Rt-1956-1085

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-10-27
Publisert:	Rt-1956-1085
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 121/1956
Parter:	1. Ola Eggen (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner), 2. John P. Østeng - nå Peder J. Østeng (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner), 3. Ole A. Galåen - nå Arne Galåen m.fl. (overrettssakfører Nils Daae Rogstad - til prøve) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner).
Forfatter:	Bendiksby, Helgesen, Rode, Wold. Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Lov ang det benificerede Gods (1821) §23, Lov ang det benificerede Gods (1821), Skylddelingsloven (1909)

Dommer Bendiksby: Den 4. oktober 1947 avsa Høyfjellskommisjonen kjennelse i tilleggsfeltet til 9. felt samt for 9. felts vedkommende tilleggskjennelse til hovedkjennelsen av 13. juli 1934. Av kjennelsens konklusjon gjengis her det som har betydning i denne sak:

«1. Av 9de felt kjennes å være statsalmenning det som faller nord for den i post 3 beskrevne grenselinje fra Forelhogna til endepunktet i Røbekken.

2. Tilleggsfeltet til 9de felt kjennes å være statsalmenning unntatt de i post 5 omhandlede områder og den del av Varvollan som faller i feltet, jfr. post 4. Dog så at eiendommen Grønhaugen, hvorav en del faller i feltet, tilhører staten uten å være almenning.

3. Den i postene 1 og 2 nevnte statsalmenning avgrenses mot tilstøtende privat grunn i syd med følgende linje: Fra toppen av Forelhogna nordøst litt øst til holmen i Forelsjøen, derfra i omtrent samme retning (litt mere østlig) til gammel varde ca. 40 meter nord for høyeste (nordligste) høydepunkt på Buhogna. Derfra i øst litt nord til Foras innløp i Dalbusjøen, og derfra langs Dalbusjøens nordre strand til Foras utløp av sjøen, slik at intet av sjøen hører almenningen til. Så sydøstlig til høyeste Garåhøgda. Herfra går linjen mer østlig til et punkt i sydhellingen av Gruvhøgda sydsydøst for Harsjø kobbergrube. Punktet som ligger omtrent i rektangelkartets fylkesgrense (feltgrensen, den rette linje mellom Garåhøgda og Kjølitjønn) er merket av kommisjonen med en foreløbig varde (en stor helle på høykant som viser mot neste punkt. Ca. 17 meter vest for varden viser en helle som står på langkant retning mot høyeste Garåhøgda). Herfra går linjen i sydsydøst til en korsmerket gammel bjørk i grensen mellom det sydligste Trøenget og Nygaards eng. Bjørken står noen meter sydøst for enden på en fremtredende høy skogrygg. Linjen

Side:1086

skjærer på langs denne ryggen, som danner det øverste av den sammenhengende skogli på denne kant. Fra nevnte bjørk med det gamle kors i følger linjen den fra gammelt av merkede grense mellom Trøenget og Nygaards eng ca. 500 meter sydøstlig til Kjurua som den treffer ca. 200 meter syd for Rasmus Prytz's slåtteløe (hvor Elling Sjåframs løe tidligere sto), går så ca 300 meter sydetter Kjurua til der hvor denne opptar Røbekken. Herfra følger linjen Røbekken oppetter til det sted hvor bekken forandrer retning fra sydøst-nordvest til øst-vest. Dette, det siste, punkt i den grenselinje som kan trekkes opp i denne kjennelse, er et par hundre meter ovenfor librestet (skogbandet). Linjen går rett mellom de anførte punkter unntatt der hvor den følger Dalbusjøens strand og Kjurua og Røbekken.

4. Med de unntak som fremgår av post 5 avgrenses den i post 2 nevnte statsalmenning mot tilstøtende privat grunn i øst med følgende linjer: a) Fra sammenløpet mellom elvene Øgga og Hesja sydover etter Hesja til sammenløpet mellom denne elv og Grøtåen, derfra etter Grøtåen i sydøstlig hovedretning til det punkt hvor Holden statsalmenning støter til således som denne almennings grenser er bestemt av Gauldal utskiftningsrett under grenseoppgang sluttet 16. september 1938. b) Fra merkesteinen i feltgrensen (og grensen for Holden statsalmenning) ved Torvbekken ca. 300 meter nord for Store Fjellsjøen går grensen mellom statsalmenningen og den private eiendom Varvollan i Røros i sydvest til et punkt på pynten av en høyde (fjellknaus) med bratt avfall mot skråningene opp fra Store Fjellsjøen, merket av kommisjonen med en foreløbig varde. Herfra går linjen litt mer i syd ca. 300 meter til et punkt på en lignende høyde i samme høydedrag på sjøens vestside, likeledes merket med en foreløbig varde. Fra sistnevnte punkt går linjen i omtrent samme retning til en jordfast korsmerket stein i Svartediket vest for Store Fjellsjøens sydvestlige vik der hvor veien til Grønhaugen tar av fra Hesjedalsveien. (Kartet er her misvisende.) Punktet er ytterligere merket med foreløbig varde. Her vinkler linjen og følger Hesjedalsveien i sydøstlig retning til feltgrensen. Fra punktet ved Torvbekken til punktet i Svartediket går grensen i rette linjer mellom punktene.

5. Følgende områder innenfor yttergrensene av den i post 2 nevnte statsalmenning, avgrenset som angitt i hovedavsnitt X eller nedenfor under vedkommende litra - kjennes ikke å være statsalmenning:

- - -

1) Løbergs og Eggens setervoller nord for Harsjøen («Løbergvollen indre»), g.nr. 131, b.nr. 3 i Ålen, areal ca. 15 mål.

m) Løbergs setervoll nord for Harsjøen (en av de to i

Side:1087

matrikulen som «Guldalen og Hessjøen» g.nr. 155, b.nr. 1 i Ålen oppførte eiendommer), areal ca. 9 mål.

n) Østengs og Liavolds setervoller ved Meiåen (i matrikulen for Ålen feilaktig innført som g.nr. 167, b.nr. 1 og 2), areal ca. 28 mål. - - -

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjennelsen er påanket til Høyesterett av en rekke parter som påstår å være eiere - grunneiere - av områder som ved kjennelsen er fastslått å høre til statsalmenningen (Hessdalen statsalmenning). Jeg nevner her de ankende parter og deres ankegrunner gruppevis etter tvistområdet, idet jeg samtidig nevner de endringer som er inntrådt i partsforholdet etter kjennelsen:

I. I Kjurndalen:

1. Finn Prytz, tidliger hans far John Prytz, eier av engeslåtten Ryvollen, g.nr. 114 b, b.nr. 3 i Røros.

2. Alf A. Prytz, eier av engeslåtten Tronlarsslåtten, g.nr. 115, b.nr. 4 i Røros, og sameier med Lars R. Prytz' arvinger, som ikke er parter i saken, i Riisslåtten, g.nr. 115, b.nr. 1 og 2 i Røros.

3. Rasmus A. Prytz, eier av engeslåtten Trøenget, g.nr. 125, b.nr. 1 i Os.

4. Arne Galåen, tidligere hans far Ole A. Galåen, eier av Trøenget, g.nr. 125, b.nr. 2 i Os, og Røberget, g.nr. 118, b.nr. 1 i Røros.

5. Klaus Kurås, eier av Røbergslåtten, g.nr. 118, b.nr. 2 i Røros.

6. Aksel Galåen, tidligere hans mor Kjerstine Galåen, eier av Mortensvollen (Grindslåtten), g.nr. 116, b.nr. 1 i Røros.

7.-8. Ivar Døhl, tidligere hans svigerfar Peder K. Galåen, og Arne Norum, tidligere svigerfaren Ditlev Grådahl, sameiere av Tverråkjønnan (Bekkdalen), g.nr. 117, b.nr. 1 i Røros. Tvisten gjelder for disse ankeparters vedkommende spørsmålet om den rett de har til de nevnte eiendommer (engeslåtter) er eiendomsrett - grunneiendomsrett - eller, som staten mener, bare en stedsevarig bruksrett (slåtterett). Ankepartene har for Høyesterett - som for Høyfjellskommisjonen - prinsipalt gjort gjeldende at eiendomsretten ble overført til deres rettsforgjengere ved kongeskjøter i 1830-40-årene. Subsidiært har de påberopt seg hevd og alders tids bruk.

II. Ingebrigt og Konrad Løberg.

1. Ingebrigt Løberg er sameier med broren Konrad Løberg i eiendommen Nordre Løberg, g.nr. 19, b.nr. 1 i Ålen, og i den setervoll ved Harsjøen, g.nr. 155, b.nr. 1 i Ålen, som ligger innenfor almenningens yttergrense, men som ved Høyfjellskommisjonens kjennelse - konklusjonens post 5 m - er fastslått ikke å være statsalmenning. Brødrene har overtatt disse eiendommer etter sin far Anders Ingebrigtsen Løberg, som opprinnelig var part for Høyfjellskommisjonen.

Side:1088

2. Konrad Løberg er som nevnt sameier med broren Ingebrigt Løberg i de foran nevnte eiendommer og er videre eneeier av eiendommen Søndre Løberg, g.nr. 20, b.nr. 1 i Ålen, og av den setervoll ved Harsjøen, g.nr. 131, b.nr. 3 i Ålen, som Høyfjellskommisjonen har fastslått ikke er statsalmenning (konklusjonens post 5 l). De to sist nevnte eiendommer har Konrad Løberg overtatt fra broren Lars Ingebrigtsen Løberg som opprinnelig var part ved Høyfjellskommisjonen.

Disse ankeparter gjør gjeldende at de ved Harsjøen - foruten de nevnte setervoller som Høyfjellskommisjonen har fastslått ikke er statsalmenning - har grunneiendomsrett til et større, nærmere avgrenset område omkring setervollene. Videre hevder de at de er eiere av et område som begrenses av triangelet Forelhogna-Langtjønnan-nordenden av Dalbusjøen, dog slik at de ikke gjør krav på å eie noe sønnenfor den av Høyfjellskommisjonen fastsatte almenningsgrense, videre et område sydvest for Elgsjøen, samt et på vestsiden og et på østsiden av Øyungen. De har prinsipalt hevdet at eiendomsretten til disse områder ved kongeskjøter av henholdsvis 1. juli 1831 og 22. november 1831 ble overført til John Larsen Løberg og Ingebrigt Bersvendsen Løberg, som de - gjennom flere ledd - utleder sin rett fra. Områdene har, hevdes det, senere fulgt eiendommene Nordre Løberg og Søndre Løberg. Når det gjelder området ved Harsjøen, påberopes subsidiært hevd og alders tids bruk.

III. Ryglien.

1. John Aspås, eier av engeslåtten Ryglien, g.nr. 158, b.nr. 1 i Ålen.

2. Johannes Aspås, eier av engeslåtten Nordre Ryglien, g.nr. 158, b.nr. 3 i Ålen.

Tvisten gjelder for disse ankeparters vedkommende om de har grunneiendomsrett til de nevnte eiendommer. De gjør prinsipalt gjeldende at eiendomsretten ble overført fra staten ved det foran nevnte kongeskjøte av 1. juli 1831 til John Larsen Løberg, som de gjennom flere mellommenn utleder sin rett fra; subsidiært påberoper de seg hevd og alders tids bruk.

3. Valmar Aspås, eier av gården Aspås, g.nr. 125, b.nr. 1 i Ålen, som han etter ankestevningen har overtatt fra faren John Aspås.

4. John Aspås jr., eier av gården Åsbarden, g.nr. 125, b.nr. 4 i Ålen, som han etter ankestevningen har overtatt fra faren Johannes Aspås.

Disse ankeparter hevder at de som eiere av henholdsvis eiendommen Aspås og eiendommen Åsbarden, som ligger nede i bygden utenfor almenningen, har eiendomsrett til hver en halvpart av Søndre Ryglien, som ikke er særskilt matrikulert, men matrikulert sammen med Aspås, g.nr. 125, b.nr. 1. Eiendommen Åsbarden er utskilt fra Aspås ved deling i to i 1911. For Søndre Ryglien foreligger det ikke kongeskjøte; som grunnlag for sin eierpåstand påberoper disse ankeparter seg hevd og alders tids bruk.

Side:1089

IV. Ola Eggen, Os.

Ola Eggen har gjort gjeldende at Høyfjellskommisjonen har fastsatt grensen mellom Hessdalen statsalmenning og den sønnenfor liggende Dalbusjø-eiendom, som han hevder å være eier av, uriktig. Han er enig i at grensen går fra Forelhogna til holmen i Forelsjøen, men fra dette punkt påstår han at grensen går rettlinjet til Forkroken ved Langtjønbekkens utløp i Fora og derfra i rett linje til Garåhøgda. Han har nærmere begrunnet dette med at almenningsgrensen følger fylkesgrensen, og denne går slik som hevdet av ham. Han har videre påberopt seg at han og hans forgjengere har brukt områdene nordover til Forkroken.

V. Peder J. Østeng, Ålen,

har trådt inn i saken istedenfor faren John P. Østeng, som etter høyesterettsstevningen er avgått ved døden.

Østeng er sameier med Anders Morken Liavold i de setervoller ved Meiåen som ved Høyfjellskommisjonens kjennelse - konklusjonens post 5 n - er fastslått ikke å være statsalmenning.

Østeng påstår å være eier (grunneier) - sammen med Anders Morken Liavold - av det område som ved bygselseddel av 24. januar 1824 var bortbygslet til John Halvorsen Stene og Jens Halvorsen Engesvold (Liavold). Jeg kommer senere tilbake til den nærmere avgrensning av påstandsområdet. Østeng gjør prinsipalt gjeldende at grunneiendomsretten til det nevnte område ble overført ved kongeskjøte av 19. februar 1833 til John Halvorsen Stene, som han gjennom flere mellommenn utleder sin rett fra. Subsidiært har han som grunnlag for sin påstand påberopt seg hevd og alders tids bruk.

Anders Morken Liavold, som var part sammen med John P. Østeng ved Høyfjellskommisjonen, har ikke anket. Det er enighet mellom partene om at den avgjørelse som treffes, vil få virkning også for Liavold.

Samtlige ankeparter, unntagen Ola Eggen, har fått bevilling til fri sakførsel ved Høyesterett.

På vegne av de under I, II og III nevnte ankeparter har overrettssakfører Nils Daae Rogstad nedlagt følgende påstand:

«I. Følgende områder innenfor yttergrensene av den i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 4. oktober 1947 nevnte statsalmenning kjennes å være privat eiendom:

1. Vedk. Kjurudals-partene.

Eiendommene «Ryvollen» g.nr. 114, b.nr. 3, «Riisslåtten» g.nr. 115, b.nr. 1 og 2, «Tronlarsslåtten» g.nr. 115, b.nr. 4, «Røberget» g.nr. 118, b.nr. 1, «Røbergslåtten» g.nr. 118, b.nr. 2, «Mortensvollen» g.nr. 116, b.nr. 1 og «Tverråkjønnan» g.nr. 117, b.nr. 1, samtlige matrikulert under Røros landsogn, samt «Trøenget» g.nr. 125, b.nr. 1 og «Trøenget» g.nr. 125, b.nr. 2, begge matrikulert under Os.

2. Vedk. Løberg-partene.

De områder - grunn og fiskevann - heri innbefattet

Side:1090

også g.nr. 131, b.nr. 3 og g.nr. 115, b.nr. 1, begge i Men, som er solgt ved kongeskjøte av 1. juli 1831 til John Larsen Løberg, jfr. bygselsedler av 10. november 1734 og 27. januar 1801, samt ved kongeskjøte av 22. november 1831 til Ingebrigt Bersvendsen Løberg, jfr. bygselsedler som foran med tillegg av bygsel 24. januar 1824, alt under henvisning til angivelse på fremlagt kart.

3. Vedk. Aspås-partene.

Eiendommene «Ryglien» g.nr. 158, b.nr. 1 og «Nordre Ryglien» g.nr. 158, b.nr. 3, begge i Men, samt «Søndre Ryglien», matrikulert under eiendommene «Aspås» g.nr. 125, b.nr. 1 og 4 i Ålen.

II. Saksomkostninger tilkjennes som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt, som har representert Ola Eggen og Peder J. Østeng, har for Ola Eggen nedlagt slik påstand:

«I forhold til Ola Eggens private eiendom ved Dalbusjøen blir grensa for nordenforliggende statsalmenning å trekke fra Forelhogna over holmen i Forelsjøen rettlinjet til Forelkroken ved Langtjønnbekkens utløp i Fora, og derfra litt nord for Dalbusjøen til Høyeste Garåhøgda, slik at ingen del av sjøen hører almenningen til.

At Ola Eggen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Og for Peder J. Østeng:

«Staten ansees ikke som eier innen det avgrensede område i Hessdalen (Meiåen) almenning i Men som ved bygselseddel av 24. januar 1824 var bortbygslet til John Halvorsen Stene m. fl.

Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som om saka ikke var benefisert.»

På vegne av Staten v/Landbruksdepartementet har høyesterettsadvokat Eiliv Fougner nedlagt denne påstanden:

«1. Høyfjellskommisjonens kjennelse av 4. oktober 1947 stadfestes.

2. Appellantene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til staten ved Landbruksdepartementet.»

Sakene er for Høyesterett forenet til felles behandling og avgjørelse.

Sakene foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for Høyfjellskommisjonen. Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak til avhøring av en del av ankepartene og en del vitner, og det er lagt frem flere nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Ola Eggens påstandsområde:

Om saksforholdet viser jeg til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i den trykte kjennelse side 295-97, jfr. den faktiske fremstilling side 167 flg. og bemerkningene om fylkesgrensen side 199-205.

Etterat Høyfjellskommisjonen har fastslått at almenningens

Side:1091

sydgrense går fra holmen i Forelsjøen over varden på Buhogna til Foras innløp i Dalbusjøen, gjelder tvisten bare det område som ligger mellom denne grense og den av Eggen påståtte grenselinje fra nevnte holme til Forkroken (ved Langtjønnbekkens utløp i Fora). Eggens eiendomspåstand kolliderer, som Høyfjellskommisjonen har nevnt, både med Peder J. Østengs og brødrene Løbergs påstander.

Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. I anledning av prosedyren for Høyesterett vil jeg tilføye:

Eggens hovedbegrunnelse for Høyesterett er, som innledningsvis nevnt, at almenningen ikke strekker seg sønnenfor fylkesgrensen og at fylkesgrensen fra gammelt av har gått rettlinjet fra holmen i Forelsjøen til Forkroken. Dette kan etter min oppfatning ikke føre frem. Det er på det rene at det område tvisten gjelder er gammelt almenningsområde, og det avgjørende må da være om området ved hevd eller alders tids bruk er gått over til privat eiendom på samme måte som områdene sønnenfor, jfr. herom Høyfjellskommisjonens kjennelse i 9. felt av 13. juli 1934. Her kan spørsmålet om hvor fylkesgrensen (stiftsgrensen) fra gammelt av har vært regnet for å gå, komme inn som et bevismoment for så vidt det har vært oppfatningen at fylkesgrensen falt sammen med grensen for almenningen. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de opplysninger som for Høyesterett foreligger om fylkesgrensen og Forkroken. Det kan ikke sees at de gir holdepunkt for å fravike den oppfatning som Høyfjellskommisjonen har bygget på. Jeg tilføyer at oppfatningene åpenbart har vært noe forskjellige hos folk sydfra og nordfra, men heller ikke hos folk syd fra har det vært en festnet eller samstemmig oppfatning at fylkesgrensen - og grensen for almenningen - gikk over Forkroken ved Langtjønnbekkens utløp i Fora.

Heller ikke når det gjelder Eggens og hans forgjengeres bruk av området kan jeg se at de opplysninger som foreligger for Høyesterett har endret det bilde Høyfjellskommisjonen har bygget på.

Ingebrigt og Konrad Løbergs påstandsområde.

Om saksforholdet viser jeg til Høyfjellskommisjonens trykte kjennelse side 242-50, jfr. også side 26-39, 44-60, 177 og 180-81.

Jeg er her kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse side 242 flg.

Jeg er således enig med Høyfjellskommisjonen i at området i triangelet Forelhogna-Langtjønnan-Dalbusjøen, området ved Elgsjøen og de to områder ved Øyungen ikke var med i kongeskjøtet av 1. juli 1831 til John Larsen Løberg eller i kongeskjøtet av 22. november 1831 til Ingebrigt Bersvendsen Løberg. Jeg legger herunder særlig vekt på det som Høyfjellskommisjonen har anført om at dette på skjøtetiden må antas å ha vært antikverte bygselherligheter.

Side:1092

At de nevnte områder ikke var med i kongesalgene, støttes etter min oppfatning av det forhold, at det fra Løbergs side ikke er godtgjort at deres forgjengere har utøvet noen bruk eller foretatt noen disposisjoner over disse områder som tyder på at de har ment å være blitt eiere.

Når det gjelder Harsjø-området, har Høyfjellskommisjonen funnet at setervollene ved de nevnte kongeskjøter er blitt privat eiendom, men at skjøtene ikke omfattet noe område utenom vollene, og at områder utenfor vollene heller ikke er hevdet til eiendom. Jeg er også på dette punkt i det vesentlige enig i Høyfjellskommisjonens begrunnelse, side 248 flg. Jeg tilføyer at det område som brødrene Løberg hevder å eie ved Harsjøen, er av betydelig størrelse. De grenser de har angitt, er usikre og ubestemte og har, så vidt skjønnes, ikke noe feste i utøvet bruk.

Meiåen. Peder J. Østeng.

Saksforholdet fremgår av Høyfjellskommisjonens trykte kjennelse side 250-53, sammenholdt med den faktiske fremstilling særlig side 44 flg.

Jeg er her kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen, men delvis med en annen begrunnelse.

Jeg er enig med Høyfjellskommisjonen i at John og Jens Halvorssønners søknad om kjøp må forståes slik at de mente å kjøpe alt det de hadde bygsel på, og at det derfor er av betydning å skaffe klarhet over hva de hadde bygsel på når det skal avgjøres hva deres søknad om kjøp og kongeskjøtene til dem omfattet. Jeg er også i det vesentlige enig i Høyfjellskommisjonens bemerkninger om hva bygselen omfattet. Jeg viser om dette til den trykte kjennelse side 250-51.

Spørsmålet er dernest om John og Jens Halvorssønner ved kongeskjøtene fikk overdratt eiendomsretten - grunneiendomsretten - til de områder som bygselen - og kongeskjøtene - omfattet, eller bare en stedsevarig bruksrett.

Dette spørsmål må etter min oppfatning løses ved en konkret tolkning av skjøtene etter en samlet vurdering av alle opplysninger om den utvikling som førte frem til salgene og under hensyntagen til det som må antas å ha vært formålet med overdragelsen. Det er, mener jeg, ikke på forhånd gitt at resultatet må bli det samme for alle de kongeskjøter man har å gjøre med i feltet. Jeg kan i denne forbindelse vise til de betraktninger som Høyfjellskommisjonen - i en noe annen sammenheng - har gjort gjeldende på side 144-45 i den trykte kjennelse for 9. felt av 13. juli 1934.

Når det gjelder setervollene, har staten erkjent at de er privat eiendom, og dette er fastslått av Høyfjellskommisjonen (konklusjonens post 5 n). Disse oppholder jeg meg derfor ikke mer ved.

Med hensyn til områdene for øvrig - slåtte- og havnestrekningene - nevner jeg at det dreier seg om meget store arealer, det er opplyst 30-35 000 mål, og området ligger langt

Side:1093

borte fra bygden og derfor forholdsvis vanskelig tilgjengelig. Etter de opplysninger som foreligger, finnes det flere slåtter, som har vært brukt, spredt rundt i området, men jeg må gå ut fra at det innenfor området også er betydelige arealer som hverken er skikket til slått eller havning og som derfor - i hvert fall på kongeskjøtenes tid - ikke hadde noen verdi. Eiendommen er, etter det som er opplyst, ikke særskilt matrikulert. Det fortoner seg lite sannsynlig at John og Jens Halvorssønner har ment å kjøpe til eiendom disse svære strekninger - så vel de nyttbare som de som etter sin naturlige beskaffenhet ikke kunne utnyttes - eller at det har vært statens mening å selge dem til eiendom.

Som nevnt finnes det innen området flere strekninger som har vært slått. Man finner imidlertid hverken i kongeskjøtene, i den korrespondanse som gikk forut, eller i bygselsedlene noen beskrivelse eller spesifikasjon av disse, og man har ingen beskrivelse av grensene for dem. Bygselseddelen nevner riktignok spesielt «nogle smaae Myreslaatter omkring samme», dvs. omkring setervollen, men heller ikke for disses vedkommende har man noen nærmere spesifikasjon eller beskrivelse av grenser som gir grunnlag for å skille dem ut som egne eiendomsgjenstander. Og i bygselseddelen er disse myrslåtter nevnt i ordelag som peker hen på at de var betraktet som «tilliggelser» til setervollen, jfr. uttrykket «med nogle smaae Myreslaatter».

Jeg peker også på at bygselen ifølge bygselseddelen av 1824 bl.a. var på det vilkår at «de ingen Angrændsende eller de der indenfor de bemeldte Strækningers Grændser, er bortbøxlet Sætervolde og Havninger fornærmer i deres Brugs og Græsningsret». Det er ikke noe holdepunkt for å anse denne begrensning bortfalt ved salgene.

I kongeskjøtene heter det at kjøperen meddeles «lovligt Eiendomsskjøde». I kondisjonene er det sagt at salget skjer «til Eiendom og Odel». Skjøtene viser også til loven om det benefiserte gods av 20. august 1821 og 4. august 1827. Det er vel så - som ankeparten sterkt har fremholdt - at disse uttrykk og henvisningen til loven om det benefiserte gods leder tanken hen på overføring av eiendomsrett i betydningen grunneiendomsrett. Jeg er imidlertid enig med Høyfjellskommisjonen (den trykte kjennelse side 241) i at hverken disse uttrykk i salgsdokumentene, den omstendighet at skjøtningsformen er benyttet eller henvisningen til loven om det benefiserte gods kan være avgjørende, dersom man av omstendighetene ved salget - sett i sammenheng - kan utlede at meningen har vært en annen enn den som formen og uttrykkene synes å vise. I hvert fall gjør de siterte uttrykk, eller den form som er benyttet, det ikke nødvendig å forstå skjøtene slik at alle de områder som skjøtene gjaldt ble overdratt til eiendom, uten hensyn til om det var setervoll, slåtter, havninger eller områder som ikke kunne utnyttes. Jeg nevner her at så vel skjøtene som kondisjonene synes å være skrevet etter en fast

Side:1094

formular. Når det spesielt gjelder henvisningen til loven om det benefiserte gods, er det riktignok så at denne i §23 har en bestemmelse om at «det bortsolgte offentlige Gods bliver Kjøberens Eiendom ved lovligt Skjøde», men denne bestemmelse kan ikke tolkes slik at man i et tilfelle som nærværende ikke skulle kunne selge setervollen til eiendom med rett til slått og havning i det omliggende område. Jeg kan derfor ikke se at henvisningen til loven om det benefiserte gods har noen selvstendig betydning ved siden av de siterte uttrykk i salgsdokumentene.

Så vel skjøtene som kondisjonene nevner uttrykkelig bare «den Staten tilhørende Sætervold Meiaaen» som gjenstand for overdragelsen. Jeg legger en viss vekt på dette fordi det etter min mening peker i retning av at det var setervollen som var ansett som det sentrale og det vesentlige, hva den neppe ville ha vært dersom det var meningen at samtlige slåtter og havninger innenfor det store område skjøtene omfattet skulle overdras til eiendom. Kjøperne selv betegnet - med henvisning til bygselen - det de søkte om å få kjøpe som «Sætterhavnen Mejaaen» og «Bemeldte aldeles ubetydelige Sætterhavn». De to menn som ga uttalelse i anledning av søknaden om kjøp, uttalte at eiendommen «haver ingen anden Herlighed end Buhavn en Maaneds Tid naar det ere varme Sommere».

Jeg mener etter dette at det er naturlig å forstå skjøtene slik at de overdro grunneiendomsretten til setervollen - og bare til den - med de tilliggende rettigheter til slått og havning som kjøperne tidligere hadde hatt i kraft av bygsel innenfor de grenser som var trukket opp i bygselseddelen. Man får da en rimelig begrensning av eiendomsområdet, og denne forståelse rammer etter min mening det som må antas å ha vært formålet med kjøpet.

Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at de opplysninger man har om senere rettslige disposisjoner, ikke gir grunnlag for å slutte at det har vært kjøpernes mening at det var overdratt til eiendom annet og mer enn jeg har gått ut fra. Jeg peker spesielt på at i skjøtet fra den ene auksjonskjøper, John Halvorsen Stene, til John Christensen Stene av 16. september 1862 er overdragelsesgjenstanden betegnet som «Halvedelen af Sætervolden Meiaaen».

Når det dernest gjelder spørsmålet om hevd og alders tids bruk, finner jeg det tilstrekkelig å vise til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i den trykte kjennelse side 252-53, som jeg i det vesentlige kan tiltre. De opplysninger man har om utøvet rådighet - rettslig og faktisk - etterlater ikke noe inntrykk av at de områder det gjelder er gått ut av almenningen som en egen eiendomsgjenstand.

Kjurudalen.

Om saksforholdet viser jeg til Høyfjellskommisjonens kjennelsesgrunner i den trykte kjennelse side 273-86, jfr.

Side:1095

kommisjonens generelle bemerkninger side 235-42 og den faktiske fremstilling side 131 flg.

Jeg er her kommet til det resultat at ankepartenes påstander må tas til følge.

Samtlige engesletter ble solgt av staten ved kongeskjøter i 1830- eller 1840-årene til folk fra Galågrenda i det nåværende Røros landsogn. Før salgene hadde de vært bortbygslet, til dels en rekke ganger og fra lang tid tilbake. Forholdene er for samtlige eiendommer i det vesentlige likeartet. Det gjelder så vel den historiske utvikling frem til kongesalgene, som salgsdokumentenes innhold og eiendommenes beskaffenhet. Jeg er derfor enig med Høyfjellskommisjonen i at samtlige disse eiendommer må behandles på samme måte, og jeg behandler dem under ett. Jeg finner det ikke nødvendig å referere de enkelte kongeskjøter eller bygselbrev; dokumentene er i nødvendig utstrekning referert i Høyfjellskommisjonens meget utførlige redegjørelse side 13548.

Spørsmålet er også her om skjøtene overførte grunneiendomsretten til engeslettene, eller om det bare ble stiftet eller overdratt en stedsevarig bruksrett, slåtterett. Dette spørsmål må, som jeg nevnte under behandlingen av Østengs sak, avgjøres ved en konkret tolkning etter en samlet vurdering av forholdene.

Om beliggenheten av de omtvistede engesletter innskrenker jeg meg til å nevne at de ligger innenfor de fastslåtte yttergrenser for almenningen, bortsett fra at denne grense skjærer over det sydligste på Kjurudalens vestside, nemlig Trøenget, g.nr. 125, b.nr. 1. Grensen for det sydligste på østsiden, Røberget, g.nr. 118, b.nr. 1, faller sammen med sydgrensen for almenningen. Engeslettene ligger dels på vestsiden, dels på østsiden av dalen. De støter umiddelbart til hverandre, og det er i saken ingen tvist om den innbyrdes avgrensning av dem.

Alle engeslettene er særskilt matrikulert. Etter det som er opplyst, fant matrikuleringen sted i 1820-årene i medhold av loven av 17. august 1818, altså før de i saken omhandlede kongesalg.

Når det gjelder den form som ble benyttet ved overdragelsen (skjøteformen), uttrykksmåten («Eiendomsskjøde», «til Eiendom og Odel») og henvisningen til loven om det benefiserte gods, skiller de her omhandlede kongeskjøter seg ikke fra kongeskjøtene på Østengs eiendom. Jeg viser til det jeg i den forbindelse sa om at formen og uttrykksmåten ikke kan være avgjørende dersom man av forholdene ellers kan utlede at meningen har vært en annen enn den uttrykksmåten og formen synes å vise. Etter min oppfatning ligger forholdene her vesentlig annerledes an enn tilfellet var med hensyn til slåtte- og havneområdene i Østengs sak. Jeg kan ikke her finne tilstrekkelig holdepunkt for den oppfatning at det bare var en bruksrett (slåtterett) som ble stiftet eller overdratt.

Jeg nevner først at salgene her gjaldt «engesletter», og bare

Side:1096

«engesletter». Kongeskjøtene brukte uttrykk som «en Staten tilhørende Engeslette» eller «de Staten tilhørende Engesletter», og på tilsvarende måte er salgsgjenstanden regelmessig betegnet i de dokumenter som gikk forut for salget, således i søknadene om kjøp og i kondisjonene. I et enkelt tilfelle, nemlig Ryvollen, g.nr. 114, b.nr. 3, er salgsgjenstanden betegnet som «Vold eller Engeslette». Høyfjellskommisjonen har antatt at denne betegnelse henger sammen med at det i gammel tid hadde vært setret på stedet, men at seterbruken på kongeskjøtets tid var opphørt. Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på dette spørsmål.

Jeg nevner videre at det område som det enkelte kongesalg gjaldt, var av relativt begrenset størrelse - arealene varierte så vidt jeg kan se fra ca. 200 til ca. 900 mål. Grensene for de enkelte eiendommer er i dag klare og uomtvistet. I de bygselsedler som lå forut for kongeskjøtene, og som kongeskjøtene må antas å bygge på når det gjelder utstrekningen av områdene, var grensene regelmessig beskrevet ved merker i terrenget, og de var i stor utstrekning naturlige grenser. Selv om det nå kan være vanskelig å ettervise enkelte av disse merker, må jeg efter det som er opplyst gå ut fra at grensene også på skjøtetiden var klare og bestemte.

Så vidt jeg har forstått, er disse engesletter i dag i betydelig utstrekning tilvokset med skog og kratt. Jeg viser her til den alminnelige beskrivelse av engesletter som Høyfjellskommisjonen har gitt i den trykte kjennelse side 236, 5. avsnitt. Selv om de flekker som kunne slåes var større og flere så lenge områdene ble brukt til slått, må jeg gå ut fra at bildet på kongeskjøtenes tid ikke var vesensforskjellig fra det det er i dag. Det enkelte engeslette var ikke et sammenhengende slåtteland, men de stykker som kunne slåes og som ble slått, lå spredt utover i hele området med stykker eller striper inniblant som ikke kunne slåes. Men når det gjelder et så begrenset område som det her i alle tilfelle var tale om, og hvert område hadde klare og bestemte yttergrenser, faller det likevel naturlig å se hele området innenfor de beskrevne grenser som ett engeslette, en eiendomsgjenstand. Her kommer det også inn at slåtten den gangen må antas å ha vært den viktigste - for ikke å si den eneste - utnyttelsesmåte for disse områder. Og når da forholdet, som jeg alt har nevnt, var at kongeskjøtene ikke omfattet annet og mer enn engeslettene, står det for meg som naturlig å forstå skjøtene slik at det enkelte område ble overdratt til eiendom («eiendom og odel») med de grenser som tidligere var fastlagt.

De fleste av de her omhandlede eiendommer har etter kongeskjøtene vært gjenstand for juridiske disposisjoner, således salg - dels i forbindelse med eiendom i bygden, dels særskilt - og pantsettelse. Enkelte har vært delt, og skylddeling har i den forbindelse vært holdt; således ble Ryslåttene delt mellom brødrene Ingebrigt og Hans Ryen kort etter kongesalget, og

Side:1097

skylddelingsforretning ble i den anledning holdt den 30. august 1838. Herunder ble grensene oppgått og beskrevet og deling foretatt i marken. Det heter videre i skylddelingen at brødrene ble enige om å avgjøre ved loddtrekning hvilke deler hver av dem skulle ha, og videre at Ingebrigt «blev eier» av den ene delen og Hans ble «eiendomsberettiget» til den annen del. - Jeg kan i det hele tatt ikke se at det er noen disposisjon som tyder på at den som disponerte ikke anså seg som eier. Tvert imot må det sies at de former og de ordelag som er brukt, i den utstrekning de gir noen veiledning, vitner om at vedkommende anså seg som eier.

I anledning av Høyfjellskommisjonens generelle uttalelser i den trykte kjennelse side 237-40 finner jeg det nødvendig på dette sted å gjøre noen bemerkninger, spesielt om skog og havning.

Høyfjellskommisjonen har, så vidt jeg forstår, for samtlige slåttesalgs vedkommende bygget på at skogen ikke fulgte med i salgene, og altså fremdeles tillå almenningen, samt at havningen også etter salgene var felles. Den har funnet at dette er egnet til å styrke den oppfatning at grunneiendomsretten er forblitt hos staten.

Jeg har her et noe annet syn enn Høyfjellskommisjonen. Som jeg før har sagt, mener jeg at det må avgjøres ved en konkret tolkning om kongeskjøtene overførte grunneiendomsretten eller bare en bruksrett, og jeg har heller ikke oppfattet Høyfjellskommisjonen slik at den har et annet prinsipielt syn for så vidt. Jeg er enig med Høyfjellskommisjonen i at samtlige kongesalg i Kjurudalen må bedømmes på samme måte fordi de forhold som jeg anser relevante, her i alt vesentlig er likeartet. Derimot fremgår det av det jeg har sagt i Østengs sak, at forholdene der etter min oppfatning ligger annerledes an og derfor fører til et annet resultat.

Når det dernest spesielt gjelder skogen, kan jeg for Kjurudals-eiendommenes vedkommende ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den ikke fulgte med i kongesalgene. Jeg nevner først at Høyfjellskommisjonen har pekt på at det for to av eiendommene - Ryslåttene og Riisslåtten - foreligger uttalelser avgitt i anledning av søknaden om kjøp som kunne tyde på at skogen fulgte med. For de øvriges vedkommende forelå det enten ingen opplysninger om skog, eller opplysningene gikk ut på at det ikke fantes skog. Men en uttalelse fra bygdemenn, lensmann eller foged, avgitt i anledning av et kjøpeandragende, om at «Skov findes ikke» eller lignende uttrykk, må etter min mening forståes som en rent faktisk opplysning om det område salget gjaldt. Det er således karakteristisk når to bygdemenn i anledning av søknaden om kjøp av Svensk- og Tronlarsslåtten uttalte at «Skov gives ikke da Engesletterne ligge langt til Fjelds». Det er i dag en del skog på Kjurudalseiendommene, men bare løvskog. Man vet ikke hvordan forholdet for så vidt var på kongeskjøtenes tid, men selv om det nok var en del bjerkeskog, gjør dette det ikke berettiget å forstå de

Side:1098

nevnte uttalelser slik at skogen var unntatt eller at skjøtene bare omfattet de stykker innenfor de beskrevne grenser som kunne slåes; en begrensning som den sist nevnte ville for øvrig vanskelig kunne praktiseres. Det kommer her inn at skogen den gangen - og spesielt løvskogen - var av liten verdi og at slåtten var det viktigste. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at jeg heller ikke for tiden etter kongesalgene kan finne at det foreligger opplysninger som gir grunnlag for å slutte at skogen ikke var med i salgene. Det er riktignok så at det fra almenningsstyret har vært hevdet at det har rett til å utvise til hugst, men noen utvisning har så vidt jeg forstår ikke funnet sted. På den annen side må jeg bygge på at eierne av engeslåttene i noen utstrekning har hugget og kjørt hjem ved.

Når det så gjelder havningen, kan jeg heller ikke se at man har noe sikkert grunnlag for å fastslå at denne har vært ansett som felles på de her omhandlede eiendommer. De to første forlikene om havning som Høyfjellskommisjonen nevner - av 7. november 1827 og 1. juli 1831 - ligger forut for kongeskjøtene, og forlikene gikk ut på at ålbyggerne ikke skulle havne før etter 25. august. Jeg går ut fra at dette tidspunkt ble valgt fordi slåtten da vanligvis er ferdig. Kommisjonsforliket av 14. desember 1861 er sluttet mellom folk fra Os på den ene siden og Lars Hansen Ryen, som var eier av en av Ryslåttene, på den andre siden. Det var her osingene som aksjonerte fordi Lars Hansen Ryen med sine kreaturer hadde havnet sønnenfor stiftslinjen; hvor denne var ment å gå er det ikke sagt noe om. Forlikene av 3. mai 1859 og 30. juni 1881 er sluttet mellom osinger og ålbyggere, og ingen av Kjurudals-eierne var parter. - De opplysninger som foreligger, viser etter min oppfatning at så vel osinger som ålbyggere pretenderte havnerett i området - området var et grensestrøk hvor interessene fra syd og nord støtte sammen - men jeg kan ikke se at man har grunnlag for å konstatere at Kjurudals-eierne har anerkjent noen fremmed havnerett over eiendommene. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmål. Selv om det var så at havningen lå i fellesskap, er dette etter min oppfatning ikke uforenelig med at grunneiendomsretten var overført ved kongeskjøtene.

Jeg nevner til slutt at spørsmålet om betydningen av statens erkjennelser har inntatt en ganske bred plass i prosedyren. Slik saken etter min oppfatning ligger an, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg det heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hevd og alders tids bruk.

Som nevnt er grensene mellom de enkelte eiendommer klare og uomtvistet. Når det gjelder grensene mot fjellet på begge sider, antar jeg at disse naturlig bør trekkes etter skogbandet, idet det har vært anført at det har vært slått så høyt som skogen går.

Ryglien.

Om saksforholdet viser jeg til Høyfjellskommisjonens

Side:1099

bemerkninger i den trykte kjennelse side 254-57 og den faktiske fremstilling side 3943.

Jeg er her kommet til et annet resultat enn Høyfjellskommisjonen.

Jeg behandler først de to særskilt matrikulerte eiendommer, nemlig Ryglien og Nordre Ryglien, g.nr. 158, b.nr. 1 og 3.

Som Høyfjellskommisjonen har nevnt, omfattet bygselseddelen av 27. januar 1801 til Bersvend og Lars Johnsen Løberg «3de smaa Myrslaatter kaldet Ryglien i Heschedalen og gaae i Merke med Bersvend Aspaases Engesletter i Ryglien». Jeg er enig med Høyfjellskommisjonen i at disse engesletter var med i kongeskjøtet til John Larsen Løberg, selv om de ikke var uttrykkelig nevnt, og spørsmålet blir da også her om det var grunneiendomsretten som ble overdratt.

Spørsmålet fremstiller seg som tvilsomt. Det kan på den ene siden nevnes at engeslettene ble solgt som en del av et stort kompleks av setervoller, slåtter og havnestrekninger, som man etter det jeg før har sagt ikke kan anta var solgt til eiendom i sin helhet. På den andre siden peker jeg på at engeslettene er til en viss grad individualisert og forholdsvis bestemt betegnet ved den siterte uttrykksmåte i bygselseddelen. Det er også grunn til å anta at grensene allerede ved kongesalget var klare og bestemte. Man har således en viss grenseangivelse i bygselseddelen av 1801, og allerede et år etter kongesalget ble det, som jeg senere kommer tilbake til, i forbindelse med John Larsen Løbergs salg av engeslettene holdt skylddelingsforretning hvorunder grensene ble nøyaktig beskrevet. Jeg nevner også at det samlede areal av disse engesletter bare var ca. 500 mål.

Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om grunneiendomsretten ble overført ved kongeskjøtet, idet jeg i hvert fall finner at engeslettene er hevdet til eiendom. Om de rettslige disposisjoner og den bruk som har funnet sted anser jeg det i det vesentlige tilstrekkelig å vise til Høyfjellskommisjonens utførlige redegjørelse. Jeg fremhever spesielt det jeg før har nevnt om at John Larsen Løberg allerede i 1832 solgte disse engesletter ved særskilt salg til Hans Kulbotten, og at det da ble holdt skylddelingsforretning med nøyaktig beskrivelse av grensen. Også det følgende salg - salget i 1861 fra Kulbotten til Halvor Aspås - var et særskilt salg av denne eiendom. Senere har engeslettene fulgt gården Aspås.

Når det gjelder bruken, må jeg etter det som er opplyst gå ut fra at eiendommene faktisk ikke har vært brukt av andre enn dem som til enhver tid har stått som eiere av dem, fra 1861 eierne av gården Aspås. Det er på det rene at det siden 1908 eller 1909 har vært et visst motsetningsforhold til almenningsstyret, som har hevdet at skogen tilhører almenningen og at styret har rett til å foreta utvisning, men det er uklart om utvisning noen gang har vært foretatt, og i hvert fall har det så vidt skjønnes aldri vært hugget i henhold til

Side:1100

utvisning. På den annen side må jeg bygge på at eierne av Aspås forholdsvis regelmessig har foretatt hugst uten at almenningsstyret har gått til anmeldelse eller på annen måte søkt å stoppe hugsten. Jeg nevner til slutt - og det legger jeg betydelig vekt på - at disse eiendommer ligger i almenningens yttergrense og nær opp til Aspås-gårdene, som derfor forholdsvis lett kan utnytte dem. Når opplysningene vurderes samlet, vitner de etter min mening om at eiendommene har tapt preget av almenning og er gått definitivt ut av denne.

Når det dernest gjelder Søndre Ryglien, er forholdet at denne ikke er særskilt matrikulert, men matrikulert i forbindelse med Aspås-gården. Man har derfor for denne eiendoms vedkommende ingen skylddeling med grensebeskrivelse. Jeg har her funnet spørsmålet om hevd atskillig tvilsomt, men er blitt stående ved at ankepartenes påstand også her bør tas til følge. Området har fra gammelt av vært brukt av Aspås-eierne, og bruken har vært den samme som for de matrikulerte Rygli-eiendommer. Området er av begrenset størrelse, tilsammen ca. 200 mål, og grensene i marken er, så vidt skjønnes, klare. Også med hensyn til beliggenhet og mulighet for utnyttelse gjelder det samme som jeg har sagt om de matrikulerte Rygli-eiendommer. Det er naturlig å anta at Aspås-folkene har ment at disse områder sto i samme stilling som de matrikulerte eiendommer.

Etter sakenes beskaffenhet finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Følgende områder innenfor yttergrensene av den i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 4. oktober 1947 nevnte statsalmenning kjennes å være privat eiendom:

1. Eiendommene «Ryvollen» g.nr. 114, b.nr. 3, «Riisslåtten» g.nr. 115, b.nr. 1 og 2, «Tronlarsslåtten» g.nr. 115, b.nr. 4, «Røberget» g.nr. 118, b.nr. 1, «Røbergslåtten» g.nr. 118, b.nr. 2, «Mortensvollen» g.nr. 116, b.nr. 1 og «Tverråkjønnan» g.nr. 117, b.nr. 1, samtlige matrikulert under Røros landsogn, samt «Trøenget» g.nr. 125, b.nr. 1 og «Trøenget» g.nr. 125, b.nr. 2, begge matrikulert under Os.

2. Eiendommene «Ryglien» g.nr. 158, b.nr. 1 og «Nordre Ryglien» g.nr. 158, b.nr. 3, begge i Ålen, samt slåtteeiendommen «Søndre Ryglien», matrikulert under eiendommene Aspås grnr. 125, b.nr. 1 og 4 i Ålen.

For øvrig stadfestes Høyfjellskommisjonens kjennelse for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Med hensyn til Ola Eggens sak er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:1101

For de øvrige saker spiller det en avgjørende rolle hvordan man fortolker de foreliggende kongeskjøter. De gjelder alle salg i henhold til loven av 20. august 1821 om det benefiserte gods, og de faller alle innen samme tidsrom og innen samme område, så jeg antar at de må fortolkes på samme måte i de foreliggende tilfelle.

Etter min mening inneholder kongeskjøtene i alle her foreliggende tilfelle salg av bestemte grunnstykker til full eiendom, men derimot ikke noe salg av rettigheter. Jeg bygger her på følgende: For det første var det etter loven av 1821 meningen å selge godset til eiendom, og loven inneholder da også uttrykkelige bestemmelser om at det skal selges til eiendom, se spesielt §23. For det annet brukes det i alle de dokumenter som foreligger vedkommende salgene, og i alle skjøter, uttrykk som klart viser at det her gjelder salg til eiendom. Og til tross for at alle salgene har passert frem og tilbake gjennom administrasjonen opp til departementet, kan jeg ikke finne at det noe sted er gitt uttrykk for at det her gjelder salg av rettigheter, hvilket ville være noe ekstraordinært og derfor nødvendig å fremheve ved salg etter loven av 1821. For det tredje er det jo nettopp den ting, at det her selges grunnstykker som er gått ut av almenningen, som er hjemmelen for at departementet kan selge dem i henhold til loven av 1821. Loven inneholdt forbud mot å selge almenninger, men rydningsplasser i almenninger var gått ut av almenningen og kunne derfor selges, og hjemmelen for å selge setervoller og slåttemarker var at de ble likestillet med rydningsplasser, slik som det er uttrykt i proposisjon nr. 21 for 1848 24: «Ved Plads forstaaes forøvrigt enhver Mark, der udvises, hvad enten den bebygges eller ikke, Resolution af 31te Marts 1792 og Rentekammers Skrivelse af 21de September 1799.» Det er denne oppfatning som ligger til grunn for salgene, og det kan da ikke ha betydning for fortolkningen av disse at oppfatningen ikke kan ansees holdbar.

Det er visstnok så at mange steder i kongeskjøtene er de solgte eiendommer svært omtrentlig angitt, men det kommer av at skjøtene overalt forutsetter at det senere holdes en skyldsetningsforretning over det solgte; dette var nødvendig, da skjøtene ellers ikke kunne tinglyses, og det er i flere tilfelle i kondisjonene pålagt kjøperne å sørge for skyldsetning av den solgte eiendom. Ved denne forretning ville man etter de gjeldende bestemmelser (forordning av 18. desember 1764 m. fl.) få en grensebeskrivelse, og forholdene ville altså bli klare.

På denne måte blir skyldsetningen noe annet og mer enn en skylddeling etter den nå gjeldende skylddelingslov av 20. august 1909, idet den ville inneholde en tildeling av eiendomsrett til et jordstykke som bestemtes ved selve forretningen, og skyldsetningsretten ville få en stilling som mer svarer til den som en jordskifterett har i dag. Men heri er intet påfallende. En skyldsetning var på den tid da disse salg fant sted, en judisiell forretning som utførtes av sorenskriveren med lagrette.

Side:1102

Skyldsetningsretten den gang ville altså ha full kompetanse til å bedømme hva som var brukt i henhold til bygselen og dermed solgt ved skjøtet, og til å fastlegge dette i marken.

I de her foreliggende tilfelle er salgene ikke blitt endelig gjennomført fordi det ikke - som forutsetningen var - er holdt skyldsetningsforretninger over det solgte. Etter min mening må de vanskeligheter som er oppstått av den grunn, løses ved at kjøpernes rettsetterfølgere nå tildeles de grunnstykker som salgene omfattet - eventuelt ved en jordskifterett.

Det som solgtes, var slåttevoller - om der brukes uttrykkene engeslette, markeslått eller myrslått, anser jeg ikke for vesentlig - eller setervoller, og jeg mener at disse uttrykk i seg selv gir en tilstrekkelig klar beskrivelse av salgsgjenstanden, når man sammenholder dem med de bygselsedler som foreligger på det solgte. Jeg kan her henvise til Høyfjellskommisjonens kjennelse av 13. juli 1934 i niende felt side 24, hvor det uttales: «Her skal fremheves at det område som i almindelighet betegnes som en markeslått eller et engeslette sjelden utgjør et sammenhengende slåtteland. Det er oftest tilfellet at engeslettet omfatter en forholdsvis betydelig strekning, hvor slåttelandet ligger som spredte flekker eller strimler av gresslende, mens en vesentlig del av det terreng som ligger innenfor engeslettets grenser er optatt av skog eller mosefjell. Engeslettene er i regelen ikke inngjerdet.» Jeg henviser også til side 25, hvor det utvikles at det er markeslåttene som har dannet grunnlaget for anlegget av setrene. Setrene med setervollene medfører altså en intensivering av bruken av markeslåttene, og de innebærer ikke noen innskrenkning av disse. Til belysning av dette henviser jeg til det av førstvoterende nevnte forhold med Ryvollen, g.nr. 114, b.nr. 3, hvor det kan være tvil om man har for seg et engeslette eller en gammel seter, uten at dette spiller noen rolle for utstrekningen av det solgte.

I denne sak har man også en klar illustrasjon av hva en sådan slåttemark er i forholdene i Kjurudalen. Her er naturforholdene slik at slåttemarkene ligger i rekke langs et dalføre og grenser tett opp til hinannen; og de har derfor hatt klare grenser i marken helt fra bygslenes tid, så her kan det ikke være rimelig tvil om hva det solgte omfattet i marken. Det blir praktisk sett et område på noen få hundre mål, omfattende selve slåttelandet med impedimenter. Slåttene kan variere atskillig i omfang etter naturforholdene, men for folk som kjenner forholdene vil det neppe volde vanskeligheter å bestemme hva et slåtteland er i marken. Og da setervollene er en videre utvikling av markeslåttene, vil det samme gjelde for dem.

Når jeg ut fra dette syn skal vurdere de enkelte forhold i saken, skal jeg bemerke:

For Kjurudalen er det for meg klart at det foreligger salg til eiendom; jeg henviser for øvrig til hva førstvoterende har uttalt.

Side:1103

For Ryglivollen gjelder det samme. Med hensyn til Søndre Ryglivollen er jeg enig med førstvoterende.

Med hensyn til Løberg er jeg enig i at for ham gjenstår bare setervollen ved Harsjøen. Etter min oppfatning har han krav på som eiendom å få ikke bare selve den inngjerdede setervoll, men også i tillegg dertil et slikt område ved seteren at det utgjør en vanlig markeslått. Her som ellers må seteren være brukt med dette område, og at så er tilfellet, bekreftes ved. opplysningene under den av Høyfjellskommisjonen nevnte straffesak i 1890. Derimot kan jeg ikke finne at han har godtgjort at dette svarer til det større område som hans påstand gjelder. Noen særrettigheter utover dette har han derimot etter mitt syn ikke krav på.

Østeng skal etter min mening ha sin setervoll ved Meiåen med samme rommelige omfang som Løbergs setervoll, og han skal ha den til full eiendom. Videre skal han i det område hvis grenser er angitt i bygselseddelen, ha en markeslått begrenset på den måte jeg foran har angitt, også den til full eiendom. Jeg anser det nemlig bevist at Meiåen i henhold til bygselen har brukt en slått i området; det synes riktignok som om bruken her ikke klart har festnet seg ved en bestemt slått, men det har etter min mening ikke særlig betydning, det avgjørende er at bruken viser at bygselen omfattet en slått. - Jeg finner det uten videre klart at han ikke skal ha til eiendom hele det område hvis grenser er beskrevet i bygselseddelen. Det er ingen grunn til her å legge vekt på de uttrykk som er benyttet i bygselsedlene, for man vet jo at fogdene meddelte bygselsedlene uten kjennskap til forholdene på stedet og bare etter oppgave fra bygslerne, jfr. fremstillingen i den tidligere nevnte kjennelse av Høyfjellskommisjonen av 1934 38. Det veldige område grensebeskrivelsen omfatter, inneholder etter de foreliggende opplysninger en hel rekke slåttemarker, langt mer enn det var fysisk mulig for et par gårder å utnytte, og langt mer enn det var rimelig for disse å bygsle eller for fogden å bortbygsle til dem - i engeskatt er bare svart 8 sk. Den rimelige fortolkning av bygselen er etter min mening at Meiåen - foruten seteren - har fått en vanlig slått, og har sikret seg å få den uforstyrret av andre. Og det er dette som er solgt. Jeg kan heller ikke finne at han skal ha noen særrettigheter i dette område utover de rettigheter han som almenningsberettiget har.

Jeg former ikke konklusjon.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode og Wold: Likeså.

Side:1104