold.

For øvrig er følgende faktiske forhold dokumentert eller på annen måte opplyst under saksbehandlingen:

1. Ole Weggum døde ugift 20. mai 1948 og hans bo ble etter begjæringen av saksøkeren tatt under offentlig skiftebehandling ved Nord-Gudbrandsdal skifterett. Ole Weggums foreldre var døde og saksøkeren var den eneste gjenlevende etter dem i rett nedstigende linje.

Under skiftebehandlingen fremsatte Aslaug Eriksen, født xx.xx.1932, ved verge krav om å bli anerkjent som Ole Weggums eneste arving etter loven, idet hun gjorde gjeldende at hun var Ole Weggums datter, - født utenfor ekteskap. Kravet ble offisielt fremsatt i et brev av 12. februar 1949 fra overrettssakfører Castberg til skifteretten. Kravet ble bestridt av saksøkeren, som gjorde gjeldende, at hun som avdødes søster var den eneste arving etter loven.

Side:217

Aslaug Eriksen anla i denne forbindelse nedstamningssak mot Anton Sundstuen, som i 1932 hadde vedtatt et mot ham utferdiget farskapsforelegg vedkommende henne. Ved herredsrettsdom av 21. juni 1949 ble Anton Sundstuen kjent ikke å være far til Aslaug Eriksen. Den 9. juli 1949 utferdiget fylkesmannen i Oppland farskapsforelegg mot Ole Weggum vedkommende Aslaug Eriksen, og på grunnlag av dette forelegg ble det i henhold til §11 i. f. i lov nr. 3 av 10. april 1915 reist farskapssak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett mellom på den ene side Aslaug Eriksen og hennes verge, og på den annen side Ole Weggums dødsbo v/skifteforvalteren og fru Signe Kvarberg, idet sistnevnte ønsket å opptre i saken med partsrettigheter. Ved herredsrettens dom av 21. oktober 1949 ble Ole Weggum kjent å være far til Aslaug Eriksen. Fru Signe Kvarberg foranlediget saken påanket til Eidsivating lagmannsrett, som imidlertid ved dom av 1. desember 1950 stadfestet herredsrettens avgjørelse. Fru Kvarberg anket saken til Høyesterett, men ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 11. mai 1951, ble anken nektet fremmet til Høyesterett med hjemmel i tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2.

Den 1. juni 1951 ble det holdt skiftesamling i Ole Weggums dødsbo hvor det ble protokollert følgende angående arveforholdet:

«Sorenskriveren fremla utskrift av Eidsivating lagmannsretts dom av 1. desember 1950 og Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 11. mai 1951. Under henvisning til det fremlagte konstaterte administrator at Nord-Gudbrandsdal herredsretts dom av 21. oktober 1949 er endelig for så vidt angår avgjørelsen: «Ole Weggum kjennes å være far til Ragnhild Eriksens datter Aslaug, født xx.xx.1932.» Aslaug Eriksen er således Ole Weggums eneste arving etter loven.» - - -

I den neste skiftesamling - 21. juni 1949 - møtte Signe Kvarberg ved sin mann og ved prosessfullmektig høyesterettsadvokat Konstad. Aslaug Eriksen møtte ved spesielt oppnevnt verge Ivar Dalen og ved prosessfullmektig overrettssakfører Leif Castberg. Angående boets faste eiendom ble det da protokollert:

«a) De tilstedeværende var enige om at driften av eiendommen for boets regning inntil videre må søkes fortsatt som hittil.

b) For tilfelle av at Signe Kvarberg skulle ønske å benytte seg av sin odelsrett på skiftet, besluttedes takst holdt over eiendommene inneværende sommer.»

I henhold til foranstående litra b) ble skiftetakst påbegynt 21. juli og avhjemlet 25. juli 1949, med følgende resultat:

«Boets faste eiendommer «Kongsli nordre» g.nr. 48, b.nr.1 og «Slåttstykket» g.nr. 46, b.nr. 2, begge i Nord-Fron herred, verdsettes til kr. 122 625, herav for skogen (inklusive «Slåttstykket» som ligger inntil en av Kongslis skogteiger og selv delvis bevokst med skog) kr. 38 375.» - - -

Den 23. mars 1953 utstedte skifteretten «skifteskiøte» til Aslaug Eriksen Weggum. - - -

Den 9. januar 1953 uttok saksøkeren odelsklage til Nord-Fron forliksråd mot Ole Weggums dødsbo v/skifteretten og mot Aslaug Eriksen Weggum. Klagen ble behandlet i forliksrådet den 3. februar 1953 og saken ble henvist til retten. Den 29. februar 1953 uttok saksøkeren begjæring

Side:218

om odelstakst. Taksten ble påbegynt 10. august 1953 og avhjemlet 14. august 1953. - - -

Retten skal bemerke: - - -

2. Sakens første hovedspørsmål er følgende:

Var den ved odelslovens §9 fastsatte odelspreskripsjonsfrist på 3 år utløpet i forholdet mellom saksøkeren og saksøkte, da odelsklagen ble uttatt den 9. januar 1953?

Hverken lovens ord eller de foreliggende dommer gir noen helt sikker løsning av spørsmålet. Herredsretten er imidlertid kommet til det resultat, at spørsmålet må besvares benektende.

Saksøkte antas å måtte gis medhold i, at det gjennom Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 11. mai 1951, hvorved saksøktes arverett som Ole Weggums barn utenfor ekteskap ble endelig fastslått, også ble konstatert, at saksøkte hadde vært eier av (eller iallfall medeier i) odelseiendommene helt fra arvefallet, dvs. fra Ole Veggums død den 20. mai 1948. Og saksøktes stilling om enearving og dermed som eneeier av avdødes etterlatenskaper, ble bindende fastslått da partene ved forliket av 22. april 1952 aksepterte herredsrettsdommen av 18. februar 1952, hvorved avdødes testament til fordel for saksøkeren ble kjent ugyldig.

Det tvilsomme spørsmål er imidlertid, om den (ene) eiendomsrett «som således senere er konstatert å ha oppstått allerede 20. mai 1948, har vært av den art, at preskripsjonsfristen begynte å løpe allerede fra 20. mai 1948, eller fra noe annet tidspunkt som ligger mer enn 3 år forut for forliksklagens uttagelse den 9. januar 1953.

Herredsretten er kommet til det resultat, at den omstendighet at saksøkte må ansees for i juridisk henseende å ha vært eier av odelsgodset helt fra 20. mai 1948, ikke er tilstrekkelig som grunnlag for å fastlå, at eiendommen også har vært «ute av ætlæg» siden nevnte dato, slik at odelspreskripsjonsfristen da begynte å løpe.

Herredsretten er enig med Skeie, når han side 120 i «Odels- og Åsetesretten» lærer, at domstolene har tolket odelslovens §9 derhen, at odelspreskripsjonsfristen ikke begynner å løpe før det er skjedd en legitimasjonsforandring, som gir ødelsmennene varsel om at eiendommen med full eiendomsrett er gått over i en annens eie.

Selv om man godtar saksøktes anførsel om, at det ved kjennelsen av 11. mai 1951 ble avgjort, at hun hadde eiet odelsgodset med full eiendomsrett siden arvefallet 20. mai 1948, finner herredsretten å måtte fastslå, at denne eiendomsrett var ikke tilstrekkelig legitimert over for saksøkeren før kjennelsen av 11. mai 1951 forelå:

I den foreliggende sak har man det faktiske forhold, at saksøkeren da arvefallet inntraff ikke hadde noen grunn til å tvile på, at hun var avdødes enearving. Selv om man går ut fra den antagelse, som det ikke foreligger positiv støtte for, at saksøkeren skulle ha hørt ymt om, at saksøkte var avdødes barn utenfor ekteskap, var det et faktum, at Anton Sundstuen hadde vedtatt farskapsforelegg vedkommende saksøkte, og at han derfor rettslig sett var saksøktes far - med utelukkelse av slektsarverett for saksøkte etter Ole Weggum. Det var saksøkte som måtte ta initiativet og skaffe seg en rettskraftig dom hvorved saksøktes arverett etter Ole Weggum ble fastslått med utelukkelse av saksøkerens arverett,

Side:219

- før saksøkeren pliktet å gi avkall på sin stilling som arving i boet. Så lenge en rettskraftig dom av dette innhold ikke forelå, var det naturlig å anse saksøkeren som enearving i kraft av hennes slektsarverett, - og følgelig også som eneeier av odelsgodset i kraft av arveretten.

Med utgangspunkt i det her påpekte forhold, er herredsretten kommet til det resultat, at det er urimelig og urasjonelt overfor saksøkeren å fastslå et utgangspunkt for odelspreskripsjonsfristen, som ville tvinge henne til å gå til odelsløsning mens det ennå forelå en rettslig mulighet for at hun i kraft av sin arverett kunne bli eier av odelsgodset. Og sett fra den annen side: Hensynet til saksøkte synes ikke i det foreliggende tilfelle å tilsi, at hun i relasjon til spørsmålet om utgangspunktet for fristen skal ansees som eier «utenfor ætlæg», før fra det tidspunkt da hun har ervervet en rettskraftig dom for sin arverett etter Ole Weggum.

På det her anførte grunnlag finner herredsretten å måtte slå fast, at odelspreskripsjonen i alle fall ikke begynte å løpe før 11. mai 1951. Da odelsklagen ble uttatt 9. januar 1953 - altså før det var forløpet 3 år fra nevnte dato - er det dermed avgjort at saksøkerens odelsrett ikke er preskribert. Retten behøver derfor ikke å drøfte eller ta standpunkt til saksøkerens prinsipale anførsel om, at preskripsjonsfristen først begynte å løpe ved tinglysingen av saksøktes skifteskjøte, - eller til spørsmålet om muligens først datoen 24. april 1952, da dommen av 18. februar 1952 ble endelig, må fastslåes som utgangspunkt for fristen.

3. Sakens annet hovedspørsmål er følgende:

Har saksøkeren tapt sin odelsrett (eller i alle fall sin løsningsrett overfor saksøkte), ved å unnlate å løse eiendommene etter den skifteodelstakst som ble avhjemlet 25. juli 1949?

Den første og absolutt nødvendige betingelse for at saksøkeren skulle tape sin odslsrett ved å unnlate å løse eiendommene etter taksten av 25. juli 1949, må etter rettens mening være, at saksøkeren selv har forlangt skifteodelstaksten avholdt, eller på annen måte gitt uttrykk for at hun krevet å få løse eiendommene under skiftet. Saksøkeren har benektet at hun har fremsatt noe slikt krav, og retten finner ikke at saksøkte har ført bevis for at et slikt krav er fremsatt. Retten er enig med saksøkeren i at ordlyden av beslutningen i skiftesamlingen den 21. juni 1949 positivt viser, at på dette tidspunkt hadde saksøkeren ikke fremsatt krav om å få benytte seg av sin odelsrett på skiftet.

Anførselen om at saksøkeren har tapt sin løsningsrett, bygger på den forutsetning, at saksøkeren var å anse som loddeier i boet. Da retten under punkt 1 ovenfor har avgjort, at saksøkeren ikke var loddeier, fører anførselen ikke frem.

4. Etter det resultat retten således er kommet til, vil punkt 1 i saksøkerens påstand bli tatt til følge. Det bemerkes i denne forbindelse at retten i mangel av andre opplysninger må gå ut fra, at pantegjelden på eiendommen i dag er den samme (kr. 41 000) som ble oppgitt av saksøkeren og godtatt av saksøkte under saksforberedelsesmøtet den 24. oktober 1953. Saksøkte har under saksbehandlingen gitt uttrykk for, at hun - eventuelt godtar at løsningsdatoen settes til 14. april 1954.

På grunn av de tvil som har vært forbundet med løsningen av sakens første hovedspørsmål, finnes saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.

Side:220