Rt-1955-299

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1955-03-26
Publisert:	Rt-1955-299
Stikkord:	Gjensidig testament
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1955
Parter:	Eivind Langengens slektsarvinger: Aslaug Braaten m.fl. (overrettssakfører Kaare Aarsland - til prøve) mot Rolv Langengen (høyesterettsadvokat Knut Bjørge).
Forfatter:	Heiberg, Berger, Bendiksby, Holmboe, Soelseth
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §60, Vergemålsloven (1927) §38, §55, Uskifteloven (1927) §1, Skifteloven (1930) §82, §84

Dommer Heiberg: Sarpsborg skifterett - byfogden - avsa 4. april 1950 kjennelse med slutning:

«Det gjensidige testament av 6. januar 1942 mellem Eivind og Liv Langengen underkjennes som testasjon fra Eivind Langengen til Rolf Langengen idet testamentet her er tilbakekalt. Som testament fra Liv Langengen til sønnen Rolf oppfattes testasjonen som gjeldende hele hennes halvpart av fellesboet.»

Kjennelsen ble av Rolv Langengen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 5. april 1952 avsa dom med domsslutning:

Side:300

«1. Rolf Tangvald Langengen ansees i medhold av gjensidig testament av 6. januar 1942 som enearving i boet etter Eivind Langengen og hustru Liv Langengen, Sarpsborg, og boet ekstraderes ham til fri rådighet.

2. Eivind Langengens slektsarvinger: fru Aslaug Braaten, Torbjørn Langengen, fru Borghild Holme, Erik Brynjulf Ellingsen og Sverre Langengen, tilpliktes in solidum å betale alle omkostninger som er påløpet og vil påløpe ved den offentlige skiftebehandling av Eivind Langengen og Liv Langengens dødsbo inntil boet ekstraderes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rettens formann dissenterte og stemte for stadfestelse av skifterettens kjennelse.

Eivind Langengens slekts-arvinger har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har nedlagt påstand:

«1. Det gjensidige testament av 6. januar 1942 mellom Eivind Langengen og Liv Langengen underkjennes som testasjon fra Eivind Langengen til Rolf Langengen. Som testament fra Liv Langengen til sønnen Rolf oppfattes testasjonen som gjeldende hele hennes halvdel av boet.

2. Ankemotparten betaler de ankende parter saksomkostfor alle retter.»

Rolv Langengen har nedlagt påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 5. april 1952 stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for alle retter.»

Begge parter har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som i de tidligere instanser. Slektsarvingene har ikke opprettholdt sin opprinnelige prinsipale påstand om at testamentet i sin helhet skal underkjennes, altså også som testasjon fra mor til sønn.

Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt ekstraktutskrifter av Eivind Langengens selvangivelser for årene 1944-48, hvor eiendommen Skolegt. 9 er oppført som hans formue og avkastningen av den som inntekt for ham. Likeledes er fremlagt panteattest for eiendommen, som bl.a. vis er at Eivind Langengen i 1946 foretok en konvertering av pantegjelden på eiendommen. Endelig er fremlagt avskrift av skjøte av 19. oktober 1949 på Skolegt. 9 fra Eivind Langengen til søsteren Aslaug Braaten. En av de ankende parter, ankemotparten og 5 vitner - derav ett nytt - er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse flertallet har gitt.

Jeg finner det klart at man ikke av den omstendighet at det gjensidige testament ville komme til å gripe inn i sønnens pliktdelsrett hvis hustruen døde først, og heller ikke av den store aldersforskjell mellom ektefellene, kan utlede noen forutsetning hos partene om at testasjonen til fordel for den annen ektefelle bare skulle gjelde dersom hustruen ble den

Side:301

lengstlevende. Dette ville stå i direkte strid med testamentets ordlyd, og det finnes intet holdepunkt for at det har vært partenes mening.

Det avgjørende spørsmål i saken blir derfor om Eivind Langengen da han tilintetgjorde testamentet hadde «benyttet seg av» det (arvelovens §60) og derfor var avskåret fra å kalle det tilbake. Etter min mening må dette spørsmål besvares bekreftende. Ikke bare var det på det tidspunkt gått 4 1/2 år etter hustruens død, uten at han eller stesønnen hadde tatt noe skritt for å få et skifte gjennomført. Men i hele dette tidsrom hadde Langengen i enhver henseende utøvet en eiers rådighet over det hele bo. Han hadde gitt gaver (riktignok av beskjeden verdi), han hadde mottatt og beholdt leieinntektene av eiendommen og - med bistand av stesønnen, etter hva der er opplyst - oppført den i sine selvangivelser, og han hadde opptatt pantelån til konvertering. Og selv etterat han hadde revet i stykker testamentet, fortsatte han å disponere over boet, og solgte endog eiendommen, uten stesønnens medvirkning og uten å la ham få noen del av utbyttet. Noen fullmakt fra stesønnen til å opptre også på hans vegne har han hverken søkt eller fått. Så lenge denne var umyndig, skulle jo for øvrig i så fall også vergen og overformynderiet ha vært trukket inn (vergemålslovens §38 og §55 ). Hele hans atferd synes derfor bare å kunne forklares som et utslag av den eierrådighet han var tilsagt etter testamentet, og slik må også stesønnen ha oppfattet forholdet. At han også opptrådte på egen hånd etterat testamentet var tilintetgjort, synes etter det som er opplyst å henge sammen med at han svevet i den uriktige tro at stesønnen var adoptert, og at tilbakekallelsen da var uvirksom.

Overfor det jeg her har nevnt, kan jeg ikke tillegge det avgjørende vekt at det ved fru Langengens død i 1944 ikke var blitt opplyst noe overfor skifteretten om testamentet, men at hennes mann og hennes sønn med verge i stedet sammen avga vanlig erklæring om gjeldsovertagelse. Hvorfor denne fremgangsmåte ble valgt, er uklart - muligens har tanken vært å holde myndighetene utenfor fordi den umyndiges pliktdel var trådt for nær ved testamentets bestemmelser. Under enhver omstendighet er det på det rene at Eivind Langengen umiddelbart etter uttalte til stesønnen og til vergen, Peder Dahl, og dennes hustru (som også begge hadde vært testamentsvitner) at noe skifte ikke var nødvendig, fordi Rolv skulle ha det hele etter ham - en uttalelse som bare kunne forståes som en henvisning til testamentet. I tillit til dette utsagn skrev vergen under på gjeldsovertagelsen. Noe senere ble testamentet også fremlagt i forbindelse med skattefogdens krav om arveanmeldelse. Jeg mener at allerede disse ting viser at Langengen overtok boet ved husfruens död i henhold til testamentet. Men uansett hvordan man vil se på det som passerte etter dødsfallet, mener jeg som nevnt at han iallfall senere i gjerning har «benyttet seg av»

Side:302

det gjensidige testament, og derfor etter arvelovens §60 ikke kunne tilbakekalle dets bestemmelse om at stesønnen skulle arve det hele når begge ektefellene var døde.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må betale sakens omkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å gjøre noen forandring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Aslaug Braaten, Thorbjørn Langengen, Borghild Holme, Erik Brynjulf Ellingsen og Sverre Langengen én for alle og alle for én til Rolv Langengen 1200 - ett tusen to hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Holmboe og Soelseth: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (byfogd Christian B. Apenes):

Ektefellene Liv og Eivind Langengen opprettet 6. januar 1942 et gjensidig testament sålydende:

«Undertegnede Eivind Langengen og hustru Liv Kirsten Langengen bestemmer som vår siste vilje at når en av oss avgår ved døden skal lengstlevende beholde det hele bo som sin eiendom til fri rådighet.

Ved lengstlevendes død skal alt hva han eller hun etterlater seg tilfalle Rolf Tangvald Langengen. Skulle Rolf Tangvald Langengen avgå ved døden før lengstlevende skal boet deles mellom våre arvinger etter loven.»

Det bør bemerkes at den innsatte testamentsarving Rolf Langengen er hustruens særkullsbarn. Han har fått Justisdepartementets tillatelse bil å bruke navnet Langengen som slektsnavn.

Liv Langengen døde den 24. november 1944. Den 18. desember s. å. ble det fra Eivind Langengen og Rolf Langengen som begge to var loddeiere i boet inngitt vanlig erklæring om at de ønsket å skifte boet privat. For Rolf Langengens vedkommende som den gang var 19 år ble gjeldsovertagelseserklæringen medundertegnet av hans verge Peder Dahl i medhold av skiftelovens §84.

Det gjensidige testament er ikke forevist skifteretten.

Det er opplyst at det etter inngivelsen av ovennevnte erklæring ikke er tatt noe skritt til deling av boet. Dette besto av den faste eiendom Skolegt. 9 samt en del innbo som fantes i den leilighet som ektefellene hadde benyttet i denne eiendom. Denne leilighet ble etter hustruens død fremdeles bebodd av lengstlevende og av Rolf som bodde sammen med pleiefaren.

Etter en uoverensstemmelse mellom pleiefar og pleiesønn våren 1949 rev førstnevnte testamentet i stykker i den annens påsyn og kastet det i ovnen.

Side:303

Den 15. november samme år avgikk Eivind Langengen ved døden. Etter dødsfallet har hans slektsarvinger krevet arv etter ham og har forlangt boet tatt under offentlig skiftebehandling. Pleiesønnen har under påberopelse av testamentet krevet å overta det hele bo og vil skifte privat. Nærværende skifterett har ved kjennelse av 20. januar 1950 besluttet å overta boet under henvisning til skiftelovens §82.

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Birger M. Gaden, lagdommer Arne Aas og sorenskriver J. M. Cappelen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Etter fru Liv Tangvald Langengens død den 24. november 1944, visstnok før hennes begravelse, hadde hennes gjenlevende mann Eivind Langengen en samtale med fru Anette Dahl i overvær av avdødes sønn, Rolf Langengen, som den gang nettopp hadde fylt 19 år - han er født xx.xx.1925. Fru Dahl har som vitne forklart at Eivind Langengen den gang sa til Rolf at «noe skifte mellom oss ikke er nødvendig, da alt jo er ditt». Rolf har forklart at han kan bekrefte at denne uttalelse falt slik.

Fru Dahl og hennes mann, Peder Dahl, var begge testamentsvitner og visste derfor at Rolf skulle arve alt etter lengstlevendes død. Peder Dahl ble oppnevnt som verge for Rolf, og han underskrev som verge sammen med Rolf erklæring av 18. desember 1944 om gjeldsovertagelse og privat skifte. Skifteretten ble antagelig ikke forelagt testamentet da dødsfallet ble meldt. Det ansees for å være på det rene at når Dahl skrev under gjeldsovertagelseserklæringen, skjedde det fordi han hadde grunn til å gå ut ifra at det var i guttens interesse og i tillit bil at pleiefaren vedsto testamentets bestemmelse om at gubben skulle være lengstlevendes, pleiefarens, enearving.

Eivind Langengen hadde ikke rett til å sitte i uskifte med Rolf, som var den avdøde hustrus særkullbarn, uten samtykke fra overformynderiet, jfr. lov nr. 4 av 4. juli 1927 §1 annet ledd. Boet besto bare av en fast eiendom hvor far og sønn fortsatte å bo sammen, og dessuten nødvendig innbo og løsøre. Når det ikke ble noe skifte, var det fordi både pleiefaren og gutten med verge gikk ut fra at skifte under de foreliggende forhold hverken var nødvendig eller hensiktsmessig. Alle tre bygget på den forutsetning at gutten i henhold til testamentet var enearving etter pleiefaren.

I anledning av at arvemelding ikke ble sendt til skattefogden, fikk Eivind Langengen purring herom gjennom skatteoppkreveren i Moss. Langengen møtte da med testamentet hos skatteoppkreveren og gjorde nærmere rede for at ektefellene ifølge testamentet hadde bestemt at lengstlevende skulle beholde det hele bo som sin eiendom og at boet ved lengstlevendes død skulle tilfalle Rolf som enearving. Noe skifte ble ikke foretatt, bo og arvemelding skulle derfor ikke sendes inn, se påtegning av 30. august 1946 fra skatteoppkreveren i Moss på det fremlagte brev fra skattefogden i Moss. Gjenpart av testamentet ble samtidig sendt til skattefogden.

Etter dette må det ansees godtgjort at Eivind Langengen har «benyttet» testamentet og har hatt fordel av å bruke det. Han har oppnådd

Side:304

å beholde boet uskiftet idet han overfor Rolf og hans verge har godtatt testamentets bestemmelse om at Rolf skulle være hans enearving etter hans død. Han kan derfor ikke senere ha rett til å foreta noen forandring ved testamentet bil skade for hustruens særkullsbarn ved et nytt testament, jfr. arvelovens §60.

Han må også på annen måte f. eks. ved tilintetgjørelse av testamentet være avskåret fra å gjøre noen forandring i det. Hans disposisjoner før han rev i stykker testamentet, må bevirke at han fortsatt må være bundet av det. Hvis han ikke lenger mente han var forpliktet til å vedstå at pleiesønnen skulle være hans enearving, måtte han i hvert fall ha plikt til straks å overlevere boet til offentlig skiftebehandling, hvis han ikke kom over ens med sønnen som nå var blitt myndig om privat skifte. I stedet fortsatte han å opptre med de rettigheter som følger av reglene om uskifte og selger uten å varsle pleiesønnen fellesboets eneste verdifulle aktivum, den faste eiendom. I hvert fall måtte han være forpliktet til øyeblikkelig å gi pleiesønnen grei beskjed om at han ikke lenger vedsto testamentet, men det har han ikke gjort.

Det er for øvrig heller ikke ført tilstrekkelig bevis for at han ved ødeleggelsen av testamentet mente å gi utvetydig uttrykk for at han ville innsette sine slektsarvinger som arvinger. Han gjorde det i sinne og det er opplyst at han angret det og at han gjorde oppmerksom på at skattefogden hadde avskrift av testamentet.

I henhold hertil må Rolf Langengens påstand tas til følge. Da boet er solvent, kan det ikke sies å være noe til hinder for at boet blir ekstradert ham når han har påstått det.

På grunn av de tvil som knytter seg til sakens avgjørelse vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.

Rettens formann er kommet til samme resultat som skifteretten og kan også i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. - - -