Rt-1955-269

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-03-19
Publisert:	Rt-1955-269
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28 B/1955
Parter:	Sverre Hektoen m.fl. (overrettssakfører Per Brunsvig - til prøve) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner).
Forfatter:	Kst. dommer Rode, Gundersen, Nygaard, Helgesen, Wold
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §2

Kst. dommer Rode: I «Forretningen Kviknes østfjell av 8de felt» avsa Høyfjellskommisjonen den 5. august 1940 kjennelse etter høyfjellslovens §2a. For det område som er omtvistet i denne sak fastsatte kommisjonen almenningsgrensen slik:

«Fra punktet sydvest for Storhø likeledes i omtrent samme retning - litt mere østlig - til toppen av en haug på høideryggen mellem Fjellbekken og tilløpet til Svergsjøene fra nord. Fra punktet som er merket med en foreløbig varde, kan foregående grensepunkt så vidt sees. Varden står i nord, litt øst, for toppen av Hammerhø og anslagsvis 300 à 400 meter sydsydøst for kartets øverste bekkesammenløp i Fjellbekken - et sammenløp som for øvrig ligger høiere oppe enn kartet viser. Fra punktet kan en se den sydligste del av Store Svergsjøen. Derfra videre i sydøst til høieste Svergsjøhø (1238) og så i omtrent

Side:270

samme retning til høidepunkt 1196 sydøstlig i Svergsjøhøpartiet. Fra høide 1196 videre i østnordøstlig retning til sammenløpet av Storbekken og Garåen. Storbekken som springer ut under Falningsjøhø, har her i sitt nederste løp retning fra nordøst og det nevnte bekkesammenløp er der hvor Storbekken i en løk forener sig med det største av de tilløpene som danner Garåen. Fra dette bekkesammenløp til nordenden av Falningsjøen er det ca. 2 km. Derfra følger grensen nevnte Storbekk til sammenløpet av dens to største armer straks ovenfor skoggrensen på sydsiden av bekken, og derfra i sydøstlig retning op på Falningsjøhø (1128). Fra sistnevnte punkt videre i litt mere østlig retning over Rusudalen til Svartsjølikletten (1155).» For denne del av almenningsgrensen var kjennelsen enstemmig.

Ved høyesterettsstevning av 9. juni 1941 har 1. Just Hektoen, 2. Even Frengstad, 3. J. Sverja, 4. Bersvend Totlund og 5. Nils Totlund påanket Høyfjellskommisjonens kjennelse til Høyesterett for så vidt angår grensefastsettelsen i den foran refererte del av kjennelsen. Under sakens gang er anken frafalt for nr. 3, J. Sverja, mens nr. 1, Just Hektoen, har solgt sin gård til sønnen Sverre Hektoen, nr. 2, Even Frengstad, har solgt sin gård til sønnen Ottar Frengstad, og nr. 5, Nils Totlund, har solgt sin gård til sønnen Knut Totlund - og kjøperne er trådt inn i saken i selgernes sted.

De ankende parter gjør gjeldende at almenningsgrensen for den påankede dels vedkommende er trukket for langt mot syd. Den skjærer her gjennom de to fjellstrekninger Svergsjølien og Falningsjølien, som de ankende parter påstår i sin helhet tilligger deres gårder som eiendom og derfor også i sin helhet må ligge utenfor almenningen. Knut Totlund som eier av g.nr. 29, b.nr. 1, Totlund øvre, og Bersvend Totlund som eier av g.nr. 29, b.nr. 3, Totlund ytre, påstår å eie Svergsjølien i fellesskap, mens Ottar Frengstad som eier av g.nr. 30, b.nr. 1, Bratbost søndre, og Sverre Hektoen som eier av g.nr. 30, b.nr. 2, Bratbost nordre, påstår at de eier Falningsjølien sammen. Dog påståes det at området omkring Gåsengtjønnene, hvor Svergsjølien og Falningsjølien går i hverandre, eies av Totlundbrukene og Bratbostbrukene i fellesskap. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«I. I Høyfjellskommisjonens kjennelse av 5. august 1940 vedrørende forretningen Kviknes østfjell av 8. felt gjøres følgende endringer:

1. Prinsipalt:

Fra det punkt hvor en rett linje fra Lille Sandfjell til Hammerhø skjærer den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje trekkes grensen for statsalmenningen i retning mot nordvest til Lille Sandfjell. Derfra trekkes grensen i østlig og litt sydlig retning til Lillefjell og videre til midtre del av Lille Hiåsjø. Deretter videre i østlig retning over Lille Hiåsjø til det sted hvor bekken nordvest for Vehundbolhøgda faller ut i Lille Hiåsjø. Derfra går grensen mot øst

Side:271

opp langs denne bekken til det punkt hvor bekken dreier mer mot syd. Herfra går grensen videre i østlig og litt sydlig retning til Russubotn. Derfra langs den østre arm av elven Russu til det punkt hvor elven krysser den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grense.

2. Subsidiært:

Alternativ a:

Fra det punkt hvor en rett linje fra Lille Sandfjell til Hammerhø krysser den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje trekkes grensen for statsalmenningen i retning mot nordvest til Lille Sandfjell. Derfra i ytlig og litt sydlig retning til Lillefjell og videre i samme retning til Lille Hiåsjø. Derfra går grenselinjen til søndre bredd av Lille Hiåsjø og videre i sydlig retning rundt østsiden av Gåsengtjønnene og derfra i sydvestlig retning til Svergsjøhø (høyde 1238).

Alternativ b:

Fra Svergsjøhø (høyde 1238) går grensen for statsalmenningen i retning mot nord til Lillefjell. Derfra i østlig retning til midtre del av Lille Hiåsjø og videre mot øst over dette vannet til det sted hvor bekken nordvest for Vehundbolhøgda faller ut i Lille Hiåsjø. Derfra går grensen mot øst opp langs denne bekken til det punkt hvor bekken dreier mer mot syd. Herfra går grensen videre i østlig og litt sydlig retning til Russubotn. Derfra langs den østre arm av elven Russu til det punkt hvor elven krysser den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grense.

II. Staten ved Landbruksdepartementet dømmes til å betale Sverre Hektoen, Ottar Frengstad, Bersvend Totlund og Knut Totlund i fellesskap saksomkostninger for høyesterett.»

Ankemotparten, Staten ved Landbruksdepartementet, har påstått Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestet og de ankende parter dømt til in solidum å betale saksomkostninger.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til Høyfjellskommisjonens kjennelse.

Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig uforandret skikkelse. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke anser det nødvendig å regne opp. Til bruk for ankebehandlingen er det foretatt bevisopptak ved Høyfjellskommisjonen, hvorunder denne har befart det felt anken gjelder og har avhørt de ankende parter og 9 vitner.

Svergsjøliens påståtte grenser er inntegnet på den for Høyesterett fremlagte kopi av Høyfjellskommisjonens kart over bl.a. Kviknes østfjell. Den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje mellom almenning og privat eiet grunn er avlagt på kartet og går tvers gjennom området. Den del av Svergsjølien som ligger nord for denne linje, er omtvistet område. For dette område er jeg kommet til at de ankende parters påstand delvis må tas til følge, idet jeg antar at den del av det som Totlundbrukene påstår å eie alene, ikke bør inngå i almenningen.

Side:272

Jeg bemerker herom at det synes å være utvilsomt riktig når Høyfjellskommisjonen har funnet at dette område har vært statsalmenning i kjent tid. Jeg viser til det som er anført heroin i Høyfjellskommisjonens kjennelse. Det må også være riktig - og er heller ikke bestridt - at staten ikke har solgt eller på annen måte avhendet noen del av almenningen. Med mindre det foreligger kjensgjerninger som ved sine faktiske og rettslige virkninger har gjort at den del av Svergsjølien som ligger nord for den trukne grense, helt eller delvis og uten statens medvirkning har mistet sin karakter av statsalmenning, må den derfor ansees som sådan.

Høyfjellskommisjonen har bygget på heimrastbetraktningen ved opptrekking av almenningsgrensen i Svergsjølien, og det synes utelukket at man på dette grunnlag kan trekke grensen lenger vekk fra bygden enn gjort. Jeg kommer ikke nærmere inn på dette. Det er her tale om en avgjørelse av utpreget skjønnsmessig art, basert på Høyfjellskommisjonens omfattende kjennskap til de faktiske forhold. Skal almenningsområdet beklippes i forhold til det som Høyfjellskommisjonen har bestemt, må det derfor skje på annet grunnlag enn heimrastbetraktningen.

Totlundbrukene har som slikt grunnlag påberopt seg at de ved kjøp og i hvert fall ved hevd er blitt eiere av Svergsjølien.

Det kjøp som påberopes, skal ha funnet sted i 1818, og selgerne skal ha vært et antall sambygdinger. Foreløpig er det dog ikke nødvendig å komme inn på enkeltheter, idet det er klart at de angivelige selgere hverken var berettiget eller legitimert til å selge av statens almenning. Betydningen av kjøpet er at det gir grunnlag for Totlundbrukenes oppfatning av å være eiere og for den faktiske og rettslige rådighet som de påstår å ha utøvet, og som skal ha skaffet dem eiendomsretten til Svergsjølien gjennom hevd.

For den østlige del av Svergsjølien - området omkring Gåsengtjønnene - skal hevden ha resultert i sameie med eierne av Falningsjøseteren, Bratbostbrukene, som i likhet med Totlund har brukt det som seterbeite. Jeg mener at hevdserverv uten videre kan utelukkes for denne dels vedkommende. Totlund kjøpte, som før nevnt, i 1818. Falningsjøsetrene er tatt opp før 1840. Det må forutsettes at dyrene derfra allerede fra setrenes første tid beitet omkring Gåsengtjønnene på samme måten som de har gjort senere. Jeg anser det videre godtgjort at også kreaturene fra setrene nordenfor, ved Store Hiåsjøen, i noen utstrekning har beitet i disse trakter. Jeg antar derfor at Totlund ikke har hatt noen eksklusiv beiting her, men at den faktiske situasjon i Gåsengene helt ut svarer til den en finner når setrer beiter mot hverandre i almenning. Jeg må da gå ut fra at dette også er det virkelige forhold.

Når det gjelder den del av Svergsjølien som Totlund påsta å eie alene, er det fra statens side anført at bruksutøvelsen der ikke overstiger hva Totlund har rett til som. almenningsberettiget, og at den derfor ikke kan begrunne eiendomshevd. Jeg

Side:273

anser det imidlertid godtgjort at Totlund har strukket sin faktiske rådighet ut over den ramme som almenningsretten gir. Jeg henviser for så vidt til den av Høyfjellskommisjonen omtalte dom av 10. juni 1901 i en åstedssak anlagt i 1895 av Totlunds daværende eiere mot forhenværende lensmann K. E. Thoresen. I dommen blir det bygget på - og jeg ser ingen grunn til å betvile riktigheten herav - at Totlund hadde evnet å opprettholde en eksklusiv beitebruk i Svergsjøliens vestre del fra 1818 av og til K. E. Thoresen og Even H. Ulset omkring 1876 anla setrer ved Napsjøen og i noen utstrekning begynte å beite inn på området. Ved dommen fikk Totlundbrukene fastslått at de har enerett til å beite i området uten hensyn til om det gir mer enn nok havn for Totlunds egne kreaturer.

I samsvar med det som uttales i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 10. august 1936 vedkommende Kviknes vestfjell, side 45, og i de kjennelser hvortil det der er henvist, legger jeg foruten på den eksklusive bruk i området også vekt på de rettslige disposisjoner som eierne av Totlund har truffet vedkommende Svergsjølien, og på bygdeoppfatningen med hensyn til eierforholdet. Til beslysning herav gjengir jeg noen avsnitt av det som sies om Svergsjølien i et fremlagt utdrag av en bygdebok om Kvikne, utkommet i 1952: «Sverjsjølia vart no brukt frå Skogstad og Grøtlia i 44 år, til 1780, da Helge Stae overtok bygsla. - - - I 1815 selte han Sverjsjølia til ein mann frå Soknedalen, Syver Hov. Men dette likte ikkje bøndene i Kvikne, - - -. Syver Hov brydde seg ikkje om dette og tok straks opp seterbruk med stor buskap. Men da han i 1817, for å trygge seg området, fekk i stand ei skyldsettingsforretning, tok Kvikne kommune seg av saka og møtte fram med sakførar - -. - - - I den striden mellom Syver Hov og Kvikne kommune som no kom, tapte Syver Hov, og vart nøydd til å gi frå seg all rett til den nye setra. Men saka hadde kosta bygda 200 spd., og kommuna såg seg om etter ein kjøpar. Amund Totlund fekk da setra og hamneområdet mot å betale dei nemnte sakskostnadene, og etter den tid har Sverjsjølia alltid lege til Totlund som part av garden (frå 1818). Området vart i seinare skjøte nærare omtale, såleis i skjøtet av 1829 fra Amund Totlund til sønene Hans og Per, der det heiter: «Svergsjølien med tilliggende Skov og engslaatter, der strækker sig lige til Hieaasjøe». Setra vart aldri serskilt skyldsett. Da Totlundgarden i 1867 vart delt i to, fekk kvar gardpart like rett til seterområdet. Berre vangen vart delt. - - -»

Etter bevisførselen i øvrig antar jeg at dette er en riktig gjengivelse av tradisjonen og oppfatningen i bygden i dag. Beretningen om kjøpet og de begivenheter som gikk forut for det, er i samsvar med det fremlagte materiale, så langt det rekker, bortsett fra at det ikke var Kvikne kommune som opptrådte - kommunen var ennå ikke organisert - men et antall gårdbrukere trolig ca. 13, som var bruksberettigede i området, og antagelig anså seg som sameiere av dette. Jeg finner det

Side:274

godtgjort at fra 1818 har Totlunds eiere ansett seg og opptrådt som eiere av Svergsjølien, og både innen bygden og av det offentlige blitt holdt for å være det. Det er neppe nødvendig å komme inn på de enkelte rettslige disposisjoner fra Totlunds eieres side. I sine faktiske virkninger innebærer de riktignok ikke overskridelser av almenningsretten, f. eks. I form av salg eller bortleie til utenbygdsboende, men de er klare utslag av en eiers ønske om å bevare seter og havnegang for gården og dens drift, og går så langt som disse hensyn tilsier. I «Hoved-Matriculerings-Commissionens Sammenlignings- og Forhandlingsprotokol» for 1819 er Løbe-no 31 Matr.no 2 betegnet som «Totlund med Svergsjølien».

Jeg er kommet til at denne del av Svergsjølien i så lang tid har vært alminnelig ansett som privat eiet fjell- og beitestrekning og i så lang tid har vært gjenstand for en til privat eiendomsrett og gjengs og naturlig utnytting svarende eksklusiv faktisk og rettslig rådighetsutøvelse fra Totlundbrukenes side, at den ikke lenger kan ansees som del av en statsalmenning. Det følger herav at jeg mener almenningsgrensen, der den nå skjærer Svergsjølien, må endres slik at den følger en linje trukket til og mellom Lille Sandfjell og Lillefjell fra henholdsvis Hammerhø og Svergsjøhø. Dette er punkter i den grense som de ankende parter har trukket opp og som det fra statens side ikke er gjort særskilt innvending mot.

Falningsjølien, innenfor de på kartet avmerkede grenser, påståes å tilhøre Bratbostbrukene, omkring Gåsengtjønnene dog i sameie med Totlundbrukene. Som for Svergsjølien går Høyfjellskommisjonens almenningsgrense gjennom området, og saken gjelder således bare den del av Falningsjølien som ligger nord for grensen. De ankende parters påstand om at det omtvistede område ikke er statsalmenning, fører etter min mening ikke frem.

Det er gjort gjeldende av de ankende parter at det trenges særskilt almenningsbevis for Falningsjølien. Det er jeg ikke enig i, og jeg henholder meg for så vidt til det som er anført av Høyfjellskommisjonen.

Gjennom Falningsjølien er almenningsgrensen trukket på grunnlag av grensene for en skogutskiftning foretatt ca. 1860. Jeg anser det klart at grensen ikke tar noe av det utskiftede med som almenning og at den også er kommet lenger inn på fjellet enn heimrastbetraktningen ville betinge. Som for Svergsjølien antar jeg, at den del av Falningsjølien som ikke på dette grunnlag er å anse som privat eiet grunn fortsatt er statsalmenning, dersom det ikke foreligger særlige omstendigheter som gjør at den helt eller delvis har mistet denne karakter.

Som slike omstendigheter er påberopt at Falningsjølien er et topografisk skarpt avgrenset område som Bratbost har utnyttet alene fra gammel tid av, og at det derfor foreligger et festnet eiendomsforhold grunnet på hevd.

Jeg anser det med ett unntak ikke nødvendig å befatte

Side:275

meg med eiendomsforholdene i området omkring Falningsjøen eller i det hele syd for den fastsatte almenningsgrense. Strekningen nord for grensen antar jeg etter de topografiske forhold ikke har vært gjenstand for noen regelmessig utnyttelse fra Bratbosts side før gården anla seter ved nordenden av Falninsjøen i 1830-årene. Jeg kan ikke se at det selv for den etterfølgende tid foreligger noe som gir grunnlag for å anta at det i området nord for den trukne almenningsgrense har foregått annet enn vanlig beiting som ledd i en helt regulær seterdrift.

Om eiendomsforholdene bemerker jeg at protokollen for skogutskiftningen 1860-1861 viser at inntil da lå skogen både nede i Falningsdalen, omkring Falningsjøen og i Garådalen i fellesskap. Om det som da bie delt bare var skogen - altså trebestanden - eller om det også var grunnen, var omtvistet for Høyfjellskommisjonen, men det er i hvert fall sikkert at før 1860 var den skogbærende grunn i Falningsjølien, det vil si det vesentlige av det som ligger syd for den trukne almenningsgrense, ikke delt. Det må da ansees utelukket at grunn nordenfor grensen var delt, og den er ikke blitt delt senere. Om selve setertuftene kanskje fra før 1860 har tilhørt de forskjellige setereiere, anser jeg for å være uten betydning.

Utnyttelsen av jakt, fiske og mosetak i Falningsjølien kaster lite lys over eierforholdet. Jeg nevner dog at det fra Bratbosts side er påberopt at jakten i Falningsjølien i en årrekke er blitt utleiet derfra, uten innsigelse fra noen kant. Det viser seg at bortleien har foregått i så ny tid at den er uten betydning for, hevdspørsmålet. For øvrig taler bortleien etter min mening nærmest mot Bratbosts eierpåstand. Ved bortleien omkring 1920 ble terrenget oppgitt å omfatte «fjellskråningene som heldet ned til Falningsjøen». Jaktområdet ble utvidet fra år til år, etter hvert som ny utleie fant sted, men var ennå ved bortleie i 1934 betydelig mindre omfattende enn det Bratbost krever i nærværende sak.

Jeg er kommet til at det ikke har bestått noe slikt særlig forhold mellom Bratbostbrukene og det område av Falningsjølien som ligger nord for almenningsgrensen hverken når det gjelder faktisk bruk eller det gjelder rettsforhold og rettslige disposisjoner, at området kan ha tapt sin karakter av statsalmenning. Det følger herav at jeg mener det ikke skal gjøres noen endring i den av Høyfjellskommisjonen trukne almenningsgrense gjennom Falningsjølien.

De ankende parter har delvis vunnet og delvis tapt saken. Da den er foranlediget av den i offentlig interesse foretatte ordning av rettsforholdene i fjellet, antar jeg at de bør tilkjennes delvise saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik

dom:

I Høyfjellskommisjonens kjennelse av 5. august 1940 vedrørende Kviknes østfjell av 8. felt gjøres følgende endring:

Side:276

Fra det punkt hvor en rett linje fra Lille Sandfjell til Hammerhø krysser den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje, trekkes grensen for statsalmenningen i retning nordvest til Lille Sandfjell, der fra i østlig og litt sydlig retning til Lillefjell og derfra i rett linje til det høyeste Svergsjøhø (1238), hvorfra den følger den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Landbruksdepartementet til Sverre Hektoen, Ottar Frengstad, Bersvend Totlund og Knut Totlund 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Helgesen og Wold: Likeså.