Rt-1956-1188
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-11-24 |
| Publisert: | Rt-1956-1188 * |
| Stikkord: | (Anthon B. Nilsen-dommen), Skatterett, Fradragsrett, Direkteanke |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fradragsrett. Spørsmålet var om annonseutgifter, hvor mange av annonsene inneholdt kritikk mot den dagjeldende økonomiske politikk, kunne regnes som utgifter «pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse». |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1956-135-B, L.nr. 135 B/1956 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokat Sverre Thornes) mot Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S (høyesterettsadvokat Einar Grette) |
| Forfatter: | Hiorthøy, Skau, Holmboe, Berger, Wold |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §38 |
Dommer Hiorthøy: Saken gjelder Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S' skatteligning for 1949-50, nærmere angitt spørsmålet om hvorvidt visse annonseutgifter i medhold av byskattelovens §38 kan kreves fradratt i firmaets inntekt for 1948 som utgifter «pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse».
Ved kjennelse av Oslo overligningsnemnd 27. april 1951 ble kr. 9168 av et samlet utgiftsbeløp på kr. 27 168 skjønnsmessig godkjent som driftsomkostninger, mens resten, kr. 18 000, antokes å måtte betraktes som en overskuddsanvendelse som ikke kom til fradrag. Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S bestred riktigheten av denne avgjørelse og fikk medhold ved Oslo byretts dom av 15. mars 1952 som har denne
Side:1189
domsslutning:
«1) Overligningsnemndas klagekjennelse vedrørende ligningen av Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S for 1949-50 underkjennes.
2) Det foretas ny ligning hvorved den av overligningsnemnda ansatte årsinntekt for 1948 reduseres med kr. 18 000.
3) Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke.»
Oslo kommune har erklært anke mot byrettens dom, og ankesaken er av kjæremålsutvalget tillatt innbrakt direkte for Høyesterett.
Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til byrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse.
Partene har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt det samme bevis som for byretten.
Den ankende part, Oslo kommune, har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Oslo kommune frifinnes og tilkjennes sakskostnader for Høyesterett og byrett.
Subsidiært:
Likningen for 1949-50 hjemvises til ny behandling av likningsmyndighetene, hvorunder skjønnsmessig tas hensyn til at det omtvistede beløp kr. 18 000 også innebærer fradragsberettigede utgifter til annonsering.»
Ankemotparten, Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S, har nedlagt denne påstand:
«1. Oslo byretts dom stadfestes, dog unntatt avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.
2. Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Jeg legger til grunn at formålet med den annonsekampanje som Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S etter samråd med reklameeksperter innledet i 1947 og siden har fortsatt, har vært å fremme firmaets økonomiske interesser, med andre ord hensynet til «inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse» (byskattelovens §38, 1. punktum).
Det er på det rene under saken at Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S ved størsteparten av de omhandlede annonser tillike har ment å gi uttrykk for at firmaet var uenig i den rådende økonomiske politikk og ønsket en systemforandring. Men det er på den annen side bestemt benektet at man samtidig på denne måte har villet propagandere for nye økonomiske retningslinjer.
Jeg finner det ikke nødvendig å søke å vurdere om tanken på mulige refleksvirkninger av sistnevnte art har spillet en mer eller mindre fremtredende rolle i forbindelse med planleggingen og lanseringen av annonserekken.
Spørsmålet om fradragsrett for de omtvistede annonseutgifter kan nemlig etter mitt skjønn ikke avgjøres utelukkende på subjektivt grunnlag. Vel må det være en forutsetning at formålet har vært å fremme forretningsmessige interesser som har en tilstrekkelig håndgripelig sammenheng med inntektservervelsen. Men liksom det, når denne forutsetning er
Side:1190
oppfylt, neppe kan tillegges betydning at også forhåpninger om andre mer langsiktige resultater kan ha blandet seg inn, er det på den annen side etter min mening ikke tilstrekkelig at hensikten har vært, som byretten uttrykker det, å fremme firmaets «trivsel, vekst og virksomhet». Det må komme noe mer til. Annonsene må etter sitt innhold og utstyr, plaseringen, sammenhengen med andre i serien o. lign. også utad fremtre som reklame for firmaets spesielle forretningsvirksomhet. Skjønt jeg har funnet spørsmålet atskillig tvilsomt, er jeg stanset ved at annonsene, sett i sammenheng, tilfredsstiller de fordringer som med rimelighet kan stilles i denne henseende. Jeg nevner at de alle på samme plass og med vesentlig samme - særdeles iøynefallende - typografiske utstyr gjengir firmanavnet Anth. B. Nilsen & Co. Limited A/S samt firmaets adresse, telegramadresse, merke og stiftelsesår. Nesten alle annonsene inneholder, over alt på en fremtredende plass, slagordet «Vår levestandard avhenger av vår eksport», en sentens som er egnet til å bringe tanken hen på en viktig del av firmaets virksomhet. I et betydelig antall av dem er det direkte reklamert for firmaet, idet dette uttrykkelig stiller sin erfaring og sine forbindelser til disposisjon, og selv om dette bare gjelder den 1/3-part av annonsene som ligningsmyndighetene har godkjent til fradrag, mener jeg at forholdet må tillegges virkning, også for de andre annonser i serien. Jeg bemerker sluttelig i tilknytning til dette at annonsene på faste ukedager har vært innrykket på annonseplass, fortrinnsvis i dagspressen.
Det er på denne bakgrunn man etter min mening må vurdere betydningen av at annonseseriens tekster - i fremtredende og overveiende grad - gir uttrykk for kritikk av den rådende økonomiske politikk. Jeg ville være tilbøyelig til å anta at man var kommet utenfor området for fradragsberettigede driftsutgifter hvis annonsene, uansett utstyr, plasering m.v., så vel av almenheten som særlig av de kretser innen næringslivet som firmaet vanligvis henvender seg til, naturlig måtte oppfattes som næringspolitisk agitasjon, ikke som en - riktignok ny og original - reklame for Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S. Det foreligger imidlertid ikke holdepunkter for å anta at dette har vært oppfatningen, i hvert fall ikke når det gjelder næringsdrivende i bransjen, - og det er så vidt skjønnes deres mening som i denne forbindelse har avgjørende betydning.
Jeg nevner til slutt at valget av denne særegne annonseringsform i dette tilfelle reklameteknisk sett trolig har vært sterkt underbygget. Det var etter omstendighetene all grunn til å regne med at det i vide kretser, men først og fremst blant næringsdrivende, ville skaffe firmaet utstrakt goodwill og hermed forretninger og nye forbindelser, når det på denne måte ga klart til kjenne hvor firmaet sto i den aktuelle strid om den økonomiske politikk. Man kan mene om dette hva man vil,
Side:1191
men det er vanskelig å komme bort fra at det har utgjort et verdifullt ledd i reklamen.
Etter det utfall saken har fått antar jeg at Oslo kommune må tilsvare motparten saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
1. Oslo byretts dom stadfestes, dog unntatt avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.
2. I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Oslo kommune 3000 - tre tusen - kroner til Anth. B. Nilsen & Co. Ltd. A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Berger og Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Gunnar Gulbrandsen):
Samtlige de annonser tvisten knytter seg til - 30 i tallet - foreligger for retten i fotostatkopier, fortløpende nummerert fra 1-30. Annonsene har hva utstyr og innhold angår enkelte felles trekk og danner en sammenhengende serie. I de aller fleste av dem finnes øverst et bilde - forskjellig i hver annonse - hvis formål er å anskueliggjøre og understreke det som fremheves i teksten nedenfor. Så følger et slagord eller en slagordpreget bemerkning, liksom bildene er forskjellige i hver annonse og som dem vel egnet til å fange oppmerksomheten og stimulere lysten til å lese videre. Så kommer teksten. I teksten kommer firmaet i en rekke av annonsene, således i nr. 2, 3, 5, 6, 8-14, 16-18, 24, 27 og 30. inn på nærings- og skattepolitiske spørsmål, fremhever fordelene ved frihet og fri konkurranse og tar avstand fra regulering, restriksjoner og planøkonomi. I andre annonser - nr. 15, 19, 23, og 29 - er vanlig reklame for firmaets virksomhet knyttet sammen med næringspolitiske betraktninger. Innholdet i de øvrige annonser kan betegnes som nøytralt.
Under teksten følger atter et slagord, som med enkelte variasjoner i uttrykbsmåten går ut på at vår levestandard avhenger av vår eksport.
Til slutt kommer firmaets navn - Anth. B. Nilsen & Co. Limited A/S.
Av firmaet er fremholdt at situasjonen etter krigen var en annen enn før. Forbindelsen med utenlandske eksportører var brutt og gamle markeder gått tapt. Det gjaldt for firmaet å få eksporten opp og knytte nye forbindelser - innenlands som utenlands. Med dette for øye drøftet man situasjonen og overveiet hva der kunne gjøres. Blant annet festet man oppmerksomheten ved reklamen. Denne hadde inntil 1947 vært tilfeldig, planløs og lite effektiv. Noe måtte gjøres. Ansvaret for firmaets annonsering ble sentralisert og henvendelse ble i slutten av 1946 gjort til Fabritius Reklamebyrå A/S, hvis disponent, Kvernland, saken ble drøftet med. Han var enig i at noe nytt måtte prøves og
Side:1192
anbefalte firmaet å gå over til tekstannonser. Hans forslag ble godtatt. Firmaet er det første som her i landet begynte med denne form for reklame. Man gikk i gang og lot innrykke i pressen en del annonser av denne art som hadde til formål å tjene som «blikkfanger» og skape en favorabel atmosfære om firmaet. Firmaet kunne imidlertid ikke bare skrive om seg selv. Spørsmål av aktuell art ble derfor tatt opp. Det lå da nær i forbindelse med å bringe firmaet og dets virksomhet i erindring, gjøre seg kjent og knytte nye forbindelser, som var hovedsaken, å slå et slag for den politikk på næringslivets område som best stemte med firmaets interesser og ledelsens syn. Under den videre utvikling kom man således i gang med de annonser som har gitt anledning til nærværende sak. Annonsene har ingen brodd mot noe bestemt politisk parti, men vel mot den politikk på næringslivets område som kjennetegnes ved regulering og restriksjoner. Annonsenes innhold så vel som formen og utstyret var imidlertid diktert av reklamemessige, forretningsmessige hensyn. Firmaets hovedformål var - som det er formålet med enhver næringsdrivendes annonsering - på den mest effektive måte å bringe seg selv i erindring hos tidligere kunder og forbindelser og å komme i kontakt med nye. Det er mange måter å gjøre dette på. Forskrifter om dette finnes ikke. Firmaet valgte sin måte. Dets reklamekampanje viste seg også fullt ut å svare til formålet, og forventningene. Det strømmet inn med henvendelser, også fra personer som man tidligere ikke hadde hatt noen forbindelse med. I sin innberetning for 1947 til generalforsamlingen - reklamen hadde da, så vidt forståes, antatt den karakter den hadde i 1948 - uttaler styret om firmaets annonsevirksomhet følgende:
«Firmaets annonsekampanje som ble startet i 1947 har falt meget heldig ut, og det er sikre tegn som tyder på at firmaet har høstet både prestisje og forretninger derav, ennskjønt det alltid er vanskelig å måle resultatet av en sådan kampanje. Det har imidlertid oppmuntret oss til å utvide den noe i omfang, ennskjønt ikke særlig i kostende for 1948.»
Øyemedet med reklamen ansees således oppnådd. - - -
Retten skal bemerke:
Byskattelovens §38 gir adgang til fra bruttoinntekten å trekke utgifter som skjønnes å være pådradd til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Loven nevner ikke særlig annonse- og reklameutgifter. At også slike utgifter innen den i loven opptrukne ramme kan fratrekkes, har dog vært alminnelig antatt. Om utgifter til annonser og reklame skal kunne fratrekkes, avhenger således av om de skjønnes pådradd til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Særlige regler om annonser i den forbindelse det her er tale om, forekommer ikke. Deres form, utstyr og innhold bestemmes av den annonserende. Et firmas annonsering vil - som også påpekt av saksøkeren - normalt ha til formål å bringe firmaet i erindring hos gamle kunder og forbindelser, gjøre seg kjent og knytte nye forbindelser i forretningsmessig øyemed. At det må være sammenheng mellom utgiften og en vinning, sikrelse eller vedlikeholdelse av inntekt, synes klart. Er formålet det nevnte, vil de med annonsering forbundne utgifter regelmessig kunne sies å være pådradd til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse og kan fratrekkes i inntekten, i henhold til byskattelovens §38.
Side:1193
Hva de i den foreliggende sak omstridte annonser angår, danner de som nevnt en serie. Som redegjort for foran, har de hva formen og utstyret og stort sett også hva innholdet (teksten) angår, visse felles trekk som gjør det naturlig å se dem i sammenheng. Det må medgis at de ikke bare utstyrsmessig men ganske særlig i sitt innhold vesentlig avviker fra det man er vant til. Hva innholdet (teksten) angår kommer firmaet i de fleste av dem inn på næringspolitiske spørsmål, hyller fri konkurranse og fritt initiativ og tar klart og utvetydig avstand fra regulering, restriksjoner og forholdsregler av planøkonomisk karakter. Det ligger da nær å spørre om firmaet ikke forfølger andre mål enn det å bringe seg selv i erindring, gjore seg kjent og knytte forbindelser med sikte på avkastningen av den virksomhet som drives - import og eksport. Om dette har imidlertid firmaet bestemt fremholdt at annonseringens egentlige formål, hovedformålet, nettopp er dette - på den mest effektive måte å bringe seg i erindring hos tidligere forbindelser og å knytte nye. Etter krigen var de fleste forbindelser brutt og markeder gått tapt. Firmaet anså det nødvendig av hensyn til sine interesser og den fortsatte virksomhet å skape en slagkraftig og effektiv reklame. Etter konferanse med og anbefaling av en reklameekspert gikk man over til tekstreklame som var noe nytt på området. Retten kan etter dette og etter det som ellers foreligger, ikke bortse fra at utgangspunktet har vært av hensyn til firmaets trivsel, vekst og virksomhet å starte en reklamekampanje hvis primære formål har vært som av firmaet fremholdt. Etter alt å dømme har den også gitt resultater som fullt ut oppfyller de krav man stiller til vanlig forretningsmessig reklame. At firmaet i den utstrekning den særlige form for annonsering - tekstreklame - ga anledning til, har gitt uttrykk for visse næringspolitiske synspunkter, kan etter rettens oppfatning ikke beta annonsene deres karakter av forretningsmessig reklame, når de som i dette tilfelle, sett under ett, må antas i det vesentlige diktert av vanlige reklamehensyn. Slik som retten ser på firmaets annonsering kan denne og de utgifter den er forbundet med, heller ikke sees å savne nødvendig sammenheng med det av firmaet påberopte formål med reklamen. Hva firmaets virksomhet går ut på, synes også tilstrekkelig tydelig å fremgå av annonsene. - - -