Rt-1956-150
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-02-09 |
| Publisert: | Rt-1956-150 |
| Stikkord: | Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 20/1956 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot B, nå C høyesterettsadvokat Roald Angell). |
| Forfatter: | Bendiksby, Eckhoff, Helgesen, Hiorthøy, Wold |
| Lovhenvisninger: | Uektebarnloven (1915) §13 |
Dommer Bendiksby: I farskapssak mellom A og B - nå C - avsa Bodø herredsrett den 26. april 1952 dom med slik domsslutning:
«A v/verge D kjennes ikke å være far til det av B den 4. oktober 1950 fødte guttebarn. I henhold til lov nr. 3 av 10. april 1915 §13 annet ledd, kjennes han bidragspliktig til nevnte barn.»
Saken ble av A påanket til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 17. desember 1952 ble herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Side:151
A ved verge D har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes for såvel farskap som bidragsplikt til B's barn E, født xx.xx.1950.
2. Ankemotparten tilpliktes å betale den ankende part saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett og det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»
C ved verge F har tatt til motmæle og har nedlagt denne påstand:
«1. A er far til B's barn E, født xx.xx.1950.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for alle retter.»
Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel.
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett til avhøring av den ankende parts far og verge D. Videre er det etter bestemmelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg foretatt nye blodtypeundersøkelser, herunder også typebestemmelser etter P- og Rh-systemene. Prosektor J. Lundevall har, som jeg senere kommer tilbake til, avgitt erklæringer om resultatet av undersøkelsene.
Jeg er kommet til det resultat at A må bli å frifinne så vel for farskap som for bidragsplikt.
Det er etter begge parters forklaringer på det rene at de har hatt samleie med hverandre, men når det gjelder tidspunktene for samleiene, er det store uoverensstemmelser mellom dem. A har således hevdet at det siste samleie fant sted ca. 20. november 1949; befruktning ved et samleie på den tid vil i tilfelle gi en unormalt lang svangerskapstermin, nemlig 318 dager. C har forklart at partene hadde sitt første samleie 2. juledag 1949 og at de har hatt flere samleier senere. Etter resultatet av blodtypeundersøkelsene finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på de opplysninger som foreligger om tidspunktene for samleiene.
Under herredsrettssaken ble det av professor, dr. med. G. Waaler foretatt blodtypeundersøkejse etter ABO- og MN-systemene. Professor Waalers konklusjon gikk ut på at det etter blodtypeundersøkelsen ikke var noe i veien for at A kunne være far til barnet. Som allerede nevnt er det til bruk for Høyesterett foretatt nye blodtypeundersøkelser - herunder også typebestemmelser etter P- og Rh-systemene. Typebestemmelsene ga ifølge prosektor Lundevalls erklæring av 24. april 1955 følgende resultat:
«Typer i blodtypesystemene
A1A2BO MN P Rh
1. C (mor) A1 MN P+ Cv Dv Ev c+
2. E (barn f. 4/10-50) A1 MN P+ Cv D+ E+ c+
3. A O MN P+ C+ D+ Ev c+»
Den sakkyndiges konklusjon er at man etter ABO-,
Side:152
MN- og P-systemene ikke kan utelukke noen mann fra å være barnets far; derimot er A's farskap uforenelig med Rh-systemet, 1. arveregel. I et senere brev til Høyesterett har prosektor Lundevall uttalt:
«Det er i denne sak undersøkt to blodprøver av både barnet og moren (henholdsvis 26. april 1954 og 23. juni 1954), og 3 prøver av A (22. februar 1954, 13. september 1954 og 3. februar 1956). Alle prøver var tydelig merket, og ga klare og tydelige reaksjoner. Alle personers blodprøver er undersøkt med 2 forskjellige anti-E-sera (det ene fremstillet her på instituttet, det annet på Listerinstituttet i London). Morens og A's blodlegemer ga klart negative reaksjoner med begge sera, barnets blodlegemer klart positive reaksjoner med begge sera. Fullgode tekniske muligheter forelå derfor ved undersøkelsen.
Typebestemmelsene i de øvrige blodtypesystemer ga samme resultater i første og annen prøve av moren og barnet, og samme resultater i alle 3 prøver av A.»
Angående spørsmålet om hvilken sikkerhet man kan regne med ved en utelukkelse som beror på Rh-blodtypefaktoren E, har prosektor Lundevall i det nevnte brev til Høyesterett uttalt:
«Arvereglene med henblikk på faktoren E er verifisert ved undersøkelse av familier med barn. Det fremgår av monografien «Blood Groups in Man» av R. R. Race og Ruth Sanger, 2nd ed., 1954 58 og 159, at 592 familier er undersøkt med henblikk på tilstedeværelsen eller mangelen av faktoren E. I disse familier som ialt omfatter 1031 barn, var begge foreldre Ev. To av barna fantes å være ED, og representerer således tilsynelatende avvikelser fra arvereglene. Det ene av disse barn var imidlertid sikkert illegitimt, idet faren kunne utelukkes også etter MN-systemet. Det annet barn hadde en bror eller søster som var illegitimt. De øvrige 1029 barn var alle Ev, og representerte ingen avvikelser fra arvereglene.
Det foreligger dessuten i samme monografi samme sted referert et materiale på 209 familier med i alt 492 barn. Personene i disse familier er undersøkt både med anti-E-serum og det sjeldne anti-e-serum. I 101 av disse familier var begge foreldre Ev e+, og i disse 101 familier med i alt 246 barn fantes 1 barn av type E+ e+, dvs. en tilsynelatende avvikelse fra arvereglene. Om dette barn er anført at det var «presumably extra-marital». De øvrige barn i denne gruppe var alle av type Ev e+. I de øvrige familier av andre typekombinasjoner i dette materiale fantes ingen avvikelser fra arvereglene.
Det foreligger dertil et stort antall ikke publiserte undersøkte morbarn-kombinasjoner med henblikk på faktoren E. Disse siste undersøkelser bidrar statistisk til å underbygge arvereglene, selv om enkeltavvikelser ikke kan påvises derved.
Varianter av faktoren E (E1,, EX) finnes beskrevet. De er så sjeldne (jfr. de sjeldne varianter av faktoren C) at man neppe kan si at de har noen tallmessig betydning.
Side:153
Til sammenligning kan anføres at i den ovennevnte monografi finnes referert 1114 familier med 2048 barn, undersøkt med henblikk på Rh-faktorene C og c. I 166 av disse familier var begge foreldre Cv c+. Blant deres 302 barn fantes ingen av type C + c+ (som ville vært avvikelser fra arvereglene).
Arvereglene er derfor, etter mitt skjønn, fullt så godt underbygget når det gjelder faktoren E som når det gjelder faktorene C og c.»
Med hensyn til betydningen av en utelukkelse etter Rh-systemet, viser jeg for øvrig til Høyesteretts dom av 13. januar 1956 i sak: A mot B. Det gjaldt også der en utelukkelse etter Rh-systemet, 1. arveregel, men utelukkelsen berodde på faktoren C, mens den i nærværende tilfelle beror på faktoren E. Etter prosektor Lundevalls foran siterte uttalelse må jeg bygge på at utelukkelsen er like sikker når den, som her, beror på faktoren E som når den beror på faktoren C.
Jeg tilføyer at det i saken ikke foreligger opplysninger som svekker betydningen av blodtypeundersøkelsene. Jeg viser til det jeg allerede har nevnt om partenes motstridende forklaringer om tidspunktene for samleiene, og nevner ytterligere at hverken herredsretten eller lagmannsretten har funnet å kunne utelukke muligheten av at barnemoren kan ha hatt samleie med andre menn.
Etter forholdene i saken antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for slik
dom:
A frifinnes for så vel farskap som bidragsplikt til B's, nå C's, barn E, født xx.xx.1950.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Hiorthøy og Wold: Likeså.