Rt-1955-348
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-04-16 |
| Publisert: | Rt-1955-348 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40 B/1955 |
| Parter: | Molde kommune (overrettssakfører J.A. Kittelsen - til prøve) mot Molde og Omegns Indremisjonsforening (høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Eckhoff, Thrap, Schei, Hiorthøy, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §57, Gjenreisningsloven (1946), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bygningsloven (1924) §41, Gjenreisningsloven (1946) §16 |
Dommer Eckhoff: Med hjemmel i lov av 19. juli 1946 om gjenreising av krigsramte områder og med tillatelse av Forsynings- og gjenreisingsdepartementet 27. september 1948 krevet Molde kommune 23. mars 1949 blant annet avstått Romsdalsgaten 1 tilhørende Molde og Omegns Indremisjonsforening.
For Molde skjønnskommisjon påsto foreningen skjønnet avvist med den begrunnelse at det ikke forelå lovlig adgang til å kreve tvangsavståelse med hjemmel i gjenreisingsloven, men kommisjonen avsa 25. mai 1949 kjennelse for at skjønnet skulle fremmes. Deretter ble erstatningen fastsatt ved skjønn avsagt 24. juni 1949.
Indremisjonsforeningen påanket kommisjonens avgjørelse til Frostating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 23. desember 1950 fikk foreningen medhold. Domsslutningen lyder:
«Molde kommunes begjæring av 23. mars 1949 om ekspropriasjonsskjønn over Romsdalsgaten nr. 1 i Molde, tilhørende Molde og Omegns Indremisjonsforening blir ikke å ta til følge.
Molde skjønnskommisjons skjønn av 24. juni 1949 over Romsdalsgaten nr. 1 oppheves.
Side:349
Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Molde kommune har påanket lagmannsrettens dom til høyesterett. Kommunen har nedlagt påstand:
«1. Prinsipalt:
Molde Skjønnskommisjons kjennelse av 25. mai 1949 om fremme av ekspropriasjonsskjønn, og skjønn av 24. juni 1949 vedrørende Romsdalsgaten 1 stadfestes.
Subsidiært:
Molde Skjønnskommisjons kjennelse av 25. mai 1949 om fremme av ekspropriasjonsskjønn vedrørende Romsdalsgaten 1 stadfestes. Skjønnet av 24. juni 1949 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Molde kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Indremisjonsforeningens påstand lyder:
«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes.
Subsidiært: Skjønnskommisjonens skjønn oppheves.
I begge tilfelle: Molde kommune ilegges sakskostnader for lagmannsrett og Høgsterett og et tillegg for skjønnskommisjonen.»
Det er for Høyesterett fremlagt nytt bevisstoff. Således foreligger korrespondanse mellom partene i saken fra 1943 og senere, utskrift av forhandlingsprotokoll for forskjellige kommunale instanser i det samme tidsrom, og endelig skriftveksling mellom kommune og departement i forbindelse med tillatelsen til tvangsavståelse i 1948.
Høyesterett har, når det gjelder sakens forhistorie og bakgrunnen for tildelingen av tomter, et bedre grunnlag enn det som forelå for lagmannsretten.
Før jeg går nærmere inn på tvistespørsmålene, finner jeg det naturlig å redegjøre for saksforholdet: I 1941 stadfestet departementet den nye reguleringsplan for Molde, og ga samtidig med hjemmel i forordning av 16. juli 1941 om gjenreisingsarbeidet i de krigsramte områder kommunen tillatelse til ekspropriasjon og tomtefordeling innen det regulerte strøk etter kapitel I i forordningen. Skjønnskommisjonen fastsatte i 1942 takst for den gamle eiendom Romsdalsgaten 1, som var en ubebygget tomt kjøpt av foreningen i 1917. Den nye tomt nr. 42, som kommunen skulle erverve, hadde samtidig fått sitt areal arrondert, og den besto av ca. 7/10 fra Romsdalsgaten 1 og 3/10 fra andre eiendommer.
Etter hva der er opplyst for Høyesterett gjaldt ekspropriasjonen ca. 140 eiendommer og med fradrag av gater og offentlige plasser ble det i alt ca. 110 tomter til fordeling. Disse skulle da etter forordningens §3 tilbys de gamle grunneiere til takstpris. Da det, som tallene viser, ikke ville bli tomter til alle, ble det etter ordførerens foranledning satt opp en prioritetsliste med i alt 9 grupper. Gruppe 1 var forretningsdrivende i strøket, som hadde krav på erstatning fra
Side:350
Krigsskadetrygden, så fulgte i gruppe 2, 3, 4 og 5 andre tomteeiere med erstatningskrav, deretter gruppe 6 tomteeiere uten erstatningskrav, og i gruppe 7, 8 og 9 kom andre søkere.
I 1943 søkte Indremisjonsforeningen om tildeling av nr. 42 i konkurranse med andre søkere. Foreningen, som ble satt i gruppe 6, fikk avslag, et avslag som etter henvendelse til ordføreren ble opprettholdt, og tomten var da krigen sluttet, en av de ennå ikke disponerte tomter i Molde sentrum. Jeg kan ikke se at det ved avslaget overgikk foreningen noen urett.
Etter krigen ble tomtefordelingen tatt opp på ny uten at det ble foretatt vesentlige endringer. Høsten 1946 besluttet kommunen å disponere tomt nr. 12, som var tildelt U. Aandahls arvinger, på annen måte, og det ble aktuelt å skaffe ny tomt til dem. Aandahls arvinger sto i prioritetsgruppe 3, og mente dessuten å ha et særskilt erstatningskrav på kommunen, om de ikke ble tildelt tomt. Av de udisponerte tomter kom nå nr. 42 atter inn i billedet. Reguleringsarkitekten fremholdt i et brev til bygningsrådet høsten 1946 at Aandahls arvinger burde tildeles nr. 42 til erstatning for nr. 12. Etterat saken var behandlet av byingeniør og bygningsråd, som erklærte seg enig i forslaget, ble tomten av formannskapet 12. februar 1947 tildelt Aandahls. Den nærmere begrunnelse for vedtaket fremgår av brev av 6. mars 1947 fra formannskapet til foreningen Dette brev er gjengitt i lagmannsrettens dom.
Foreningen erklærte seg uenig i vedtaket, og da forhandlinger mellom partene ikke førte frem, krevet kommunen tvangsfullbyrdelse på grunnlag av skjønnet fra 1942, men fullbyrdelsen ble nektet på grunn av bestemmelsen i skjønnslovens §57. Dette er bakgrunnen for kommunens henvendelse til departementet høsten 1948 om å få ny tillatelse til ekspropriasjon i reguleringsstrøket, denne gang som tidligere nevnt etter loven av 19. juli 1946. Den nye tillatelse omfattet ca. 15 eldre eiendommer, som ikke i tide var krevet fraveket, og på departementets foranledning fremholdt kommunen som riktig var at grunneierne hadde deltatt i konkurransen om de nye tomtene både under og etter krigen, på like fot med de øvrige søkere.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
I motsetning til den finner jeg det ikke riktig å bedømme den ekspropriasjonssak som kommunen reiste i 1949 som en ny og selvstendig sak. Som fremstillingen viser, var den i realiteten en fortsettelse av det ekspropriasjonssøksmål som ble reist allerede i 1942. Den nye sak hadde til hensikt endelig å få løst gjenreisingen av det krigsskadede område i Molde. Det forhold at det her forelå to forskjellige ekspropriasjonstillatelser, og at lovhjemmelen for den første ekspropriasjon var å søke i forordningen av 1941, mens den siste søker sin hjemmel i loven av 1946, kan åpenbart ikke bryte den sammenheng som her foreligger.
Side:351
Sett på denne bakgrunn, er det hverken naturlig eller rimelig å legge vekt på det forhold at tomten var disponert til en annen enn foreningen, da den nye ekspropriasjonstillatelse ble ervervet; og ny sak reist. Det avgjørende må være at på et tidligere tidspunkt, og etterat skjønnet i 1942 var avgitt, hadde foreningen hatt anledning til å søke om tildeling av tomt nr. 42, men hadde ikke nådd frem i konkurranse med de øvrige søkere på bedre prioritet. Det forhold at ny takst ble nødvendig på grunn av foreldelsesregelen i skjønnslovens §57, kan under disse forhold ikke få noen virkning for ekspropriasjonsadgangen, så meget mer som ny ekspropriasjonstillatelse ikke hadde vært påkrevet.
Det er videre anført av lagmannsretten, og av foreningen fremholdt for Høyesterett, at tomten er disponert til et formål som ligger utenfor lovens ramme. Etter lovens hensikt skal det finne sted tildeling etter en rettferdig og saklig avveiing av grunneierinteressene. Foreningen har blant annet fremhevet at den tidligere eiet det vesentlige av tomten, at den har et påtrengende behov for tomten til sin ideelle virksomhet, og at det forhold at den selv akter å bygge, er et hensyn som i og for seg må tillegges vekt etter det prinsipp som har fått uttrykk i bygningsloven av 1924 §41 punkt 2. Under disse forhold er det etter foreningens oppfatning meget tvilsomt om Aandahls kan sies å stå i en bedre prioritetsgruppe, men hvorledes dette enn måtte forholde seg, er det et utenforliggende hensyn som har vært avgjørende for tildelingen til Aandahls, nemlig løsningen av en eldre ekspropriasjonssak fra 1918 mellom kommunen og Aandahls uten forbindelse med den nye regulering.
Fra kommunens side er det hevdet at den under vanskelige forhold har søkt å finne en forsvarlig løsning av et større sakskompleks. Den har pekt på at også etter loven av 1946 er det berettiget å gi eiere av ubebyggede tomter en lavere prioritet, så meget mer som foreningen den hele tid har drevet sin virksomhet fra eget hus i byen. På den annen side måtte det fremstille seg maktpåliggende, etterat Aandahls var fratatt nr. 12, å finne en løsning, som også kunne tilfredsstille denne bedre prioriterte søker. Når ordføreren videre i 1943 hadde koblet den gamle ekspropriasjonssak sammen med tildelingen av nr. 12 med den følge at kommunen kunne komme i et betydelig ansvar overfor Aandahls, var dette et forhold som kommunen også måtte kunne ta hensyn til. Kommunen mener fremdeles at Aandahls bør gå foran Indremisjonsforeningen, men har fremholdt at den akter å gjenta beslutningen, slik at foreningen har sin klagerett til departementet etter loven av 1946 §16 punkt 4 i behold. Under disse forhold finner jeg det ikke påkrevet å gå nærmere inn på denne side av saken. Beslutningen om ekspropriasjon kan så vidt jeg ser under ingen omstendighet kjennes ugyldig, om tildelingen måtte bli omgjort.
Side:352
Subsidiært har Indremisjonsforeningen hevdet at det ikke foreligger et lovlig skjønn fra kommisjonens side.
Det er først påstått at foreningen, som kommisjonen har regnet med blir uten ny tomt i strøket, ikke har fått erstatning for det tap den vil lide ved ikke selv i fremtiden å kunne utnytte eiendommen etter foreliggende planer, og videre at den ikke har fått dekket utgiftene ved forberedende arbeider, tegninger m.v. Jeg kan ikke se at det her er gjort noen feil fra kommisjonens side, som kan føre til opphevelse av skjønnet. Kommisjonen har funnet bevist at foreningens tap er begrenset til tomteverdien, og dette skjønn vil Høyesterett ikke sette til side. Det samme gjelder påstanden om erstatning for forberedende arbeider og planer. Kommisjonen har betegnet tegningene fra 1918 vedrørende Romsdalsgaten 1 som verdiløse nå, og har om de nye planer fremholdt at disse refererer til den nye tomt nr. 42, og derfor ikke kan sies å tilføre takstnummeret Romsdalsgaten 1 øket verdi. Også her foreligger det en bevisbedømmelse som er unndratt Høyesteretts prøvelse.
Videre er det hevdet at skjønnet må oppheves, fordi det har funnet sted en betydelig prisstigning for faste eiendommers vedkommende siden 1949. Jeg kan heller ikke finne at dette er en feil ved skjønnet, som kan føre til opphevelse av det. I denne forbindelse nevner jeg at dette hensyn er tilgodesett ved bestemmelsen i skjønnslovens §57. Denne fristbestemmelse gjelder etter min mening ubetinget, og den må føre til at kommunen ikke vil kunne gjennomføre ekspropriasjonen uten etter ny og tredje takst over verdien av Romsdalsgaten 1.
Med dette forbehold finner jeg å kunne ta kommunens prinsipale påstand til følge.
Jeg finner at saksomkostningene bør oppheves, jfr. rettergangslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skjønnskommisjonens kjennelse og skjønn stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Hiorthøy og Holmboe: Likeså.
Side:353