Rt-1955-238

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-03-12
Publisert:	Rt-1955-238
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 37/1955
Parter:	Fana kommune (høyesterettsadvokat Otto Roll) mot Harald Opstad (høyesterettsadvokat Bj. Egge).
Forfatter:	Bendiksby, Thrap, Eckhoff, Heiberg, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §20, Skatteloven (1911), Sjøloven (1893), Skipsregisterloven (1901) §2, §43

Dommer Bendiksby: Harald Opstad og Andreas Grønaas anskaffet i fellesskap i 1931 motorfartøyet «Sollund I» og senere også motorfartøyet «Sollund II». Opstad skjøt inn i fellesskapet kr. 5000 og var deltager i det for en fjerdepart. I februar 1942 ble fellesskapet oppløst, idet Grønaas overtok Opstads andel mot at Opstad fikk utbetalt av Grønaas kr. 70 000 som fullt oppgjør. Ved Fana overligningsnemnds behandling av Opstads ligning for skatteåret 1943/44 ble hans inntekt for inntektsåret 1942 forhøyet med kr. 65 000, nemlig den foran nevnte utløsningssum med fradrag av Opstads innskudd i fellesskapet. Opstad anla sak mot Fana kommune ved Midhordland herredsrett med påstand om opphevelse av ligningen for så vidt angikk forhøyelsen av inntektsansettelsen med kr. 65 000. Herredsretten avsa den 3. juli 1946 dom i saken med slik domsslutning:

«Fana kommune frifinnes.

I saksomkostninger betaler Harald Opstad til Fana kommune kr. 500 innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Herredsrettens dom ble av Harald Opstad påanket til Gulating lagmannsrett, som den 23. mai 1947 avsa dom med følgende domsslutning:

«Fana kommunes ligning av Harald Opstad for skatteåret 1943-44 oppheves for så vidt angår forhøyelsen av inntektsansettelsen med kr. 65 000.

Ny ligning blir å foreta hvorunder forhøyelsen av inntektsansettelsen blir å sette til 24 400 kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:239

Denne dom er av Fana kommune påanket til Høyesterett for så vidt angår avgjørelsen om at forhøyelsen av Opstads inntekt for 1942 skal reduseres fra kr. 65 000 til kr. 24 400. Kommunen gjør gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har antatt at kr. 40 508,36 av det beløp på kr. 70 000 som Opstad mottok fra Grønaas, tidligere har vært beskattet i Moster kommune som rederiinntekt, og at det derfor ikke kan beskattes som inntekt hos Opstad. Det fellesskap som besto mellom Grønaas og Opstad var, hevdes det, ikke noe rederiselskap i den betydning landsskattelovens §20 tredje ledd bruker dette uttrykk. Men selv om det var et rederiselskap, anføres det videre, kan dette ikke ha den betydning at de 65 000 kroner ikke kan beskattes som inntekt på Opstads hånd; det avgjørende må her være at de 70 000 kroner ikke var rederiinntekt, men vederlag - betaling - for Opstads andel i båtene ved oppløsningen av fellesskapet.

Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes og Harald Opstad dømmes til å betale Fana kommune omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Opstad har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Fana kommune dømmes til å betale Harald Opstad saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Opstad har gjort gjeldende at det fellesskap som besto mellom Grønaas og ham var et partrederi, eller at det i hvert fall var et rederiselskap i skattelovens forstand, og at utløsningssummen representerte rederiinntekt som skal beskattes etter reglene i landsskattelovens §20 tredje ledd. Det er riktig, hevder han, at kr. 40 508,36, som antatt av lagmannsretten, er beskattet som rederiinntekt i Moster kommune. Opstad har erklært at han for Høyesterett ikke opprettholder sine tidligere subsidiære anførsler om at de 65 000 kroner etter bestemmelsene i landsskattelovens §43 annet ledd ikke kan beskattes som inntekt hos ham enten fordi overdragelsen av andelen må likestilles med salg av et verdipapir eller fordi andelen ikke er ervervet av ham for å avhendes med fordel eller i anledning av næring eller forretningsforetagende, jfr. landsskattelovens §43 annet ledd.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter, således brev datert 2. juli 1947 fra Moster ligningsnemnd til Fana ligningskontor, attest fra Moster ligningsnemnd av samme dag og en del ligningsmateriale vedkommende Andreas Grønaas.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett legger jeg til grunn at det beløp, kr. 70 000, som Opstad mottok fra Grønaas, var vederlag for hans andel hans fjerdepart - i foretagendet som Grønaas overtok. Beløpet ble, som

Side:240

herredsretten har påpekt, fastsatt ved forhandlinger mellom de to interessenter, og etter det som er opp lyst, på grunnlag av en vurdering fra begge sider av hva andelen var verd. Man har ikke noe holdepunkt for å anta at det har vært interessentenes mening at utløsningssummen - helt eller delvis - skulle være utbetaling av Opstads andel i tidligere opptjent fortjeneste som han ikke hadde hevet. Det må etter det jeg har sagt, være klart at bestemmelsen i landsskattelovens §20 tredje ledd ikke direkte kommer til anvendelse på differansen, kr. 65 000, mellom utløsningssummen og Opstads innskudd.

Jeg har imidlertid oppfattet Opstads prosedyre slik at han mener at utløsningssummen faktisk inkluderte andel i oppsamlet fortjeneste på rederivirksomheten som var innvunnet i tidligere år, men ikke hevet av ham, og som skulle beskattes etter bestemmelsen i landsskattelovens §20 tredje ledd, fordi fellesskapet mellom Grønaas og ham var å anse som et rederiselskap i skattelovens forstand.

Jeg finner ikke å kunne gi ham medhold i dette, idet jeg ikke kan anta at det fellesskap som besto mellom Grønaas og Opstad var et rederiselskap i den betydning landsskattelovens §20 tredje ledd bruker dette uttrykk. Uten å gå nærmere inn på selskapsforholdets art finner jeg det tilstrekkelig å fremheve at Opstad qua deltager i fellesskapet overfor utenverdenen ikke hadde noe ansvar for dettes forpliktelser og ikke i det hele tatt fremtrådte som deltager i selskapet, således heller ikke overfor skattemyndighetene. Selskapsforholdet har ikke vært registrert, og utad opptrådte Grønaas som enereder. Lån til virksomheten ble opptatt av Grønaas personlig med Opstad som kausjonist. Jeg nevner i denne forbindelse spesielt at det var avtalt mellom interessentene at Grønaas skulle oppgi hele inntekten av båtene til beskatning hos seg, og i samsvar med dette har det vært forholdt. Inntekten av virksomheten har altså ikke noen gang vært beskattet på selskapets hånd slik som landsskattelovens §20 tredje ledd forutsetter og slik som Opstad nå hevder at det skulle ha vært forholdt.

Jeg finner å burde tilføye at når fellesskapet mellom Grønaas og Opstad, som jeg har gått ut fra, ikke var å anse som et rederiselskap i lovens forstand, så skulle Opstads andel i fortjenesten det enkelte år ha vært beskattet som inntekt for ham i det år inntekten var å anse som innvunnet. Og hvis fellesskapets aktiver ved oppløsningen av dette inkluderte en oppsamlet, uhevet fortjeneste fra tidligere år, ville den riktige fremgangsmåte, så vidt jeg skjønner, ha vært å etterligne denne fortjeneste som inntekt for Opstad for de år den var å anse som innvunnet. I den utstrekning dette var skjedd, ville i tilfelle den del av utløsningssummen som er å anse som en gevinst ved overdragelsen av andelen, og som etter bestemmelsene i landsskattelovens §43 skal lignes som inntøkt for 1942, bli tilsvarende redusert. Opstad har imidlertid ikke angrepet ligningen

Side:241

på det grunnlag at beløpet kr. 65 000 inkluderte innvunnet, men uhevet, fortjeneste som skulle ha vært beskattet som inntekt på hans hånd, og det foreligger i saken heller ikke tilstrekkelig materiale til å avgjøre dette spørsmål. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på det.

Etter resultatet antar jeg at Opstad må betale saksomkostninger til Fana kommune ved lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Harald Opstad til Fana kommune 2000 - to tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Heiberg og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer Dagfinn Breistein):

- - -

Saksøkeren gikk i 1931 i fellesskap med Andreas Grønaas, Mosterhavn, til innkjøp av et motorfartøy på ca. 200 br. tonn som ble registrert under navn av «Sollund I», A. Grønaas. Fartøyet kom på vel kr. 30 000, og kjøpet ble finansiert ved at Opstad skjøt til kr. 5000, Grønaas ca. kr. 13 000. Resten ble ordnet ved lån. I tillegg til kontantinnskuddet kr. 5000, stillet Opstad seg som kausjonist overfor Vestlandsbanken på et lån opprinnelig stort kr. 15 000, senere forhøyet til kr. 25 000.

Av midler som «Sollund I» hadde innseilt, ble det i 1935 innkjøpt nok et fartøy av tilsvarende størrelse. Denne båt ble registrert som «Sollund II». Begge fartøyer ble innregistrert i Grønaas' navn. Og etter regnskapene figurerte han som eneeier. Han sto for den daglige drift og var selv fører av «Sollund I». Båtene gik i kystfart og «Sollund II» deltok også i fiske - dels sildefiske og dels Islandsfiske. I denne forbindelse var det anskaffet noe notbruk og en del fiskeredskaper.

Da «Sollund I» ble innkjøpt, var saksøkeren disponent for Vestlandske Petroleumscompagnis avdeling i Ålesund. Han var en forretningsforbindelse og god ven av Andr. Grønaas. Som bevis for Opstads rettigheter i båten, sendte Grønaas ham med brev fra Mosterhavn den 19. februar 1932 en erklæring av s.d. kalt «Overenskomst», og av følgende innhold: «Vi undertegnede erklærer herved at Harald Opstad er eier av en fjerdedel i M/S «Sollund I» og skal ha rett på utbytte etter sin andel i skibet.»

Denne overenskomst var alene undertegnet av Grønaas og hans hustru, med en G. Strand som vitterlighetsvitne. Etter krigens utbrudd i Norge, kjølnet vennskapet mellom Opstad og Grønaas, og forholdet mellom dem ble etter hvert så tilspisset, at Opstad forlangte utløsning av Grønaas. I februar 1942 ble det så foretatt oppgjør. Ved dette fikk

Side:242

Opstad av Grønaas utbetalt kr. 70 000, hvorved alt mellomværende skulle ansees opp- og avgjort. Det er dette utløsningsbeløp med fradrag av de i 1931 innskutte kr. 5000 som overligningsnemnda i Fana ved ligningsansettelsen for skatteåret 1942, har opptatt som inntekt på Opstads hånd. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at saksøkeren ved fra starten å innskyte kr. 5000, er gjort eiedomsberettiget for en fjerdedel i M/S «Sollund I» og at han overensstemmende hermed skulle ha andel i utbyttet. Det må således sies å ha foreligget en form for sameieselskap mellom Grønaas og Opstad. Men retten har ikke funnet det godtgjort at dette selskap har vært noe partrederi i sjøfartslovens forstand. En finner det i så henseende tilstrekkelig å peke på følgende forhold: «Overenskomsten» som er grunnlaget for saksøkerens rettigheter, nevner intet om hans forpliktelser og kan vanskelig bli å oppfatte som noe egentlig partsbevis. Den er av Grønaas skrevet som noen «ord i farten» og som kunne omredigeres når han møtte Opstad. Rederiet eier to fartøyer og begge var de registrert på Grønaas personlig, uten noen av de opplysninger som skipsregisterlovens §2 krever når det gjelder partrederier. Fra saksøkerens side foreligger det ingen handling som kan antas å ha forpliktet ham som partsreder. Hans utløsning av rederiet fikk da heller ikke uttrykk på annen måte enn ved løs kvittering for beløpet.

Etter rettens oppfatning finnes det imidlertid ikke avgjørende for saksøkerens personlige skatteplikt, hvorvidt det her foreligger den ene eller annen form for personlig sameie i et rederiforetagende. Det som faktisk har funnet sted er salg av en andel i foretagendet, slik saksøkeren selv har gitt uttrykk for det i brev til Bergens ligningskontor av 10. februar 1943 (dok. 9). Et salg som for øvrig antas å ha vært sterkt påvirket av de krigsbetonte konjunkturer, og som i det forannevnte brev av saksøkeren oppgis ikke å ha vært basert på noen verdsettelse av bedriftens økonomiske stilling, men på overenskomst etter alminnelige salgsforhandlinger. Ved dette salg har saksøkeren oppnådd den forønskede utløsning og hatt en nettogevinst på kr. 65 000. Denne salgsgevinst kan da - endog under forutsetning av et partrederi - ikke være rederibeskatning etter skattel. §20, III undergitt. Den utgjør ikke noen gevinst på rederiets hånd.

Da retten finner den foretatte utløsning å være et salg av saksøkerens andel i selve rederiet - båtene -, vil overdragelsen ikke kunne bli å anse på like fot med overdragelse av et verdipapir. Den omstendighet at saksøkeren hadde sin hovednæring i V.P.C.' tjeneste, kan ikke rokke noe ved at saksøkerens innskudd var et ledd i et forretningsforetagende fra hans side. Hans deltagelse kan ikke antas å ha skjedd i noen annen hensikt enn å skaffe økonomiske fordeler. Han har da også i utbytter i de ti år fellesskapet besto, mottatt nær innpå kr. 10 000. Det finnes etter dette overflødig å gå nærmere inn på spørsmålet om det fra hans side tillike forelå en spekulasjonshensikt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Karl Iversen og sorenskriverne Tallag Andersen og Per Haukaas):

- - -

Side:243

Lagmannsretten kommer, om enn under tvil, til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten antar at det selskapsforhold som besto mellom Opstad og Grønaas var et stille selskap. Opstads navn holdtes skjult for almenheten og han overtok intet ansvar overfor selskapets kreditorer. Hvorvidt han hadde noen plikt til å holde Grønaas skadesløs for noen del av et mulig underskudd, finnes uten betydning for nærværende sak. Det stille selskap som således besto antas imidlertid å ha vært et rederiselskap i skattelovens forstand.

Som det fremgår av revisor Arestrups innberetning, utdraget side 32, er av de kroner 70 000 som Opstad fikk utbetalt kr. 40 508,36 et beløp som i oppgjøret er oppført som selskapets gjeld til Opstad fremkommet ved, at en del av hans andel i fortjenesten i årenes løp ikke var utbetalt ham. Da det av Opstad uimotsagt er anført at Grønaas i årenes løp har oppgitt selskapets fortjeneste til beskatning i Moster kommune, må det antas at her omhandlede kr. 40 508,36 er beskattet i Moster som rederiinntekt. Følgelig kan beløpet når det nå utbetales Opstad, som en del av de 70 000 kroner, ikke på ny beskattes som inntekt på hans hånd.

Differansen mellom disse beløp, med fradrag av innskuddet kr. 5000 utgjør kr. 24 491,64. Dette beløp er Opstads fortjeneste ved overdragelsen av hans andel i selskapet til det annet selskapsmedlem, og kan ikke beskattes som inntekt hos rederiselskapet, men må beskattes som inntekt på Opstads hånd, da Opstad etter sin egen forklaring, se herredsrettsstevningen og utdraget side 36, skjøt inn de 5000 kroner i selskapet i spekulasjonshensikt, og her således handles om et forretningsforetagende. Om å likestille Opstads andel i selskapet med verdipapir som av ham påstått kan det etter sakens sammenheng ikke være spørsmål. - - -