Rt-1956-1293

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1956-12-13
Publisert:	Rt-1956-1293
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140/1956
Parter:	Teodor S. Bidne (høyesterettsadvokat Tom Faye) mot Kari O. Bidne (høyesterettsadvokat S. Mossige Nygaard).
Forfatter:	Heiberg, Rode, Hiorthøy, Berger, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §16, Ektefelleloven (1927), Odelsloven (1821) §5, Odelsloven (1821), Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, §14

Dommer Heiberg: Den 7. mars 1952 avsa Voss herredsrett - sorenskriveren med 3 domsmenn - dom i odelsløsningssak mellom Kari O. Bidne og Teodor S. Bidne. Ved dommen ble Teodor Bidne frifunnet og tilkjent 250 kroner i saksomkostninger.

Etter anke fra Kari Bidne avsa Gulating lagmannsrett 5. september 1953 dom med domsslutning:

«Teodor S. Bidne dømmes til å utstede skjøte til Kari O. Bidne på g.nr. 60 b.nr. 5, «Fredheim» i Vossestrand, og fravike eiendommen senest den 14. april 1954 mot å få utbetalt løsningssummen, kr. 10 300 med fradrag av mulig påhvilende pengeheftelser.

Side:1294

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Teodor Bidne har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Kari Bidne har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at faredag settes til 14. april 1957, og at han tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Sakens gjenstand fremgår av de tidligere avsagte dommer. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Voss herredsrett den 13. november 1954 avhørt partene og 9 vitner. Saken foreligger i alt vesentlig i uforandret skikkelse for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Selv om jeg ikke finner å kunne fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, har etter min mening Kari Bidne ved hele sin atferd gitt Teodor Bidne berettiget grunn til å gå ut fra at hun ikke hadde noe å innvende mot salget. Særlig legger jeg vekt på at da det - etterat mannen og Teodor var blitt enige om handelen - ble spørsmål om bærbuskene, sa hun at dem ville hun ha, og videre på at hun deretter så at Teodor betalte kontantbeløpet, 7000 kroner, uten at hun på noe tidspunkt overfor ham ga uttrykk for at hun var uenig i salget eller vilkårene.

Jeg finner at Kari Bidne etter dette må ha forspilt sin løsningsrett. Riktignok foreligger det ikke her noe samtykke i de former lov om ektefellers formuesforhold §14 foreskriver. Men med det særegne rettslige fellesskap som er etablert mellom ektefeller i felleseie - også etter odelslovgivningen - ville det etter min mening gi liten sammenheng og føre til et støtende resultat, om hustruen etter det som er passert skulle kunne nytte sin løsningsrett i strid med mannens disposisjon over det felles odelsgods, hvorved løsningsretten er tapt for hans vedkommende. Dette gjelder så meget mer som hennes adgang til å få omstøtt handelen i medhold av ektefellelovens §16 i dette tilfelle ville være avskåret, både på grunn av medkontrahentens gode tro og fordi fristen for å reise søksmål forlengst var utløpet.

På grunn av sakens egenart og de motsatte resultater i de tidligere instanser finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Teodor S. Bidne frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Berger og justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenkriver Galtung Sandvik med domsmenn Olav N. Berge, Nils Skogstad og Martin Rygg Fyrde):

Side:1295

Saka gjeld odelsløysing av eigedomen Fredheim, g.nr. 60, b.nr. 5 i Vossestrand.

Saksøkjaren har halde fram at ho og mann hennar kjøpte eigedomen i 1928 og har odla den i «fællig» etter §5 i odelslova. Ho har ikkje selt garden til saksøkte og ho har ikkje samtykt i salet. Heller ikkje har ho korkje med reine ord eller stillteiande gjeve opp løysingsretten sin. Ho er ikkje stråmann for mann sin. - - -

Retten har funne det prova at saksøkjaren og mann hennar i 1928 kjøpte eigedomen Fredheim g.nr. 60, b.nr. 5 i Vossestrand. Skøyte på garden vart tinglese i 1928.

Retten meiner at Ola og Kari då båe har odle eigedomen etter §5 i odelslova jfr. §1 i andre lekken i lova av 16. juli 1907. Fredheim er nermast eit småbruk. - - -

Det viktigaste spørsmålet i saka er om Kari har gjeve samtykke til salet av garden. Har ho gjort det har ho etter retten si mening fråskreve seg løysingsretten sin. Det er på det reine at Ola i april 1950 selde garden sin til saksøkte. Skøyte vart utferda 16. juni 1951 tgl. 23. juni 1951. Det er vidare på det reine at Kari ikkje har gjeve det skriftlege samtykkje som §14 i ektemakelova krev. Det har ikkje vore spørsmål om å omstøyta salet. Ola og Kari har fælleseiga og Fredheim var deira felles heim.

Retten er samd med saksøkjaren i at sjølv om ho hadde gjeve skriftleg samtykkje so hadde ho ikkje vorte part i salet og fått heimelsansvar som ein selgjar - sjå Arnholm sin familierett side 201. Retten er vidare samd med henne i at det berre er den som personleg sel ein eigedom som eo ipso har fraskreve seg løysingsretten sin - sjå Skeie sin Odelsrett side 116 IV og Voss sin Odelsrett, 6. utgåva side 33, men har Kari delteke i tingingane om salet og har ho gjeve muntleg samtykkje - med reine ord eller stilltiande - so må ho etter retten si meining segjast å ha lova kjøparen at ho ikkje skal skapa vanskar for han. Ho vert ikkje av den grunn part i salet med økonomisk heimelsansvar - det var Ola som hadde rådvelde over garden -, men ho kunne visseleg ikkje ha omstøytt salet - sjå §16 i ektemakelova, og ho hadde fått ein sjølvstendig obligatorisk plikt til å gjeva kjøparen skriftleg samtykkje. Ho ville ikkje ha mist odelsretten sin, men med eit samtykkje fråskriv ho seg retten til å tretta frå kjøparen.

Spørsmålet vert då korleis ein skal tolka Kari si framferd før, under og etter salet. Det avgjerande er korleis saksøkte med grunn kunne oppfatta hennar framferd.

Om tingingane før og under salet har me berre partane sine prov og dei er i det viktigaste punktar motstridande.

Det er på det reine at Ola alt i 1947 greidt hadde lova saksøkte at han skulle få kjøpa eigedomen når dei ville selja. Dette visste Kari om.

I mars 1950 sende Ola bod til saksøkte om at no ville dei lata garden. Ola kunne ikkje koma ihug om Kari var tilstades då han bad saksøkte sin far, Sjur Bidne, om å seia dette til saksøkte. Sjur Bidne har vitna at Kari var tilstades ved dette høvet og at ho då sa at del no var så gamle at del ville lata garden.

Vel ei veke seinare kom saksøkte opp til Fredheim og vart der ca. 2 timar. Då sat både Ola, Kari og Theodor på kjøkenet. Theodor sa

Side:1296

at han var viljug til å kjøpa garden. Saksøkte Theodor har vidare sagt at han då spurde både Ola og Kari om dei ville lata garden no og at dei båe to svarte at dei var samde i det. Ola og Kari segjer imot det at Kari ikkje sa noko om ho var samd eller ikkje.

I april 1950 kom saksøkte på nytt opp til Fredheim og då vart det handel, det er både Ola og saksøkte samde om. Tingingane fann stad dels på kjøkenet og dels under ein tur på loftet. Kari var tilstades på kjøkenet. Det er heilt på det reine at Kari ikkje med eit ord protesterte mot salet. Det er vidare på det reine at ho under tingingane spurde saksøkte om han var interessert i å kjøpa. Til dette svara saksøkte at han var interessert, men ikkje kona hans noko sers. Det er også på det reine at Kari krov å få bærbuskene utanfor huset, og at dei vart samde i det. Vidare er det på det reine at saksøkte ved dette høvet betalte kr. 7000 på kjøkenet i Kari sitt påsyn.

Då so saksøkte flytta inn på eigedomen den 26. mai 1950 vart han teke i handa av Kari og ynskt velkomen. Saksøkte segjer at ho og ynskte dei tillukke med garden. Etter salet og omkring den tida då saksøkte flytta inn på garden har Kari til fleire vitne sagt at det var Ola som hadde selt og at det ikkje var hennar vilje. Ho var då ulukkeleg og gret av di dei hadde selt og ikkje teke atterhald om tilsyn og mjølk.

Dette er det me har om Kari si framferd ovanfor saksøkte.

Retten har vorte overtydd om at Kari har gjeve samtykkje til salet. Ho har soleis heilt frå 1947 vore kjend med at Ola hadde lova saksøkte å få kjøpa, ho var med då Ola sende bod etter saksøkte og ho var med både då saksøkte kom opp i mars og under tingingane i april. Ho hadde delteke i tingingane og har ikkje med eit ord protestert mot salet. Tvertom meiner retten at det er overvegande sannsynleg at ho med reine ord har sagt at ho var samd i salet. Til vitne Anna Humlebrekke har Kari, stutt tid før dei selde, sagt at ho var trøytt av det heile og at Theodor skulle ha fyrste bodet. Då saksøkte kom tok ho del i handa og ynskte dei velkomne til garden.

Det var soleis etter retten si meining god grunn for saksøkte til å forstå henne som ho var heilt samd i salet og det sjølv om det var Ola som var «sjefen» i huset.

At ho har vore ulukkeleg og grete etter salet og uttala seg mot det er naturleg nok, då det vel alltid vil verta trist å måtte lata garden til nye folk, men slik tilhøva er her, finn retten at det ikkje har nokon vekt.

Retten meiner såleis at det er prova at Kari har gjeve samtykkje til salet og at ho difor ikkje kan tretta garden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, sorenskriver Einar Tønseth og rettsskriver Dagfinn Breistein):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene at den ankende ikke uttrykkelig har fraskrevet seg sin løsningsrett, og lagmannsretten finner det, riktignok under tvil, ikke bevist at hun har gjort det stilltiende eller opptrådt slik at hun har pådratt seg plikt til ikke å gjøre bruk av løsningsretten.

Side:1297

Forhandlingene og salget foregikk etter fremstillingen fra begge sider i store trekk slik det er fremstillet i herredsrettens dom. Lagmannsretten finner imidlertid ikke godtgjort at den ankende ved noen anledning uttalte at de ville «lata garden». Det finnes ikke bevist at hun forholdt seg annerledes enn helt passiv under forhandlingene, derunder ved den anledning i april 1950 da det ble handel, bortsett fra følgende to forhold:

1. Hun spurte en gang motparten om han var interessert i å kjøpe eiendommen. Men det var, sier hun, fordi motparten hadde sitt arbeid annet sted (på Voss), så det skulle passe mindre godt for ham å bo på Upheim.

2. Den gangen i april 1950 da det ble handel, foregikk forhandlingene mellom den ankendes mann og motparten, ikke i sin helhet i nærvær av den ankende. Da de to førstnevnte kom inn på kjøkkenet igjen etter en tur på loftet sa den ankendes mann til denne at bærbuskene fikk de vel dele. Hun svarte at bærbuskene ville hun ha. Retten finner ikke at den ankende ved ikke å protestere mot salget overfor motparten og/eller ved de to nevnte forhold har fraskrevet seg løsningsretten, eller pådratt seg plikt til ikke å løse eiendommen.

Det er på det rene at spørsmålet om hennes odelsrett og fraskrivelse av løsningsrett overhodet ikke har vært nevnt under forhandlingene. Det er etter den oppfatning retten har fått, meget tvilsomt om den ankende overhodet har visst at hun hadde rett til å ta eiendommen igjen på odel hvis hun ikke fraskrev seg retten. Det skal da meget til for at hun skal ansees for å ha fraskrevet seg retten til dette.

Retten vil ikke ha uttalt at om hennes forhold skulle kunne fortolkes slik at hun har samtykket i salget, var hun dermed uten videre avskåret fra å løse eiendommen på odel. Det finnes imidlertid ikke godtgjort at hun positivt har uttalt samtykke i salget, og retten kan heller ikke finne det påvist at hun stilltiende gjorde det. Det synes nærmest å ha vært forutsatt at hennes samtykke ikke var påkrevet. Når §14 i loven om ektefellers formuesforhold foreskriver skriftlig samtykke, skal det i hvert fall meget til for at en forpliktelse til å gi samtykke skal være pådratt ved unnlatt protest. - Retten finner ikke at slik forpliktelse er pådratt i dette tilfelle.

Noe annet er at det er vel mulig den ankende ikke hadde kunnet nå frem med søksmål etter loven om ektefellers formuesforhold §16, på grunn av kravet til at det må antas at den annen part forsto eller burde ha forstått at ektefellen ikke var berettiget til å foreta rettshandelen.

Overfor sin mann har den ankende etter hva retten finner bevist, både før, under og etter forhandlingene gitt uttrykk for sin misnøye med og uenighet i salget, kanskje særlig fordi det ikke ble betinget rett til tilsyn og melk.

Det er på det rene at den ankende ønsket motparten velkommen og tillykke med eiendommen da han flyttet inn, ved pinsen 1950. Deri ligger ikke noen fraskrivelse av løsningsrett. Heller ikke kan retten finne at derav kan utledes at den ankende tidligere hadde frafalt løsningsretten. - - -

Side:1298