Rt-1956-1338
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-12-22 |
| Publisert: | Rt-1956-1338 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 155 B/1956 |
| Parter: | Abel Fidjeland (høyesterettsadvokat A.L. Gullestad) mot Erling Berge (overrettssakfører A. Abrahamsen jr. - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Bahr, Helgesen, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §384 |
Dommer Eckhoff: I august 1950 krevet Erling Berge farsgården Berge i Lyngdal herred løst på odel fra eieren Abel Fidjeland.
Etterat løsningssaken var blitt henvist til retten, ble det holdt odelstakst ved Lyngdal herredsrett 10. november 1950.
Begge parter krevet odelsovertakst. Ved taksten avgitt 15. juni 1951 ble hovedbruket Berge, g.nr. 168, b.nr. 11, og en parsell, Hamrely, g.nr. 168, b.nr. 77, satt til 79 000 kroner, hovedbruket Berge alene til 76 600 kroner, i begge tilfelle med påhefte av en bruksrett.
Abel Fidjeland har påanket odelsovertaksten til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Fidjeland har under forhandlingen for Høyesterett nedlagt påstand:
«1. Lyngdal herredsretts odelsoverskjønn av 15. juni 1951 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn.
2. Erling Berge tilpliktes å erstatte Abel Fidjeland sakens omkostninger for Høyesterett.»
Motparten Erling Berge har nedlagt påstand:
«1. Anken forkastes, og det avgitte overskjønn stadfestes.
2. Den ankende part tilpliktes å betale motparten saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Lyngdal herredsrett. Det er under bevisopptaket mottatt forklaring fra den ankende part Abel Fidjeland og to vitner. I saken er det også dokumentert en rekke takster, kontrakter og kjøpetilbud, men jeg finner det ikke påkrevet å redegjøre nærmere for dokumentene her.
Abel Fidjeland har tatt utgangspunkt i følgende uttalelse fra skjønnsretten:
«Under takseringen av b.nr. 11 har skjønnsmennene ved fastsettelsen av prisen tatt omsyn til at den del av eiendommen som grenser opp til Agnefestvegen egner seg godt til tomtesalg. Det samme gjelder i noen grad den del av eiendommen som grenser opp til «Skoleplassen».
Den øvrige del av eiendommen må etter rettens oppfatning kun bli å taksere som gårdsbruk.»
Skjønnsretten må her etter den ankende parts mening
Side:1339
åpenbart ha tatt feil, når den ikke har tatt hensyn til muligheten for salg av tomter til boliger, forretninger og industri fra de deler av eiendommen som ikke grenser opp til Agnefestveien og Skoleplassen. Han har bl.a. pekt på fire tomter, som han mener å kunne selge i den nordvestre del av eiendommen, han har også oppgitt at det har meldt seg interessenter til parseller på en åsrygg på den sydlige side, og endelig at store deler av eiendommen etter reguleringsplanen er tenkt til naturpark og folkepark, alt en anvendelse av grunnen som må føre til en annen taksering enn som gårdsbruk. Etter den ankende parts mening kan disse feil ikke forklares på annen måte enn at retten må ha gått ut fra at den bare skulle ta hensyn til de aktuelle muligheter på taksttiden. Men da man også under fastsettelsen av den høyeste verdi på eiendommen selvsagt skal ta hensyn til en sannsynlig fremtidig utnyttelse, må skjønnet oppheves på grunn av en uriktig rettsanvendelse.
Det er også en feil ved saksbehandlingen at retten ikke klart har uttalt seg om det punkt som her er nevnt. Men bortsett fra dette, etterlater uttalelser i skjønnet iallfall tvil om retten har lagt riktige vurderingsprinsipper til grunn for sin avgjørelse. Det er bl.a. nevnt at etter premissene skulle Hamrely, som er på tre dekar, være taksert som gårdsbruk, mens den sum som er fastsatt nærmest tyder på tomtepris. Når man videre tar hensyn til bygningsverdien, til verdien av skogen, til foretatte salg i umiddelbar nærhet av eiendommen, mener den ankende part at skjønnsresultatet i og for seg vitner om skjønnsgrunnenes utilstrekkelighet. Han vil ikke hevde som selvstendig ankegrunn at skjønnet er åpenbart urimelig og vilkårlig, men at takstbeløpet sammenholdt med de foreliggende opplysninger om utnyttelsesmuligheter og priser etter hans mening avgjort tyder på at retten har bygget på uriktige prinsipper.
Hva angår de her nevnte angrep på overtaksten, er jeg kommet til det resultat at anken ikke kan føre frem.
Det er ikke hevdet at det for overskjønnsretten var noen tvist om de rettslige prinsipper som takseringen skulle bygge på, og skjønnsgrunnene gir heller ikke uttrykk for at det har vært noen slik tvist - en tvist som i tilfelle skulle ha vært avgjort ved kjennelse av den samlede skjønnsrett. Det fremgår av skjønnsgrunnene at retten har lagt tomteverdien til grunn så langt den fant at det var muligheter for tomtesalg. Om og i hvilken utstrekning det er slike muligheter, er gjenstand for skjønn som Høyesterett ikke kan prøve. Og jeg finner i skjønnsgrunnene, eller det som ellers er opplyst, ikke holdepunkt for å anta at retten skulle ha gått ut fra at den under utøvelsen av dette skjønn bare skulle ta i betraktning aktuelle salgsmuligheter og ikke også fremtidige muligheter for salg.
Av det jeg her har sagt følger at det etter min mening heller ikke er noen feil ved saksbehandlingen. Retten har angitt
Side:1340
beliggenheten av de områder hvor den skjønnet at det var muligheter for tomtesalg. I skjønnsgrunnene å angi en eksakt grense mellom disse og de områder hvor slike muligheter ikke fantes å være til stede, var etter min mening hverken nødvendig eller mulig i det foreliggende tilfelle.
Det annet ankepunkt gjelder overskjønnsrettens avgjørelse av spørsmålet om den bruksrett til en del av haven, som selgerne ved salget til Fidjeland hadde forbeholdt seg, skulle ansees som en heftelse på eiendommen eller ikke. Om dette punkt uttalte skjønnsretten: «Det er videre fra saksøkerens side påstått at fru Berges rett til bruk av en del av hagen uten vederlag, må tas med som en heftelse på eiendommen. Skjønnet har tatt omsyn hertil i den utstrekning denne bruk er funnet å trekke eiendommens verdi ned, uten at det er mulig å fiksere noe beløp bestemt.»
Den ankende part gjør her gjeldende at retten har tatt feil, når den har antatt at denne bruksrett var en heftelse og derfor måtte tas i betraktning ved ansettelsen av eiendommens verdi.
Til dette skal jeg bemerke: Etter min mening hadde skjønnsretten ikke kompetanse til å avgjøre tvisten om bruksretten til haven var en heftelse eller ikke. Den skulle, slik som det ble krevet, ha avgitt alternativ takst og fastsatt en bruttoverdi og en nettoverdi. Selv om det ikke er anket over saksbehandlingen under dette punkt, finner jeg at avgjørelsen om at bruksretten er en heftelse på eiendommen, må bli å oppheve, jfr. tvistemålslovens §384, nr. 2. Da det, som før nevnt, etter min mening ikke kleber noen mangel ved rettens taksering av nettoverdien, antar jeg at det ikke kan være nødvendig at overtaksten i sin helhet oppheves, idet det er på det rene at spørsmålet om hvilken virkning bruksretten - om den er en heftelse - vil ha på eiendommens verdi, spiller en helt underordnet rolle. Jeg mener her at hele eiendommen er 151 mål. Det havestykke bruksretten gjelder er etter partenes opplysninger på et halvt mål. Den bruksberettigede var da overtaksten ble holdt ca. 70 år. Under disse omstendigheter mener jeg at det må være tilstrekkelig at saken hjemvises til overskjønnsretten til fastsettelse av det beløp hvormed bruksretten som heftelse er antatt å redusere eiendommens verdi.
Da den ankende part etter det resultat jeg er kommet til bare vinner saken i et tvistepunkt av liten betydning, finner jeg at han ber erstatte motparten saksomkostninger for Høyesterett - tvistemålslovens §180, jfr. §174 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
dom:
Odelsovertaksten oppheves for så vidt angår avgjørelsen om at fru Berges rett til bruk av en del av hagen er en heftelse på eiendommen, og saken hjemvises til overskjønnsretten til
Side:1341
fastsettelse av det beløp hvormed eiendommens bruttoverdi er nedsatt som følge av at fru Berges nevnte rett ved overtaksten er ansett som en heftelse på eiendommen.
For øvrig stadfestes odelsovertaksten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Abel Fidjeland til Erling Berge 1800 - atten hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Helgesen og Skau: Likeså.