Rt-1956-115

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-02-02
Publisert:	Rt-1956-115
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1956.
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (høyesterettsadvokat J.Chr. Mellbye) mot Rolf Schou (overrettssakfører Birger Lysbakken - til prøve).
Forfatter:	Rode, Helgesen, Nygaard, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947) §28

Kst. dommer Rode: Drosjeeier Rolf Schou har saksøkt staten ved Samferdselsdepartementet ved Oslo byrett med krav om drosjebevilling og om erstatning. Under sakens gang ble drosjebevilling meddelt 20. februar 1952, hvoretter påstanden ble endret til kun å gjelde erstatning. Påstandsbeløpet var 26 000 kroner. Den 16. januar 1953 avsa byretten dom. Domsslutningen lyder:

«Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til drosjeeier Rolf Schou 14 000 kroner med 4 pst. årlig rente fra 3. august 1951 til betaling skjer.

Hver av partene bærer sine omkostninger med saken.»

Byrettens dom er påanket av staten, og Schou bar erklært motanke. Kjæremålsutvalget har den 18. april 1953 samtykket i direkte innbringelse for Høyesterett.

Staten hevder at det ikke foreligger vilkår for noen erstatningsplikt. Subsidiært gjøres gjeldende at den erstatning som byretten har fastsatt, er for høy. For staten er nedlagt slik påstand:

«Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Schou hevder at det er uriktig når byretten bare delvis har tatt hans krav om erstatning til følge. For ham er nedlagt slik påstand:

«Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til drosjeeier Rolf Schou kr. 26 000 med 4 pst. årlig rente fra 3. august 1951 til betaling skjer samt saksomkostninger for begge retter.»

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor Schou, hans hustru og 3 vitner har forklart seg og hvor byråsjef i Samferdselsdepartementet Kolbjørn Rød har gitt forklaring på vegne av staten. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter, som jeg kommer tilbake til i den utstrekning jeg anser det påkrevet. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten. Jeg antar at staten har erstatningsplikt i videre omfang enn byretten har funnet, og at Schou derfor må få delvis medhold i motanken. Herom bemerker jeg:

På grunn av medlemskap i N.S. ble Schous drosjebevilling inndratt av politiet i 1945. Han påstår ikke at dette var

Side:116

uberettiget som midlertidig foranstaltning eller at myndighetene hadde plikt til uten videre å gi ham bevillingen tilbake når de hensyn som berettiget inndragningen ikke lenger forelå. Han måtte også gi til kjenne at han ønsket å få bevillingen tilbake. Hans opprinnelige tilkjennegivende herom i form av søknad om ny bevilling på skjema fastsatt i Arbeidsdepartementets rundskriv av 29. januar 1946 er ikke kommet frem. Men han hevder at et klart tilkjennegivende i hvert fall er kommet frem til myndighetene i den anke til Samferdselsdepartementet som advokat Børresen sendte Samferdselsnemnda den 1. november 1948 på vegne av 9 tidligere N.S.-medlemmer som hadde hatt drosjebevilling, hvoriblant Schou.

Som nevnt fikk Schou drosjebevilling 20. februar 1952. Han hevder at dersom myndighetene i forhold til ham hadde behandlet ankeerklæringen på pliktmessig måte, ville bevilling - eller erstatningsbetingende avslag - ha foreligget på et langt tidligere tidspunkt. Han krever erstatning for inntektstap som følge av at bevillingen, og dermed hans gjenopptagelse av drosjetrafikken, er blitt forsinket.

Byretten har funnet at myndighetenes forhold til ankeerklæringen ikke kan begrunne noe erstatningsansvar. Jeg har en annen oppfatning av dette spørsmål.

Når advokat Børresen i ankeerklæringen skriver: «Samferdselsnemnda har i møte den 22. oktober 1948 fastholdt at ovennevnte drosjeeiere ikke skal ha tilbake sin drosjebevilling - -», måtte det være åpenbart for mottageren at Børresen har gått ut fra at det forelå søknad og avslag for samtlige de ni navngitte drosjeeiere som anken omfattet. Nemnda og departementet må derfor være blitt klar over at han delvis svevet i en villfarelse, da de oppdaget at det for Schous vedkommende hverken fantes søknad eller vedtak. Dette ble brakt på det rene straks anken kom inn til nemnda, og ble ved sakens oversendelse til departementet kjent av dette. Samferdselskonsulenten har således forklart at han i forbindelse med sin innstilling til nemnda gjorde oppmerksom på at det ikke forelå søknad fra Schou, og departementet uttaler i brev til samferdselskonsulenten av 15. februar 1951: «Etter det en kan se av de tidligere innsendte innstillinger og vedtak, foreligger det hverken søknad eller anke fra Rolf Schou - -.» Både nemnda og departementet må også ha vært klar over at hvis det ble stillet krav om formell søknad som vilkår for bevilling til Schou - hva det i nærværende sak er gjort - betød det forsinkelse og dermed økonomisk tap for ham at underretning ikke ble gitt. Jeg vil også nevne at hensett til forholdene i 1946 da Schous søknad skulle være sendt, kunne vel nemnda og departementet ikke helt utelukke muligheten av at en søknad fra Schou var kommet på avveie hos myndighetene. Det kunne av den grunn umiddelbart vært i deres egen interesse å si fra så snart som mulig. Videre peker jeg på den tilskyndelse til omhyggelig saksbehandling som lå i at advokat Børresen allerede før han

Side:117

anket hadde anlagt sak mot staten på vegne av 4 av de ankende drosjeeiere, en sak som det var klart ville få betydning for de ivrige som sto i samme stilling. Allikevel ble det i løpet av de ca. 2 år som den administrative behandling av ankeerklæringen varte, men hvori det intet ble foretatt med Schous anke, ikke gitt advokat Børresen noen beskjed om at Schou sto i en særstilling blant de ankende og at anken for hans vedkommende ikke kunne realitetsbehandles.

Etter min oppfatning innebærer dette ikke bare overtredelse av en regel for god administrativ orden, men brudd på en rettsplikt. Det dreier seg her om anke over et administrativt dekret til den av loven anordnede administrative ankeinstans. Jeg mener at det måtte vært en plikt for myndighetene til å si fra da det viste seg at Schous anke ikke kunne realitetsbehandles. Under de i saken foreliggende forhold kan jeg ikke finne at det er forenelig med de krav som må stilles til en forsvarlig saksbehandling i ankeinstansen når anken for Schous vedkommende og uten underretning til ham er blitt ansett som en nullitet. Når i det hele tatt det tilfelle har kunnet inntreffe, at det i løpet av disse ca. 2 år ikke ble gitt noen meddelelse om ankens stilling for Schous vedkommende, må det formentlig skyldes at administrasjonen har lagt meget liten vekt på den formelle side, idet den var klar over at anken omfattet personer som alle reelt sett sto i samme stilling.

Fra statens side er anført at det også er gjort feil av Schou eller hans advokat. For det første er det pekt på at det ble anket under ett i et dokument for 9 bevillingssøkere. Jeg går imidlertid ut fra at myndighetene allerede den gang hadde sagt fra og hadde krevet en annen ekspedisjonsmåte dersom den brukte virkelig var ubetryggende eller av andre grunner ikke tilfredsstillende. Dernest er det fremholdt at advokat Børresen ikke burde anket før han hadde brakt på det rene at det forelå et vedtak å anke over. Jeg er enig i at det for så vidt er begått en feil. Men denne feil ble straks oppdaget av administrasjonen, som meget hurtig brakte på det rene at det hverken forelå søknad eller vedtak for Schous vedkommende. I hvilken utstrekning advokat Børresens feil er forklarlig, behøver jeg derfor ikke gå inn på, idet jeg mener at den ikke under noen omstendighet kan frita administrasjonen for følgene av ikke å si fra da feilen ble oppdaget. Jeg kan heller ikke legge noen særlig vekt på at det ikke utløste noen handling fra Schous side at han ikke fikk underretning fra nemnda om utfallet av behandlingen av den søknad som han trodde å ha sendt. Det kollektive syn på disse søkere som åpenbart har gjort seg gjeldende både hos advokat Børresen, hos nemnda og hos departementet, var vel også Schous, og han hadde også før søknadene ble avgjort overlatt sin sak til advokat Børresen. At departementet uten bemerkning tok imot en anke på hans vegne, gjør sammen med de nevnte omstendigheter at det etter mitt syn må være unnskyldelig at Schou ikke har kombinert den manglende

Side:118

underretning om avslag på sin søknad med den mulighet at søknaden i det hele tatt ikke var behandlet. Jeg tilføyer at etter bevisførselen må jeg gå ut fra at Schou hadde skrevet søknad og at han ikke hadde grunn til å tvile på at den også var sendt.

Det er ikke fra statens side tillagt rettslig betydning enten feilen er begått av departementet, av nemnda eller av konsulenten. Jeg behøver derfor ikke komme inn på dette.

Den skadevoldende følge som påberopes, er forsinkelse. Som jeg alt har nevnt, måtte administrasjonen være klar over at dens taushet ville volde forsinkelse og dermed økonomisk tap for Schou dersom det ble krevet formell søknad som vilkår for bevilling. Slikt krav har den stillet.

Om forsinkelsens lengde bemerker jeg at det må forutsettes at det ville ha foreligget søknad i foreskrevet form i løpet av november-desember 1948 dersom Schou uten unødig opphold var blitt underrettet om at det hverken forelå søknad eller vedtak som grunnlag for hans anke. Fra statens side gjøres imidlertid gjeldende at selv om det er riktig, så ville søknaden etter de gjeldende regler ikke kunne kommet i betraktning før ved fordelingen av 50 nye drosjebevillinger høsten 1951. Som jeg kommer tilbake til, antar jeg imidlertid at Schou i ethvert fall måtte være med ved fordelingen av 30 nye drosjebevillinger 13. oktober 1949. Om han hadde krav på å få bevilling på et enda tidligere tidspunkt, er det for sakens avgjørelse ikke nødvendig å komme inn på. Schous erstatningskrav for tiden inntil 16. januar 1951, da Høyesteretts dom i Mortvedt-saken - Rt-1951-19 - ble avsagt, er under prosedyren begrenset til 10 000 kroner. Et tidligere utgangspunkt for erstatningsberegningen enn midten av oktober 1949 anser jeg da for å være uten interesse.

Om tidspunktet 13. oktober 1949 bemerker jeg at Arbeidsdepartementet, som allerede nevnt, hadde satt 1. mars 1946 som frist for søknader om drosjebevillinger. Det er ikke bestridt at fristen også gjaldt for Schou og at han har oversittet den. Den 15. desember 1948 besluttet Samferdselsnemnda at søknader innkommet etter 1. januar 1948 ikke skulle komme i betraktning. Beslutningen må formentlig sees som en forlengelse av den tidligere satte frist, men også i dette tilfelle er Schous søknad kommet for sent.

Den 13. oktober 1949 besluttet samferdselsnemnda å utdele 30 nye drosjebevillinger. Det fastsatte antall bevillinger var den gang 460, hvorav dog bare 440 var effektive. Utdelingen ville således medføre en overskridelse på 10, og dessuten forelå en mulighet for ytterligere overskridelse, idet det ble bestemt at godtatte anker over bevillingsnektelser skulle komme i tillegg. Antallet skulle nedreguleres til de fastsatte 460 gjennom naturlig avgang. Beslutningen var foranlediget av en henvendelse fra Oslo Transportarbeiderforening, som ønsket at 30 sjåfører med høy ansiennitet skulle få drosjebevillinger. Av de

Side:119

30 sjåfører som fikk bevillinger, hadde de 10 søkt etter 1. januar 1948.

Det er opplyst at når disse 10 ble tatt med til fortrengsel for det tilsvarende antall søkere fra før 1. januar 1948 og det for så vidt ble dispensert fra fristbestemmelsen, skyldtes det at de hadde bedre ansiennitet enn disse og at de ikke hadde meldt seg tidligere fordi de hadde fått beskjed av sin forening om ikke å søke drosjebevilling før etter nærmere kunngjøring.

Dersom samferdselsmyndighetene av disse grunner fant å kunne dispensere fra fristbestemmelsen - med eller uten overskridelse av det fastsatte tall på bevillinger - forelå det etter min oppfatning ikke rettslig grunnlag for å la Schou stå tilbake for de 10 sjåfører, dersom det på dette tidspunkt hadde foreligget søknad fra ham. Som innehaver og utøver av drosjebevilling 9. april 1940 og gjennom hele krigen, hadde Schou ansiennitet ikke bare foran de 30 sjåfører som fikk bevilling, men foran samtlige som på den tid var søkere om bevilling. Jeg viser til «Retningslinjer», punkt 3, i det tidligere nevnte rundskriv fra Arbeidsdepartementet, som Schou kan påberope seg og hvor det heter: «Yrkesutøvere pr. 9. april 1940, som fortsatte å kjøre så lenge det var bensin å få og som senere søkte om generatortillatelse og skaffet seg generator, og som har kjørt hele tiden under krigen, er selvskrevne til å få, eventuelt fortsatt å inneha bevilling, såfremt de ikke har opptrådt så uverdig at myndighetene ikke finner det rimelig at de kan inneha tillatelse.» At det medlemskap i N.S. for hvilket han i mai 1946 hadde vedtatt en bot på 800 kroner og begrenset rettighetstap, ikke i oktober 1949 rettmessig kunne påberopes som grunn til å nekte ham drosjebevilling, anser jeg klart, og jeg kan innskrenke meg til å henvise til det som anføres i den før nevnte Mortvedt-dom.

Jeg antar for øvrig at det var nødvendig å dispensere fra søknadsfristen 1. januar 1948 for senere innkomne, bedre prioriterte søknader dersom nemnda uten kunngjøring ville fordele de 30 nye bevillinger. Den ville ellers kommet i åpenbar strid med retningslinjene i det nevnte rundskriv. Skrivet gir ingen hjemmel for å sette noen preklusiv søknadsfrist for tidligere bevillingsinnehavere. Tvert om gir det i de to siste avsnitt uttrykk for at søkere skal komme i betraktning etter sin ansiennitet endog om de først melder seg etterat utdelingen av bevillinger har funnet sted. Jeg gjengir rundskrivets siste avsnitt: «Søknader som innkommer etterat bevillinger første gang er utdelt, sendes de lokale yrkesorganisasjoner og transportsjefen til uttalelse. Dersom søkerne finnes å komme så høyt på listen at de blir fortrinsberettiget til ledige bevillinger, må det først kunngjøres med samme innsigelsesfrist for publikum før bevilling utstedes.» Jeg oppfatter bestemmelsen slik at det ville vært i strid med retningslinjene om nemnda hadde nektet Schou fortrinnsrett ved utdelingen. Det nemda kunne - og etter reglene skulle - gjøre, var å kunngjøre en innsigelsesfrist før

Side:120

bevillingen ble gitt. Om bestemmelsen herom var blitt iakttatt - det er den ikke for de 10 sjåførers vedkommende - må det forutsettes at den bare hadde medført en uvesentlig forsinkelse i tildelingen av bevilling, idet det er på det rene at det ut fra Schous personlige forhold ikke kunne gjøres andre innvendinger mot at han fikk bevilling enn de som kan utledes av det medlemskap i N.S. som jeg alt har omtalt.

Som jeg tidligere har nevnt og nå har nærmere begrunnet, mener jeg således at Schou, ved en korrekt behandling av hans anke og hans etterfølgende søknad om drosjebevilling, ville hatt bevillingen midt i oktober 1949. Jeg har ikke grunnlag for å fastslå at det på den tid ville gått hurtigere å få kjøpetillatelse og deretter bil enn det gjorde i begynnelsen av mars 1952, da han fikk underretning om bevillingen. Ved fastsettelsen av erstatningen ser jeg derfor bort fra tiden fra mars 1952 til Schou kom i gang med sin drosjekjøring. Som før nevnt er erstatningskravet for tiden inntil 16. januar 1951 begrenset oppad til 10 000 kroner.

For så vidt angår tiden etter Mortvedt-dommen, er det fra statens side ikke gjort innvending mot Schous anførsel om at hans tap andrar til ca. 1000 kroner pr. måned. Jeg antar den samlede erstatning bør settes til 24 000 kroner.

Staten vil måtte betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette for slik

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet betaler til Rolf Schou 24.000 - tjuefire tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 3. august 1951 til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler staten til Rolf Schou 3.000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Nygaard og justitiarius Grette: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Ingvar Høstad):

Rolf Schou, født xx.xx.1901, har vært drosjeeier i Oslo med drosjebevilling fra 1922. Han kjørte kontinuerlig med sin drosjebil til frigjøringen i mai 1945 da hans bevilling ble inndratt av politiet på grunn av medlemskap i N.S. i okkupasjonstiden. Herfor ble han i mai 1946 forelagt en bot på kr. 800 og tap av stemmerett og retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt og han vedtok forelegget.

På nyttår 1946 ble det i dagspressen kunngjort at samtlige drosjeeiere i Oslo - således også de som hadde fått fortsette å kjøre drosje etter frigjøringen - måtte søke politiet om drosjebevilling idet søknadsfristen ble satt til 1. mars 1946.

Side:121

Også drosjeeier Rolf Schou sendte etter hva han hevder med bistand av sin bror drosjeeier Trygve Schou inn søknad.

Politiets avgjørelse av søknadene forelå ut på ettersommeren 1946 og samtlige drosjeeiere som hadde vært medlemmer av N.S., fikk sine søknader avslått, hvorom de ble underrettet i rek. brev. Rolf Schou mottok derimot ikke noen underretning overhodet og han undersøkte heller ikke våren 1946 om han var kommet med på den listen over søkere som i pressen ble kunngjort var utlagt på politikammeret. Sommeren 1946 begynte han imidlertid å kjøre drosjebil for sin bror, men etter et par måneder ble hans kjøreseddel inndratt av politiet, visstnok etter foranledning av Transportarbeiderforbundet.

De drosjeeiere som av grunn som nevnt hadde fått sine søknader om drosjebevilling avslått, påanket høsten 1946 politiets avgjørelse til Samferdselsdepartementet. Drosjeeier Rolf Schou var ikke blant dem - han hadde jo i det hele tatt ikke hørt noe - og først i 1947 henvendte han seg etter råd av kolleger i samme stilling som ham om bistand til daværende overrettssakfører, nå høyesterettsadvokat Harald Børresen, som allerede fra før hadde kollegenes saker til behandling. Men det ble visstnok på det tidspunkt ikke foretatt noe spesielt fra overrettssakfører Børresens side for så vidt Rolf Schou angår.

Imens kom den nye samferdselsloven av 11. juli 1947, som ifølge kgl. res. av 12. desember 1947, jfr. lovens §28, punkt 1, trådte i kraft den 1. januar 1948, og det resulterte i at Samferdselsdepartementet sendte de foran nevnte ankesaker fra høsten 1946 til den nyopprettede samferdselsnemnd for Oslo og Akershus til behandling. I møte den 22. oktober 1948 fastholdt imidlertid også samferdselsnemnda at de drosjeeiere som det her gjelder ikke skulle få tilbake sine drosjebevillinger, hvorom visstnok underretning ble gitt overrettssakfører Børresen ved skriv av 29. oktober 1948 med samtidig beskjed om at sakene kunne innankes for Samferdselsdepartementet. Drosjeeier Rolf Schou var heller ikke nå blant dem som det ble gitt underretning om.

Allerede den 1. november 1948 påanket så overrettssakfører Børresen samferdselsnemndas avgjørelse til Samferdselsdepartementet ved på vanlig måte å sende samferdselsnemnda følgende ankeerklæring:

«1. drosjeeier Einar Mortvedt, Markveien 2,

2. » Hans Kristiansen, Kongsveien 16,

3. » Oscar Børresen, Normannsgt. 31,

4. » Chr. Arnesen, Kahrsgt. 70,

5. » Johan David Bråthen, Chr. Michelsensgt. 38,

6. » Jeksrud, Theresegt. 47,

7. » Rolf Schou, Schweigaardsgt. 61,

8. » Adolf Sørensen, Risløkkvn. 67,

9. » Gustav Johnsen, Gustav Jensensgt. 10.

(Br.dok. 1 ad 1.)

Prosessfullmektig: Overrettssakfører Harald Børresen, Oslo.

Samferdselsnemnda har i møte den 22. oktober 1948 fastholdt at ovennevnte drosjeeiere ikke skal ha tilbake sin drosjebevilling, og meddelt at saken kan innankes for Samferdselsdepartementet.

Jeg påanker på vegne av ovennevnte drosjeeiere avgjørelsen til Samferdselsdepartementet, idet jeg med hensyn til begrunnelse henviser til

Side:122

hva jeg tidligere har anført i mine tidligere henvendelser til politiet, Samferdselsnemnda og Samferdselsdepartementet, for endel av ovennevnte drosjeeiere samt til mine anførsler i den verserende rettssak som er anlagt mot Samferdselsdepartementet av de fire førstnevnte drosjeeiere.

For de av de ovennevnte drosjeeiere som jeg tidligere ikke har opptrådt på vegne av er saken analog og de samme anførsler vil bli påberopt.»

Som det sees er også drosjeeier Rolf Schou tatt med i ankeerklæringen som ankende part nr. 7.

Da ankeerklæringen kom til samferdselsnemnda, ble det ikke funnet noen sak for drosjeeier Rolf Schou der fra før. Hans navn sto således ikke på saklisten og det forelå ikke noe sakomslag for ham. På henvendelse til politiet svarte også dette at det ikke kunne se i sin tid å ha mottatt noen søknad fra drosjeeier Rolf Schou, og dette ble så anført i saklisten. Imidlertid ble det ved en feil fra samferdselsnemndas side ikke gitt overrettssakfører Børresen noen beskjed om dette og Rolf Schous navn falt senere ut ved at ankeerklæringen av 1. november 1948, som var innsendt bare i ett eksemplar, skjønt den angikk 9 forskjellige drosjeeiere, ble lagt inn i sakomslaget for en av de andre, nemlig den ankende part nr. 6, drosjeeier Jeksrud, mens det på sakomslagene for de øvrige ble vist dertil. For drosjeeier Rolf Schou forelå det jo derimot ikke noe slikt sakomslag for påtegninger. Forestillinger om at overrettssakfører Børresen hadde gjort seg skyldig i en misforståelse ved å ta med drosjeeier Rolf Schou i ankeerklæringen av 1. november 1948 har vel også gjort seg gjeldende.

For å bringe en viss orden i forholdet var det på denne tid forlengst truffet vedtak av samferdselsnemnda om ikke å ta under behandling søknader om drosjebevilling innkommet etter 1. januar 1948 idet disse søknader var blitt returnert søkerne med beskjed om å søke senere ved inntredende ledighet.

Videre hadde imens overrettssakfører Børresen den 1. september 1948 på vegne av et tilfeldig valgt antall på 4 blant de drosjeeiere hvis landssvikforhold ikke var graverende, nemlig de i den foran gjengitte ankeerklæring til Samferdselsdepartementet som nr. 1-4 oppførte ankeparter, anlagt sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet med krav om drosjebevilling og erstatning for å være berøvet sitt erverv som drosjeeiere. Meningen var å få en rettsavgjørelse som kunne tjene som grunnlag også ved avgjørelsen av spørsmålet om drosjebevilling og erstatning til de øvrige drosjeeiere som sto i samme stilling som de som gikk til saksanlegg.

Samtidig fortsatte den administrative behandling av søknadene om drosjebevilling. Etterat ankesakene var forelagt for landtrafikkutvalget og de kommunale myndigheter i Oslo, besluttet samferdselsnemnda i møte den 24. oktober 1949 enstemmig å opprettholde sin tidligere avgjørelse, nemlig den av 22. oktober 1948. Sakene ble så sendt Samferdselsdepartementet, som imidlertid den 7. februar 1950 sendte dem tilbake til samferdselsnemnda med bemerkning om at «medlemskap i N.S. ikke uten videre fritar for en individuell bedømmelse av hver enkelt søker.» Departementet ba derfor om at sakene måtte bli tatt opp til ny behandling i nemnda. I møte i samferdselsnemnda i Oslo og Akershus den 11.

Side:123

juli 1950 ble så søknaden fra drosjeier Einar Mortvedt om drosjebevilling fortsatt enstemmig avslått, søknaden fra drosjeeier Hans Christiansen ble også fortsatt avslått, men nå med 3 mot 2 stemmer, mens søknadene fra drosjeeierne Oscar Børresen og Chr. Arnesen ble innvilget med 4 mot 1 stemme (forretningsfører Gustav Strøm). Gustav Strøm innanket deretter nemndas avgjørelse for så vidt de innvilgede søknader angår til Samferdselsdepartementet, som ved skriv til nemnda av 21. oktober 1950 tok Strøms anke til følge samtidig som departementet for de øvrige søkeres vedkommende sluttet seg til nemndas vedtak av 11. juli 1950.

Så vidt skjønnes var drosjeeier Rolf Schous navn overhodet ikke fremme under denne lange saksbehandling av de administrative myndigheter.

Ved Høyesteretts dom av 16. januar 1951 (inntatt i Rt-1951-19 ff.) ble imidlertid Samferdselsdepartementets beslutning av 21. oktober 1950 i ankesak vedkommende Einar Mortvedt, Hans Christiansen, Oscar Børresen og Chr. Arnesen kjent ugyldig. Videre ble Samferdselsdepartementet tilpliktet å utstede drosjebevillinger til Hans Christiansen, Oscar Børresen og Chr. Arnesen (Einar Mortvedt var nemlig imens død). Og endelig ble Samferdselsdepartementet dømt til å betale Einar Mortvedts enke, Liv Mortvedt (som var trådt inn i saken i sin avdøde manns sted), Hans Christiansen, Oscar Børresen og Chr. Arnesen en erstatning på kr. 10 000 hver med 4 prosent årlig rente fra domsavsigelsen (den 16. januar 1951) til betaling skjedde og dessuten tilsammen kr. 2400 i saksomkostninger.

Hva idømmelsen av erstatning angår bygger så vidt skjønnes Høyesterett på at de drosjeeiere som saken gjaldt rettsstridig var blitt berøvet sitt erverv fra omkring midten av 1949.

Etter Høyesteretts dom fremsatte så overrettssakfører Børresen krav overfor Samferdselsdepartementet på drosjebevilling og erstatning i samsvar med dommen også for de øvrige drosjeeieres vedkommende, som han opptrådte på vegne av, men som ikke var blitt tatt ut som parter i saksanlegget.

Departementet avslo imidlertid både å gi drosjeeier Rolf Schou drosjebevilling idet han ble henvist til å søke derom ved første inntredende ledighet, og å yte ham noen erstatning.

Ny kunngjøring om ledige drosjebevillinger fant så sted sommeren 1951 med søknadsfrist til 1. august samme år. Drosjeeier Rolf Schou søkte og hans søknad ble innvilget den 20. februar 1952, hvorom han ble underrettet ved skriv av 4. mars samme år. Da han først måtte skaffe seg bil, kom han seg imidlertid ikke i gang med drosjekjøringen før visstnok i begynnelsen av juni 1952.

Ved stevning til Oslo byrett av 3. august 1951 har drosjeeier Rolf Schou imens anlagt sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet med krav om opprinnelig drosjebevilling og erstatning - etter oppnåelsen av drosjebevillingen bare erstatning.

Kravet om erstatning gjelder for det første kr. 10 000 i samsvar med høyesterettsdommen og videre kr. 16 000 for det inntektstap på kr. 1000 pr. måned som saksøkeren hevder å ha lidd etter høyesterettsdommen til han kom i gang med drosjekjøringen igjen. - - -

Side:124

Retten skal bemerke:

Det må ansees på det rene og blir så vidt skjønnes heller ikke hevdet av saksøkeren at samferdselsmyndighetene (politiet) har mottatt noen søknad om drosjebevilling fra ham vinteren 1946. Etter bevisføringen under hovedforhandlingen i saken kan resten endog ikke anse det godtgjort at saksøkeren i det hele tatt har postlagt eller på annen måte avsendt noen slik søknad til politiet.

På den annen side er det neppe tvilsomt og erkjennes så vidt skjønnes også fra saksøktes side at en søknad fra saksøkeren om drosjebevilling i tilfelle ville være blitt avslått av samferdselsmyndighetene på samme måte som søknadene fra de andre drosjeeiere som var i samme stilling som saksøkeren på grunn av medlemskap i N.S. i okkupasjonstiden og at i så fall saksøkeren uten videre ville ha hatt krav på så vel drosjebevilling som erstatning etter høyesterettsdommen av 16. januar 1951.

Imidlertid kan etter rettens oppfatning denne hypotese ikke danne grunnlag for noen erstatningsplikt for saksøkte overfor saksøkeren. Det saksøkte her må svare for er i tilfelle samferdselsmyndighetenes rettsstridige behandling av eventuell søknad fra saksøkeren om drosjebevilling - men noen slik søknad foreligger ikke - og ikke samferdselsmyndighetenes rettsstridige stillingtagen i sin alminnelighet til spørsmålet om drosjebevillinger til drosjeeiere som hadde vært medlemmer av N.S. i okkupasjonstiden.

Videre finner retten at samferdselsmyndighetene etter omstendighetene heller ikke er noe å bebreide med hensyn til sin behandling eller rettere mangel på behandling av saksøkerens anke av 1. november 1948, men at saksøkeren på grunn av den uheldige form hvori denne anke fremkom selv må være den nærmeste til å bære følgene av at hans navn falt bort uten at det da blir nødvendig for retten å ta stilling til hvilken betydning en slik anke fra saksøkeren i tilfelle burde ha vært tillagt fra samferdselsmyndighetenes side.

Etter dette kommer retten til det resultat at det tross høyesterettsdommen ikke foreligger noe grunnlag for å tilkjenne saksøkeren erstatning for berøvelsen av sitt erverv som drosjeeier frem til avsigelsen av dommen den 16. januar 1951.

Etter den tid burde imidlertid etter rettens oppfatning saksøkte ha hatt all mulig grunn til å påskynde behandlingen av saken også for saksøkerens vedkommende som nå gjorde sitt krav om drosjebevilling gjeldende med full kraft. At det da ikke var noen drosjebevillinger ledige innenfor det antall som var fastsatt antas heller ikke å kunne frita saksøkte for ansvar. Dette forhold ble således ikke tillagt noen betydning av Høyesterett i dommen av 16. januar 1951 og samferdselsmyndighetene synes også å burde ha vært oppmerksom på en slik eventualitet og gardert seg derimot ved å sørge for å ha noen ledige bevillinger i beredskap. Og at saksøkeren etter hva saksøkte anfører da kompliserte saken ved samtidig med søknaden om drosjebevilling å fremsette krav om erstatning etter høyesterettsdommen, kan etter rettens oppfatning selvsagt ikke tillegges noen betydning i den forbindelse. Saksøkte kunne jo i tilfelle først ha innvilget søknaden om drosjebevilling og deretter latt spørsmålet om erstatning behandle som særskilt sak.

Side:125

Etter det anførte finner retten således at det må ansees som rettsstridig av saksøkte ikke snarest mulig etter høyesterettsdommen også å utstede drosjebevilling til saksøkeren på samme måte som til de øvrige drosjeeiere i tilsvarende stilling som han hva medlemskap i N.S. i okkupasjonstiden angår, og at saksøkte derfor må erstatte saksøkeren det tap i inntekt som denne har lidd som følge derav ved fortsatt å være berøvet sitt erverv som drosjeeier. - - -