Rt-1956-186
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-02-24 |
| Publisert: | Rt-1956-186 |
| Stikkord: | Omstøtelse i konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 20 B/1956 |
| Parter: | Marry Eriksen (overrettssakfører Carl H. Dahl - til prøve) mot 1. Edith Dalsvik, 2. Sigurd Eriksens konkursbo v/bestyreren, overrettssakfører Egil Midgaard (høyesterettsadvokat Arne Vislie). |
| Forfatter: | Rode, Thrap, Gundersen, Heiberg, Soelseth |
| Lovhenvisninger: | Ektefelleloven (1927) §12, §14, Tinglysingsloven (1935) §27 |
Kst. dommer Rode: Etter begjæring av skattefogden i Telemark ble boet til Sigurd Eriksen, Sannidal, tatt under konkursbehandling ved Kragerø skifterett den 22. oktober 1949. Blant de registrerte aktiva i boet var eiendommen Kjenntuft, g.nr. 29, b.nr. 61 i Sannidal, hvor Eriksen drev garveri og systue for skinnvarer, og som også tjente som felles bolig for ham og hans hustru og deres to barn. Ved kontrakt av 18. mars 1950 solgte konkursboet eiendommen til fru Edith Dalsvik for pristaksten, 89 000 kroner. Skjøte ble utstedt 17. april 1950 og tinglyst samme dag. Ved tinglysningen fikk fru Dalsvik grunnbokshjemmel.
Ved forliksklage av 3. mai 1950 som etter henvisning ble etterfulgt av stevning til Kragerø herredsrett av 14. juni 1950, reiste Eriksens hustru, Marry Eriksen, sak mot fru Dalsvik og konkursboet med påstand om at eiendommen skulle føres tilbake til dette. Ved herredsrettens dom av 31. januar 1951 ble imidlertid begge frifunnet. Saksomkostninger ble ikke idømt.
Fru Marry Eriksen påanket dommen til Agder lagmannsrett, som ved dom av 23. januar 1953 stadfestet herredsrettens dom, likeledes uten å idømme saksomkostninger.
Lagmannsrettens dom er av fru Marry Eriksen påanket til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at eiendommen er ervervet i fellesskap av henne og hennes ektefelle under ekteskapet. En halvpart av eiendommen var derfor undergitt hennes rådighet og kunne ikke trekkes inn i mannens konkursbo. Dette mener hun at konkursboets vedkommende forsto eller burde ha forstått. Det medgis at konkursboet hadde grunnbokshjemmel til den hele eiendom, men hevdes at fru Dalsvik til tross herfor ikke har ervervet noen rett ved skjøtet og dets tinglysing. Til begrunnelse herav anføres - og for så vidt som nytt for Høyesterett - at det foreligger en slik mangel ved konkursboets materielle rett at fru Eriksen ut fra en analogisk anvendelse av tinglysingslovens §27 annet ledd, kan gjøre gjeldende ugyldighetsinnsigelse mot skjøtet. Dessuten hevdes at fru Dalsvik ikke var i god tro, idet hun forsto eller burde ha forstått at eiendommen var ervervet av ektefellene i fellesskap. Derimot er det ikke for Høyesterett som i de tidligere instanser gjort gjeldende at det under enhver omstendighet følger av
Side:187
§14 i lov om formuesforholdet mellom ektefeller at fru Eriksens samtykke utkrevdes ved konkursboets salg av eiendommen, idet den tjente til felles bolig.
For fru Marry Eriksen er nedlagt slik påstand:
«Fru Edith Dalsvik og Sigurd Eriksens konkursbo dømmes til å tilbakeføre eiendomsretten til «Kjenntuft» g.nr. 29, b.nr. 61 i Sannidal til Sigurd Eriksens konkursbo, samt til å betale fru Eriksen sakens omkostninger for alle retter.»
Fru Edith Dalsvik og Sigurd Eriksens konkursbo har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Angående saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Saken foreligger i alt vesentlig i samme faktiske skikkelse for Høyesterett. Ved bevisopptak ved Kragerø herredsrett den 25. og 26. februar 1954 har de personlige parter og deres ektefeller samt konkursboets bestyrer og et medlem av kreditorutvalget forklart seg. Det foreligger en del nye dokumenter som jeg ikke anser det nødvendig å regne opp.
Jeg er kommet til samme resultat som de foregående retter og er i vesentlige deler enig i den begrunnelse som herredsretten har gitt.
Med denne rett, og for så vidt i motsetning til lagmannsretten, antar jeg at den omstendighet at fru Eriksen har medvirket i den av mannen ledede virksomhet på den måten og det omfang som beskrevet i herredsrettens og lagmannsrettens dommer, ikke i og for seg kan føre til at hun må ansees for helt eller delvis å ha brakt den faste eiendom inn i felleseiet og derved å ha fått noen rådighet over denne. Jeg legger da først og fremst vekt på følgende omstendigheter: Virksomheten ble drevet i mannens navn og under hans ledelse. Eiendommen ble anskaffet til bruk for denne virksomhet, av mannen og i hans navn og han alene hadde grunnbokshjemmel til den. Anskaffelsen og den senere bebyggelse er skjedd for midler som virksomheten innbrakte. Det er mannen som hele tiden og alene faktisk og rettslig har disponert over eiendommen. Uten at jeg legger særlig vekt på det vil jeg også nevne at hverken Eriksen eller hans hustru gjorde innvending mot at eiendommen i sin helhet ble registrert til inntekt for konkursboet, og at Eriksen den 13. desember 1949 uttrykkelig vedtok konkursboets status, hvor eiendommen er oppført som aktivum med sin fulle pristakst.
Min oppfatning er således at eiendommen som undergitt Sigurd Eriksens rådighet også i sin helhet heftet for hans gjeld og derfor med rette ble trukket inn i hans konkursbo. Dette var da materielt berettiget til å selge eiendommen til fru Dalsvik. Det er da ikke nødvendig for meg å komme inn på de spørsmål om legitimasjon og godtroenhetserverv som er behandlet i lagmannsrettens dom.
Etter omstendighetene finner jeg at det ikke bør gjøres endring i de tidligere retters avgjørelse av
Side:188
omkostningsspørsmålet. Saksomkostninger for Høyesterett vil fru Eriksen måtte betale.
Jeg stemmer for slik
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler fru Marry Eriksen til fru Edith Dalsvik og Sigurd Eriksens konkursbo 1500 - femten hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg bygger resultatet på det samme grunnlag Som lagmannsretten.
Jeg antar at konkursboet - uansett om det hadde rett til å trekke eiendommen inn i boet - i ethvert fall var legitimert til å selge eiendommen og at fru Dalsvik har ervervet den i begrunnet god tro. Jeg tar derfor ikke standpunkt til spørsmålet om noen del av eiendommen kan sies å være innbrakt i fellesboet av fru Eriksen eller om hun for så vidt hadde noen rådighetsrett over eiendommen. - Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder saksomkostningene.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg og Soelseth: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver J. C. Grøner):
Sigurd Eriksen, Sannidal, drev garveri, innkjøp og behandling av skinn samt som av skinnvarer på eiendommen Kjentuft i Sannidal. Etter begjæring av skattefogden i Telemark ble det 22. oktober 1949 åpnet konkursbehandling i hans bo ved Kragerø skifterett. Blant de verdier som ble inndradd i boet, var også eiendommen Kjenntuft g.nr. 29/61 i Sannidal. Eiendommen som da ikke var bebygget, fikk Eriksen festebrev på ved grunnseddel tinglyst 1. oktober 1930 for kr. 2300 og årlig avgift kr. 25. Senere er avgiften innløst. Eiendommen ble etter hvert bebygget med flere hus til beboelse for familien og til bruk for virksomheten samt som lokaler for to andre virksomheter, Kammerfoss Treindustri og Kragerø Lenestolfabrikk, som Sigurd Eriksen startet og som ble drevet som to selvstendige aksjeselskaper. Til kjøpet, den senere byggevirksomhet og til sin egen forretningsdrift opptok Eriksen i årenes løp en rekke lån på eiendommen således at det ved konkursens åpning hvilte på den en pantegjeld på tilsammen ca. kr. 60 000 dessuten to utpantninger for Eriksens skatt på tilsammen kr. 160-170 000. virksomheten er først i 1949 meldt til handelsregisteret under firma «S. Eriksen» uten angivelse av hustruens deltagelse. - - -
Saksøkersken fru Mary Eriksen er 47 år. Hun ble i 1926 gift med Sigurd Eriksen. Særeie ble ikke da opprettet og heller ikke før etter konkursens åpning, De har to barn på 17 og 19 år. Fra hennes side
Side:189
hevdes at hun helt fra 1930 til stadighet har deltatt i sin manns virksomhet, i garveriet og i systuen. I begynnelsen arbeidet de uten leiet hjelp, men fra 1935 ble det leiet arbeidsfolk både til garveriet og systuen, men hun har også senere forestått og ledet arbeidet i systuen og til stadighet arbeidet i denne uten lønn. I den siste tid arbeidet 6 personer på systuen og et større antall i garveriet. Både hun og hennes mann var uten formue da de inngikk ekteskapet og hun hadde ingen fagutdannelse. Det hevdes at de ved begges virksomhet har ervervet så vel den faste eiendommen, slik den forelå ved konkursens åpning, som andre verdier, idet hun har arbeidet like meget og like trofast som mannen og ledet virksomheten i årene 1943 til 1945 da mannen satt som politisk fange på Grini.
Noen befatning med virksomhetens regnskap har hun aldri hatt, sier hun, og bokførsel har hun ikke deltatt i. Dette gjelder også den tiden mannen var på Grini.
Hustruen mener således at hun og mannen sammen har innbrakt alle aktiver som knytter seg til garveri og systue på Kjenntuft, og har den samme rådighet over hver sin ideelle halvdel av disse aktiver. Det er nå hennes ønske å overta hele eiendommen ved å løse ut konkursboet for en halvdel. - - -
Partenes fremstilling av sakens sammenheng faller i det vesentlige sammen og legges til grunn med følgende bemerkninger: - - -
Grunnseddelen av 1. oktober 1930 på parsellen Kjenntuft er utstedt alene til Sigurd Eriksen. Hustruens navn er ikke nevnt. De pantobligasjoner i eiendommen som senere er utferdiget og som ble forevist i retten under hovedforhandlingen - og hvis pålydende må antas for en vesentlig del å være anvendt til den senere nybygging, er alle undertegnet av Sigurd Eriksen som låntager, mens hustruen bare har gitt den sedvanlige påtegning om samtykke. Overfor utenverdenen har også Sigurd Eriksen ved firmabetegnelsen og for øvrig så vidt opplyst personlig opptrådt som eneste eier og selvstendig disposisjonsberettiget over denne del av felleseiet. Det er visst ikke tvilsomt at begge ektefeller har arbeidet med iver og interesse i virksomheten, og det kan sikkert drøftes om den enes arbeid har vært mer økonomisk verdifullt enn den annens, eller i større grad enn den annens bidradd til erverv av midler til innkjøp av tomt og bygging av hus. Men den forretningsmessige ledelse av forretningen - innkjøp, tilberedning, søm og salg av skinnvarer - i forbindelse med drift av eiendommen, nybygging og innredning, har i sin helhet tilligget mannen og har foregått i hans navn. Hustruen har ikke befattet seg med regnskapene hverken for systuen eller for øvrig, heller ikke i de to år mannen var på Grini.
Da ektefellene ikke hadde særeie før konkursen, er tomt og bygninger gått inn i felleseiet. At det er Sigurd Eriksen personlig som direkte og umiddelbart har brakt disse verdier inn i fellesboet, kan ikke være tvilsomt. Han må antas personlig å ha forhandlet med grunneieren og fått grunnseddel av denne. Han må videre antas å ha forhandlet med långiveren om opptagelse av lån til bebyggelse og drift, og ved utstedelse av pantobligasjonene personlig forpliktet seg overfor långiverne. Selv om de midler som virksomheten har tjent og som må antas også delvis anvendt til bebyggelsen, er ervervet ved begge ektefellers arbeid, har han
Side:190
ved de nevnte disposisjoner fått rådigheten over de bygninger og den festerett virksomheten krevet og som denne har anvendt og som derfor med rette er inndradd i hans konkursbo. Retten viser også til uttalelser i Arnholms Familierett side 179 og Augdahls Skifte særlig side 153.
For dette resultat taler også tinglysingslovens regler om grunnbokhjemmel - særlig dens §27. Sigurd Eriksen personlig har grunnbokhjemmel til g.nr. 29/61 Kjenntuft. Det er i grunnboken intet anmerket om rett for hustruen, og det er ikke sannsynliggjort at saksøkte fru Dalsvik tvilte på Sigurd Eriksens eneeiendomsrett, da hun ervervet eiendommen fra Eriksens konkursbo. - - -
Lagmannsretten ser det nemlig slik at konkursboet under enhver omstendighet var legitimert til å selge eiendommen, selv om de opplysninger som senere er fremkommet om fru Eriksens forhold til eiendommen tilsier at bare halvdelen av den skulle ha vært inndradd i konkursboet. Det finnes ikke godtgjort at fru Dalsvik, da hun kjøpte eiendommen av konkursboet, kjente til de rettigheter fru Eriksen senere har gjort gjeldende. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi og sorenskriverne J. I. Kobro og G. J. Løvland):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke:.
Sigurd Eriksen er født i 1903 og ble i 1926 gift med Marry Eriksen, som også er født i 1903. Han er utdannet som garvermester og i 1930 festet han en tomt, g.nr. 26, b.nr. 61 «Kjenntuft» i Sannidal, som han anså for å være et egnet sted til garverivirksomhet. Til å begynne med hadde virksomheten et beskjedent omfang, i små lokaler. Han foresto garvingen og konen arbeidet i systuen for pelsverk, til å begynne med uten leiet hjelp. Med flid og forsiktighet arbeidet de seg frem, og i 1935 anskaffet de seg leiet hjelp. I 1939 var ektefellene økonomisk ovenpå. De hadde da fått utvidet bygningene både for virksomheten og for det private behov. På den tid arbeidet det 5-6 mann i garveriet og like mange var beskjeftiget på systuen. Fru Eriksen har hele tiden arbeidet aktivt og jevnlig i bedriften, men har ingen lønn hevet. Dessuten har hun stelt hjemmet og de to barna som nå er henholdsvis 18 og 21 år. Eriksen har ordnet med de økonomiske transaksjoner, opptatt lån og foretatt innkjøp og salg.
Virksomheten fortsatte også under krigen, og fra 1943 til 1945, mens Eriksen satt i tysk fengsel på Grini, foresto fru Eriksen bedriften, men hadde heller ikke i denne tiden noen befatning med regnskapene.
Særeie mellom ektefellene ble først opprettet en gang etterat mannen var slått konkurs den 22. oktober 1949.
Etter det som er opplyst er lagmannsretten enig med herredsretten i at det er begge ektefellers arbeid i virksomheten og avkastningen den har gitt, som har gjort det mulig for dem å innløse tomten som var festet, og til å oppføre de bygninger som i dag finnes på den. Eiendommen hadde ved konkursåpningen en langt større verdi enn den påhvilende pantegjeld. Det er nok så at Sigurd Eriksen festet tomten i sitt navn og at han alene står som pantedebitor i de pantobligasjoner som senere er påheftet eiendommen, liksom han utad har foretatt alle
Side:191
økonomiske transaksjoner så vel i forbindelse med eiendommen som virksomheten. Dette kan imidlertid - etter lagmannsrettens mening - ikke være avgjørende for spørsmålet om Sigurd Eriksen må ansees for alene å ha brakt eiendommen inn i fellesboet. Når hustruens innsats ansees som noenlunde jevnbyrdig med mannens, må eiendommen betraktes som innbrakt av ektefellene i fellesskap. Etter bestemmelsen i §12 i lov om ektefellers formuesforhold må følgen herav bli at fru Eriksen hadde rådigheten over halvdelen av eiendommen. Selv om det skattekrav som ligger til grunn for konkursbegjæringen knytter seg til ektefellenes felles virksomhet, kunne dette formentlig ikke medføre adgang til å inndra i Sigurd Eriksens konkursbo mer enn hans halvdel av eiendommen. En annen sak er det at fru Eriksen kunne vært slått konkurs dersom betingelsene herfor forelå.
Når imidlertid hele eiendommen ble inndradd i Sigurd Eriksens konkursbo antas det å skyldes den omstendighet at fru Eriksen ikke gjorde noen bemerkning til at det den 21. juni 1949 ble holdt utpantning bl.a. i denne eiendom for den etterlignede skatt og omsetningsavgift, liksom hun under registreringen i konkursboet den 25. oktober 1949 ikke fremkom med noen protest mot at eiendommen ble registrert som tilhørende boet.
Når dertil kommer at Sigurd Eriksen hadde grunnbokshjemmel til eiendommen og utad hadde opptrådt som om han hadde enerådighet over så vel eiendommen som bedriften, måtte det være liten grunn for konkursboet til å tvile på at han alene hadde rådigheten over denne del av fellesboet. - - -