Rt-1956-1238
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1956-12-01 |
| Publisert: | Rt-1956-1238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141 B/1956 |
| Parter: | Statsadvokat Johan Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Rode, Heiberg, Nygaard, Berger |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §18, Prisloven (1953), Straffeprosessloven (1887) §377, §52 |
Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1936, ble av Hamar politikammer 9. april 1956 forelagt en bot av kr. 250, subsidiært 15 dagers fengsel, for overtredelse av prisloven av 26. juni 1953 §52, jfr. §18, i anledning av at han i juli eller august 1955 i Åsmarka i Ringsaker solgte til B for kr. 6300 en 4-sylindret Vauxhall personbil av 1939 modell og derved tok en urimelig pris, idet bilens verdi ikke antokes å overstige kr. 4000.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Nord-Hedmark herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved herredsrettens dom av 27. august 1956 ble tiltalte frifunnet og tilkjent erstatning av det offentlige for nødvendige saksomkostninger med kr. 300.
Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen.
I ankeerklæringen er bl.a. anført:
«Retten antas i nærværende sak å ha lagt til grunn uriktig forståelse av prisloven av 26. juni 1953 §18 ved sin avgjørelse av spørsmålet om prisens rimelighet. Avgjørende for om prisen på en brukt bil kan sies å være urimelig i relasjon til prislovens §18, må være hvordan prisen ligger an i forhold til prisen på en tilsvarende ny bil.
Side:1239
At det på grunn av importbegrensningen for nye biler er skjedd en prismessig utglidning i bruktbilbransjen slik at prisene for brukte biler «jevnt over er i høyeste laget», bevirker ikke at prisen på en brukt bil uten videre kan ansees som rimelig i relasjon til prislovens §18 bare den ikke kommer «nevneverdig over hva som vanligvis betales i handel og vandel for tilsvarende brukte biler» eller «ligger innenfor de grenser for priser som vanligvis oppnås for brukte biler».
Anken over saksbehandlingen gjelder domspremissene som ansees ufullstendige og antas ikke å danne tilstrekkelig grunnlag for bedømmelse av om den tatte pris er urimelig i relasjon til prislovens §18.»
I henhold til dette har påtalemyndigheten nedlagt påstand om at herredsrettens dom oppheves.
Jeg antar at anken må tas til følge. Visstnok kan jeg ikke være enig i at herredsretten har tolket loven uriktig når den har antatt at den verdi som den bilsakkyndige var kommet frem til, nemlig kr. 4000, ikke er avgjørende for hva som er «rimelig pris». Som nevnt i dommen har den bilsakkyndige presisert at dette er en «teknisk verdi», dvs. en verdi som er fastsatt slik at den står i rimelig forhold til hva en tilsvarende ny bil koster, jfr. den nå bortfalte kunngjøring nr. 1175 av 12. juli 1948 om prisbestemmelser for brukte biler, som bygget på dette prinsipp. Etter min mening kan man imidlertid ikke utlede av loven at prisen på brukte biler fremdeles i prinsippet skal vurderes ut fra denne synsvinkel uten at det tas hensyn til andre verdibestemmende momenter, som etter alminnelig samfunnsoppfatning er av betydning for bedømmelsen av om det har funnet sted et misbruk. Oppfatningen om at også markedsprisen må tillegges betydning, synes da også å ha fått tilslutning i praksis, jfr. det i saken fremlagte skriv av 22. oktober 1956 fra Oslo prisnemnd der det bl.a. uttales: «Våre sakkyndige er nå instruert om at de ved taksering av brukte vogner skal ta hensyn til dagens markedspris... Mens takstene tidligere stort sett svarte til den tekniske verdi, brukes denne nå rent veiledende.»
Derimot finner jeg det tvilsomt om herredsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn når den har antatt at det ikke er tatt urimelig pris fordi det oppnådde vederlag kr. 6300, ikke «ligger nevneverdig over hva som vanligvis betales i handel og vandel for tilsvarende biler». Slik som domsgrunnene er formet, må jeg oppfatte denne uttalelse derhen at retten har hatt det syn at markedsprisen for tilsvarende brukte biler aldri og under ingen omstendigheter kan være urimelig i forhold til prislovens §18. Dette er etter min mening ikke riktig. Visstnok må det antas at en selger vil ha adgang til å utnytte den fordel som skyldes at brukte biler for tiden på grunn av forholdene er sjeldenhetsgoder. Men dette gjelder ikke uavkortet. Det må være en grense som ikke kan overskrides uten at det foreligger en urimelig utnyttelse av situasjonen. Jeg savner i
Side:1240
domsgrunnene en drøftelse av hvorvidt det for så vidt måtte foreligge prismisbruk.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Nygaard og Berge: Likeså.*)
- ) Sorenskriveren i Nord-Hedmark har bedt opplyst, at saken senere er henlagt av politiet på grunn av bevisets stilling.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost med domsmenn Asbjørn Sandvold og Lina Tangen):
- - -
I juni 1955 kjøpte tiltalte den i saken omhandlede personbil, en Vauxhall 1939 modell, av byggmester Kr. Jettestad, Lillehammer, for kr. 5700, etterat han hadde pruttet den ned fra kr. 6000 eller kr. 6500. Etterat han hadde overtatt bilen, kostet han på den for mellom 500 og 600 kroner. Allerede i juli 1955 solgte han den videre til B, og prisen var som nevnt i forelegget kr. 6300. Om grunnen til at han solgte den etter så kort tids forløp, har han opplyst at det viste seg at den ble for liten til den bruk han hadde tenkt å gjøre av den. B brukte bilen utover sommeren og høsten 1955. Ved en anledning snakket hennes mann, B, med lensmannsfullmektig Stensberg, Ringsaker, om bilkjøpet. Uten å ha sett på bilen skal Stensberg ifølge Åseths forklaring ha uttalt at det var en meningsløs høy pris. Tilskyndet av dette ble så forholdet anmeldt til politiet. Dette foranlediget at den bilsakkyndige i Hamar besiktiget bilen og avga uttalelse om dens verdi. Den bilsakkyndige kom til at en passende pris for bilen i juli 1955 kunne settes til kr. 4000.
Retten er kommet til det resultat at den av tiltalte oppnådde pris kr. 6300 ikke kan sies å være urimelig. En slik pris antas å ligge innenfor de grenser for priser som vanligvis oppnåes for brukte biler. Det er nok så at prisene for slike biler jevnt over er i høyeste laget. Imidlertid har det på grunn av den minimale import av nye biler, etterat prisreguleringen på disse er bortfalt, dannet seg et prisnivå diktert av tilbud og etterspørsel. Retten finner ikke at den takstverdi som den bilsakkyndige har fastsatt, nemlig kr. 4000 er avgjørende for hva som er rimelig pris, idet den bilsakkyndige har presisert at dette er en «teknisk verdi», dvs. en verdi som står i rimelig forhold til hva en tilsvarende ny bil koster. Forat en slik teknisk verdi skal falle sammen med markedsprisen, må det foreligge normale importforhold. Så lenge disse forhold er unormale, er det uunngåelig at prisene på brukte biler presses opp. Vedkommende den her omhandlede bil kan retten ikke finne at en pris på kr. 6300 ligger nevneverdig over hva som vanligvis betales i handel og vandel for tilsvarende brukte biler. - - -
Side:1241