Rt-1956-1104

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-10-27
Publisert:	Rt-1956-1104
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122/1956
Parter:	1. Jens K. Lofthaug (overrettssakfører Knut Askvig - til prøve), 2. Statens vegvesen ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot 1. Leif Rønning, 2. Sigurd Rønning (høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Rode, Hiorthøy, Eckhoff, Gundersen, Wold
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §22, §26, §61

Dommer Rode: Jens K. Lofthaug anla i 1951 sak ved Kragerø herredsrett mot Leif Rønning og Statens vegvesen med krav om fastsettelsesdom overfor førstnevnte for å ha rett til en anordnet avkjørsel fra riksveien til sin bensinstasjon på g.nr. 23, b.nr. 55, Vollen i Sannidal, og overfor sistnevnte forat en meddelt tillatelse til å anlegge avkjørselen ikke kunne trekkes tilbake. Sigurd Rønning erklærte hjelpeintervensjon til fordel for Leif Rønning.

I 1952 anla Leif og Sigurd Rønning sak ved samme rett mot vegvesenet med påstand om at dette var uberettiget til å gi Lofthaug en tillatelse som nevnt.

Sakene ble forenet til felles behandling og pådømmelse. Under sakens gang annullerte vegvesenet sin tilbakekalling av den gitte tillatelse til å anlegge avkjørselen, og under hovedforhandlingen ble derfor saken mellom Lofthaug og vegvesenet begjært hevet. Herredsretten avsa dom 2. september 1952. Domsslutningen lyder:

«1. Den av Jens K. Lofthaug mot Staten og Vegvesenet reiste sak heves.

2. Staten v/Vegvesenet kjennes ikke berettiget til å tillate den østlige avkjørsel til bensinstasjon på Vollen, g.nr. 23, br.nr. 55 i Sannidal, over det areal som Statens Vegvesen i 1940 eksproprierte fra Bilstad, g.nr. 23, b.nr. 57 i Sannidal, til utvidelse av Den sørlandske hovedvei (Riksvei nr. 40).

3. Jens K. Lofthaug kjennes ikke berettiget til å ha den i post 2 nevnte avkjørsel.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Både Lofthaug og vegvesenet påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 5. desember 1953 avsa dom med slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. En dommer stemte for at de av Lofthaug og vegvesenet nedlagte påstander skulle tas til følge.

Side:1105

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av Jens K. Lofthaug og Statens vegvesen ved Samferdselsdepartementet påanket til Høyesterett. De ankende parters interesser i saken er sammenfallende for Høyesterett som de var for lagmannsretten, og de har begge gjort gjeldende i alt vesentlig de samme betraktninger og nedlagt de reelt sett samme påstander som for denne.

Lofthaugs påstand lyder:

«Prinsipalt:

Jens K. Lofthaug kjennes berettiget til å ha avkjørsel til bensinstasjon på eiendommen Vollen, g.nr. 23, b.nr. 55 i Sannidal, slik som avkjørselen nå er ordnet.

Subsidiært:

Som den prinsipale påstand, dog under forutsetning av at Jens K. Lofthaug fra bensinstasjonen ikke driver offentlig salg av motorbrensel og smøremidler og hva dermed står i forbindelse i konkurranse med den på eiendommen Bilstad, g.nr. 23, b.nr. 57, drevne bensinstasjon.

I begge tilfelle:

Jens K. Lofthaug tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.»

Vegvesenets påstand lyder:

«Statens vegvesen v/Det kgl. Samferdselsdepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, Leif Rønning og Sigurd Rønning, påberoper seg likeledes i det vesentlige de samme betraktninger som for lagmannsretten og har påstått:

«1. Lagmannsrettsdommen stadfestes.

2. Leif og Sigurd Rønning tilkjennes sakskostnader for alle retter.»

Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett. Etter mitt skjønn gir de ikke saken noen annen skikkelse enn den hadde i de tidligere instanser. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å regne dem opp.

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Det jeg særlig legger vekt på, er følgende:

Det dreier seg her om en i formen helt vanlig ekspropriasjon av eiendomsrett til grunn til veiformål. Det foreligger intet som tyder på at det under ekspropriasjonsforretningen ble oppstillet forutsetninger eller tatt forbehold som siktet på å innskrenke vegvesenets rådighet over det eksproprierte areal i forhold til det som er vanlig når det gjelder ekspropriert veigrunn.

Under vanlig rådighet over slik grunn hører at vegvesenet, ut fra en vurdering av bl.a. trafikkmessige og veitekniske hensyn, tillater eiendommer som støter til veien å anlegge direkte avkjørsel. Slike tillatelser har gjennom lange tider og i meget stort antall vært gitt av vegvesent. Ankemotpartene

Side:1106

har selv slik tillatelse. Jeg anser det klart at en disposisjon av denne art ligger innenfor både vegvesenets myndighet som eier av veigrunnen og den grense for disposisjonsadgang som ekspropriasjonsformålet måtte sette. Dette formål må etter mitt skjønn utvilsomt omfatte også det å gi almenheten en etter forholdene best mulig anledning til å komme inn på og ut av veien. Jeg kan ikke se at det for så vidt stiller seg annerledes om det - som her - dreier seg om avkjøring til en bensinstasjon. Heller ikke kan jeg se at tillatelsen som disposisjon betraktet kan stå i noen annen rettslig stilling når den gjelder en strekning hvor det på vegvesenets grunn er veiskråning og veigrøft mot den tilstøtende eiendom, slik at avkjørselen medfører en viss oppfylling eller overdekking av grøften, enn hvor det er opparbeidet kjørebane helt inn til grensen mot naboeiendommen, slik at avkjørselen ikke krever foranstaltninger av nevnte art.

Jeg finner således at de ankende parters påstander - for Lofthaugs vedkommende den prinsipale del - må tas til følge.

De tidligere retters avgjørelser av omkostningsspørsmålet finner jeg ikke grunn til å endre. Derimot antar jeg at ankemotpartene må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Statens vegvesen ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Jens K. Lofthaug kjennes berettiget til i henhold til tillatelse fra Statens vegvesen av 24. november 1947 å ha avkjørsel fra riksvei nr. 40 til bensinstasjon på sin eiendom Vollen, g.nr. 23, b.nr. 55 i Sannidal.

3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Leif og Sigurd Rønning til Statens vegvesen ved Samferdselsdepartementet og Jens K. Lofthaug 1200 - tolv hundre - kroner til hver.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Gundersen og Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J. C. Grøner):

Ved ekspropriasjonsoverskjønn holdt av Kragerø herredsrett 3. desember 1940 etter veilovens §61 i anledning av utvidelse og omlegging av Den sørlandske hovedvei ved Refsalsvingen i Sannidal, ble Gunnar Rønning som eier av Bilstad g.nr. 23, b.nr. 57 i «erstatning for grunnavståelse av dyrket mark (have)» tilkjent kr. 5000. Som saksøker opptrådte Sannidal kommune som på vegne av Statens vegvesen hadde begjært underskjønnet. Ved dette var erstatningen satt til samme beløp. Overskjønnet var begjært av Gunnar Rønning.

Side:1107

I Refsalsvingen i Sannidal møtes Den sørlandske hovedvei fra øst mot vest med veien fra Drangedal fra nord. Inntil 1917 tilhørte grunnarealet inn til svingen, i vest og nord for denne, gnr. 23/12 Refsalen.

Ved skylddeling tgl. 7. juni 1917 ble b.nr. 55 Vollen utskilt fra Refsalen. Etter skylddelingen beholdt hovedbølet tilbake bl.a. en ca. 40 m lang og meget smal jordstripe langs Den sørlandske hovedvei vestover, som i denne lengde støtte mot hovedveien og skilte parsellen fra denne, mens parsellen fikk rett til vei over stripen frem til hovedveien. Vollen eies nå av saksøkeren Jens Lofthaug.

Parsellen Bilstad g.nr. 23/57 ble ved skylddeling tgl. 4. desember 1919 også utskilt fra b.nr. 12 Refsalen. Parsellen fikk sin grense mot øst og syd mot Den sørlandske hovedvei således at også den nevnte smale jordstripe mot hovedveien i syd ble tillagt Bilstad. En del av denne jordstripen eksproprierte vegvesenet i 1940 fra Bilstad, således at Vollens areal nå i flere meters lengde går helt frem til hovedveien.

Bilstad eies nå av saksøkte Leif Rønning som her og på den annen side av hovedveien sammen med sin bror, hjelpeintervenienten Sigurd Rønning, driver en større forretningsvirksomhet med hotell, landhandel, bensinstasjon, bilverksted m.v. Bensinstasjonen er anlagt etter avtale av 1932 med A/S Østlandske Petroleumscompagni.

I 1947, etterat utvidelsen av Den sørlandske hovedvei på dette strøk var satt i verk, fikk Jens Lofthaug av Statens vegvesen tillatelse til å legge ny avkjørsel fra sin eiendom over hovedveien, og har nå i samarbeid med Norsk Brændselolje A/S anlagt bensinstasjon med ut- og innkjørsel fra hovedveien, utvidet den utkjørselsveien han i henhold til skylddelingen av 1917 hadde over Bilstads jordstripe mot hovedveien og foretatt en del andre forberedende arbeider for bensinstasjonen. Leif Rønning reiste i denne anledning i 1948 sak mot Lofthaug ved denne rett med krav om at den nye del av den eldre avkjørselsvei ble fjernet og for øvrig at han ble kjent uberettiget til å dekke til et dike ved veien. Ved dom av 29. mars 1949 ble Lofthaug kjent uberettiget til å dekke igjen en del av diket, men for øvrig frifunnet. Dommen er 25. august 1951 stadfestet av Agder lagmannsrett og videre anke avslått.

Den nye avkjørsel fra sin eiendom som Lofthaug med samtykke fra vegvesenet har omlagt over den jordstripen vegvesenet har ekspropriert fra Bilstad, gjør det mulig for biler å kjøre sammenhengende inn og ut fra hovedveien til og fra den nye bensinstasjonen på Vollen, uten å komme inn på Bilstads areal. - - -

Retten bemerker:

Denne retts dom av 29. mars 1949, stadfestet av Agder lagmannsrett 25. august 1950, knyttet seg til den vestlige avkjørsel fra hovedveien til eiendommen Vollen. Nærværende sak gjelder avkjørsel fra hovedveien til Vollen i dennes østligste del. Først ved begge avkjørsler vil den anlagte bensinstasjon på Vollen kunne drives hensiktsmessig for trafikken. Rønnings bensinstasjon på Bilstad ble etablert ca. 1930. Hverken på denne tid eller i 1940, da overskjønnet for vegvesenet foregikk, eller senere har Rønning hatt noe faktisk - enn si rettslig - monopol på bensinstasjon i Refsalsvingen. Norges statsbaner har der et meget betydelig areal vis à vis Rønnings, og i og for seg skikket til bensinstasjon. Umiddelbart til hovedveien i svingen ligger også flere

Side:1108

mindre arealer, som er på private hender og formentlig vil kunne innredes til bensinstasjon.

Det er ikke etter skjønnsdokumentene klart om det ved vegvesenets ekspropriasjon i 1940 ble drøftet og avgjort om avståelsen av grunn fra Bilstad kunne føre til ulemper utenfor jordarealets verdi og særlig åpne nye muligheter for konkurrerende bedrifter og om disse ulemper var erstatningsverdige. Det er etter situasjonen ikke rimelig at slike ulemper for Bilstad ble drøftet og i hvert fall ikke ble antatt å foreligge. Erstatningsbeløpet til Bilstads eier, kr. 50 pr. år, gir liten veiledning.

Ved å tillate den østlige avkjørsel for Vollen, gir vegvesenet Jens Lofthaug og Norsk Brændselolje A/S adgang til å råde over å utnytte en del av det fra Bilstad eksproprierte areal. Hvilken form - tillatelse eller samtykke - vegvesenet har benyttet, synes å være uten interesse. Arealet er i utstrekning ganske ubetydelig. Størrelsen i kvadratmeter er ikke angitt og kan ikke nøyaktig beregnes, da overskjønnet ikke inneholder angivelse av ekspropriasjonsarealets bredde. Tillatelsen er utnyttet således at veiskråningen og grøften er fylt igjen i plan med hovedveien, mens den øvrige del av avkjørselsveien forbi den nye bensinstasjon ligger helt på Vollens grunn. Retten vil bemerke, at de plantegninger som er fremlagt som dok. 2 og 3 er helt skjematiske og ikke gir et riktig bilde av situasjonen. Det samme gjelder plantegningen ad dok. 48 i ankesak ved Agder lagmannsrett nr. 88/1949.

Hverken for under- eller overskjønnet forelå spesielle skjønnsforutsetninger utenfor avgivelse av ekspropriasjonens hensikt - «fastsettelse av erstatning for grunnavståelsen, flytning av hus og eventuelt ulempeerstatning i anledning av utvidelse og omlegning av Den sørlandske hovedvei ved Refsalsvingen i Sannidal.» Den alminnelige regel i veil. §26, jfr. §22 kom således til anvendelse. Når det i annet ledd av §26 sies, at det ervervede «blir vegvesenets eiendom» ligger heri neppe mer enn, at vegvesenet får full rådighet over grunnen med den begrensning som følger av ekspropriasjonens formål. Lovens forarbeider gir ikke grunnlag for annen tolkning.

Ved samtykket til den østlige avkjørsel har vegvesenet således åpnet adgang til at det på Vollen etableres en virksomhet i konkurranse med den virksomhet som på ekspropriasjonstiden foregikk på Bilstad, og som utsetter eieren av denne for skade i hans virksomhet, uten at denne skaden er sannsynliggjort å være tatt hensyn til ved taksten. Det er ikke godt å si, om Refsalen ved skylddelingen i 1917 over Vollen holdt tilbake den smale stripen for derved å sikre seg arealet langs veien. Men dette er ikke av avgjørende betydning, for i hvert fall beholdt Refsalen fremdeles sitt hele tidligere areal mot veien, bare belagt med veirett for Vollen. Da Bilstad ble utskilt i 1919, fikk parsellen den samme gunstige stilling - og har den fremdeles i den utstrekning den ikke er tapt ved ekspropriasjonen i 1940.

Selv om det neppe kan bestrides, at vegvesenets formål er å lette fremkomsten også for dem, som bor eller har sin virksomhet ved eiendommene langs veien, ligger neppe heri, at også dette hensyn må antas tilgodesett ved overtaksten i 1940 og har vært gjenstand for skjønnets vurdering av den påførte skade. Som foran nevnt gir takstbeløpets størrelse liten veiledning, men det synes dog å tyde på at skjønnsretten ikke

Side:1109

har tenkt seg muligheten av - og derfor ikke drøftet - at grunnavståelsen kunne lede til slike økonomiske følger for grunneierne som en konkurrerende bensinstasjon på den tilstøtende eiendom. Selv om det må antas å foreligge muligheter for anlegg av bensinstasjon på andre tomter i Refsalsvingen, som formentlig i vesentlig grad vil kunne øve innflytelse på lønnsomheten av Rønnings anlegg på den gjenværende del av Bilstad, vil i alle tilfelle Lofthaugs projekt på Vollen være til vesentlig skade for anlegget.

Vegvesenet har således ikke selv adgang til å utnytte det eksproprierte areal til slik konkurrerende virksomhet og kan derfor heller ikke tillate andre å benytte noen del av arealet til et formål som tjener slik virksomhet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi og sorenskriverne Petter Meyer og Kr. Randmel):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis må det opplyses at ankemotpartenes far, Gunnar Rønning, da ekspropriasjonen fant sted i 1940 var eier av Bilstad, og hadde da i lengre tid drevet forskjellig slags forretningsvirksomhet på eiendommen, bl.a. bensinstasjon fra 1930 eller 1932 som forhandler av olje og bensin for Østlandske Petroleumscompagni.

Ved Gunnar Rønnings død overtok ankemotpartene eiendommen og forretningsvirksomhetene. Leif Rønning er eier av Bilstad og driver kafé og pensjonat der, mens Sigurd Røninng driver bensinstasjonen i forbindelse med et bilverksted som ligger på den motsatte side av veien, og på et annet bruk, visstnok b.nr. 34.

Lagmannsrettens flertall finner det noe uklart hvorvidt Bilstad ved utskillelsen fra Refsalen i 1919 fikk den eiendommelige form med den smale strimmelen - 4-5 meter bred - mellom riksveien og et dike som dannet Vollens grense, i den hensikt å holde vollen borte fra riksveien for å sikre seg mot konkurrerende virksomhet fra denne eiendoms side. Vollen fikk bare rett til vei ut til riksveien over strimmelen i den vestre ende av den. At ankemotpartenes far, Gunnar Rønning ikke kan sees å ha trukket dette forhold frem under ekspropriasjonstakstene i 1940 taler imot at strimmelen var ervervet for å tjene som vernetomt mot konkurranse fra Vollens side. Hvordan sammenhengen her enn er, må det være klart at slik eiendomsgrensen gikk for ekspropriasjonen, var Bilstad faktisk beskyttet mot den slags konkurrerende virksomhet fra Vollens side som det her er tale om, nemlig drift av bensinstasjon.

Flertallet kan ikke finne det bevist - som av ankemotpartene anført - at det i forbindelse med ekspropriasjonen i 1940 ble truffet avtale mellom vegvesenet og Gunnar Rønning om at den vannledning som da lå på det areal som skulle eksproprieres, skulle flyttes over i det åpne diket som fremdeles skulle holdes åpent for å lette reparasjoner av ledninger m.v., og at Vollen på grunn av det åpne diket også etter ekspropriasjonen ville være avskåret atkomst til riksveien på den del av strimmelen som skulle eksproprieres, ca. 25 meter. Hadde det blitt inngått en slik avtale mellom ekspropriant og ekspropriat måtte det ha kommet til uttrykk i takstforutsetningene eller skjønnsgrunnene, men så er ikke tilfelle.

Side:1110

Derimot finner flertallet det godtgjort at vegvesenets representant, avdelingsingeniør Erling Sundfær, som møtte under lensmannsskjønnet, foreviste et tverrsnitt som synte at veilegemet, der hvor det skulle eksproprieres, etter gjennomføringen av utvidelsen og hevningen av veien, ville bli liggende ca. 1,75 meter høyere enn Vollens grunn ved diket. Skråningen fra veibanen ned til dikekanten var heller slakk og skulle bestå av raus-stenfylling som fortsatte i en ganske steil stenmur ned til bunnen av diket. Vollens tilstøtende eiendom hellet noe ned mot diket og i østre kant stikker fjellfoten frem bare noen få meter fra diket. Slik situasjonen fortonet seg etter tverrsnittet, med den betydelige høydeforskjell, diket og terrengforholdene for øvrig, er det forståelig at ikke Gunnar Rønning - og sannsynligvis ingen annen heller - forutså eller regnet med at Vollen ville få brukbar atkomst til riksveien her. Enn mindre kunne Rønning regne med at det ville bli tale om å anlegge bensinstasjon i et slikt søkk eller hull som Vollens eiendom her ville bli når utvidelsen av veien var gjennomført. Rønning var selvfølgelig merksam på at hans eiendomsrett til strimmelen gikk over til vegvesenet på den strekning ekspropriasjonen omfattet, og at Vollen derved kom frem til riksveien. Men det var allikevel - etter flertallets mening - ingen nærliggende grunn for ham til å regne med noen virkelig fare for konkurranse fra Vollens side som følge av de endrede forhold ekspropriasjonen skapte. For det første på grunn av terrengforholdene, slik som nyss nevnt, og for det annet måtte han være berettiget til å regne med at den eksproprierte grunn ville bli brukt til fremme av vegvesenets eget formål, slik som tverrsnittet viste. Det kunne ikke med rimelighet forlanges av Rønning at han skulle forutse at det under normale forhold ville bli tale om, enn si aktuelt, å lage avkjørsel for Vollen fra det veistykket hvor grunnen skulle eksproprieres fra ham. Dette så meget mer som Vollen bare er en hustomt på ca. 1,5 dekar, og hadde i 1940 fullgod atkomst og veirett over strimmelen frem til riksveien lengst i vest, i grensen med Jon Rinde. Man kjenner for øvrig ikke til hva Rønning kan ha fremholdt i forbindelse med takstforretningene i 1940, men det er i ethvert fall sikkert at det som protokolleres under et skjønn ikke har negativ troverdighet, og for alt det vi vet kan han den gang ha berørt spørsmålet i en eller annen form. Etter det som foreligger må retten imidlertid legge til grunn at spørsmålet om konkurrerende virksomhet fra Vollens side, som følge av ekspropriasjonen, ikke ble brakt på bane i forbindelse med takstene. Etter det som er sagt foran kan flertallet heller ikke finne at Renning hadde noen foranledning til det. Man kan ikke forlange aktivitet av en mann som etter all menneskelig beregning ikke har noen grunn til å handle. Herav må følge at passivitet i slike tilfelle ikke medfører rettighetstap. Rønning regnet feil, det er så, men det kan ikke være avgjørende. Det er all grunn til å tro at så vel vegvesenet som Lofthaug regnet på samme måte.

Flertallet finner det overveiende sannsynlig at vegvesenet uten nølen ville ha forpliktet seg til ikke å gi Vollen tillatelse til avkjørsel over det eksproprierte areal, såfremt Rønning hadde satt frem krav om det. Det kan heller ikke være tvilsomt at vegvesenet var fullt berettiget til å etterkomme et slikt krav i en situasjon som denne. Imidlertid er det - som foran nevnt - ikke godtgjort at vegvesenet påtok seg en slik

Side:1111

forpliktelse i noen som helst form. Men på den annen side kan det ikke antas at Rønning ved sin passivitet har forspilt de rettigheter en ekspropriat har etter ekspropriasjonsrettens alminnelige regler.

Det avgjørende for sakens utfall antas derfor å måtte bli hvorvidt vegvesenet ved å gi tillatelse til avkjørsel har gått lenger enn formålet for ekspropriasjonen tilsier og hjemler.

Ekspropriasjonen ble fremmet etter veilovens §22, og formålet med den var å erverve grunn til utvidelse og omlegging av Den sørlandske hovedvei ved Refsalsvingen i Sannidal. Det er på det rene at det ikke ble ekspropriert mer grunn enn det som var nødvendig for utvidelse av veien på den strekning det her er tale om. I sin alminnelighet hører det med til veiformål å skaffe brukbare atkomster til veien. Det er også riktig at vegvesenet helt suverent avgjør hvorvidt en søknad om avkjørsel skal imøtekommes eller ikke, og at bare trafikkmessige og veitekniske omsyn kommer i betraktning ved vurderingen av en søknad. Imidlertid kan flertallet ikke finne at det her dreier seg om en avkjørsel i vanlig forstand, det er noe annet og mer. For det første var det ikke eieren av Vollen, Lofthaug, som i 1947 søkte om å få bygge avkjørsel, men Norsk Brændselolje A/S. Med søknaden fulgte en skisse eller plan over det bensinanlegg som selskapet tenkte å oppføre på eiendommen Vollen, et anlegg som bare kunne komme til utførelse ved at vegvesenet ga tillatelse til gjenfylling av diket og påfylling og planering på en del av det areal vegvesenet hadde ervervet ved ekspropriasjonen. Etter flertallets mening måtte vegvesenet være klar over at tillatelsen i et tilfelle som dette var et ledd i en stor plan, og at det her ikke bare var tale om å skaffe en eiendom brukbar atkomst til riksvei. Det er etter flertallets mening for formalistisk og virkelighetsfjernt å hefte seg ved at vegvesenet her ikke har foretatt seg annet enn å gi tillatelsen, et forhold som vegvesenet alene har fullt rådvelde over innenfor de trafikkmessige og veitekniske grenser. Ser man på det som faktisk er skjedd her, så vil man konstatere, at vegvesenet ved ekspropriasjonen ervervet fra Bilstad en Ca. 4 meter bred og ca. 26 meter lang strimmel i eiendomsgrensen mot Vollen. Av dette areal ble ca. 2 meter benyttet til utvidelse av selve veibanen i arealets lengde, mens resten ble brukt til veiskråning som foran redegjort for. Det som videre er skjedd ved gjenfyllingen av diket, påfyllingen og planeringen innebærer faktisk at Lofthaug, eller om man vil Norsk Brændselolje A/S, - med hjemmel i tillatelsen - utnytter ca. halvdelen av det eksproprierte areal.

Vegvesenets egen bruk av det eksproprierte areal svarer til formålet med ekspropriasjonen, men flertallet ser det slik, at den tillatelse vegvesenet har gitt, har ført til en bruk i strid så vel med formålet som med forutsetningene for ekspropriasjonen. Når det gjelder forutsetningene for ekspropriasjonen. Herav må igjen følge at vegvesenet kjennes ubeer sagt herom, og tilføyer bare at flertallet er tilbøyelig til å si at det nærmest var en almen forutsetning at Vollen ikke fikk atkomst over det eksproprierte areal frem til riksveien.

Konsekvensen av det som her er sagt må bli, at ankemotpartene har krav på å få bruken endret i samsvar med formålet og forutsetningene for ekspropriasjonen. Herav må igjen følge at vegvesenet kjennes uberettiget til å gi en tillatelse som den foreliggende. Flertallet antar at

Side:1112

vegvesenet i et tilfelle som dette ikke hadde noen plikt til å etterkomme en slik søknad. Tillatelsen er for øvrig i sin tid foreløpig trukket tilbake. Den ble imidlertid straks etter effektiv igjen, etterat oljeselskapet hadde stillet garanti for det mulige ansvar vegvesenet måtte komme i overfor brødrene Renning, jfr. herredsrettens dok. 31 og 32.

Flertallet er oppmerksom på veilovens §26 som sier uttrykkelig at det som erverves ved ekspropriasjon blir vegvesenets eiendom. Imidlertid kan flertallet ikke finne at denne bestemmelse gir noe sikkert holdepunkt for å fravike ekspropriasjonsrettens alminnelige regler om at benyttelsen av det eksproprierte er begrenset av det som fremtrer som naturlig og påregnelig, og som sådan ligger innenfor ekspropriasjonens formål.

Slik flertallet ser på saken er det ingen grunn til å gå inn på Lofthaugs subsidiære påstand. Da det her ikke er tale om erstatning, blir det heller ikke nødvendig å drøfte mulighetene for å plasere bensinstasjon på andre tomter i Sannidalkrysset.

Etter dette er flertallet kommet til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsrettens mindretall, sorenskriver Meyer, er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter ekspropriasjonen grenset eiendommen Vollen til vegvesenets grunn. Vegvesenet hadde bare ekspropriert det som var nødvendig til utvidelse av veibanen med nødvendig skråkant og grøft. Det som er skjedd er at arealet på vollen er fylt opp i høyde med riksveien, og med vegvesenets tillatelse er det fylt opp helt til riksveien. Grøften er lagt i rør under fyllingen. Det er etter mindretallets oppfatning ikke noe usedvanlig at en avkjørsel ordnes på denne måte, og avkjørselens bredde kan i forhold til ankemotpartene ikke være bestemmende for om avkjørselen skal være tillatt eller ikke.

Mindretallet finner ikke at hensikten med den strimmel som eiendommen Bilstad hadde mellom Vollen og riksveien, var at den skulle være en vernetomt mot mulig virksomhet på Vollen i konkurransen med virksomhet på Bilstad. Hvis så hadde vært tilfelle, synes det helt utenkelig at eieren av Bilstad ved ekspropriasjonen i 1940, kunne ha unngått å fremholde dette. Det ville da ha vært et sentralt punkt i saken. Vollens grense gikk til grøften eller diket, og dette ga en naturlig avgrensning. Den strimmel som Bilstad hadde langs riksveien ga en faktisk beskyttelse mot avkjørsel fra Vollen på dette sted. Ekspropriasjonen forandret den faktiske situasjon på stedet, og den faktiske beskyttelse som Bilstad hadde hatt, bortfalt ved denne.

Mindretallet kan ikke finne at vegvesenet har handlet usaklig da det ga Lofthaug rett til avkjørsel. Det bestemmende for vegvesenet synes å måtte være om trafikkmessige eller veitekniske grunner var til hinder for avkjørsel, ved siden av vurderingen av om det var behov for avkjørsel. Det må ligge utenfor vegvesenets oppgave å vurdere nytten eller gavnligheten av det behov som skal tilfredsstilles når behovet først er der. I særlig grad ville det være usaklig om vegvesenet ved sin avgjørelse tok hensyn til om avkjørselen fremmet konkurranse med en annen virksomhet.

Mindretallet kan ikke finne at vegvesenet ved å gi Lofthaug tillatelse til avkjørsel, anvender det fra Bilstad eksproprierte areal i strid med

Side:1113

ekspropriasjonsformålet. En riksvei er et samfunnsgode som skal tilfredsstille veibehov og deri ligger også rett til atkomst til veien hvis trafikkmessige grunner ikke er til hinder. Man kan ikke derav slutte at vegvesenet ved å tilfredsstille disse behov for avkjørsel, går utenfor det formål som ekspropriasjonen av veigrunnen hadde. Retten til avkjørsel er en forutsetning for at Lofthaug kan drive sin bensinstasjon, men avkjørselen er ikke noen del av denne virksomhet. Hvis ankemotpartenes synspunkt skulle være riktig, ville et betydelig antall avkjørsler langs veiene ligge utenfor formålet med anlegg av disse.

Det som etter mindretallets oppfatning er det avgjørende i denne sak, er om vegvesenet hadde plikt til å nekte Lofthaug avkjørsel fordi den skulle nyttes til en virksomhet som konkurrerte med virksomhet på Bilstad. Ved ekspropriasjonen i 1940 fikk vegvesenet full eiendomsrett til grunnen. Mindretallet viser til veilovens §26. Vegvesenet har rett til å tillate avkjørsel, hvis det ikke har påtatt seg forpliktelse til ikke å gi sådan tillatelse på dette sted.

Vegvesenet har ikke påtatt seg noen kontraktsmessig forpliktelse. Det areal som avkjørselen går over er ekspropriert fra Bilstad, men dette forhold leder ikke uten videre til at vegvesenets rådighetsrett blir mindre enn den vanlige. Skjønnsforutsetningene ved ekspropriasjonen i 1940 inneholder ikke noen begrensning, og hverken skjønnsgrunnene for underskjønnet eller for overskjønnet gir noe holdepunkt for at vegvesenet skulle være avskåret fra å gi avkjørselsrett til Lofthaug. Det ble bare gitt grunnerstatning, men det fremgår ikke av skjønnsgrunnene at det ble krevet noe mer for dette stykke. Erstatningsbeløpet var ment å skulle gi ekspropriaten den fulle erstatning som han hadde krav på. Det er ikke erstatningens fastsettelse, men lovhjemmelen for ekspropriasjonen og skjønnsforutsetningene som angir begrensningen av ekspropriasjonen. For mindretallet synes det derfor uberettiget å trekke den slutning at vegvesenet ikke har rett til å gi avkjørselsrett, fordi det ikke er betalt erstatning for ulempene ved en sådan.

Når skjønnsforutsetningene som ble fremlagt ved skjønnet, ikke inneholdt noen begrensning i vegvesenets vanlige rådighetsrett, så hadde ekspropriaten plikt til selv å søke å få disse forandret, hvis han mente å ha krav på en begrensning av vegvesenets vanlige rettigheter. Mindretallet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om eieren av Bilstad kunne kreve å få en sådan begrensning tatt inn i skjønnsforutsetningene, men vil bemerke at det ikke finner det utvilsomt at han hadde en sådan rett. Det er tilstrekkelig å fastslå at dette ikke er gjort. Det er ved ekspropriasjonsskjønnene og ved mulig påanke av overskjønnet eller kjennelser avsagt under dette, at ekspropriantens rettigheter og plikter skal fastlegges. Domstolene kan ikke innskrenke den rettsstilling som vegvesenet har fått ved ekspropriasjonen når denne er endelig avgjort. Spørsmålet om eieren av Bilstad kan ha krav på tilleggserstatning på grunn av uforutseelig skadevirkning ved ekspropriasjonen er et helt annet spørsmål. Dette foreligger ikke til prøvelse for lagmannsretten.

Etter mindretallets oppfatning har eieren av Bilstad i 1940 ikke tenkt på og ikke regnet med noen konkurrerende virksomhet på eiendommen Vollen, og spørsmålet om beskyttelse mot noen sådan har

Side:1114

derfor ikke meldt seg for ham. Det foreligger ikke noen opplysninger som viser at denne hans vurdering skyldes det forhold at han anså det umulig for Lofthaug å få avkjørsel på dette sted. Selv om så var tilfelle, så kan ikke dette gi ham noen rett til nå å hindre en avkjørsel. Han har tatt feil ved bedømmelsen av mulighetene for virksomhet på Vollen, men han får derved ikke noe krav på at vegvesenet skal ta utenforliggende hensyn for å ta bort følgene av hans egen feiltagelse. Det er hans egen vurdering som har sviktet, men dette berettiger ikke til å få forandret ekspropriasjonens omfang. Når ekspropriasjonen er endelig. kan en forandring formentlig alene skje ved en gjenopptagelse av ekspropriasjonssaken, hvor betingelsene for dette er til stede.

Mindretallet stemmer for at den av Statens vegvesen nedlagte påstand om frifinnelse tas til følge. Av dette følger at mindretallet også vil stemme for at den prinsipale påstand som er nedlagt av Lofthaug tas til følge. Det foreligger ikke noe rettsforhold mellom Lofthaug og eieren av Bilstad som hindrer Lofthaug i å ha avkjørselen. - - -