Rt-1955-23
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-01-11 |
| Publisert: | Rt-1955-23 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2/1955 |
| Parter: | Adolf Sørensen (høyesterettsadvokat Harald Børresen) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (overrettssakfører Folke Sverdrup - til prøve). |
| Forfatter: | Skau, Nygaard, Eckhoff, Wold, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Landssvikloven (1947), LOV-1949-07-28-25, Landssvikanordningen (1944) §11, §2, §3 |
Dommer Skau: Den ankende part, Adolf Sørensen, er født i 1890. I 1914 begynte han som drosjesjåfør i Oslo. I 1919 fikk han drosjebevilling, som han brukte til han måtte sette inn bilen under krigen.
Etter frigjøringen kom Sørensen under forfølgning for landssvik. Som følge av det ble hans drosjebevilling inndratt. Ved Follo herredsretts dom av 11. desember 1946 ble han dømt til fengsel i ett år for overtredelse av landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 og 4 og den provisoriske anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom §17. Videre ble han dømt til tap i 10 år av stemmerett og vernerett etter landssvikanordningens §11 nr. 1 og 2, og til å betale 2 000 kroner i erstatning. Det faktiske grunnlag for dommen var at han hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling i oktober 1940 og stått som medlem til frigjøringen, at han fra juni 1942 til februar 1943 var nattevakt på Bredtvet fengsel for politiske fanger, og at han den 15. mars 1945 etter avtale med sin sønn, som hadde vært frontkjemper, overtok forpaktningen av en eiendom som var blitt konfiskert av likvidasjonsstyret fordi eieren var fraværende utenfor landets grenser. Etter soning av straffen ble Sørensen løslatt 12. juli 1947. Erstatningen har han betalt.
Den 25. februar 1946 søkte Sørensen om å få tilbake sin drosjebevilling. Den 22. oktober 1948 ble søknaden enstemmig avslått av samferdselsnemnda. Sørensen anket til Samferdselsdepartementet, men etter at saken sammen med en del andre hadde vært behandlet på ny i samferdselsnemnda i to møter, ble anken forkastet av departementet den 19. august 1950.
Side:24
I juli 1951 ble det kunngjort at antallet av drosjebevillinger i Oslo skulle økes, og Sørensen sendte ny søknad den 14. august 1951. Denne søknad var ikke behandlet da Sørensen kort etter - den 18. september - anla sak mot staten ved Oslo byrett med krav om at samferdselsnemndas og departementets nektelse av å gi ham bevilling skulle kjennes ugyldig, at staten skulle dømmes til å utstede bevilling til ham, og til å betale ham erstatning begrenset oppad til kr. 20 000,00.
Før saken kom til hovedforhandling i byretten, ble Sørensens siste søknad avslått av samferdselsnemnda den 24. januar 1952 - også denne gang enstemmig. Ved byrettens dom av 18. mars 1952 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Denne dom har Sørensen påanket, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har samtykket i at saken bringes direkte inn for Høyesterett.
Før saken var fore i byretten, hadde Sørensen anket til departementet over samferdselsnemndas avslag på hans siste søknad. Departementets standpunkt til denne anke - som ble behandlet sammen med anken i to andre saker - ble meddelt samferdselsnemnda i departementets skriv av 10. oktober 1952. Innledningsvis sies det i dette skriv: «Under henvisning til samferdselskonsulentens skriv 18. februar 1952, meddeles at departementet har forkastet ovennevnte anker slik at søkerne ikke tildeles bevilling straks, men som anført nedenfor ved senere anledning.» Deretter viser departementet til byrettens dom i Sørensens sak, og etter å ha sitert en del uttalelser i dommen, fortsetter departementet: «Departementet finner at de tre foreliggende anker blir å behandle likt, og under henvisning til hva som foran er anført, finner en det rimelig at ankene avvises for så vidt angår øyeblikkelig meddelelse av bevilling. Dog blir søkerne å meddele bevilling når det inntrer ledighet innenfor rammen av det fastsatte bevillingsantall i Oslo. Bevilling tildeles dem da i den rekkefølge deres ansiennitet pr. 9. april 1940 tilsier.»
Den 16. juli 1953 skrev så samferdselskonsulenten slik til Sørensen: «Som De er gjort kjent med, har Samferdselsdepartementet den 7. oktober 1952 avgjort Deres sak således at De tildeles drosjebevilling ved inntredende ledighet innenfor rammen av det fastsatte antall. Ved Samferdselsdepartementets avgjørelse av 1. juli 1953 er drosjeantallet i Oslo nå forhøyet, og De er således tildelt bevilling. - Dette skriv gir Dem rett til å registrere drosje. - - -»
Etter dette har Sørensen lagt ned slik påstand:
«1. Samferdselsnemndas beslutninger av 19. august 1950 og 24. januar 1952 og Samferdselsdepartementets beslutning av 12. oktober 1950, om ikke å gjenutstede drosjebevilling til Adolf Sørensen kjennes ugyldig.
2. Samferdselsdepartementets beslutning av 7. oktober 1952
Side:25
kjennes ugyldig for det punkts vedkommende hvor den gikk ut på å utsette gjenutstedelsen av drosjebevilling til Adolf Sørensen.
3. Staten ved Det kgl. samferdselsdepartement dømmes til å betale til Adolf Sørensen erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30 000,00 med renter fra dommen, samt sakens omkostninger for begge retter.»
Som det fremgår av påstanden, har Sørensen for Høyesterett ikke bygd noe krav på at han ikke fikk bevillingen tilbake før 9. mai 1950.
Staten påstår seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Mot forhøyelsen av grensen for erstatingsbeløpet er det ikke reist noen innvending fra statens side.
For Høyesterett er det lagt frem en del nye dokumenter, som etter min mening ikke har noen betydning for sakens utfall, og som jeg derfor ikke finner det nødvendig å spesifisere.
Jeg er kommet til det resultat at statens påstand om frifinnelse må tas til følge.
Det avgjørende spørsmål i saken er om det er grunnlag for å kjenne ugyldig de vedtak som førte til at Sørensen ikke fikk bevillingen tilbake før i juli 1953. Dette spørsmål må etter min mening besvares benektende. Jeg kan i alt vesentlig tiltre hva byretten har anført så vel når det gjelder de rettslige betingelser for at domstolene skal kunne underkjenne vedtak av forvaltningsmyndighetene, som når det gjelder vurderingen av det faktiske forhold som foreligger i denne sak. Jeg er således enig med byretten i at Høyesteretts dom i Mortvedt-saken - referert i Rt-1951-19 flg. - ikke kan være avgjørende for den foreliggende sak.
Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende at når Sørensen som følge av loven av 28. juli 1949 om endring i landssviklovens regler om rettighetstap den 9. mai 1950 fikk tilbake de rettigheter som han ved dommen i landssviksaken var fradømt for 10 år - nemlig stemmerett og vernerett - så hadde han dermed krav på å få drosjebevillingen tilbake fordi det forhold som han var dømt for, da ikke lenger kunne brukes som grunnlag for å nekte ham bevilling. Jeg er ikke enig i dette. Loven av 1949 var en generell amnestilov, og det fremgår av lovens forarbeider at det måtte bli gjenstand for en individuell vurdering om den som i kraft av loven fikk tilbake rettigheter som han var fradømt, skulle få en stilling eller en bevilling som han så lenge rettighetstapet sto ved makt, av den grunn hadde vært avskåret fra å få. Det måtte da også bli gjenstand for en konkret vurdering om og når en mann skulle få tilbake en drosjebevilling, selv om rettighetstapet ikke automatisk hadde avskåret ham fra å få eller beholde en bevilling.
Mitt resultat blir altså det samme som byrettens, nemlig at staten må frifinnes. Jeg finner likevel at Sørensen etter sakens
Side:26
art og stilling heller ikke bør tilpliktes å erstatte motparten saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Wold og justitiarius Grette: Likeså.