Rt-1955-439
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-05-13 |
| Publisert: | Rt-1955-439 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58/1955 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) mot Direktoratet for fiendtlig eiendom (overrettssakfører Jaques Ræder - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Thrap, Kruse-Jensen, Soelseth. Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, §17, §97, Statsborgerloven (1924) §8, Fiendegodsloven (1946) §1, Statsborgerloven (1924), Fiendegodsloven (1946), Landssvikloven (1947), Tilleggslov til fiendegodsloven (1948) §13, §3 |
Dommer Schei: Etter frigjøringen ble Johan Wolls formue beslaglagt og senere inndratt i statskassen i henhold til lov om fiendegods av 22. mars 1946 med tilleggslov av 2. juli 1948, §3 og §13 . Woll mener at disse forføyninger mot ham
Side:440
ikke har hjemmel i loven, og han har reist denne sak mot Direktoratet for fiendtlig eiendom for å få inndragningen kjent ugyldig. Ved Oslo byretts dom av 30. november 1950 ble direktoratet frifunnet - under opphevelse av saksomkostningene. Woll påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet den ved dom av 15. desember 1951. Heller ikke for lagmannsretten ble saksomkostninger tilkjent. Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for å gi Woll medhold.
Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Johan Woll har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjorde i ankeerklæringen gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for de tidligere retter, således også sin hovedinnsigelse om at han i det hele tatt ikke har ervervet gyldig tysk statsborgerskap. Denne innsigelse er imidlertid frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett, - etterat det i saken var fremlagt en erklæring fra det tyske utenriksdepartement i Bonn om at naturaliseringen av familien Woll i 1944 utvilsomt fant sted på rettmessig måte og fremdeles er effektiv. Det Woll etter dette har bygget på for Høyesterett, er i store trekk at han ved siden av det tyske statsborgerskap som han fikk i 1944, også beholdt sitt norske statsborgerskap, fordi han ikke flyttet ut av riket, jfr. den da gjeldende statsborgerlov av 8. august 1924 §8, annet punktum. Han forstår den provisoriske anordning om fiendtlig eiendom av 9. mars 1945 §1b og loven om fiendegods o. a. av 22. mars 1946 §1b slik at en borger i fiendtlig stat ikke er å anse som «fiende» i anordningens og lovens mening, dersom han også har norsk statsborgerrett. Så lenge Woll beholdt sitt norske statsborgerskap, kunne fiendegodslovgivningen derfor ikke anvendes overfor ham.
Sin norske statsborgerrett tapte Woll tidligst den 17. august 1945, da det ved provisorisk anordning om tillegg til statsborgerlovgivningen ble bestemt at den som i tiden fra krigsutbruddet til krigens opphør «har ervervet statsborgerrett i fiendtlig stat, taper sin norske statsborgerrett uten hensyn til bestemmelsene i statsborgerloven av 1924 §8 annet punktum.» Woll gjør imidlertid gjeldende at den provisoriske anordning på dette punkt var ugyldig som stridende mot Grunnlovens §17, fordi den endret gjeldende lov. Han mener derfor at hans norske statsborgerskap først gikk tapt ved loven av 13. desember 1946 om tillegg til statsborgarlovi, §2. Nå er forholdet at man i mellomtiden hadde fått loven om fiendegods o. a. av 22. mars 1946, og denne loven har etter Wolls oppfatning fastsatt et snevrere fiendebegrep enn anordningen av 9. mars 1945 gjorde. Som fiende etter lovens §1b betraktes nemlig bare den som 9. mai 1945 var borger i en fiendestat. Men den 9. mai 1945 hadde Woll som før nevnt også
Side:441
norsk statsborgerrett, og var da ikke «fiende» i lovens mening. Loven av 13. desember 1946 kunne bare få virkning for tiden fremover, - å gi den virkning fra et tidligere tidspunkt ville være i strid med Grunnlovens §97. Wolls statsborgerforhold pr. 9. mai 1945 utelukker derfor etter hans mening at han kan behandles som fiende etter loven av 22. mars 1946.
Woll har også reist spørsmålet om ikke Grunnlovens §105 er til hinder for at hans formue kan inndras i statskassen.
Johan Woll har nedlagt denne påstand:
«1. Direktoratet for fiendtlig eiendom's konfiskasjon av Johan Wolls eiendom kjennes ugyldig.
2. Johan Woll tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Direktoratet for fiendtlig eiendom har prinsipalt gjort gjeldende at det avgjørende for om en person er å anse som fiende etter fiendegodslovens §1b er om han er borger i en fiendestat. Om han ved siden av å være det også har norsk statsborgerskap, er i denne forbindelse uten betydning. Den provisoriske anordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerlovgivningen er etter direktoratets mening ikke i strid med Grunnlovens §17. Statsborgerloven av 1924 ga overhodet ikke bestemmelser om ervervelse og tap av statsborgerrett i krigstid. Anordningens §2 var derfor ingen endring av loven, men et supplement til den, foranlediget av ekstraordinære forhold som statsborgerloven ikke hadde hatt for øye. Ved anordningen ble Woll fratatt sitt norske statsborgerskap, og falt dermed automatisk inn under den gruppe som omfattes av §1b i fiendeanordningen av 9. mars 1945.
Etter direktoratets mening har fiendegodsloven ikke begrenset fiendebegrepet i forhold til anordningen av 9. mars 1945. Når lovens §1b innførte tidspunktet 9. mai 1945, var det utelukkende for å forebygge at borgere av fiendestat skulle kunne unndra seg fra fiendegodslovens bestemmelser ved senere å erverve annet statsborgerskap. Alle som var å anse som fiender etter den provisoriske anordning, fortsatte å være det også etter loven. Selv om man ville regne tapet av Wolls norske statsborgerskap fra loven av 13. desember 1946 og ikke fra anordningen av 17. august 1945, ville resultatet bli det samme. Loven er ikke gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnlovens §97, og heller ikke Grunnlovens §105 kommer inn.
Direktoratet har nedlagt denne påstand:
«I. Lagmannsrettens dom stadfestes.
II. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett har Johan Woll avgitt partsforklaring ved bevisopptak for Holt herredsrett den 27. mars 1953. Ellers er det fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg spesielt peker på den tidligere nevnte erklæring fra det tyske utenriksdepartementet i Bonn om
Side:442
naturaliseringen av Woll, avgitt i en verbalnote til den norske legasjon i Bonn av 12. september 1953.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Etter det standpunkt Woll nå har tatt til spørsmålet om gyldigheten av sitt tyske statsborgerskap, må det legges til grunn at han ble tysk statsborger i 1944 og at han fremdeles er det. Ved siden av det tyske statsborgerskap beholdt han også sin norske statsborgerrett, iallfall inntil 17. august 1945, men under ingen omstendighet lenger enn til 13. desember 1946. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til om fiendeanordningen og senere fiendegodsloven kunne anvendes overfor ham, så lenge han ennå hadde sitt norske statsborgerskap i behold. Det er nemlig på det rene at han ikke lenger var norsk statsborger da Direktoratet for fiendtlig eiendom beslagla og inndro hans eiendeler. Selv om det måtte være så at hans norske statsborgerrett tidligere hadde vært til hinder for at fiendegodsloven kunne anvendes overfor ham, så var denne hindring i ethvert fall borte da forføyningene mot ham ble truffet. Jeg ser dette slik:
Den provisoriske anordning av 17. august 1945 §2 strider etter min oppfatning ikke mot Grunnlovens §17. Det må antas at statsborgerloven av 1924 var gitt med fredsforhold for øye og at den ikke tar sikte på å treffe bestemmelser om ervervelse og tap av statsborgerrett under krig. Jeg er derfor enig med direktoratet i at anordningens §2 ikke kan sees som en endring av lovens §8, men må oppfattes som en tilføyelse til den, foranlediget av, og begrenset til å gjelde under ekstraordinære forhold som loven ikke hadde ment å gi bestemmelser for.
Jeg antar at anordningen uten hinder av Grunnlovens §97 kunne gis virkning fra ikrafttredelsen også for allerede ervervet statsborgerrett. Hvorvidt det under de foreliggende omstendigheter ville vært adgang etter §97 til å la bestemmelsen få virkning for Wolls norske statsborgerskap fra et tidligere tidspunkt, er det ikke grunn til å gå inn på her. I denne sak er det tilstrekkelig å konstatere at Woll i ethvert fall mistet sin norske statsborgerrett med virkning fra anordningens ikrafttredelse den 17. august 1945 og at han fra dette tidspunkt således bare hadde tysk statsborgerskap. Han gikk dermed etter min mening uten videre inn under anordningen om fiendtlig eiendom av 9. mars 1945 §1b, som bestemte at borger av fiendtlig stat er fiende i anordningens mening, uten hensyn til hvor han bor eller oppholder seg. Krigstilstanden mellom Tyskland og Norge var ennå ikke opphørt - det skjedde først i 1951, jfr. kongelig resolusjon av 13. juli samme år. Den 17. august 1945 var Tyskland således fremdeles fiendestat og Woll borger av denne. Selv om hans norske statsborgerrett på et tidligere tidspunkt måtte ha vært til hinder for at anordningen av 9. mars 1945 kunne anvendes overfor ham, så hadde han ikke dermed ervervet noen rett til å bli holdt utenfor fiendegodslovgivningen
Side:443
også når denne hindring ikke lenger var til stede. Om statsborgerretten falt bort etter statsborgerlovens §8 ved utflytting fra riket, eller om den - som her - gikk tapt etter bestemmelsen i anordningen av 17. august 1945 §2, gjør i denne henseende ingen forskjell. Det avgjørende må være at hindringen mot å anvende fiendeanordningens §1b var falt bort. Noen tilbakevirkning av anordningen i strid med Grunnlovens §97 foreligger etter min oppfatning ikke.
Woll har som nevnt hevdet at det i fiendegodsloven er fastsatt snevrere grenser for begrepet fiende enn i anordningen, og at han faller utenfor den nye ramme som loven har trukket opp. Jeg er ikke enig i dette. Jeg antar med direktoratet at datoen 9. mai 1945 ble tilføyet i lovens §1b for å hindre at borgere i fiendestater skulle kunne unndra seg fra lovens bestemmelser ved å erverve annen statsborgerrett etter sammenbruddet i Tyskland, og kan ikke finne rimelig holdepunkt for den oppfatning at loven har villet begrense fiendebegrepet i forhold til anordningen. Etter fiendeanordningen av 9. mars 1945 var Woll å anse som fiende i ethvert fall fra 17. august 1945, og hans stilling for så vidt ble etter min mening ikke endret ved den lov som avløste anordningen. For resultatet i denne sak vil det da være uten betydning om man regner tapet av Wolls norske statsborgerrett fra det tidspunkt da anordningen av 17. august 1945 trådte i kraft eller fra ikrafttredelsen av loven av 13. desember 1946.
Når det gjelder spørsmålet om Grunnlovens §105, slutter jeg meg i det vesentlige til det de tidligere retter har anført.
Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmansrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Berger: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
Jeg mener at den provisoriske anordning av 9. mars 1945 og lov om fiendegods av 22. mars 1946 ikke har tenkt på og ikke rammer tilfelle hvor det foreligger både norsk og fiendtlig statsborgerskap. Dette fremgår helt klart av lovens forarbeider, jfr. byrettens sitat fra Ot. prp. nr. 23 for 1945/46 side 6. Denne forståelse av bestemmelsene har også avgjørende reelle grunner for seg; det er ikke rimelig at en norsk statsborger som fra norsk synspunkt har opptrådt fullt nasjonalt under krigen, skal få sin eiendom beslaglagt og konfiskert fordi han også er borger av en fiendtlig stat; og har han opptrådt daddelverdig fra et norsk synspunkt, bør han falle inn under de for norske gjeldende bestemmelser om straff og økonomisk reaksjon, spesielt landssvikloven.
Side:444
Det avgjørende etter fiendegodslovens §1b er statsborgerforholdet den 9. mai 1945. Loven har valgt dette tidspunkt, og det må være bindende også for staten selv. Den 9. mai 1945 var Woll etter de da gjeldende regler norsk statsborger.
Jeg mener at den norske stat ikke ved de forandringer i lovgivningen om statsborgerskapet i Norge som senere er foretatt, har skaffet seg en adgang til å oppnå økonomisk fordel ved med tilbakevirkende kraft å frata Woll det norske statsborgerskap som han hadde den 9. mai 1945. Jeg kan ikke se at det er meningen med anordningen av 17. august 1945 og lov nr. 1 av 13. desember 1946 å åpne veien for den slags økonomiske inngrep mot landets innvånere. Etter min mening er Grunnlovens §97 til hinder for den regel som staten her søker gjennomført. Uansett hva man mener om selve statsborgerforholdet, står det for meg som en nødvendig konsekvens av regelen i Grunnlovens §97 at staten ikke kan skaffe seg en adgang til å tilegne seg en manns gods ved å gi en lov om hans statsborgerforhold tilbakevirkende kraft.
Det er intet behov for en sådan ordning; mot nordmenn som har ytet fienden bistand har man den nødvendige adgang til økonomisk reaksjon i landssviklovens bestemmelser, så for så vidt er en ny ordning overflødig. Og det er ingen grunn til å utvide rekkevidden av en konfiskasjonsregel hvis overensstemmelse med alminnelig rettsfølelse og med anerkjente folkerettslige grunnsetninger må sies å være temmelig tvilsom - selv om den er gjennomført i de allierte land etter deres seier.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen og Soelseth: Likeså.