Rt-1955-569
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1955-06-11 |
| Publisert: | Rt-1955-569 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 61 B/1955 |
| Parter: | Chornelius Aareskjold (høyesterettsadvokat J. Chr. Mellbye) mot Høyland kommune (høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Gaarder, Bendiksby, kst. dommer Rode, Nygaard, Skau |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §41 |
Dommer Gaarder: I sak for skjønnskommisjonen for bygningsdistriktene i Høyland herred angående ekspropriasjon av g.nr. 62, b.nr. 50 og 69 i Høyland påsto Chornelius Aareskjold som innehaver av en forkjøpsrett til eiendommene saken for hans vedkommende avvist fra skjønnskommisjonen.
Skjønnskommisjonen avsa den 24. oktober 1950 kjennelse med denne slutning:
«Den av Chornelius Aareskjold nedlagte avvisningspåstand tas ikke til følge.»
Samme dag avga skjønnskommisjonen skjønn. Skjønnsslutningen lyder for den del som vedkommer Chornelius Aareskjold slik:
«Den i saken omhandlede forkjøpsrett verdsettes til kr. 2000.
I erstatning for saksomkostninger betaler Høyland kommune til de saksøkte grunneiere kr. 600 og til Chornelius Aareskjold kr. 500, alt innen 2 uker fra skjønnets forkynnelse.»
Chornelius Aareskjold påanket skjønnet til lagmannsretten, idet han prinsipalt påsto skjønnet opphevet og saken avvist fra skjønnskommisjonen. Høyland kommune motanket og nedla påstand om at forkjøpsretten skulle ansees å være ugyldig, og at Aareskjold derfor ikke tilkom noen erstatning. Lagmannsrettens dom av 13. desember 1951 har denne domsslutning:
«I hovedsøksmålet stadfestes skjønnet.
I motsøksmålet frifinnes Chornelius Aareskjold.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Chornelius Aareskjold kr. 400 til Høyland kommune innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Aareskjold har påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Kommunen på sin side har ikke anket. Det er på det rene mellom partene at spørsmålet om hvorvidt Aareskjolds forkjøpsrett gjelder ved ekspropriasjon ikke foreligger til avgjørelse ved Høyesterett.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«Høyland skjønnskommisjons kjennelse og skjønn oppheves for så vidt angår Ch. Aareskjold. Saken avvises fra skjønnskommisjonen.
Side:570
Ch. Aareskjold tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Høyland kommune har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ch. Aareskjold dømmes til å betale Høyland kommune saksomkostninger for Høyesterett.»
For Høyesterett har Aareskjold gjort gjeldende at det for så vidt angår hans forkjøpsrett ikke foreligger ekspropriasjonsvedtak som omhandlet i bygningslovens §41 nr. 2 (nr. 1 slik den lød før endringen 28. juli 1949). Videre har han hevdet at dersom slikt vedtak skal ansees å foreligge, så er det ikke blitt til på lovlig måte, idet han ikke har fått anledning til å uttale seg før kommunestyret og departementet traff sin beslutning, slik som det for departementsvedtakets vedkommede er uttrykkelig bestemt i det nevnte lovsted.
Om den førstnevnte ankegrunn vil jeg bemerke at formannskapets innstilling, som senere ble vedtatt i kommunestyret, lyder slik:
«Det søkes om tillatelse til å ekspropriere fra arvingene g.nr. 62, b.nr. 50 og 69 av skyld 7 øre og 6 øre i Høyland herred til nevnte formål.»
Her er det altså bare nevnt ekspropriasjon «fra arvingene» d.v.s. eiendommenes eiere, mens innehaveren av forkjøpsretten, Aareskjold, ikke er nevnt. I departementets stadfestelsesskriv av 15. september 1949 er kommunen gitt tillatelse til å ekspropriere de nevnte eiendommer «og de rettigheter som er til hinder for gjennomføring av reguleringsplan med vedtekter for omhandlede strøk i Høyland». Her er altså «rettigheter» nevnt, og uttrykket omfatter for så vidt også Aareskjolds forkjøpsrett. Imidlertid er uttrykksmåten i stadfestelsesbrevet hentet ordlydende ut fra loven, og det er for øvrig ikke noe i brevet som spesielt peker hen på forkjøpsretten. Departementets vedtak kunne for øvrig heller ikke gå videre enn herredsstyrets beslutning. Til dette kommer at departementet ikke har gitt Aareskjold anledning til å uttale seg før det traff sin beslutning. Dette tyder på at departementet ikke har tenkt på at Aareskjold kunne berøres av ekspropriasjonsvedtaket. Jeg nevner videre at i kommunens skjønnsbegjæring av 27. oktober 1949 var alene grunneierne og ikke Aareskjold medtatt. Først i en tilleggsbegjæring i skriv av 7. november 1949 ble Aareskjold trukket inn i saken. Det jeg her har nevnt peker sterkt i retning av at ekspropriasjonsvedtaket ikke har vært ment å skulle omfatte Aareskjold, og at saken derfor er fremmet mot ham uten at slikt stadfestet vedtak har foreligget.
Dersom imidlertid kommunestyrets vedtak og departementets stadfestelse av dette skulle tolkes derhen at også Aareskjolds forkjøpsrett er innbefattet, så er det på det rene at departementets vedtak er truffet uten at Aareskjold har hatt anledning til å uttale seg. Det samme gjelder for øvrig også kommunestyrets og formannskapets vedtak. For
Side:571
departementets vedkommende er det uttrykkelig fastsatt at mulige rettighetshavere skal gis anledning til å uttale seg på forhånd, og dette anser jeg som en prinsipielt sett meget viktig regel. Jeg kan ikke se bort fra muligheten av at unnlatelsen av å gi Aareskjold anledning til å uttale seg kan ha hatt betydning for departementets avgjørelse, idet det ikke er utelukket at Aareskjold kunne ha fremkommet med forslag som de kommunale myndigheter og departementet måtte ha opptatt til nærmere drøftelse og eventuelt ville tatt hensyn til.
Jeg finner etter dette at Aareskjolds påstand må tas til følge og at han tilkjennes omkostninger for alle retter.
Jeg stemmer for denne
dom
Høyland skjønnskommisjons kjennelse og skjønn oppheves for så vidt angår Ch. Aareskjold og saken avvises fra skjønnskommisjonen.
I saksomkostninger for alle retter betaler Høyland kommune til Ch. Aareskjold 3500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Rode, dommerne Nygaard og Skau: Likeså.