Rt-1955-436
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-05-07 |
| Publisert: | Rt-1955-436 |
| Stikkord: | Gjeninnsettelse i stilling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 57/1955 |
| Parter: | Hovedstyret for Norges statsbaner (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot A (overrettssakfører Johan Nedrum - til prøve). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Schei, Thrap, Berger, Soelseth |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Kruse-Jensen: Ved Trondheim byretts dom av 26. juni 1951 i sak mellom Reidar Boye Ericson og Norges statsbaner angående spørsmålet om Ericsons gjeninnsettelse i den stilling han tidligere hadde hatt ved statsbanene, ble disse frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Ericson påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som den 25. november 1952 avsa dom med slik domsslutning.
«Personal- og pensjonsnemndas vedtak av 11. juli 1946 hvorved Reidar Boye Ericson er meddelt avskjed, kjennes ugyldig, og Boye Ericson innsettes i sin tidligere stilling som ekspeditør ved Norges statsbaner med den for stillingen fastsatte lønn, fratrukket oppebåret pensjon.
Norges statsbaner frifinnes for kravet på lønn i suspensjonstiden.
Innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Norges statsbaner til Reidar Boye Ericson 1000 kroner i erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett. Saksomkostninger for byretten erstattes ikke.»
Hovedstyret for Norges statsbaner har påanket dommen til Høyesterett og nedlagt denne påstand:
«1. Norges statsbaners Personal- og pensjonsnemnds vedtak av 11. juli 1946 om avskjed med invalidepensjon for Reidar Boye Ericson kjennes gyldig.
2. Norges statsbaner frifinnes for lønnskrav fra Reidar Boye Ericson for tiden etter 11. mai 1945.
3. Reidar Boye Ericson tilpliktes å betale Norges statsbaner saksomkostninger for alle retter.»
Ericson har nedlagt denne påstand:
«1. Frostating lagmannsretts dom av 25. november 1952 stadfestes.
2. Reidar Boye Ericson tilkjennes renter av tilgodehavende lønn fratrukket oppebåret pensjon fra 15. september 1950.
3. Reidar Boye Ericson tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.
Som nytt for Høyesterett er fremlagt utskrifter av bevisopptak for Trondheim og Oslo byretter den 6. juni og 3. oktober
Side:437
1953 med avhør av Ericson og tre vitner. Videre fotostatiske gjengivelser av Hovedstyrets ekspedisjonsdokumenter vedrørende saken, og av Ericsons kvitteringer for oppebåret pensjon.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Som byretten antar jeg at vedtaket av 11. juli 1946, som gikk ut på at Ericson meddeltes avskjed fra jernbanens tjeneste med invalidepensjon etter de gjeldende pensjonsvedtekter, var resultatet av forhandlinger mellom partene om en ordning, som fikk begge parters tilslutning. Det er på det rene at distriktssjefen i Trondheim allerede i et skriv til Hovedstyret av 28. februar 1946 hadde antydet en ordning etter de linjer som ble knesatt i vedtaket av 11. juli, og jeg mener å kunne gå ut fra at Ericson, da han den 28. mars etter anmodning av statsbanene møtte i personal- og pensjonsnemndas møte i Oslo og avga forklaring om sitt forhold, ble orientert om statsbanenes standpunkt. Foruten til den fremlagte korrespondanse og fotostatkopien av 30. mars viser jeg i denne forbindelse til kontorsjef Finsens vitneprov under bevisopptaket i Oslo den 3. oktober 1953. Finsen, som den gang var sekretær og hovedsakelig arbeidet med personalsaker, forklarte at han - som var til stede i møtet den 28. mars - var sikker på at spørsmålet om avskjed med invalidepensjon må ha vært nevnt mens Ericson var til stede. Av den korrespondanse som gikk forut for vedtaket mellom Ericsons juridiske rådgiver, overrettssakfører Collin-Hansen, og jernbanens vedkommende, er i denne forbindelse Collin-Hansens brev av 17. juni og 2. juli 1946 av særlig betydning. I det førstnevnte brev, som var rettet til generaldirektøren, viser Collin-Hansen til forutgående konferanser om Ericsons sak med så vel generaldirektøren som administrasjonssjefen, som begge på det tidspunkt var fullt orientert om den løsning av konflikten som distriktssjefen hadde brakt på bane i brevet av 22. februar. Og av brevet av 2. juli - rettet til distriktssjefen og videresendt til Hovedstyret - fremgår det tydelig at Collin-Hansen var orientert om forslaget. I dette brev, som henviser til en konferanse med distriktssjefen den foregående dag, heter det nemlig mellom annet: «Men uansett hva jeg mener om en eventuell rettssaks resultat, er jeg selvsagt på det rene med de betenkeligheter og de ulemper en sådan sak foranlediger. Hvis Ericson kan sikres lønn eventuelt pensjon fra 10. mai 1945, vil jeg om enn ikke uten betenkelighet tilråde ham å godta sådan ordning i minnelighet. Og det må være meg tillatt å uttale at Ericson kommer til å følge de råd jeg gir ham.» Den 15. juli 1946 meddeler generaldirektøren Ericson at han i personal- og pensjonsnemndas møte den 11. juli var meddelt avskjed fra jernbanens tjeneste med invalidepensjon etter pensjonsvedtektenes §7, 1 a fra 10. mai 1945. Det heter til slutt i brevet: «Det bes meddelt hvor pensjonen
Side:438
ønskes utbetalt samt om De ønsker å bli stående som medlem av distriktets sykekasse.» Samtidig ble Collin-Hansen underrettet. Noen dager senere, nemlig den 26. juli, skriver så Ericson til distriktssjefen kort og godt: «Herved meddeles at jeg ønsker pensjonen utbetalt i Trondheim og at jeg ønsker medlemskap i distriktets sykekasse.»
Det er på det rene at Ericson - som også lagmannsretten peker på - ikke etterkom generaldirektørens anmodning i brev til distriktssjefen av 11. juni 1946 om å innsende søknad om avskjed med invalidepensjon. Det ville vært ønskelig om jernbanen - som for øvrig purret på søknaden i et skriv av 21. juni fra distriktssjefen til Ericson - hadde sørget for å få søknaden innsendt. Saken ville i så fall vært helt avklaret i og med innsendelsen av denne. Men hensett til det jeg har anført tidligere sammenholdt med den øvrige korrespondanse, kan jeg ikke tillegge denne omstendighet særlig stor betydning. Avgjørende for sakens utfall er nemlig Ericsons forhold etterat han hadde fått meddelelse om vedtaket av 26. juli 1946. Han protesterte ikke mot det, men ga positiv meddelelse om hvorledes pensjonen skulle utbetales, og mottok og kvitterte for invalidepensjonen fra 10. mai 1945. Deretter mottok han og kvitterte uten forbehold i ca. 1 3/4 år for mottagelsen av invalidepensjonen før han reiste sak. At han ved denne sin opptreden eller mangel på sådan har akseptert ordningen, kan ikke være tvilsomt. Jeg nevner i denne forbindelse at lagmannsretten i sine domsgrunner uttaler at Ericson ikke slo seg til ro med vedtaket, men fortsatte arbeidet med sin sak. Dette er etter de opplysninger som nå foreligger ikke riktig. Han foretok seg intet før våren 1948, og etter hva han selv sier i sin partsforklaring, var foranledningen den at en kollega under en tilfeldig samtale hadde sagt at han burde søke om å få gjenoppta arbeidet. Videre nevner jeg at lagmannsretten, slik som jeg leser dommen, synes å legge vekt på en uttalelse fra Ericson om at han kvitterte med forbehold for det første pensjonsbeløp. Som allerede nevnt, forholder det seg ikke således. De fremlagte fotostatiske kvitteringskopier viser at Ericson fra august 1946 har kvittert uten forbehold hver måned bortsett fra desember. Det forbehold han da tok, gjaldt imidlertid ikke pensjonen, men at han i tiden 9. mars-9. mai 1945 hadde betalt innskudd som for fullmektig og bare fått pensjon som for ekspeditør. Foranledningen til at han tok opp dette ubetydelige spørsmål, var så vidt jeg forstår at han i skriv av 30. november 1946 hadde fått beskjed om at pensjonen var beregnet på grunnlag av hans lønn som ekspeditør. Selv om det muligens skulle kunne stille seg noe tvilsomt om det sommeren 1946 var kommet til enighet mellom partene, er det hevet over tvil at hans lange passivitet og kvitteringene for invalidepensjonens mottagelse uten forbehold må betraktes som en etterfølgende aksept av den
Side:439
ordningen som ble truffet sommeren 1946. Han har ved dette sitt forhold erkjent at hans tidligere lønnede stilling som ekspeditør var opphørt. I denne forbindelse finner jeg grunn til å nevne at Ericson, som hadde arbeidet i jernbanene i mange år - var fullt fortrolig med de bestemmelser som angikk funksjonærenes ansettelse, permisjon, pensjon og avskjed. Endelig nevner jeg at vedtaket av 1946 - som fremkom som et forsøk på å finne en praktisk løsning av konflikten - var av en ekstraordinær karakter. Den fremgangsmåte som ble anvendt og den form vedtaket fikk, var etter de opplysninger som foreligger, preget av at statsbanene ønsket å vise Ericson hensynsfullhet på grunn av hans lange tjenestetid og gode skussmål.
Etter dette blir statsbanenes påstand å ta til følge. Jeg antar at det etter omstendighetene ikke bør idømmes saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Berger og Soelseth: Likeså.